Verdensarv

I dag er verdensarven 50 år, gratulerer med dagen!

av

Leserinnlegg av Odd Sletten, Verdensarvkoordinator for Røros bergstad og Circumferensen og medlem av den norske UNESCO-kommisjonen.

For 50 år siden i dag, den 16. november 1972 ble Verdensarvkonvensjonen vedtatt på UNESCOs generalkonferanse i Paris. Og hvilken populær 50-åring det har blitt! Verdensarvkonvensjonen er UNESCOs mest populære konvensjon, ratifisert av 194 land, og Verdensarvlista består nå av 1154 innskrevne områder.

Verdensarvlista er vår felles globale arv, som vi er forpliktet til å ta vare på og videreføre slik at også kommende generasjoner kan få oppleve de kvalitetene som stedene representerer.

Norge har åtte steder som er innskrevet på lista, og disse utgjør et nokså bredt spenn av både naturområder og kulturmiljøer:

Bryggen i Bergen (1979)
Urnes stavkirke (1979)
Røros bergstad og Circumferensen (1980 og utvidet i 2010)
Bergkunsten i Alta (1985)
Vegaøyan (2004)
Struves meridianbue – fire norske punkter (2005)
Vestnorsk fjordlandskap – Geirangerfjorden og Nærøyfjorden (2005)
Rjukan-Notodden industriarv (2015)

Det er ettertraktet å få en plass på verdensarvlista, men det er også krevende å være innskrevet. Å være verdensarv utfordrer både eiere, kunnskapsinstitusjoner, kommuner, fylkeskommuner og stat, – verdensarvverdiene skal ivaretas for evigheten, samtidig som stedene skal være levende og utvikle seg. Den internasjonale forpliktelsen vi har tatt på oss skal oppfylles, men det skal også være godt å bo og leve i verdensarvområdet. I vårt verdensarvområde er det fem kommuner, to fylkeskommuner og Sametinget som sammen forvalter verdensarvområdet, – god planlegging og politisk klokskap er nødvendig for å oppfylle disse målsettingene samtidig.

Verdensarvkonvensjonen er et ektefødt barn av UNESCO, stiftet i 1945, og på 50-årsdagen for konvensjonen kan det være verdt å ha med seg UNESCOs primære målsetting: å bidra til å skape fred og sikkerhet i verden, gjennom samarbeid innen utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon mellom land.

Samarbeid og tillit skapes over tid, det tar lang tid å bygge opp og det er veldig raskt å bryte ned. Kriger og konflikter mellom land er dessverre en del av hverdagen vår. I år har vi fått det nært innpå oss, og vi kjenner nok alle på hvor skjørt det internasjonale samarbeidet kan være.

Desto viktigere at vi har organisasjoner som UNESCO som jobber jevnt og trutt på den internasjonale arenaen, og bidrar til en bedre forståelse mellom land og folk. I denne sammenhengen er verdensarvlista viktig, fordi den representerer felles verdier som nesten alle land i verden har forpliktet seg til å ta vare på.

Det er derfor verdt å feire 50-åringen, og ta fatt på de neste 50 med friskt mot – gratulerer med dagen!

To nye registrert smittet (+)

av

I går lørdag, fikk to nye på Røros bekreftet covidsmitte i PCR-tester. Fredag ble det registrert tre og torsdag ble det registrert to nye smittetilfeller. Smittetrykket ser fortsatt ut til å være stabilt. Det må fortsatt nevnes, at det er ventetid ved laboratoriet ved St Olavs hospital, og at det kan være flere positive tester det ikke har kommet svar på enda.

Antall smittede de siste 14 dagene er nå 36. Den nye varianten omicron er oppdaget i flere trønderske kommuner, men fortsatt ikke på Røros.

+ Avkrefter bekymringsmelding

av

Hoteldirektør Terje Lysholm avkrefter at hotellet har kommet med noen bekymringsmelding om brudd på smittevernregler begått av ansatte ved Air Leap.

— Jeg ble overrasket da jeg leste at kommunens anmeldelse av Air Leap skulle grunne i en bekymringsmelding fra Røros Hotell. Vi er ikke bekymret for at Air Leaps medarbeidere bryter smittevernregler. Vi går tvert imot ut fra at Air Leap følger reglene, sier Terje Lysholm til Rørosnytt.

Etter det Rørosnytt kjenner til, skal kommuneledelsen og ledelsen ved Røros hotell ha vært i møte i dag, og snakket om situasjonen som har oppstått. Anmeldelsen mot Air Leap blir trolig et tema under Formannskapsmøtet torsdag.

Som Rørosnytt skrev i går kan anmeldelsen delvis være basert på en misforståelse. Lysholm bekrefter at det var kontakt mellom hotellet og kommunen 19. november. Bakgrunnen for henvendelse skal ikke ha vært å ytre bekymring for regelbrudd begått av Air Leap.

– Det ble gjort en henvendelse, og å innhente kunnskap om hvordan gjester fra områder det er knyttet karantenebestemmelser til skulle håndteres. Det er beklagelig om dette har blitt misforstått. Eventuell bekymringsmelding fra Røros hotell ville ha kommet fra meg og ingen andre, sier Terje Lysholm.

Sommer under jorda

av

Mens sola steker og gradestokken stiger mot tredvetallet, er det noen som tar langbuksa på og går under jorda – bokstavelig talt. 

– Vi som jobber i gruva i dag, er veldig glade for at vi jobber her, og ikke med bergstadvandring, humrer Stian Tranung, guide i Olavsgruva for noe sånt som tiende året på rad. Sommer etter sommer bruker han på Røros, som regiassistent og skuespiller i Elden og museumsvert i Olavsgruva. De to jobbene viser seg å være enda mer like enn man skulle tro. 

– Vi har hatt en del store grupper i det siste. Det er en del hundre om dagen, med norske og engelske omvisninger hver gang. Det er alltid to grupper som går ned samtidig, sier Tranung, som til daglig bor på Kløfta i Akershus og jobber som grafisk designer og illustratør. Turistene ringes opp ute på plassen, og får an rask briefing på hva de skal gjennom. Særlig ungene vies ekstra oppmerksomhet. Og de med hvite sko, eller på annen måte uhensiktsmessig påkledning. 

– Nede i gruvene er det fire-fem grader og en luftfuktighet på over 90 prosent, så det er som å sitte i et kjøleskap i en times tid. Dersom dere ikke har særlig erfaring med å sitte i kjøleskap, kan det være lurt å hente litt ekstra klær nå, forklarer guiden med glimt i øyet. 

De fleste som finner veien ut på Rørosvidda, har en viss formening om hva de skal oppleve. Noen har lest seg opp i forkant og kan mye. Så har du han som hadde gått på fjelltur, og tilfeldigvis ramlet, skrubbsulten, innom museet. Kafeen var stengt, så han kjøpte like gjerne seks Kvikk-lunsj og ble med på omvisning. 

– Han syntes jo det var kjempestas, humrer han. Ellers er påkledning alltid en utfordring når folk ikke egentlig vet helt hva de skal være med på.

– Vi har hatt folk i crocs, sandaler og høyhælte sko på omvisning. Når det er så varmt som nå, er det mye kortbukser og t-skjorter. Den hvite sko-epidemien har kommet, særlig i fjor. Selv den mest pynta tenåringsjenta klarer ikke å argumentere mot faren sin når de ser skoa mine. Den gruvelorten sitter godt, altså, fastslår Tranung. 

Museumsguide Stian Tranung gir en ny gruppe en briefing før de skal ned under jorda, og ned i Olavsgruva.

Lei blir han ikke, av å to, tre, fire ganger om dagen ta turen ned i gruvegangene. På med hjelm og jakke, og på med smittende engasjement og sjarm. Det er her parallellen mellom Elden-jobben og museums-jobben ligger. 

– Det handler om å lage underholdning. Jeg har trua på at blir man underholdt, så lærer man også litt bedre, sier han. 

– Folk kommer jo hit for å få en opplevelse, hvis man bare vil lære er det skolebenken i stedet. Jeg skal gi en opplevelse, noe som gjør at unga blir underholdt, samtidig som at de voksne lærer litt. Jeg setter alltid av noen små øyeblikk bare med unga, for hvis barna er fornøyde er familien fornøyd, og da blir hele gruppa fornøyd som oftest. 

Turistene får en kjapp innføring i Røros’ gruvehistorie, i død og elendighet, krig og kanoner, og kokekar av kobber. Om Christian 4., som elsket alt som hadde med gruver å gjøre fordi det skaffet ham penger, om Lossius som ydmykt nok kalte opp sin første gruve etter seg selv og måtte se den stenge noen måneder senere. Og om viktigheten av å gjøre som han sier. 

– Det er viktig at ingen leker gjemsel der nede. Jeg holder et ekstra øye med barn og fedre, sier Tranung, og blunker lurt. Mødrene oppfører seg stort sett bra. 

– Hjelmen må være på. Har du ikke hjelm og kakker huet i Rørosvidda, får du et permanent arr. Det er neppe suveniren du vil ha med hjem, oppfordrer han. Litt naturfag-undervisning blir det også. 

– Den blåfargen dere ser på veggene, er som alt annet i naturen – er det blått så er det giftig, stort sett. Jeg hadde en gang med en franskmann ned som spurte om det var farlig å spise det blå. Det er greit at de gjerne spiser froskelår og snegler, men kobberoksid er ikke å anbefale, forklarer han til gruppen som har gått under jorda. – Han skrapte av en bit og spiste det, og hvordan det gikk med han vet jeg ikke. Kanskje sitter det en blå franskmann et sted enda, forteller Tranung, til latter fra gruppen. Poenget er forstått, ingen kommer til å spise av verdensarven i dag. 

Turen ned i gruvegangene er mørk, kald og fuktig. Både små og store fascineres av fortellingen om 333 års gruvedrift.

Ned, ned i mørket, på våt og sleip leire går veien, i bratte trapper og lave tak, til endepunktet kommer; det store rommet. 

– Selve hjertet av gruva. Det er så massivt. Det er der man får mest reaksjon fra publikum, sier Tranung, og legger til at det ikke alltid er like lett å engasjere. 

Olavshallen fascinerer publikum. Her holdes av og til konserter, årsmøter og til og med bryllup.

– Tidlig på sommeren har du ofte de norske gruppene, de er ikke så flinke på følelser, så de reagerer ikke på noen ting. Du kan ha en hel tur uten at det er reaksjon på noen ting, det er ikke en lyd, og så når de går opp, kommer det gjerne “De’ e’ den bæste omvisninga æ har verri me på!”. Du har jo også turer som starter helt håpløst, men som ender opp som fine øyeblikk. Jeg hadde en sommer her, sommerens siste tur, med et homofilt østerriksk par. De var kun interessert i å ta bilder, null engasjement, og jeg venta bare på en sekstimers biltur til Kløfta. Den turen avsluttet med tostemt østerriksk gruvesang i Bergmannshallen, så det endte likevel som en stor opplevelse.

Magi i sommerkvelden

av

Knapt et ledig sete fantes under årets Elden-premiere på slegghaugan, og sommerkvelden sørget for en nært magisk forestilling. 

Den umiddelbare responsen fra publikum både på spillplassen og i sosiale medier etter forestillingen, forteller at Cathrine Telle har gjort en solid jobb med Strømmevold og Reithaugs materiale. Rocke-innpakningen gir både låter og manus den røffe kanten det fortjener, når en så dramatisk historie skal komprimeres til to timer forestilling. For den er dramatisk, fortellingen om karolinernes innmarsj i Trøndelag og Røros, og hvordan de blir møtt av et samfunn som tar i mot dem, mer enn skyr dem. 

Elden er kontrastenes teater, fra de enorme slagghaugene og enkle men samtidig virkningsfulle rekvisitter i rått trevirke, til Ellens (Oda Smit Ødegård) nesten hjerteskjærende klokkeklare stemme mellom steinhaugene. Her er naturen selv kulissene, og mer trengs ikke, enn lys og noen enkle rammeverk som skal forestille hus. Staffasje er ikke nødvendig, når samspillet på spillplassen bærer stykket slik det gjør. 

Når kanonene smeller og kruttrøyken legger seg over grusen, gjør det nesten fysisk vondt. Det er en påminnelse om at vi egentlig er ganske heldige, som kan sitte komfortabelt og varmt og betrakte det hele som underholdning, mens noen for tre hundre år siden faktisk måtte leve gjennom det. Å bli revet ut av sine hjem som bare unggutter, sendes over fjellet til Norge i krig for en konge de kanskje ikke trodde på, frykten og redselen, og strabasene for å gjøre sin plikt for fedrelandet. 

Årets skuespillere gjør en utmerket jobb med å formidle dramatikken på en troverdig måte. Det er lett å tro på Kalles (Kristoffer Grua Pedersen) kvaler og angst, og sterke Maren (Silje Lundblad) som en tøff og fryktløs kvinneskikkelse når fienden står på døra og samtidig er venn. Det er nydelig i all sin enkelhet – sterke skuespillerprestasjoner i en rå, nesten brutal setting, og med en sjeldent varm, trøndersk sommerkveld som bakteppe skapes det noe helt spesielt. Det er godt gjort, når solnedgangen lyser rosa over slegghaugene, å gi kuldegysninger og gåsehud av dødsmarsjen i snøstorm over Tydalsfjella. 

Festen er ikke over – det er billetter igjen. 

Øker internasjonal satsning

av

Destinasjon Røros øker satsningen mot det internasjonale markedet, og håper enda flere utenlandske turister finner veien til regionen. 

I dag er brorparten av turistene i destinasjonens nedslagsfelt nordmenn, men reiselivssjef Tove R. Martens håper å kunne lokke enda flere utlendinger til regionen. 

– Vi kommer utover sensommeren til å arrangere flere visningsturer for det internasjonale markedet. Blant annet kommer et tysk TV-produksjonsselskap i starten av august for å lage film om matopplevelser, hvor Røros er ett av tre steder i Trøndelag som skal besøkes. Blant annet vil de være med på lokalmatsafari, i tillegg til besøk hos Rørosmeieriet og Galåvolden gård. Det tyske markedet er kjempeviktig for oss å nå ut til, sier Martens, som akkurat har bestilt billetter til neste års World Travel Market.

Destinasjonsselskapet har også valgt å investere i å få laget nytt materiale rettet mot særlig det amerikanske markedet. Om noen uker kommer Kristen Kellogg fra Borderfree Travel for å produsere ny film og fotomateriell. Kellogg har tidligere testet Femund4All-konseptet, sammen med filmfotograf Fredrik Bye. 

– Nå skal hun lage en ny film, som skal dekke hele regionen vår fra Haltdalen til Alvdal. Målet er å nå ut internasjonalt, men også særlig i USA, med temaer som bærekraftig transport og spektakulære opplevelser både innen mat og aktiviteter, kultur og verdensarv, sier Martens. 

Martens er også i kontinuerlig kontakt med de nye transportleverandørene i regionen for å sikre kontinuitet og gode løsninger. 

– Vi skal i møte med både SJ Norge og AirLeap i løpet av høsten for å snakke om hva som er viktig for oss når det kommer nye operatører på tog og fly. Med nye operatører på både tog og fly fra 2020 har vi mulighet for å påvirke tilbudet fremover. Det er viktig for disse nye leverandørene å få vite hva som er viktig for reise- og næringslivet i Rørosregionen, og god dialog tidlig er bra i så måte.

Ønsker innspill til kulturminneplan

av

Trøndelag fylkeskommune setter i gang med planprogram for Regional plan for kulturminner og kulturmiljø. Til det trenger de innspill fra kommunene. 

– Fordelen med en regional plan for kulturminner er at fylkeskommunen, kommunene og andre viktige aktører som musea kan gå i dialog og samordne seg om tema som er aktuelle i flere kommuner, og for hele regionen, sier Hilde Arna Tokle Yri, prosjektleder i Trøndelag fylkeskommune. Hun håper kommunene kommer med sine innspill til planprogrammet sendes ut på høring i månedsskiftet august/september. 

– Meld inn

– Vi er helt i starten nå, og  inviterer kommunene til å melde inn tema som de ønsker å løfte opp i en slik prosess. Etterpå kommer planprogrammet, som sier noe om hva vi foreslår planen skal handle om og hvordan vi skal jobbe med det, ut på høring til alle kommunene. Innspillene på dette stadiet kan være om områder eller tema de har utfordringer med, eller der de ser muligheter, sier Yri. 

Velger temaer

Kommunene har ansvar for å ivareta kulturminner gjennom plan- og bygningsloven og andre virkemidler som for eksempel i landbrukets SMIL-midler. Mange kommuner er i ferd med eller er ferdig med å utarbeide kommuneplan eller temaplan for kulturminner. En regional plan for kulturminner har en naturlig sammenheng med kommunenes arbeid.

– Vi kommer til å begrense oss i planen og velge ut noen få tema, hvor vi oppretter egne arbeidsgrupper. Vi ønsker også innspill på hvordan vi kan rigge arbeidet med planen, og hvem som bør sitte i arbeidsgruppene, understreker Yri. 

Samordne aktivitet

Fylkeskommunen har et spesielt ansvar for kulturminnene, og er både regional kulturminnemyndighet og planmyndighet. 

– Vi ønsker å samordne aktiviteten og mobilisere offentlige og private kulturvernaktørene i fylket til et løft for historien. Det er en mulighet blant annet til å sette fokus på bygningsvern som klima- og miljøvern, kulturminner i stedsutvikling, og hvordan vi skal få til flere kulturminner som ressurser for opplevelsesnæring. Fylkeskommunen følger opp planen med et årlig handlingsprogram med tiltak, avslutter Yri. 

Ingen støtte til avfallshåndtering i verdensarven

av

Miljødirektoratet har avslått en søknad fra Røros kommune om «Avfallshåndtering i Verdensarven». Røros kommune hadde søkt om et tilskudd på kr 700 000,- for å utrede løsninger for bedre håndtering av avfall i sentrum.

– Tiltaket kan være positivt for å bidra til klimagassreduksjon i forbindelse med håndtering av avfall. Søknaden er likevel ikke prioritert i den store konkurransen om midler, står det i avslagsbrevet fra Miljødirektoratet.

Miljødirektoratet mottok 574 søknader til tilskuddsordningen «Klimasats – støtte til klimasatsing i kommunene» i 2019. Søknadene hadde et samlet søknadsbeløp på totalt 577 millioner kroner. Det er satt av 200 millioner kroner i statsbudsjettet til ordningen i 2019.

Formålet m ed ordningen er å bidra til reduksjon av klimagasser og omstilling til lavutslippssamfunnet. Miljødirektoratet har vurdert søknadene i henhold til tildelingskriteriene og prioriteringskriteriene.