Planutvalget i Røros vedtok på sitt møte den 11.62020 å sende kulturminneplan for Røros ut til offentlig ettersyn.
Planen er sendt ut til hjemmelshavere, lag og foreninger og offentlige myndigheter, men hvem som helst kan sende inn innspill. Vi vil derfor oppfordre til at dere leser plandokumentet, og sender inn merknader. Merknader sendes på e-post til postmottak@roros.kommune.no
Når skolene i Brekken nå er foreslått nedlagt, skyldes det kommuneøkonomien først og fremst. Kommunen har nylig kommet seg av ROBEK-lista, og står i fare for å havne der igjen. Inntektene strekker ikke til, og omstrukturering på skole er ventet å gi betydelig sparing.
Situasjonen for skolen nå, er at det ikke er nok penger til vikarierer og assistenter. Skolebøkene fornyes ikke så ofte som de burde, og det deles ikke ut forbruksmateriell til elevene.
Standarden på skolebyggene er god. Det er nyrenoverte skoler både i Brekken og Glåmos, og i sentrum undervises det nesten bare i nye skolebygg. Det kan være en sammenheng mellom den høye standarden på skolebygg, og forslaget om å legge ned skoler nå. Investeringene som ble gjort i tidenes byggeboom på Røros, belaster driftsbudsjettet tungt, og nye skolebygg utgjorde en stor del av denne byggeboomen.
Morten Kuraas og familien er i sommer vertskap på Rausjødalen setermeieri i Tolga, for 11. sommer på rad. Historien til setermeieriet starter i ei tid hvor Norge har begynt å bygge opp nasjonen sin.
Foto: Ane Kuraas
Da Norge slapp løs fra Danmark i 1814, fikk landet litt mer armslag i union med svenskene. Da gjaldt det å bygge nasjonen fra bunnen av. Norges Vel var veldig implementert i nasjonsbyggingen, og prøvde å få Norge litt mer selvberget på alle måter. Midt på 1850-tallet lå rundt 85 % av arbeidsplassene innenfor landbruket, og industrien var i emning.
Bøndene måtte dyrke litt jord, skulle de ha litt å gi kua, i stedet for å reise rundt å samle på utmarksslåtter. Kua skulle berge over fra høsten til våren igjen. Det var sommeren som var produksjonstiden. Når bøndene fikk mer dreis på jorda kunne de ha litt mer ku. De kunne også produsere litt i vinterhalvåret, og det ble litt overskudd av melk. Hva skulle bøndene gjøre med det for å tjene penger på det? Det var selvhushold, og nesten alt de trengte ble laget hjemme.
Sveitsere
På denne tiden er det innleid en del sveitsere til Norge. En av dem hadde vært i Tolga-området i minst en sommer, og funnet ut at melka der ville passe veldig bra til å lage litt finere oster. Det blir bestemt at det skulle forsøkes å lage et meieri. I 1856 er den ideen så moden, at bønder fra Tolga og Os har kjøpt seg ei setertrakt i Tolga. Setra ble kjøpt, og Norges Vel skulle betale sveitseren. 40 bønder gikk sammen i et andelslag. Målet var å ha 100 kyr på setermeieriet.
Kvinner
Dette var en ny tanke, og kvinnfolkene likte den veldig dårlig. Fjøset var deres domene. Ikke bare skulle kyrne dras inn i fjellet, men det var en kar som skulle yste. Yste det kunne kvinnenes selv, og forsto ikke hvorfor det skulle leies inn en utlending som skulle inn på deres område. Kvinnene synes setermeieriet var noe tull. Selv om karene var veldig for meieriet, var det ikke lett å få det til, men det ble bestemt i januar 1856 at de skulle prøve.
Rausjødalen
Foto: Ane Kuraas
De hadde fått kjøpt Rausjødalen med beiterettigheter, men det var ingen bygninger som egnet seg til meieridrift. Det var hverken fjøs eller meieribygning. Bøndene måtte bygge, og de hadde bestemte seg for å starte allerede sommeren 1856. De hadde bare tiden og veien. Setra lå på 900 meter over havet, og folk lurte på om det var beite til 100 kyr der. Det var mye hvit mose og stein i området. I mai kom den sveitsiske fagmannen Caspar Hiestand, og en den danske agronomen Caspar Holten Jensenius, som ble ansatt i Norges Vel. Jon Simensen Grue, som var lærer og ordfører på Tolga, var sjef for prosjektet.
Sen vår
På samme måte som våren 2020, var våren 1856 også fryktelig sen. Da de gikk innover der sist på mai, var det knapt bare flekker, og det var fortsatt mye snø. Likevel vurderte de det slik at det var beite i Rausjødalen.
Rundt 10.juni dro de innover. Da var de mannsterke med 38 mann og 27 hester. Det ble bygging i Amerikansk tempo. Et fjøs med plass til 100 melkekyr og et meieri ble bygd på tre uker. Rundt 10. juli 1856 sto det klart til bruk. Da kom de ganske umiddelbart med 89 kyr og to okser. 26 år gamle Ole Jonsen Berg kalt Bortistuen fra Dalsbygda, var sjef for byggingen.
Problemer
Til sammen var det ansatt ti personer inne i Rausjødalen. Det var meieristen, seks budeier, og eldre karer som hadde ansvar for å skaffe ved og en ung gutt som var litt dreng. Det var et stort problem at sveitseren ikke kunne norsk, han var heller ikke flink til å lære seg språket. Dette gikk utover autoriteten hans. Prosjektet hadde mange negative ting i seg, det gjorde det vanskelig. Det var et pionerprosjekt så de måtte gå opp hele veien selv.
Foto: Ane Kuraas
Første uken hadde sveitseren problemer med å få til osten. Det gikk med mye tid til eksperimentering. Det viste seg at melka oppi her hadde for stor fettprosent. Det var årsaken til at de ikke fikk til ystingen. Etter en av melkingene, tok de av fløten, og da lyktes det etter hvert. I løpet av to sommermåneder ble det ystet to tonn sveitserost, i tillegg ble det laget smør og brunost.
Salg
Sveitserosten skulle selges i Christiania. Utfordringen var å få osten inn på markedet der. Osten kjempet med den vanlige sveitserosten, som var velrenommert, og laget i Sveits. Osten fra Rausjødalen fikk god omtale. Morgenbladet skrev at det var en utmerket vare. Det var en fetere ost enn de andre ostene som var i salg. Sveitserosten ble kalt Kongen av oster, men var vanskelig å lage. Det som senere ble Tine, brukte 100 år på å få en sveitserost som var stabil. I Rausjødalen skulle de gjøre det på noen uker.
De hadde enda ikke funnet ut at det var lurt å sette melka i kaldt vann, slik at den ikke skulle blir så fort sur. Om høsten ble osten kjørt frem til et lagerrom på Tolga, men hvordan osten skal modnes er veldig temperaturavhengig. De visste ikke hva som hadde innvirkning på modningen. De måtte bare prøve seg frem.
Det var heller ikke uten problemer i arbeidsstokken. De seks pikene hadde en jobb som ikke var særlig attraktiv sett fra deres ståsted. I tillegg til melkingen skulle de gjete og holde styr på nesten 100 kyr. Kanskje det også var litt dårlig beite.
Da de var ferdige med den andre sommeren hadde sveitseren fått nok, og skriver igjen et brev i stokken over døra til melkebua. På tysk hadde han skrevet»Jeg forlater dødsriket». Han hadde egentlig kontrakt på fire år, men fikk slutte etter de to første årene.
Hvileår
Det var med en lærling som etter planen skulle ta over som meierist, men han fikk ikke en attest som var noe å banke i bordet med. Meieriet skulle ha et hvileår, men det ble med de to årene med drift. Det gikk for lang tid før bøndene fikk oppgjør. Hovedoppgjøret skulle de få når osten var solgt. Etter to år var det igjen mye ost etter første året.
Foto: Ane Kuraas
To av de som var med i Rausjødalen, startet opp et meieri i Dalsbygda inne i Såttåhaugen. Da bøndene hentet igjen kyrne om høsten, fikk de betalt for hver melkeliter der og da. Det ble også laget et meieri i Tynset i Magnilldalen, der også var det to stykker som gjorde det på samme måten. Det var enklere å drifte for to gårder enn for 34 forskjellige gårder.
Andelsmeieri
Rausjødalen har et historisk sus i veggene. Det var det første andelsmeieriet i Norge, og Nord Europa nord for Alpene. Dette var starten på Tine. På melkekartongene til Tine står det at de siden starten i 1856 har de levd av det som naturen gir, og tenkt miljø og dyrevelferd i alt de gjør.
Prøveysting
Det jobbes med å gjenskape den originale osten fra Rausjødalen setermeieri. Galåvolden Gård driver prøveysting. Etter den gamle oppskriften skal de prøve å lage osten, og få den ut på markedet. Til prosjektet har det kommet midler fra Innovasjon Norge og Tine.
Vertskap
Hele familien Kuraas er mer eller mindre engasjert i Rausjødalen setermeieri om sommeren. Datter Ane, som bor i Lofoten, bruker deler av sommeren til å være på Rausjødalen. Hennes forlovede, Andreas, blir også med på setermeieriet i nesten hele sommer. Til daglig jobber Morten som lærer på mellomtrinnet ved Røros skole. Om sommeren har han jobbferie på setermeieriet.
Vertskapet sine oppgaver er guiding, pass og stell av dyrene, matservering og litt forefallende arbeid. På setermeieriet blir det servert rømmegrøt, spekemat, skjørost og rømme, tapas med Rausjødalsost i, vafler og kaffe. De har også Rausjødalsbrygg, som er et hjemmebrygget øl som eier og driver Arve Bjørnstad lager.
Underholdning
I løpet av sommeren er det også litt underholdning. Noen ganger er det planlagt og andre ganger tar de det mer på sparket. Morten og Arve har skrevet «Rausjødalssangen» etter Ivar Simastuen sin melodi «Gammel rallarsang». Dersom folk ønsker det, tar Morten gjerne sangen for gjestene.
Dette er den 11. sommeren familien Kuraas skal være vertskap på setermeieriet. En av grunnene til at de tar på seg denne oppgaven år etter år er blant annet Arve, som er eier og driver. I følge Morten er han et veldig trivelig selskap. I tillegg er det ro i Rausjødalen. Det er ikke mobildekning der. Familien gjør en del sammen på fritiden, som fiske, går turer, spiller brettspill og kort, kaster hestesko og dart.
Morten synes det er trivelig å være vertskap, på en veldig fin plass. Familien Kuraas søkte på jobben som vertskap. Dengang de startet var det halve juli de var der. Etterhvert er det blitt hele måneden. I sommer åpnet setermeieriet 4. juli.
Til tross for koronasituasjonen satses det på vanlig drift i sommer, med de samme tilbudene som har vært før, men med smittevernregler. Hver søndag er det en gratiskonsert. Kalver, geiter, høner og kaniner er populært for barnefamilier. Geita fikk tvillinger i vår.
Kilder: Intervju med sommervert Morten Kuraas, og eier og driver Arve Bjørnstad.
Fuglen som tar seg et grundig morgenbad her, tar turen til Afrikas savanner om noen måneder. Den kom ut av egget i vår, og noe av ungfugldunet har ikke falt av enda. Gulerla er en spurvefugl i erlefamilien. Linerla, som forstyrrer badet på slutten av videoen, er dens mest kjente slektning.
Gulerla har samme form og størrelse som linerla. Den har den samme karakteristiske vippinga på halen. Hunnen har mattere farger og ryggen er mer grå enn på hannen. Det finnes tre typer gulerle som hekker i Norge.
Den badende fuglen er ei Såerle, og den er vanligst av de tre. Den hekker i høyereliggende områder på Østlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge. Den trives best i litt fuktige områder. Den liker å holde til nær tjern eller elver med liten strøm.
Gulerlene trekker til Norge i mai. Ungene lærer å fly på drøye to uker, og forlater reiret tidlig. Litt spesielt for denne arten er at foreldrefuglene fortsetter å mate ungene lenge etter at de er ute av reiret.
I september legger den lille fuglen ut på den store reisen sørover. Deres andre hjem er blant gnu, sebra, antiloper mellom akasietrærne på de store savannene i Afrika.
Takk til Martin Rødsand i Norsk ornitologisk forening Røros, som hjalp til å artsbestemme badefuglen.
Direktør for Kulturminnefondet, Simen Bjørgen oppfordrer til å besøke et kulturmiljø i sommer.
Mange oppdager kvaliteter i lokalsamfunn over hele landet denne sommeren. Landet vårt har så mye å by på, og hvis du besøker et kulturmiljø vil du oppdage nye sider ved steder du er glad i.
Hvert år blir flere hundre forfalne kulturminner forvandlet til moderne kontorer, overnattingssteder, serveringssteder, forretningslokaler, kulturlokaler, oppgraderte turstier, flytende båter og malende møller. Bevaring av kulturminner har verdi i form av fellesskap, dugnad, tilhørighet og tillit, og det skapes verdier for flere enn den private eieren ved at flere får oppleve kulturarv og kulturmiljøer.
Som tilskuddsordning for privateide verneverdige kulturminner og kulturmiljøer bidrar Kulturminnefondet til å bevare et mangfold av kulturmiljøer. Vern gjennom bruk og verdiskaping er viktige kriterier for at kulturminner og kulturmiljøer kan benyttes som grunnlag for fremtidige opplevelser og utvikling. På denne måten skapes opplevelser for turister i eget land, som igjen genererer inntekter som gjør eiere i stand til å holde kulturarven levende.
La meg gi deg sju eksempel til inspirasjon for sommerens opplevelser av kulturmiljøer:
1. Trevarefabrikken, Henningsvær
Trevarefabrikken ble oppført i 1948 og har gjennom årene inneholdt hjørnesteinsbedrifter i Henningsvær. Her har det vært blant annet trandamperi og snekkerverksted, og de fleste innbyggere i Henningsvær har et forhold til bygningen. I 2008 var det slutt på aktiviteten, og bygget stod tomt til fire unge gründere kjøpte stedet. Nå er den gamle fabrikken fylt med kultur og liv, gjennom turisme og kulturelle arrangementer.
2. Boen gård, Tveit i Kristiansand
Boen gård ligger i Kristiansand kommune, med historie tilbake til 1500-tallet. Den gang tilhørte eiendommen kong Christian II, og fra 1815 eide familien Hegermann Boen i fire generasjoner, frem til 1939. I denne perioden ble gården utviklet til en norsk praktgård.
Boen var stengt for allmennheten helt frem i 2012 da den ble åpnet opp for arrangementer. De historiske bygningene har fått en ny bruk og er nå åpen for tilreisende gjester med overnatting og servering.
3. Nordpol kro, Vardø
Nordpol kro i Vardø er Nord-Norges eldste serveringssted, og bygningen har i tillegg fungert som hotell. Bygningen er den eneste i Finnmark hvor det er drevet herberge og bevertning i over 100 år. I dag drives Nordpol kro som serveringssted med konsertscene. I puben, som er i engelsk stil, er det et lite museum med gjenstander og bilder fra Vardøs historie. Bygningen overlevde krigen og ligger som et sentralt kulturminne i Vardø.
4. Feigum sag, Luster
Feigum sag i Luster er et sagbruk fra 1700-tallet, som er ombygd og påbygd fra oppgangssag til vanlig sagbruk på 1900-tallet. Sagen er et sentralt element i et større industrimiljø ved utløpet av elva Feiga.
5. Baklandet skydsstation, Trondheim Baklandet skydsstation ligger sentralt til i Trondheim, i den eneste fredede bygården på Bakklandet. Skysstasjonen er en fredelig og idyllisk kafé, hvor du kan spise og drikke i unike lokaler.
6. Hovelsrud, Ringsaker
Hageanlegget på Hovelsrud gård på Helgøya er restaurert til slik hagen var på midten av 1800-tallet. Eier Marianne Olssøn har åpnet hageanlegget for allmenheten, og besøkende kan nyte stier og fontener, prydhagen og frukthagen som bugner av epler og bær. På gården som ligger ved Mjøsas bredd driver familien også med økologiske kyllinger.
7. Skonnerten Solrik, Grimstad
Skonnerten Solrik ble bygget på Brekneholmen verft i 1929 som fraktefartøy med rigg, og seilte sin første tur til Bømlo for å montere motor. Siden gikk skonnerten i frakt langs norskekysten. Grimstads hvite svane ble kjøpt av foreningen Solrik på 90-tallet, og siden foreningen har drevet båten som et kombinert skoleskip for ungdomsskoleelever og kunnskapsformidling og hygge for turister. I sommer tar Grimstad turistkontor bookinger for turer med Solrik.
Kulturminnefondets tilskudd gjør at flere av kulturminnene som tidligere ikke var i bruk, kan tas i bruk blant annet til inntektsskapende aktivitet. Dette fører til en betydelig samfunnsøkonomisk nytte; Menon Economics dokumenterer at økonomisk støtte fra Kulturminnefondet utløser i gjennomsnitt en innsats verdt tre og en halv gang så mye, på grunn av dugnadsinnsats og private midler som kommer til. I tillegg kommer den store verdien av bruken av kulturminnet etter at det er satt i stand, ved at flere får nyte godt av at kulturarv og kulturminner blir bevart. Jeg håper du får mange flotte opplevelser i kulturmiljøer i eget land i sommer!
-Bruk emneknaggen #kulturmiljø i sommer og vis oss dine beste opplevelser, sier Bjørgen.
Martin Rødsand oppfordrer folk om å være varsom når de kommer i nærheten av reir og fugleunger. Det kan være vanskelig å vurdere om egg og fugleunger er forlatt eller ikke, fordi mange fugler har som strategi å gjemme seg når dyr eller mennesker kommer nær reiret.
Rødsand er leder av ei relativt nystarta ornitologisk forening på Røros. Foreninga har omlag 40 medlemmer, og en del av dem er svært ivrige. Det er mange på Røros, som har vært ivrige fugletittere lenge. og Martin tok derfor initiativet til å etablere en klubb.
Nå kan du teste din nye turvenn. En app som på sekunder hjelper deg å finne ut hvilke blomster du har plukka eller hva sommerfuglen på campingen heter. Artsdatabanken utvikler nå Artsorakelet, som er spesialisert på norske arter ved hjelp av 1,1 millioner bilder samlet inn av brukerne av Artsobservasjoner.
I sommer inviterer Artsdatabanken det norske folk til å delta i utprøvingen av appen på mobil eller PC. Du finner Artsorakelet på orakel.artsdatabanken.no, og det er enkelt å bruke. Du tar et bilde eller finner fram et du allerede har tatt, og spør orakelet hva dette er. I løpet av noen sekunder får du svaret. Samtidig får du vite hvor sikker Artsorakelet er på svaret.
Seksjonsleder i Artsdatabanken Ingrid Ertshus Mathisen inviterer alle til å prøve ut den nye appen nå i sommer. Foto: Geir Mogen.
– Artsorakelet er blitt «trent opp» på bilder du og jeg tar, ofte med mobilen, i all slags vær og lys, og kanskje til og med i fart. Dermed er det flinkere til å tolke dine hverdagsbilder enn mange av de andre appene som bestemmer arter, sier Ingrid Ertshus Mathisen, seksjonsleder i Artsdatabanken.
Rapporter og lær mer om det du har funnet
Fra Artsoraklet kan du rapportere funnet direkte i Artsobservasjoner, deres publikumstjeneste for rapportering av artsfunn. Det er i så fall lurt å dobbeltsjekke at det er riktig art først, da kan du ta snarveien inn i Artsdatabanken ved å trykke på artsnavnet, der du finner kvalitetssikret informasjon om svært mange arter i tjenesten Arter på nett.
– Alle kan bruke Artsorakelet og dele sine funn med Artsobservasjoner. Her blir de kvalitetssikret av eksperter. På den måten bidrar man til forskning og forvaltning av naturmangfoldet her i landet. Samtidig får Artsorakelet da enda flere bilder å trene på slik at det blir enda flinkere, sier Mathisen.
Artsdatabanken har utviklet Artsorakelet i samarbeid med NaturalisBiodiversity Center i Nederland som er ledende på moderne naturformidling.
Den nye appen fra Artsdatabanken gjenkjenner automatisk hvilken dyre- eller planteart du har kommet over. Foto: Wouter Koch, CC BY 4.0.
Av: Klima- og miljødirektør Bjørnar Wiseth og seniorrådgiver Thomas Aarskog
Regelverket som regulerer bruk av motoriserte kjøretøy i utmark, og som gjelder over hele landet, begynner å «dra på årene». Selve loven ble vedtatt i 1977. Bakgrunnen for loven var at Stortinget var bekymret over den utviklingen man allerede da så, med økt motorferdsel i utmark.
Stortinget valgte da i 1977 å regulere denne type ferdsel gjennom Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag. Hensikten var å verne naturmiljøet og fremme trivselen. I praksis ble så å si all motorferdsel i utmark forbudt. Så i 1988 ble det vedtatt en forskrift som åpnet for at det i enkelte tilfeller kunne søkes om dispensasjon fra regelverket – bl.a. for kjøring til egen hytte med snøscooter for transport av ved etc. Det er gjort noen øvrige mindre justeringer i regelverket, samt at det for noen år siden ble åpnet for løyper tilrettelagt for fornøyelseskjøring med snøscooter.
Kommunene har en sentral rolle i forvaltningen av regelverket for motorferdsel. Det er kommunen som kan vedta forskrifter for fornøyelsesløyper, gi deg lov til å kjøre bagasje og utstyr til hytta, gi deg løyve for eventuell leiekjøring – og i unntakstilfeller gi deg lov til å kjøre bl.a. ATV til diverse formål. Stort sett er kommunene flinke til å praktisere regelverket i tråd med det Stortinget har bestemt. For det er slik at det kommunene bestemmer må skje innenfor rammene av det Stortinget har bestemt.
Noen ganger kan man høre at Fylkesmannen enten varsler oppheving eller faktisk opphever kommunale vedtak etter Lov om motorferdsel i utmark. Som statens forlengende arm i fylket er det vår oppgave å veilede kommunene, men også se til at vedtakene de fatter er i tråd med sentrale føringer.
Når det gjelder motorferdselssaker er vi opptatt av å gi kommunene god veiledning i regelverket, vi behandle klagesaker, samt at vi undersøker lovligheten av de dispensasjonsvedtakene kommunene fatter.
I år har vi fått et eget oppdrag fra overordnet myndighet om å ha et spesielt fokus på barmarkskjøring. Over tid er det registrert en noe uheldig utvikling i dispensasjonene som gis til kjøring på barmark. Av den grunn har vi bedt kommunene om å oversende alle vedtak etter «unntaksparagrafen» i motorferdselforskriften. Dette arbeidet ble startet allerede i 2018, samme år som Fylkesmannsembetene i Nord- og Sør-Trøndelag ble slått sammen.
Barmarkskjøring skal behandles strengt. Det er et svært trangt nåløye som skal passeres før kommunene kan gi noen en slik tillatelse. Grunnen til dette er at barmarkskjøring gir store skader i naturen. I tillegg er den forstyrrende for vilt, tamrein og friluftslivet. For at man skal kunne få dispensasjon må det foreligge en «særlig grunn» samt at kjøringen ikke lar seg dekke på annen måte. Det er ikke anledning til å gi dispensasjon for det som kalles turkjøring. Kommunene må også vurdere mulige skader og/eller ulemper ut fra lovens formål om å redusere motorferdselen til et minimum.
I de aller fleste tilfeller finnes det muligheter til å få dekket kjøringen på andre måter. Transport av materialer og utstyr har man en direktetillatelse til på snødekt mark, kjøring av bagasje og utstyr til hytter kan man få en tillatelse til på snødekt mark. Skulle man allikevel ha et særlig behov for transport, som ikke dreier seg om turkjøring og som ikke kan gjennomføres på snødekt
mark, må kommunene gjøre en vurdering av om helikopter er en bedre løsning. Likevel kan man altså helt unntaksvis få dispensasjon fra loven. Når vi nå følger opp dispensasjonspraksisen til kommunene i Trøndelag, så er det altså for å se til at kommunenes praksis er i tråd med regelverket.
Så neste gang du leser eller hører at vi varsler oppheving eller sågar opphever et kommunalt vedtak om motorferdsel, så er det altså fordi det er vår jobb å se til at de vedtak, mål og retningslinjer som Stortinget og regjeringen har vedtatt blir fulgt opp i Trøndelag.
