Kronikk av Rådsmedlem Henrik Olsen (NSR) – Prinsipper for Sametingets museumspolitikk
Vi er mange i Sápmi som venter spent på at våre kulturhistoriske gjenstander skal komme tilbake fra hovedstaden. Dette er nemlig målet med prosjektet Bååstede – tilbakeføring av samisk kulturarv fra Norsk Folkemuseum og kulturhistorisk museum i Oslo til de samiske museene. På spørsmål om når dette skal skje, er svaret dessverre at det handler om økonomi, og at vi derfor ikke vet når det kan skje. Det er ubehagelig å måtte svare sånn. Både de samiske museene og deres publikum fortjener bedre. Det er ubehagelig fordi vi ikke får se vår egen kulturarv som har vært borte i flere generasjoner, og det er ubehagelig fordi vi samtidig ser at det bevilges midler til norske museer og andre virksomheter, mens det samiske samfunnet ikke får ta del av denne generøsiteten. Oppfølgingsspørsmålet – til meg selv og andre – er derfor om vår kulturarv oppleves som noe som er til besvær.
Tittelen i kronikken referer til artikkelen Selvbestemmelse til besvær, i fagtidsskriftet Museumsnytt (nr. 2-2019) som viser til at de samiske museene har blitt hengende økonomisk etter de norske museene, og at både Kulturdepartementet og fylkeskommuner ikke har fulgt opp sitt ansvar for at det samiske folk skal kunne forvalte egen kulturarv.
Jeg er stolt over våre samiske museer som er viktige institusjoner ikke bare i Sápmi, men også i inn- og utland. De gjør en god jobb på tross av de økonomisk dårlige vilkårene. Jeg er imponert over den rollen de tar som samfunnsutviklere, der de deltar aktivt i samfunnsdebatten. De har et vell av aktiviteter som går utenfor det vi kaller tradisjonell museumsvirksomhet som omfatter arbeid med gjenstander og utstillinger. Dette samfunnsrolleperspektivet er noe av det jeg ønsker å utfordre museene enda mer på, og som danner utgangspunkt for saken Prinsipper for Sametingets museumspoltikk som skal behandles av Sametingets plenum nå i august. Prinsippdokumentet skisserer en rekke utfordringer og målsetninger for de samiske museenes faglige utvikling.
Andre temaer som tas opp i prinsippdokumentet er økt fokus på digitalisering og digital formidling, mer formidlingssamarbeid med det samiske kunst- og kulturfeltet, og viktigheten av god språklig kompetanse og språkteknologisk infrastruktur. De samiske museene har allerede god kompetanse innen samiske kulturminner og immateriell kulturarv, av mange også kjent som árbediehtu og tradisjonell kunnskap. Dette er også et felt som bør utvikles.
Vi ser at kunstsamlingene ved de samiske museene vokser i omfang. Det jobbes med å bygge Samisk kunstmuseum i Karasjok, og når bygget er ferdig vil det gi faglig tilfredsstillende forhold for arbeid med kunstsamlingen. Det vil også lette samarbeidet med nasjonale og internasjonale kunstinstitusjoner. Kunstmuseet vil være en ressurs for de andre samiske museenes arbeid med samisk kunst, og i den forbindelse må vi se nærmere på en hensiktsmessig organisering av et slikt kunstsamarbeid.
Det er ikke bare det samiske samfunnets ansvar å dokumentere og formidle samisk kunst og kultur. Også norske institusjoner har et slikt ansvar som en del av sin samfunnsrolle og samfunnsoppdrag. For at nasjonale og regionale institusjoner skal utføre dette ansvaret på en god måte er det ønskelig med samisk representasjon i styrene.
Etter mange års planlegging er det sørsamiske museet Saemien Sijte i Snåsa nå under bygging, og skal stå ferdig mot slutten av 2021. Denne utviklingen vil bety mye for det sørsamiske området og regionen generelt. Men fremdeles er det et stort etterslep i behovet for egnede bygg i Sápmi, derfor håper vi at bygget for det samiske nasjonalteatret Beaivváš realiseres snart.
I 2021 skal en ny stortingsmelding om museer legges fram. Her må fylkeskommunenes økonomiske ansvar overfor de samiske museene bli tydeligere. Om meldingen foreslår opprettelsen av en museumslov, må loven sikre det samiske samfunnets rett til å forvalte egen kulturarv på egne premisser og med tilstrekkelige rammevilkår. Sametingets politikk på museumsfeltet er tuftet på prinsippet om at samer har rett til å eie og forvalte egen kulturarv som en del av urfolksretten. Sametinget i Norge jobber også i et allsamisk perspektiv, med felles utfordringer og mål for samisk kulturarv i samarbeid med sametingene i Sverige og Finland.
I arbeidet med å utvikle de samiske museene faglig og organisatorisk ser jeg også fram til et godt samarbeid med de samiske museene, Samisk museumslag, Kulturrådet, fylkeskommuner og Kulturdepartementet.
Samarbeidet som ligger i Bååstede-prosessen kan bli et foregangseksempel for lignende saker utenfor Sápmi. Per i dag befinner vi oss i en kartleggingsfase der vi jobber med å få oversikt over hvilke samiske kulturhistoriske gjenstander som befinner seg i utlandet. Vi er særlig opptatt av seremonielle gjenstander som trommer, og vil arbeide for at disse blir tilbakeført. Bååstede er begynnelsen på en prosess der vi på sikt kan forvalte og formidle vår egen kulturhistorie på våre egne premisser.
