Leserinnlegg av Ivar Østby
Vi rørosinga e et fornuftig folkeslag, og vi forstår at vatn må dit det brenn. Selvsagt så er det aller best å brannsikre hele samfunnet, fra den minste grend til den mest folksomme gate, men akkurat nå er det altså Oslos gater det brenner i. Smittetrykket er økende, og vanlige folk, akkurat som deg og meg, gjør det de kan hver eneste dag for å kjempe mot pandemien. Lockdownen i Oslo har vart i månedsvis, og den kommer antageligvis ikke til å slutte med det første. Når vaksinene da endelig ankommer Norge er det et lys i enden av tunnelen for Norges hovedstad.
Det er og et lys i tunnelen for alle andre kommuner og fylker; spesielt er det et lys i enden av en veldig lang tunnel for oss, folk flest. Selv er jeg i en noe utsatt gruppe som diabetiker, og gleder meg til å ta vaksinen. Likevel så er det så viktig å anerkjenne: Røros, og fellesskapet som iligger min vakre kommune, har stilt opp for meg. Tross at regjeringa har vært sen med å stenge grensene for importsmitte, har folk i hele fylket klart å holde smitten så lav at jeg trygt kan ferdes på dagligvarehandelen, i tråd med smitteverntiltakene. På grunn av tilliten vi har i samfunnet, og en god dose flaks, har jeg berget så langt.
Akkurat nå er det mange som er i ferd med å ikke berge i Oslo. Selv om Oslo har håndtert smittesporing, smittevern og tiltak i verdensklasse, har man ikke lyktes så godt som man skulle ønske. Det er tungt for Oslobyggen, men de holder ut og gjør sitt beste i kamp mot pandemi. Da er det vår plikt, ikke som borgere, men som medmennesker, å stå i solidaritet med dem; for det er helt innlysende at de ville stått i solidaritet med oss. Jeg har sagt og skrevet før at det er typisk Trøndersk å vått ke’n hell på med, men jeg er like overbevist om at det er like typisk for oss Rørosinga å hjelpe de som trenger det; uavhengig av om det er på fest eller i pandemi.
Man kan og se kynisk på det: Det er gunstig for landet om vi klarer å redusere smitte i Oslo, for det minsker drastisk risikoen for at smitten sprer seg videre ut i landet. Jeg er selvsagt enig med fagmiljøet, og skal ikke påberope meg å vite bedre enn noen smittevernsekspert.
Likevel, kjenner jeg at det er noe som veier enda litt tyngre enn fagmiljøene sin vurdering:
Hva vi gjorde for hverandre vil huskes når pandemien er ferdig, og jeg vil at en Rørosing og en Oslobygg skal kunne se hverandre i øynene når brannen er slukket og være enige om at man gjorde sitt beste. For, med mulig unntak av enkelte ordførere i Molde, så er jeg helt sikker på at det viktigste for folk flest er å beseire pandemien så fort som mulig og med minst mulig tap av liv. For hver dag som går kommer vi nærmere å være der, men det tar tid. Nå må vi heve oss over enkeltpolitikere som prøver å score billige politiske poeng på å spille by mot land og sikre at vi knuser pandemien, hand i hand.
Jeg tenker med glede mot den dagen vi kan erklære pandemien overvunnet, og igjen kan ta fatt på å bygge det Norge vi ønsker å bo i. Mange sår må få tid til å gro, og mange arbeidsplasser må igjen skapes; men sammen er vi sterke, og sammen skal vi klare også dette.
Ivar Østby, Medlem i Landstyret i AUF og Fagligpolitisk ansvarlig i AUF i Trøndelag
For ordens skyld: Ivar Østby er sønn av Tove og Tore Østby i Rørosnytt.
