Slider

Ivar Korssjøen er nå den eneste som bor fast i grenda Korssjøen. Han bor på gården Korssjøen Østre. Grenda har historie bakover til 1700-tallet, da Korssjøen Østre ble etablert, trolig rundt 1730 – 40. Det første huset på gården er trolig ei sommerstue, som senere er blitt bygd sammen med et eldhus. Selv om Ivar er eneste fastboende i grenda, er det mye liv rundt ham. Både på sommer og vinterstid leier han ut hus, buer og koier. 

De første bygselsedlene som dokumenterer bruken av jorda ved Korssjøen er datert først på 1700-tallet. Trolig bodde det folk rundt sjøen allerede på 1600-tallet. Ivar har merket seg årstallene 1702 og 1703, som er de årene bygselsedlene er datert. 

Røros Kobberverk startet i 1644. Dermed var sedlene allerede 50 – 60 år etter at verket startet, og det var en god del hestetrafikk til kobberverket. Skogen ble hugget ned over alt, også ved Korssjøen. Det er all grunn til å tro at det ble brent kull her, i et område som i dag heter Brennslettet. 

– Jeg kan ikke skjønne noen annen forklaring enn at det har med kullbrenning å gjøre. Det er kullmiler her, som det er over alt i marka i Røros. Store sirkelgrøfter som er spor etter kullmilene, sier Ivar Korssjøen. 

Gårdene

Det er ingen på gårdene i Korssjøen i dag, som er fra slektene som bygde gårdene på 1700-tallet. Gårdene er solgt ut av de slektene. Familien til Ivar kom til Korssjøen på 1850-tallet. Det var en del generasjoner i grenda før det, men dem vet ikke Ivar noe om. 

Ivar sine forfedre var flinke til å skrible inn initialer og årstall på veggene. Hans tippoldefar, Oliver kom fra Øversjøen i Tolga og kjøpte gården i 1858. Han tok da navnet Korssjøen. Han var bror til Ivar sin tipp-tippoldefar på morens side.

Oliver var en energibunt. I følge Ivar er det mange rare historier om gamle Oliver. Blant annet hadde han gravd ei nesten kilometerlang grøft ute i marka for å transportere grus ned på ei myr, som han skulle drenere. 

Bibliotek

Sønnen til Oliver, Hallstein var ikke så fysisk sterk, han var litt sykelig anlagt. Men han var veldig bokinteressert. Han samlet bøker og laget et bibliotek på gården.

Hallstein Oliversen ses oftest på veggene i alle slags bygninger («H.O.I.S») på Korssjøen. Hallstein kjøpte bøker for hver eneste krone eller spesiedaler han fikk tak i, og opprettet et bibliotek og lånte ut bøker til hele bygda. Nokså frilynt må han ha vært, for Darwins «Artenes opprinnelse» er blant bøkene som fortsatt finnes i huset. Innholdslista over boksamlingene viser at mange av bøkene er borte. Bøker som lå på nattbordet hos syke ble brent sammen med sengetøy og annet som kunne være smittsomt, er en forklaring Ivar har hørt.

Dronning

I årenes løp har det vært en del kjentfolk innom på Korssjøen. En av dem er Dronning Margrethe av Danmark, som var på besøk i 2005. Hun var ute på en hemmelig, privat reise. Ivar og kona visste om besøket i et års tid i forveien, men de kunne ikke engang si det til barna sine. 

Margrethe kom sammen med ei barndomsvenninne. De fløy til Røros privat. Følget med dronninga, venninnen og sikkerhetsvakter skulle gå på ski rundt Korssjøen. De startet turen i Narjordet, deretter kjørte de til Holla. Så gikk de opp Flendalen, der overnattet de på Grådalssetrene. Så kom de til Korssjøen og overnattet der den siste natta på turen. Ketil Reitan kjørte bagasjen deres med hundespann. På Korssjøen fikk turfølget servert middag. Senga som dronning Margrethe overnattet i er blitt et klenodium, den kan ikke Ivar kaste ut. Han har skrevet under senga, at her lå dronning Margrethe. 

Stallan

Den første dyrkamarka i Korssjøen, er trolig på det stedet som i nå kalles for Stallan. Det er logisk at det har noe med hest å gjøre. Ivar tror at dette var det første som ble dyrket, og at de startet med å pløye, dyrke og kultivere litt slik at det vokste litt mer, så de fikk bygd opp et vinterdepot med fôr. Det var på vinteren det var trafikk, ikke om sommeren. 

I følge Rørosboka er den første gården i grenda, den første intakte gården man kommer til i dag. Gården ligger på vestsiden av veien, og kalles for på Moa. Uttrykkene om hva gårdene på Korssjøen heter er «på Moa», «nedi gårda» og «oppi gårda». Ivar bor «Nedi gårda». Det har vært fire gårder i grenda. 

Stallannavnet kan tyde på en plass hvor det var naturlig å overnatte før den siste strekningen for fôrbøndene som fulgte vinterveien fra Sverige i området Dalarna/Särna/Sveg/Falun, til Røros kobberverk. 

Sønner

På den tiden var det sønnene som skulle overta gården, og på gården var det flere sønner. Da det var flere enn en sønn, fant trolig de første generasjonene ut at det var plass nok til mange gårder i området. Dermed ble det etablert flere bruk samtidig. Ett av brukene må ha vært først, så det er trolig generasjonen i den første gården som i neste generasjon fikk tre plasser til. Slik at det ble fire gårder. 

Ivar vet at de brukte marka rundt der. Hver eneste grastust ble slått. Var det en liten lysning i skogen hvor det var mer gress enn vanlig så ble den kultivert og ble en markaslått. Slåtterettighetene med tilhørende tømmerlauer, som høyrom, er rundt om hele sjøen. 

-Det er ikke så villmarksmessig her som man skulle tro. Det er nokså mye kulturlandskap rundt Korssjøen, mer det enn villmark, sier Ivar. 

Skog

Det gikk et par hundre år før noen kom på at de skulle dele skogen mellom seg. De hogg til ved det de trengte, ellers var det ikke drivverdig skog igjen. Det var ikke noe å bygge hus av, for tømmeret hadde kobberverket tatt. Det var ikke før på slutten av 1800-tallet at de gjorde opp og delte skogen mellom de fire brukene. 

Ivar har tatt vare på veldig mange uthus. Med stort og smått er det 30 – 40 hus. Flere av buene og koiene leier han ut. Blant annet Storlaua, Sommerstua, Nedigårdsvollen, Rykåsbua og Rødalsbua. 

Uthusprosjektet skal i sommer restaurere ei laue som holder på å falle ned, ute ved sjøkanten. Den ligger inn til kjøreleia, så den ligger til leden. 

Sommerfjøset har Ivar fått godkjent bruksendring til fritidsbolig, så det huset skal også gjennomgå en tilsvarende forvandling som Storlaua.

Tanter og onkler

Tidligere var det mye folk på gårdene i Korssjøen. Det var mange barn. Ivar har vokst opp med gården i Korssjøen som feriested. Faren hans var født der. Veldig mange Rørosinger har reist til Svalbard. Sammenhengen er at begge steder hadde en gruvetradisjon. Folk visste hva det var å jobbe i gruver. Mange hadde allerede en praksis og bakgrunn fra gruvene. Når det var jobber å få på Svalbard var det naturlig, Flere av Ivar sine tanter og onkler jobbet på Svalbard før krigen. 

Onkel Hallstein som var eldst, og som hadde gården var aldri gift og fikk aldri barn. Han hadde testamentert gården til Ivar sin yngste bror. Men det ble aldri så han flyttet dit. I 1984 kjøpte Ivar gården av han. Da flyttet Ivar og familien fra Gjøvik, der Ivar jobbet på Ingeniørhøgskolen. 

Da familien flyttet til Korssjøen var det ikke en arv, det var et kjøp. De hadde fem år med bo og driveplikt. De måtte drive med noe, og da ble det sau. De hadde 50 – 60 vinterfôret sauer. 

– En gang i tiden var sau butikk i Korssjøen. Onkel Hallstein var nok flink til å se dette. Rett etter krigen var det mangel på ull, og veldig gode ullpriser. Dette så onkel tidlig og bygde ut et stort vinterfjøs med plass til rundt 100 vinterfôret sau. Han påsto at i løpet av fem-seks år hadde han tjent nok penger til at han hadde penger til å bygge nytt kufjøs, sier Ivar.

Rovdyr

Ivar har opplevd to store rovdyrhendelser i Korssjøen. I 1960 var den ene, »bjønnsåmmår´n». En slagbjørn slo ihjel rundt halvparten av all sauen på Korssjøen. Det ble funnet 60 – 70 sauekadaver. Ivar har en del minner etter dette. Oppe på lemmen på låven er det mange små esker i tre. Det er esker med et lokk på og et hakk i. Det het at bjørnen skydde lukten av karbid. Det ble sagt at det luktet så fælt at rovdyrene skydde det dersom det var i terrenget. Onkelen til Ivar sin far, var dreng på gården, han satt å snekret slike trebokser så de kunne legge ut karbinavskrekkinger etter 1960 sommeren. Karbid ble brukt i gruvelykter. Det ble satt fyr på karbiden, som lyste og brant lenge.

En sommer på 1980-tallet var det ulv i Korssjøen. En dag hørte de veldig godt skrammlingen fra sauebjeller. Sauen rømte fra noe. Det gikk noen uker så begynte de å finne sauekadaver. Hver gård mistet 20 – 30 sauer. 

Sommerstua

På selve gårdstunet, rundt 25 meter fra sjøkanten, ligger Sommerstua. Huset er fra første halvdel av 1700-tallet, og ett av de eldste huset på Korssjøen. Kvelden før Rørosmartnan åpner overnatter det ca 30 personer i Sommerstua, og ti hester på stallen.   

På nesten alle gårder er det ei sommerstue. Ivar tror ikke at de bygde et eget hus å bo i om sommeren. 

– De måtte opp med et eller annet hus som de kunne bo i de første vintrene. Etter hvert som de kom mer på fote, fikk noen kyr, og hadde litt inntekt, så kunne de bygge et større hus, som da ble vinterstue. De kunne ikke rive det første huset, så da tok de i bruk det om sommeren, brukte det til bakstehus for eksempel. De flyttet ut og inn fordi de vasket rundt i det andre huset. Så romslig satt de ikke i det at de kunne ha to forskjellige hus, et til vinteren og et til sommeren. Jeg tror sommerstuene er det første huset på hver gård, som etterhvert ble til sommerstue, sier Ivar. 

Et eldhus er satt inntil Sommerstua. I eldhuset har det vært vevstol, et verkstedrom. Slakting foregikk også inni der. Det var disponibelt og de trengte da ikke å bruke kjøkkenet i hovedhuset. 

Seter

På vestsiden av sjøen er det et frodigere jordsmonn enn det er på den andre siden. Alle setrene er på den siden av sjøen. 

Sommeren er kort, og vinna var ei hektisk tid. Å skulle kjøre høyet hjem til gården når høyet var tørt ville tatt mye ekstra tid, og krevd mye større låveplass enn de bygde for da gården ble etablert der de første jordene ble ryddet og dyrka opp. Så det vanlige mønsteret var at det ble satt opp lauer, utløer, der man ryddet nye arealer.

Dersom høyvogna ble trukket av hest, så kan man ikke unngå å undre seg over hvor låge portåpningene er. Hestene var kanskje mindre da enn nå. Og det ble også brukt okse til å kjøre høy, ihvertfall om vinteren.

På slutten av 1950-tallet var Ivar med sin tante og onkel på setra en hel sommersesong. Kyrne ble melket der. Ivar husker at han var med å dro separatoren, og separerte fløten, og kinnet smør. Det ble produsert på plassen der om sommeren. 

Før det ble bilvei til Korssjøen var det smørproduksjon vinteren igjennom. De fikk ikke levert melka, så de måtte lage rømme og smør av melkeproduksjonen. Smøret ble fraktet frem med hest. Det var ikke samme krav til regularitet som dersom det hadde vært fersk melk. 

På Folketeaterpassasjen på Youngstorget i Oslo var det en butikk som hadde landsens delikatesser. Der minnes Ivar at det sto Rørossmør i ei lysreklame. Han tror at noe av smøret fra Korssjøen kom dit. På gården er det et smørstempel hvor det står Korssjøens meieri. Smøret ble lagt ned i små trekopper og stemplet. Smørstemplet er fra før krigen. Noen har nok hatt en tanke om profilering og markedsføring ved å lage stempelet. 

Rakfisk har vært en stor eksportartikkel fra Korssjøen. Fortsatt driver Ivar og de andre grunneeierne med notfiske i Korssjøen. Det er mer en tradisjon og kulturaktivitet enn at det er forretning. 

Hver mandag er det full aktivitet i andre etasjen på Glåmos Samfunnshus, der Røros Husflidslag har vevstue. Elsa Fjerdingen har vært en ivrig bruker av vevstuggu i sju år, og hun synes det er kjempeartig å veve.

– Veving er artig fordi man ser at man skaper noe, og at man tar vare på de gamle tradisjonene, sier Elsa.

Hun synes det er viktig at de unge også lærer seg slike ting som veving. Det er for lite ressurser i skolen til håndtverk.

Mandag

Damene som bruker vevstuggu treffes fast på mandagene. Alle har egne nøkler slik at de kan komme dit å veve når de ønsker det. På mandag er det to – tre stykker på formiddagen, Elsa er en av dem. Der blir hun nesten hele mandagen. Hun er hjemme å lager litt mat, så drar hun tilbake.

Det er mye forskjellig som blir laget på vevstuggu, blant annet pledd, åkle, gyngestoltepper, løper, stoltrekk, matter og duker.

Det er 20 vevstoler, og det veves etter mønster. På det meste har de vært 16 – 17 stk vevere, men etter at koronaen kom kan de ikke være så mange samtidig. Mange av de som kommer fra Røros, kommer tidligere på dagen, og drar hjem når glåmosingene kommer. Det er god avstand mellom vevstolene. Under kaffepausen har de flere bord å fordele seg på.

Vevstuggu er i hovedsak et tilbud til medlemmene i husflidslaget, men de ønsker at flest mulig skal komme og prøve, og se hva de holder på med. Det er mulig å komme og prøve før man evt. melder seg inn i husflidslaget. Husflidslaget ønsker veldig flere yngre medlemmer.

Arrangement

Husflidslaget bruker å være med på forskjellige arrangement i løpet av året. Blant annet Julemarkedet. I oktober har de arrangert strikketog. I tillegg har de utstilling og salgsutstilling på Fjøsakdemiet om våren, og under Glåmosdagene har de hatt åpen vevstue. Men det har blitt lite med arrangement det siste året på grunn av koronapandemien. Mye av det de produserer går til gevinster på deres tilstelninger.

Det kan være litt vanskelig å veve til man kommer inn i det.

– Det går an å begynne med en mattvev, og begynne med noe som er enkelt, sier Elsa. Hun legger til at man kan bruke både garn, mattfiller og gammelt sengetøy.

Veverne betaler til Husflidslaget for det materialet de bruker. Når de lager renninger skriver de inn i ei bok hvor mange meter de renner, hva for materiale det er i renningen og hvilken teknikk det er. De som har lyst til å veve på de forskjellige vevene skriver seg på ei liste.

– Man kan ikke sette opp ti meter og tro at du skal veve ned alt selv, da blir du lei før du ferdig. Det er artig å veve forskjellige ting. Det som er så bra med at man har så mange vever er at man har så store valgmuligheter, sier Fjerdingen.

Vevkurs

Vevstuggu på Glåmos ble etablert etter at Røros Husflidslag hadde vevkurs. Det var mange som gikk kurs, det var liten plass og det ble kamp om vevene. Lokalene i samfunnshuset på Glåmos var ledig. Vevstuggu ble etablert der det tidligere røykerommet til bingoen hadde vært. Det har også vært bibliotek i lokalene.

Røros Husflidslag ble opprettet i 2000. Det var Astrid Angermund som tok initiativet til husflidslaget. Det var mange som meldte seg på det første vevkurset, det var venteliste. Tiden har forandret seg, i dag er det ikke stor pågang når vevkurs blir arrangert.

I over 20 år har Menighetsrådet i Hitterdalen startet påsken med sportsandakt på Skottmikkelvollen, på Palmesøndag. Dersom det er fint vær er gudstjenesten ute. Er det litt for kaldt så trekker de inn i seterstuggu. Etter gudstjenesten blir det servert kaffe. De to siste årene er arrangementet blitt avlyst på grunn av koronasituasjonen.

I tidligere tider var tro en en stor del av livet på Skottmikkelvollen. «Dåkk ut og vi inn» sa husfruen som gikk først inn, så skjøt husbonden over fjøstaket fra to retninger, slik at kulebanene utgjorde et kryss. Slik ble usynlige skapninger holdt borte på den tiden.

Skottmikkelvollen er en setervoll i Hitterdalen, som først ble brukt av Mikkel Olsen Skott (1631 – 1716). Han var gift med Margrete Andersdatter (1634 – 1734). Mikkel bodde på Røros, på Flanderborg i hus nummer 126, Skott-Mikkelgården. Mikkel bar navnet Kulbrender. Senere var sønnen Anders Mikkelsen Skott (1673 – 1757) bruker, etter ham enken Anne Svendsdatter (1685 – 1773), og så sønnen Svend Andersen Skott (1728 – 1794), som brukte vollen ennå i 1790.

I folketellingen i 1801 bodde enka til Svend, Helle Mortensdatter (1730 – 1810) der, med sønnen Morten og familien. Helle solgte gården på Røros etter at mannen Svend døde. Gården ble solgt til Jon Pedersen Tørres (1763 – 1812). Overstiger Didrik H. Aas (1763 – 1823) festet den i 1811. Didrik var gift med Peder Hiorts husholderske Caroline Christine Ølsteen (1763 – 1834) og bodde i Øvre Aasen. Didrik var fra samme slekt som malmfinner Hans Olsen Aasen.

 I dag er det Randi og Ola Arvid Feragen som eier Skottmikkelvollen. Tipp- tippoldefaren til Ola Arvid, Anders Olsen Feragen festet Skottmikkelvollen i 1817 og 1821.

Litjvollen

Folket på gården flyttet til Skottmikkelvollen litt lenger ut på sommeren, og var der nesten til jul. De var der til de hadde brukt opp fóret som de høstet i området der. Det var enklere å ha dyrene der til de hadde brukt opp fóret enn å kjøre mange lass med høy fra for eksempel Hitterdalen til Feragen.

Brukeren hadde hovedbølet i Feragen, i Ol-Eriksagården. Det som er gården i dag, Litjvollen ble dengang brukt som vårseter. Den første fastboende på Litjvollen var Ole Olsen Feragen født i 1884. Han var Ola Arvid sin bestefar.

Ola Arvid bor på Litjvollen i dag. I Rørosboka står det at sannsynligvis hadde Hans Olsen Aasen en bopel der før han ble permanent på Aasengården på Røros. Hans skulle ha et bosted eller ei bu ved Langsbekkens utløp i Stor Hittersjøen. Det er oppe ved der Ola Arvid bor. Det er ikke funnet noe bygg etter Hans. Men det kunne ha vært bare ei lita tømmerbu eller noe lignende, som har blitt borte for lenge siden. Kanskje ble den revet da selve gården ble etablert.

I dag er Skottmikkelvollen et fint turmål både på sommer og vinterstid. Det er oppkjørte skiløyper forbi om vinteren.

Oldemor

Ola Arvid sin oldemor hette Emerense. Hun var født i 1857 og døde i 1949. Emerense kom fra Nordvika ved Femunden, og ble gift med Ole Andersen Feragen (1851 – 1920). Bryllupet hadde de i Nordvika. Dette var kanskje det siste bryllupet der brudefolkene var ridende og gående. Bryllupet ble holdt i 1876.

Brudgommen red først med brudehesten i tømmene. Deretter fulgte ridende og gående om hverandre. For bevertning til følget var det med kløvhest. Vielsen var i Røros kirke. Det var rundt fire mil hver vei. Da ferda kom tilbake til gården var den nationale brudestanga pyntet og alle ridende og gående måtte gjøre en runde rundt stanga, før de som red kunne komme ned av hestene.

Overtro

Emerense var ei myndig dame, og det blir fortalt at når de skulle flytte på setra, skulle hun bestandig være først. Hun trodde på tusser og troll, og hadde da følgende rituale: «Dåkk ut og vi inn». Dette sa hun for at tussene som bodde på setra skulle flytte ut før seterfolkene skulle overta husene.

Sannsynlig var det husbonden sjøl, Ole, som utførte neste del av ritualet. Det skulle skytes to skudd i kryss over fjøstaket, for å beskytte dyrene som skulle inn der.

Fjøset på Skottmikkelvollen ble restaurert for snart 20 år siden. Fjøset ble da plukket helt ned. Da taket ble fjernet ble det funnet biter av stål fra ljåblad over hver båsplass. Dette skulle beskytte mot onde makter. Ola Arvid husker oldemor Emerense litt.

Silhus

Både på gården og på Skottmikkelvollen er det mange gamle hus som skal passes på og tas vare på.

– En ting er å gjøre vedlikeholdet og slikt, men man må ha en del materialer og det er ikke gratis, sier Ola Arvid. Da fjøset ble restaurert fikk han støtte fra Norsk Kulturarv.

På Skottmikkelvollen er det et silhus. Det er et hus som brukes til å oppbevare og kjøle ned melk og lignende. Bak silhuset er det kaldvelte der 4 graders vann kommer opp fra bakken hele året.

På Skottmikkelvollen var det et hus til alle dyrene. De kunne ikke gå ute etter at det kom snø.