Feiret 25-årsjubileum med åpent hus

Mange trosset kulden i går og tok turen til Rørosmeieriet for å være med på feiringen av 25-årsjubileet. Dagen ble feiret med åpent hus. Dagen startet med gratis omvisning med en av gründerne til Rørosmeieriet, Arnt Langen. Økobønder var invitert. Uten økobønder som lager melk til meieriet har det ikke vært noe Rørosmeieri. Det var servering av tjukkmjølk-kake som var laget på Britannia. Meierist Anders Tingstad spilte trekkspill.

Meierist Anders Tingstad spilte trekkspill på jubileumsmarkeringen. Foto: Tove Østby

Flere av gründerne som var med å startet Rørosmeieriet i 2001 var innom. Meieribestyrer Trond Lund fortalte om Rørosmeieriet – 25 år i takt med naturen. På ettermiddagen kom det økologiske surdeigsbakeriet ELT bakeri på besøk og delte ut smaksprøver. Butikken og kafeen var åpen hele dagen. Dagens middagstilbud var Røros Rømmegrøt. Jubileumsdagen ble avsluttet med at MacHaggis spilte. Flere av de ansatte var også ned og snakket med de som var på besøk.

– Og så er det da å faktisk stoppe opp og kjenne litt på hva vi har vært med på å skape. 25 år og fire ansatte som har økt til 65. Vanligvis så innrømmer jeg selv at jeg kikker mest fremover, men det å stoppe opp noen ganger å kjenne på at man faktisk har vært med på å bidratt til en stor bedrift på Røros, sier meieribestyrer Trond Vilhelm Lund. Han legger til at en stor del av de som jobber hos Rørosmeieriet er tilflyttet til Røros. Meieriet er med på å skape og forynger befolkningen. Det er 50 – 60 familier som er avhengig av at Rørosmeieriet går.

– Det er jo litt ansvar da når du begynner å tenke slik på det, men vi skal egentlig bare tenke på at vi har det bra og tenke fremover. Fortsette å produsere produkter som forbrukerne setter pris på. Det er jo smaken, det ekte, rene og naturlige som er driveren, sier Lund.

Spennende dag

5. januar 2001 var en stor og spennende dag på meieriet på Røros, da ble Rørosmeieriet stiftet. Tidligere Tine ansatte hadde jobbet i flere år og forberedt seg på at det en dag kunne bli slutt på Tine-meieriet på Røros. De hadde sett på flere ulike løsninger og endte opp med at de måtte starte for seg selv sammen med økoprodusentene, Tine var også med. Og dermed så Rørosmeieriet dagens lys.

– Det var jo en veldig stor dag. Og spennende. Og en uviss fremtid egentlig. Det var det absolutt. Det var jo en del tunge tider og litt bedre tider. I forhold til økologi var vi kanskje noen år for tidlig ute. Det var ikke så veldig stor interesse for øko, men den kom mer og mer. Når den først blomstret så var vi i teten. Det var jo bra da da, sier gründer og første meieribestyrer for Rørosmeieriet Arnt Langen.

Suksessen kom litt gradvis i årene 2007 – 2011. Finanskrisen var ganske tung, men da var det en del andre bedrifter som som kafeer og restauranter som kanskje var med å reddet dem litt for de oppdaget produktene som Rørosmeieriet hadde. Det ble ikke så prisømfintlig.

Slutten på 2000 og dagene før de tidligere Tine ansatte startet selv var spennende og utrygge.

– Vi viste jo ganske tidlig på 1990-tallet at det kom til å gå mot slutten. Det var jo flere ganger det var foreslått fra Tine at det skulle stenges ned, men så ble det ble det nedstemt i årsmøtene på grunn av at vi hadde startet med økologisk melk. Og det var jo takket være økoprodusentene som kom på døren her tidlig på 90-tallet. Så det var mye om og men. Tilslutt så måtte vi nesten bare be om å bli lagt ned selv vi ansatte fordi det ble så mye utrygghet. Halvår og år og halvår og år, vi viste at den dagen kom så da var det bedre å trykke på knappen og sette seg litt i førersetet sammen med økoprodusentene, sier Arnt Langen.

I Tine-sammenheng på 1990-tallet var det 10 ansatte ved meieriet på Røros. Men det var ikke plass til 10 ansatte når de etablerte meieriet selv. Det var det ikke økonomi til, da var de fire ansatte som var med videre.

– Det var litt naivt kanskje for å drive et meieri med fira ansatte, det fant vi fort ut var en tøff oppgave, sier Langen. Den første tiden jobbet de nesten døgnet rundt.

Tidlig økologisk jordbruker

Kjell Anders Sandkjernan er økologisk gårdbruker og sier at det har vært ei rivende utvikling siden de begynte å snakke om Rørosmeieriet sist på 1980-tallet og først på 1990-tallet. Kjell Anders var med i styret for Tine-meieriet på Røros. Han var også med i en arbeidsgruppe for å ta vare på økomelken i Tine. Det var han sammen med en fra Nord-Trøndelag og en fra Ørland. De hadde jevnlige møter med en person i Tine-systemet. Sandkjernan hadde også mye kontakt med meieriet på Røros og de som jobbet der. Kona til Sandkjernan var blant annet med på meieriet og pakket skjørost hver sommer.

– Vi begynte å snakke om dette med å kunne få til foredling. Så det ble jo grundig interessant å jobbe med, sier Kjell Anders Sandkjernan.

I 2001 så de ikke for seg at Rørosmeieriet skulle bli så stort som det er i 2026. I første omgang var det å begynne å ta vare på den spesialproduksjonen som de drev med, slik at det kunne bli i markedet. Det var den første målsettingen. Etter det har det vært en rivende utvikling. Sandkjernan har vært ganske tett på hele tiden. Han har sett at det har vært nedlagt en enorm jobb for å få til anlegget som Rørosmeieriet har i dag.

For Sandkjernan sin del var det helt avgjørende at Rørosmeieriet ble startet opp for 25 år siden. Han overtok gården i 1984 og har drevet økologisk siden da. Faren til Kjell Anders Sandkjernan var gårdbruker, men det var ikke mye snakk om øko. Kjell Anders Sandkjernan kom i kontakt med personer i Sverige som drev økologisk. Og Erland Madsen i Forsøksringen på Tynset var begeistret for omleggingen av gården til Sandkjernan som kunne brukes som en case. Madsen var på besøk jevnt og trutt. Det ble testet og tatt prøver gjødsel og jordprøver rundt hele gården for å se utviklingen.

– Han gjorde en kjempejobb for øko, sier Sandkjernan, som var tidlig ute med økologisk. Han viste ikke om noen som hadde lagt om og drev heløkologisk dengangen.

– Det var et prosjekt, men jeg var så overbevist om at dette skulle være ikke minst økonomisk forsvarlig. Å kunne bedre økonomien også faktisk. Det var jeg overbevist om at skulle gå an. Økodriften den har jo like store avlinger på gården som det vi hadde før, selv om før omleggingen så brukte vi lite kunstgjødsel. Det var egentlig ikke noe dramatikk å kutte det helt. For vi hadde brukt husdyrgjødsel på all jorden årene før også med godt resultat, sier Sandkjernan. Han legger til at det siden 1984 har vært stabile, gode avlinger. Han har ikke angret en dag på at han gikk over til økologisk.

Feiret 25-årsjubileum. Meieribestyrer Trond Vilhelm Lund, økologisk gårdbruker Kjell Anders Sandkjernan og gründer Arnt Langen. Foto: Tove Østby

Ela Monsens grandniese med forestilling i Thomasgaarden

Ela Monsens grandniese, Mia Haugland Habib, kommer med sin kollega Jassem Hindi, for å vise mini-forestillingen «Stranger within» på Thomasgaarden. Forestillingen vises på førstkommende fredag ettermiddag.

Mia Haugland Habib og Jassem Hindi er scenekunstnere som bor i Oslo og jobber med duo-prosjektet Stranger within. De gjør forestillinger i folks hjem i bytte mot en middag over hele Norge. Første del fant sted i Troms og Finnmark. Andre del finner sted i Hedmark og Røros. 

Stranger within er en musikalsk og visuell opplevelse av den skog-finske poeten Åsta Holth sine dikt fra Finnskogen i Hedmark. På Thomasgaarden skal de jobbe spesifikt med de rommene som de er i. De jobber med lyd som er laget av Jassem Hindi.

– Vi synes dette er en veldig fin måte å møte folk på. Og snakke om og forstå et sted. Vi kommer som fremmede. Det at vi som fremmede kommer inn i stuen til folk, eller inn på kjøkkenet åpner opp for en annen type samtale, etter at man allerede har sett et eller annet i forestillingen som er annerledes. Det åpner kanskje opp for en annerledes samtale. Forestillingen gjør at folk plutselig åpner seg på emner de ellers ikke ville snakket om, sier Mia Haugland Habib og Jassem Hindi.

De synes også det er spennende å gjøre forestilling noen steder som er litt mer offentlige, slik som Thomasgaarden. De håper at det kommer rørosinger som gjerne blir igjen og snakker med dem etter forestillingen. Det er en fin mulighet for kunstnerne til å få en god samtale med folk om området her.

– Røros synes vi er utrolig spennende fordi Røros på en måte har en historisk kontakt opp mot Trondheim, oppover og nordover, men også sørover og ned i Østerdalen. Så vi synes det er et utrolig spennende sted historisk, sier Mia Haugland Habib.

Fleksible

Mia Haugland Habib og Jassem Hindi synes det er fint å høre at folk selv snakker om et sted. Mens de er på Røros er det Thomasgaarden som er basen deres. De er veldig glade for å få bo på Thomasgaarden. Timeplanen deres mens de er på Røros er ikke helt full, så dersom det er noen lesere som ønsker om en forestilling hjemme hos seg, ute på tunet eller i fjøset så er Mia Haugland Habib og Jassem Hindi åpne for det. De tar det på sparket.

– En stor del av prosjektet vårt handler om å være fleksible. Dersom vi møter noen som bare kan på et bestemt tidspunkt, imøtekommer vi det så langt det er mulig. Så vi prøver liksom å få med de menneskesamtalene vi får, sier Mia Haugland Habib.

Finnmark

Den første delen av prosjektet gjorde Mia Haugland Habib og Jassem Hindi i Finnmark. Der var det ei som hadde veldig lyst til å invitere dem på forestilling, men hadde ikke mulighet til å ta dem med hjem. Da ble forestillingen vist i bilen.

Forestilling i fjøs. Foto: Nicolai López

– Forestillingen den har noen ting som alltid er der. Men ellers så er den helt fleksibel, forteller Mia Haugland Habib og Jassem Hindi.

De har ikke landet enda om forestillingen på Thomasgaarden blir oppe eller nede, men den blir innendørs.

Stranger within handler om å bli kjent med ulike deler av Hedmark og Røros gjennom folks hverdagsliv ved å gjøre forestillinger hjemme hos dem. Kunstnerne kaller det “dans mot mat”.

De to scenekunstnerne er godt i gang med forestillinger i vårt område. I går hadde de forestilling i et fjøs.

Grandniese

Mia Haugland Habib har en link til Thomasgaarden. Søsteren til hennes mormor er Ela Monsen. Mormoren heter Gudny Monsen. De var to søstre, Ela og Gudny. Mia Haugland Habib har vokst opp i Haugesund. Gudny flyttet dit og giftet seg der.

– Jeg har alltid hørt om Røros siden jeg var bitte liten. Og masse om Thomasgaarden. Ela døde to år før jeg ble født. Men hun var alltid med i historiene. Og min mor hadde sommerjobb her hos Ela og Henry. Hun jobbet da i butikken. Hun sov og bodde her. Så ho snakker jeg nå med hver dag. Hun spør hvordan det er på Thomasgaarden, sier Mia Haugland Habib.

Mia Haugland Habib vokste opp med kunsten til Ela og arbeidet til Henry, som på en måte var hele hjemmet til hennes mormor i Haugesund. Mia Haugland Habib har mye av det hjemme hos seg, og moren hennes har mye av det hjemme hos seg.

– Når vi ankom søndag kveld gikk vi først inn i hennes systue og atelier. Det var helt uventet da brast jeg i tårer. Det var veldig, veldig sterkt. Det er jo rart å komme et sted hvor jeg kjenner igjen alt og føler meg så hjemme. Og så har jeg jo egentlig ikke vært her noe særlig mye. Jeg var innom her en tur for 11 år siden. Så det er første gang at jeg er her slik ordentlig. Det synes jeg er veldig spennende. Og vi synes det er spennende å hvordan Ela har jobbet med Røros og Røros sin historie inn i sin kunst. Det ble også en måte å forstå Røros på, sier Haugland Habib.

Masker

I forestillingen bruker Mia Haugland Habib og Jassem Hindi masker. Maskene er laget av kunstneren Kirsten Opstad. Men det er noe med maskene og hvordan de ser ut som relaterer til mye av arbeidet til Ela.

– Det er veldig emosjonelt og føles veldig viktig å være her, sier Mia Haugland Habib. Hun legger til at de selvfølgelig ønsker alle rørosinger velkommen til Thomasgaarden på fredag. Hun tror det blir et fint lite mellomrom fra folk er ferdig på jobb til de skal hjem og starte helgen. De håper at folk har lyst til å snakke med dem etter forestillingen.

Kunstnere

Mia Haugland Habib og Jassem Hindi møttes første gang i 2005 i Paris. Da bodde Jassem i Paris. Og de gjorde en improvisert forestilling i Paris med NRK på slep. Mia Haugland Habib og Jassem Hindi holdt kontakten og begynte å jobbe sammen i 2007. De har reist rundt hele verden og jobbet. Iblant annet i Mexico og Syria. I Marokko møtte de en mann som jobbet med dans. Han hadde en festival, han foreslo et format der man kunne gå hjem til folk og gjøre en forestilling i bytte mot en middag. Han inviterte dem til å gjøre det i Marokko.

– Vi likte det så godt fordi det startet en helt annen samtale. Så vi spurte han om vi kunne få låne den ideen og gjøre den andre steder. Først gjorde vi det litt i Frankrike, litt i Norge, litt på Island, litt i Danmark. Og så tenkte vi at dette vil vi ha som et eget prosjekt i Norge, og da ble det Stranger within, sier Mia Haugland Habib.

Fra besøket i Finnmark er det blitt laget film, bok og forestilling. Etter besøket i Hedmark og Røros skal det lages en lengre forestilling, en film og en bok. Den forestillingen de skal ha på Thomasgaarden på fredag er en miniforestilling. Høsten 2026 skal det bli en full forestilling. Mia Haugland Habib og Jassem Hindi jobber med prosjektet på heltid og får støtte fra Norsk Kulturråd.

Det blir en liten pause etter besøket i Hedmark og Røros. Men i mars skal Mia Haugland Habib og Jassem Hindi ut på tur igjen. Mellom mars og september 2026 har de mulighet til å komme tilbake til Røros. De som ønsker besøk kan ta kontakt til Mia Haugland Habib og Jassem Hindi.

 

Jassem Hindi og Mia Haugland Habib i Thomasgaarden. Foto: Tove Østby

Tilskudd nr 10.000 utdelt

Fiskefartøyet «Blomøy» fikk 150.000 kroner i støtte fra Kulturminnefondet. Tildelingen markerer en viktig milepæl for fondet. Utdelingen skjedde tirsdag 9. desember.

– Først av alt vil jeg gratulere Salten Veteranbåtlag med tilskuddet og takke dem for at de har berget et viktig kulturminne. I tillegg er dette en viktig milepæl for Kulturminnefondet, som nå har rundet ti tusen tildelinger, sier klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen.

Norsk Kulturminnefond har innvilget søknad nummer 10 000. Tilskuddet i denne saken er 150 000 kroner til overhaling av clutch og å montere tilbake innredningen etter tidligere reparasjoner på skrog og dekk på fiskefartøyet «Blomøy». 

Reddet fra kondemnering

-Det er med stor glede at Kulturminnefondet i vårt tilskudd nr. 10 000 får bidra til at arbeidet med restaureringen av «Blomøy» kan ferdigstilles. Slik kan fartøyet blir ivaretatt til glede for framtidige generasjoner, sier styreleder i Kulturminnefondet Hanne Kristin Jakhelln.

I 1991 sto «Blomøy» i fare for å bli kondemnert. Like før kondemneringen fikk imidlertid Salten Veteranbåtlag overtatt «Blomøy» og et omfattende arbeid med å sette skuta i stand ble da påbegynt. Uten den den frivillige innsatsen som Salten Veteranbåtlag har lagt ned i bevaring av «Blomøy», så hadde ikke fartøyet eksistert i dag. (Se mer om båten og frivilligheten i vedlegget)

Milliardbeløp

Kulturminnefondet er en tilskuddsordning for bevaring av kulturminner og kulturmiljøer. Fondet, som ligger under Klima- og miljødepartementet, har siden 2003 delt ut 1,6 milliarder kroner, eller 2,1 milliarder etter dagens kroneverdi.

For hver krone staten har lagt inn, har eiere og andre kilder bidratt med 3,5 kroner.

– Gjennom Kulturminnefondet har vi sammen med eiere og organisasjoner bidratt til å ta vare på kulturminner i alle landets kommuner. Uten disse pengene ville en rekke kulturminner vært revet, ødelagt eller stått tomme, sier klima- og miljøministeren.

Statistikk om de 10 000 tilskuddene 

Kulturminnefondet har siden starten behandlet 23 086 søknader. Totalt 10 000 søknader har fått tilskudd. Det er 8318 prosjekt som er fullført og registrert avsluttet. Det er gitt tilskudd til prosjekter i 357 kommuner, det vil si samtlige kommuner i Norge.

  Kroner i milliarderKroner etter indeksregulering
Det er søkt om6,58,3
Vedtatt støtte1,62,1
Avsluttede prosjekter1,2 
Med egenkapital, egeninnsats og annen finansiering i avsluttede prosjekter.4,3 

Fakta om MK «Blomøy»:

«Blomøy» ble opprinnelig bygd som krysser for banklinefiske hos Møllevik og Sønner Båtbyggeri på Sund i Hemnes i 1953. Båten hadde hjemmehavn på Sørfold i Nordland. Bygd for banklinefiske. Banklinefiske er fiske som drives på grunne områder (fiskebanker) med line som kunne brukes på flere måter. Noen liner ble lå på bunnen og var forankret i begge ender, og festet til en blåse eller bøye på overflaten.

De ble brukt til fiske etter torsk, hyse, lange, brosme og andre bunnfiskarter. Linefisket var arbeids- og tidkrevende, og trekking av lina kunne ta mange timer.

I 1986 og fram til 1991 ble Blomøy benyttet til not- og rekefiske langs hele kysten og til dels langt til havs.

MK «Blomøy» ble noe ombygd på 1960-tallet, men skroget er originalt.

Frivillighet: 

Uten den den frivillige innsatsen som Salten Veteranbåtlag har lagt ned i bevaring av «Blomøy», så hadde ikke fartøyet eksistert i dag. I 1991 sto «Blomøy» i fare for å bli kondemnert. Like før kondemneringen fikk imidlertid Salten Veteranbåtlag overtatt «Blomøy» og et omfattende arbeid med å sette skuta i stand ble da påbegynt. Gjennom årene har Salten Veteranbåtlag har lagt ned tusenvis av timer med frivillig arbeid for å sette «Blomøy» i stand, og deres innsats førte til at fartøyet gikk fra planlagt kondemnering til å oppnå status som vernet skip i 1993.

Fartøyet er i dag sertifisert for 12 personer. Veteranbåtlaget arrangerer fiske- og rekreasjonsturer langs kysten, og i det lokale farvannet i Saltendistriktet. Gjennom denne aktive bruken tilbyr veteranbåtlaget også undervisning og formidling av kystkultur og nordnorsk fiskerihistorie.

Dette skaper glede, kunnskap, opplevelser og engasjement ved at publikum får ta del i opplevelsen av «Blomøy» i seg selv, men også opplevelser til sjøs og vår felles maritime kulturarv. Denne virksomheten gir også inntekter som kanaliseres tilbake til vedlikehold og reparasjoner på «Blomøy».

Arbeidet med å sette i stand og vedlikeholde fartøyet, har ført til at «Blomøy» som kulturminne har blitt tatt i bruk som en viktig ressurs som gir grunnlag for positive effekter i form av økonomisk og sosial verdiskaping, økt tilgjengelig, opplevelses- og kunnskapsverdier til glede for lokalsamfunnet så vel som for andre grupper i samfunnet.

Bevaringen av «Blomøy» vil gi miljøgevinst gjennom bruk av gode materialer og metoder for istandsetting.

Juletradisjoner på julemarkedet

Under julemarkedet er det mye som skjer hos Rørosmuseet. Det er aktiviteter både inne på museet og ute i Kurantgården. Det er en tradisjon at museet åpner opp i Kurantgården under julemarkedet. Der er det bålkos der folk kan komme og varme seg. En kjent klassiker vises på skjerm. Det er også aktiviteter for barn som lassokasting og lafting. I tillegg er det salg av varm mat og drikke fra boden til Rørosmuseet. Kubjella UB er også på plass i Kurantgården med sin bod. Inne på museet er det tradisjonelt juleverksted der barn kan lage julepynt.

Rørosmuseet tar juletradisjoner ut i julemarkedet. I går var det og på søndag blir det tradisjonelle juleleker og gang rundt juletreet. I dag er det mulighet til å bli med å gå julebukk.

De siste årene har Rørosmuseet gitt ungdomsbedrifter mulighet til å stå i Kurantgården og selge sine varer, slik som Kubjelle UB gjør i år.

Kubjelle UB holder til i Kurantgården under julemarkedet. Kristian, Danylo, Oleksandr, Illia, Polina, Vladislav, Viktoria, Tuva, Ida, Casper. Foto: Tove Østby

For ordens skyld artikkelforfatter Tove Østby jobber noen ganger som omviser hos Rørosmuseet.

Søker om penger til renovering

Glåmos kirke har 100-årsjubileum neste år, og det er planlagt maling utvendig, restaurering av vinduer, maling av kirkebenker, sliping av gulv, restaurering av altertavle, stemming av hovedorgelet og oppgradering av varmesystemet i kirken. Nå har Riksantikvaren mottatte søknad om å ta en del av regninga gjennom Kirkebevaringsfondet.

Totalkostnaden for prosjektet er på 443 126,- kroner. Det er ikke spesifisert noe søknadsbeløpet. Kirkebevaringsfondet har en ramme på Det har kommet inn 374 søknader. Om Glåmos kirke får noe av potten, og eventuelt hvor mye, kommer an på prioriteringene som gjøres i tildelingen.

Regjeringen har satt av 10 milliarder kroner til Kirkebevaringsfondet. Etter planen skal fondet få årlege midler på inntil 500 millioner kroner etter en gradvis opptrapping. I 2025 ble det satt av 300 millioner kroner til fondet, og i 2024 ble det satt av 100 millioner.  I forslaget til statsbudsjettet ligger det inne 400 millioner kroner for 2026.    

Glåmos menighetsråd har også satt i gang en spleis til oppussing av Glåmos kirke. Det er planlagt maling utvendig, restaurering av vinduer, maling av kirkebenker, sliping av gulv, restaurering av altertavle, stemming av hovedorgelet og oppgradering av varmesystemet i kirken.

Glåmos kirke sto ferdig i 1926. 20 år tidligere var det etablert en «hjelpekirkegård» på stedet de da kalte Jensvold. Jensvold ble navnet på bygda 16. januar 1877, da NSB åpnet Jensvold stasjon. Derfor ble kirken kalt Jensvoll kirke en periode. Jensvoll kirke ble bygd av tømmer gitt av Røros kobberverk. Både Hiortstiftelen og Kjerstine Langen ga kirkeklokker til kirken, og orgelet og alterbildet fra 1884 kom fra Trondheim Fengselskirke. 

Får kulturprisen 2025

Pressemelding fra Røros kommune:

Kulturprisen kan deles ut til personer, lag og foreninger som har gjort en aktiv innsats for å styrke kulturlivet innen kommunen eller som har bidratt til å gjøre Rørosbygdene kjent utover landet på det kulturelle plan. I år går prisen til Forbonde- og Lasskjørerunionen for sin unike innsats for å ivareta forbonde- og lasskjørertradisjonen. 

Levendegjøring og videreformidling av viktig historie og tradisjon

Forbonde- og Lasskjørerunionen (FLU) ble stiftet i 2012, og har som formål å være en samlende organisasjon med formidling og ivaretakelse av lasskjørerkulturen og -historien som grunnpilar. FLU er en frivillig forening som består av de åtte kjørelagene som hvert år ankommer Rørosmartnans åpningsarrangement. De kommer fra ulike dalfører i Norge og Sverige, og reiser i mange mil og dager på tradisjonelt vis med hest og slede.

De tilfører verdensarvstatusen til Røros en ny dimensjon med sin innmarsj på åpningsseremonien under Rørosmartnan, og ved å gjenskape martnaslivet i bakgårdene på Røros gjennom musikk, handel, historier og skjemt. Gjennom sin tilstedeværelse levendegjør de historien og formidler den videre til kommende generasjoner. Sang og musikk har alltid vært en sterk og viktig tilhørighet i forbondekulturen, og disse tradisjonene ivaretas gjennom enkeltmusikere og spelemannslag som hvert år følger lasskjørerne på veien til Røros.

FLU er en helt sentral aktør i ivaretakelsen av forbonde- og lasskjørertradisjonen. Lasskjøring og lasskjørere er en viktig del av kobberverkets historie og verdensarven Røros, da de fungerte som datidens distribusjonsnettverk. I årevis har FLU formidlet den særegne kulturen som er tilknyttet lasskjørertradisjonen, som igjen er tett knyttet til Rørosmartnan, gjennom kunnskapssamlinger, kurs og aktiviteter for medlemmene gjennom hele året. Disse kursene og aktivitetene handler i all hovedsak om å formidle kunnskap om tradisjonen. Dette kan være kurs i bruk av forskjellige typer sleder, produksjon av utstyr og/eller sying av klær i tradisjonell stil med funksjon tilpasset lasskjøring.

Forbonde- og Lasskjøreunionen trekkes fram som en av våre fremste eksponenter på vår immaterielle kulturarv, og Røros kommune gratulerer med velfortjent kulturpris!

Samisk historie bør inkluderes i Røros verdensarv

Pressemelding fra Trøndelag Fylkeskommune:

En ny rapport viser at den samiske historien ikke er inkludert i dagens verdensarvstatus for Røros bergstad og Circumferensen.

Trøndelag fylkeskommune, Innlandet fylkeskommune og Sametinget har inngått et trepartssamarbeid om revisjon av Regional plan for Røros bergstad og Circumferensen. Planen erstatter den gamle planen fra 2010. Som en del av kunnskapsgrunnlaget har de bedt om en internasjonal ekspertgjennomgang av verdensarvinnskrivingen i 2010.

Rapporten er tydelig i sine konklusjoner: Den samiske historien ble ikke inkludert i innskrivingen i 2010, og dette er en mangel som bør rettes opp. Rapporten kommer med flere forslag til hvordan dette kan løses. Rapporten peker også på flere andre endringer som bør gjennomføres for å få en bedre forvaltning av verdensarvverdiene.

Rapporten er utarbeidet av forsker og verdensarvekspert Sarah Court, som har mange års erfaring med rådgivning til verdensarvsteder, og som også har arbeidet mye for ICCROM (International Centre for the Study of the Preservation and Restoration of Cultural Property) med verdensarvsaker.

–Det har vært viktig for oss å få vurdert i hvilken grad den samiske historien faktisk er representert i verdensarvstatusen. Anerkjennelse av urfolk og nasjonale minoriteters historie er helt sentralt, og rapporten gir oss et nødvendig grunnlag for å ta dette videre, sier fylkesantikvar Anne Bjørg Svestad i Trøndelag fylkeskommune.

Noen funn fra rapporten

Om samisk historie:

  • Samisk historie er ikke en del av dagens innskriving i verdensarven
  • Innskrivingen fra 2010 berørte heller ikke konsekvensene etableringa av kobberverket hadde for samene
  • Dersom området hadde blitt skrevet inn i dag, ville den samiske historien blitt behandlet som en del av den helhetlige kobberverkshistorien.

Om områdets størrelse og særpreg:

  • Essensielle deler av den helhetlige historien til Røros kobberverk mangler innenfor verdensarvområdet.
  • Verdensarvområdet og buffersonen (Circumferensen) dekker et stort område sett i UNESCO-sammenheng, noe som gir utfordringer for forvaltning.
  • Verdensarvområdet inneholder områder uten verdensarvverdier (flyplass, industriområder)
  • Essensielle deler av historien til Røros kobberverk ligger i buffersonen

Innlandet fylkeskommune mener rapporten gir viktig innsikt som må tas med videre i planarbeidet.

– Funnene viser at verdensarven, slik den er beskrevet i dag, ikke speiler hele historien. Det er svært viktig at den nye planen tar høyde for både lokale og samiske perspektiver, og gir et helhetlig bilde av kobberverkets betydning for regionen, sier seksjonssjef Torill Skillingsaas Nygård i Innlandet fylkeskommune.

Rapporten anbefaler flere tiltak, både regionalt og lokalt for å styrke verdensarvens helhet og representativitet, og er et viktig kunnskapsgrunnlag for hvordan verdensarven skal utvikles videre.

Viktig for anerkjennelse og inkludering

Sametinget håper rapportens funn vil bidra til økt anerkjennelse av samisk historie og kultur.

– Rapporten viser tydelig at tidligere prosesser har oversett vår historie og våre perspektiver. Sametinget ser fram til det videre arbeidet, og vi forventer at samiske interesser blir ivaretatt i den nye planen. Dette representerer en viktig mulighet til å få vår historie og våre bidrag til regionens utvikling anerkjent og inkludert, sier seksjonssjef i Sametinget, Elin Rose Myrvoll.

Dialog blir viktig

– Rapporten er viktig for videre utarbeidelse av ny regional plan for Røros bergstad og Circumferensen.  Vi ønsker en god dialog med lokalsamfunnene i arbeidet. Ingen beslutninger vil bli tatt uten medvirkning og medbestemmelse. Den regionale planen skal ut på høring i to omganger, første gang til våren 2026, sier Svestad.

Trøndelag fylkeskommune, Innlandet fylkeskommune og Sametinget vil nå starte dialog med samiske miljøer og kommunene innenfor Circumferensen, for å vurdere hvordan arbeidet med verdensarven skal håndteres videre.

Samisk språkuke: Matservering og foredrag i lavvoen i Hånesåsen

Den samiske språkuken er godt i gang. Og i forbindelse med språkuken, blir det tirsdag 21. og onsdag 22. oktober klokken 11.00-13.00 servering av samisk tradisjonsmat Gaavnedibie Hånesåsesne. Det fyres opp i lavvoen. Arrangementet er gratis og det blir mulighet for kjøp av varm lunsj. Svein Ole Granefjell forteller om lavvo-tradisjoner. Det er også Svein Ole Granefjell som står for maten.

Veibeskrivelse: Kjør opp på toppen av Hånesåsen, parker ved de lyseblå garasjene. Gå ca 700 meter innover Hans Jacobveien. Lavvoen ligger på venstre side og den er godt synlig.

Arrangør er Røros Frivilligsentral, Rossen tjïelte og Sørsamisk helsenettverk.

Marianne Magga med kaffekjelen inne i lavvoen. Foto: Tove Østby

Jorids første møte med Femundshytta

Tidligere i høst ble Femundshytta fredet, og fredningen ble markert med et arrangement for inviterte gjester på Femundshytta. En av gjestene var Jorid Skott Svendsen ved Vauldalen, som elsker Femundshytta og dens historie.

– Det er en herlig plass som jeg har vært så heldig å få lov til å ha med meg mange gjester til gjennom mange år og fått gitt en helt spesiell dag, sier Jorid Skott Svendsen.

Jorid sitt første møte med Femundshytta var da hennes mann Ole Peder skulle presentere henne for sin gudmor og onkel Klas. Jorid minnes at det ble som en åpenbaring.

– Det var altså så fint. Det var jo ingen vei. Jeg hadde knapt nok hørt om plassen. Jeg ble helt bergtatt. Klas fulgte oss på denne runden som vi har gått i dag, og fortalte på sin måte. Stillferdig, men kunnskapsrik. Og utrolig lærerikt. Så når jeg gikk igjen fra her etter å ha møtt de fine folkene, Milda og Klas, så sa jeg til Ole Peder at det må gå an å få til noen ting her. Og med det så for jeg hjem og begynte å ta kontakt med noen som jeg jobbet med med gruppeturer på det norske bussmarkedet på sommeren som jeg allerede hadde begynt å lage pakketurer på. Jeg har funnet en så fantastisk opplevelse, men vi må stå opp og dra hjemmefra klokken halv åtte. Går det? Det var eneste utfordringen jeg så at vi måtte opp tidlig for å nå rutebåten klokken 9. Heldigvis så svarer han: Det er ikke noe problem bare folk vet det på forhånd. Dersom det er verdt det. Og dermed var vi i gang, sier Jorid Skott Svendsen.

Turer

I årenes løp har det blitt mange turer for Jorid og hennes gjester til Femundshytta. Det var ikke uvanlig at de hadde mellom 20 – 30 turer om sommeren. I mange år, og spesielt etter TV-programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu», ble det stor pågang. Nå har markedet endret seg litt, men Jorid tror fortsatt at turdagen til Femundshytta er såpass spesiell at det skal gå an å få til noe. Men de må kanskje tilpasse litt. Kanskje det skal kunne gå an å melde seg på for folk som er i området. Ikke at de må bestille en båtbillett på egen hånd. Da får de ikke med seg guidingen som Jorid har utover. Da forteller hun både om båten og området. Når de kommer til Femundshytta får de en helt spesiell dag.

Når man kommer til Femundshytta får man først møte folk med føttene på jorden, som har tatt vare på plassen og forteller historien fra kobberverket sin tid på 1700 og 1800-tallet og frem til i dag. I dag tar de på seg arrangementer for lag og foreninger.

– Det er klart det blir noe spesielt når det er en bomvei du må ringe og spørre om du får lov til å låse opp for å få lov til å komme hit. Det er ikke parkering så de kan ha en betalingsbom her. Så roen har dem fortsatt bevart. De som får kjøre inn er da de som leier buene deres inne i marka som har båttransport herifra. Så det er noe helt annet. Det er helt ubeskrivelig egentlig. Må bare hit for å kjenne på den følelsen, sier Jorid.

Ro

Det er en ro når man går av båten og går på brygga der. Vertskapet står alltid og ønsker velkommen. Man føler seg sett fra første stund. Vertskapet er ifølge Jorid ekte, stillferdig og kunnskapsrik. Hun tror historien om moren til Klas som gikk over sjøen på vårisen så sent som mulig før båten kunne gå inn til brygga. Og at hun måtte gå rundt sjøen på vei hjem. Stor-Hans kom alltid første lørdagen i september med båt og rodde Olava over Røa.

– Jeg har på en måte gjennom årene funnet ut at uten fortid ingen fremtid. Jeg tror det er viktig å ha med seg fortiden vår for at vi skal skjønne hvor fint vi har det i dag. Tenk på at hun fikk strøm i et år av livet sitt ho. Og hadde ingen vei. Det var isolert 2-3 måneder vår og høst. Måtte gå over fjellet. Det er så utypisk vårt liv. Så når jeg drar igjen fra her, og sett at alle har det bra så setter jeg meg opp på dekk og tenker hvorfor i all verden er ikke vi fornøyd. For Olava var fornøyd ho. Tenk på det. Nei, så jeg sitter der å funderer på hvorfor er ikke vi fornøyd i dag som har alt som heter hvitevarer, alt teknisk utstyr, vi har dobbel garasje, to biler, varme i gulvet. Det er ikke måte på. Og enda så er vi ikke fornøyde. Vi skal bare ha mer. Vi tror liksom at gleden finnes i ting. Jeg tror ikke det jeg. Jeg tror at vi må ha det godt inni oss selv, og skal vi ha det godt inni oss selv så må vi gjøre noe for andre. Da må vi glede noen andre og være fornøyd. Det tror jeg er nøkkelen, sier Jorid.

Jorid gleder andre med turene sine til Femundshytta. Hun forteller at det er en fantastisk opplevelse. Folk blir så glade. Da blir hun glad også. I tillegg til turen til Femundshytta, har Jorid turer til Langsvola for å vise hvor Glomma egentlig kommer fra. De kjører innom Kalsa Gårdsbakeri. Innom på Bua i Brekken og Skottgården. Jorid inviterer gjestene på ting som de kanskje ikke finner selv. Som enda ikke er så turistisk.

– Jeg tror at med å ta seg av folk, fortelle og gi dem slike opplevelser betyr kjempemye, sier Jorid. Hun bruker mye musikk i turene sine.

– Når du gleder andre gleder du faktisk mest deg selv. Det har jeg funnet ut som gleder meg, sier Skott Svendsen.

Nedenfor kan du høre radiointervju med Jorid Skott Svendsen der hun forteller litt om historien til Femundshytta tilbake til 1700-tallet.

Idyll. Foto: Tove Østby

Turer til Røros ga kulturpris

Fron Lasskjørarlag sine turer til Rørosmartnan var med på å gi Fron Lasskjørarlag kulturprisen fra Nord-Fron kommune 2025. Formannskapet i Nord-Fron behandla på møte 11. september sak om tildeling av kulturprisen. Her er begrunnelsen fra formannskapet:

Lasskjørerlaget formidler kulturhistorie på en framifrå måte ved å ivareta sterke tradisjoner som turen gjennom vinterleia fra Vinstra over fjellet til Røros, gjennom slåttedager og hesteslepp lokalt. Alt ivaretas med norske hesteraser i fokus, spesielt Dølahesten som står sterkt i Frons kommunene. Alt vel gjennomført med tidsriktig utstyr både for folk og dyr.
Tradisjonsbærere for både lokalhistorien, utstyr, dølahesten. Prisen blir utdelt på Kulturfest i Vinstrahallen fredag 14. november.

Fron Lasskjørarlag starter sin reise til Rørosmartnan 2025. Video: Tove Østby

Fron Lasskjørarlag starter sin reise til Rørosmartnan litt over en uke før martnan starter. Før avreisen til Røros deltar de på Sødorpmartnan. Fron lasskjørarlag kjører den gamle vinterleia fra Fron til Røros. På lasset til Røros i år hadde lasskjørerlaget blant annet skinn og klokker. De hadde også med korn fra Sel. Korn var den store handelsvaren fra Gudbrandsdalen østover til gruvesamfunnene.

Slik Fron Lasskjørarlag er i dag ble stiftet i 2013. Siden den gang har de kjørt hvert år utenom når det var korona. Laget har åtte plasser på innkjøringen på Rørosmartnan. Det klarer de stort sett å fylle.