Slider

Dette er det siste bidraget til sommerens skrivekonkurranse hos Rørosnytt. Det er ikke lenger mulig å sende inn flere bidrag til konkurransen.

Bidraget er skrevet av Mattis Danielsen.

Det «grønne skiftet» synes å være intet annet enn å selge inn forbrukersamfunnets svøpe. I en ny og mer spiselig innpakning, dog uten essens. Hvorfor hører vi ingenting om å bremse vår vekst? Arbeidsplasser er mantraet. Da står ingenting i veien. Hytter, kraft, bedrifter, næringer, byer, tettsteder, aktiviteter og alt av lokalsamfunn. Alt skal vokse. Som om vekst vil berge oss.

Hvor har naturkompetansen tatt veien? Innerst inne vet vi alle at slik fungerer ikke naturen. Når sist hørte vi om en bedrift som sa: «Vi er fornøyde nå, med både antall ansatte og omsetning.» Når til og med scootern skal berge våre lokalsamfunn…(gjerne med Lars Monsen i spissen) Da skjønner man at det er pengene som står i veien for oss. Og han. Og oss alle.

Som de fleste vet, men allikevel ikke synes å ta inn over seg. Ingenting vokser til himmels. (Foruten vindturbiner da..) Hvorfor er det så liten fokus på nøysomhet, sparing og gjenbruk? På bestemors sirlige bretting av plastposer. På strømmåleren på veggen, hvor nåla bykset opp når vaskemaskinen startet.

Selv midt inne i det «grønne skiftet», er nøysomhet som skjellsord å regne. Kjemper man for naturen, er man nærmest en ekstremist. Livet…og håpet er der «ute». I det som folk kaller utmark.. eller natur.

I samisk er det ikke et navn på natur. Fordi det er nettopp det som er tilværelsen. Det er sentrum. Essensen. «Innmarka». Og byene er utkanten. Eatneme heter natur på sørsamisk. Utledet av ‘ietnie’. Mor. Urmoderen. Moder jord.

Når skal naturfolks og urbefolkningers stemme høres?

Slutt å vern oss og vår kultur, om vi allikevel aldri får bli relevante! Slik tråkkes kunnskapen og kompetansen fortsatt på…tross høyesterettsdommer. Vår kunnskap og kompetanse er jo irrelevant i forhold til økonomisk vekst, nedbygging/utbygging og jakten på materiell lykke. Det moderne samfunnets måte å forstå naturen på har vi prøvd nok nå. Det gikk jo så där… Teknologien som alltid er fremst og best, har paradoksalt ført oss utenfor stupet. Men kunnskapen vi behøver ligger fortsatt her. Lagret i landet. I landskapet, i naturen. I sporene til våre forfedre. I naturfolks tradisjoner og muntlige overleveringer.

På sett og vis er vi her samtidig. Fortid, nåtid og fremtid. Men jo mer vi fjerner av landet vårt, jo mer av vår naturkunnskap taper vi. Og jo mindre forutsetninger har vi for å ta de riktige valgene. En Catch 22 der altså. Uten fremtid. Uten nåtid. Uten fortid. La oss i det minste bli hørt. Litt sånn skikkelig.

Interpellasjon fra Røros Høyre til kommunestyremøte 25. august 2022.

Helårs gågate i Røros sentrum

Kommunestyret har delegert veimyndighet i Røros Kommune til formannskapet. Dette innebærer at saker som omhandler veistenging, enveistrafikk, parkering m.m. kommer til formannskap for behandling. Administrasjonen i kommunen legger fram sakene med en faglig vurdering og så er det opp til politikerne til å ta stilling til sakene. Her er det fult mulig å utvise skjønn, eller gå imot faglige tilrådinger. Det er selvfølgelig også mulig å komme med egne forslag knyttet til sakene; det er slik demokratiet fungerer.

Som politiker bør en tenke nøye gjennom et forslag før det fremmes eller en bør i hvert fall være mottagelig for motargumenter i debatten. I sak 58/22 9. juni 2022 i formannskap ble det fremmet følgende forslag av SV sin representant «Det innføres permanent gågate i Kjerkgata mellom Rauveta og Nilsenhjørnet, hver dag gjennom hele året. Skiltes med underskilt. Ordning for beboerparkering videreføres.» Røros Høyre sin representant har argumentert sterk imot forslaget bl.a. fordi konsekvensene for næringslivet, det helhetlige trafikkbildet inkludert myke trafikanter, parkeringsutfordringer, m.m. ikke var utredet og berørte var ikke hørt. Likevel ble for forslaget vedtatt mot bl.a. Høyre sin stemme. Også Røros Parkering AS, kommunens eget parkeringsselskapet blir rammet av vedtaket, mindre parkeringsinntekter samt at en gjennomført investering i en parkeringsautomat settes i et annet lys. Mange næringsdrivende er sterk bekymret for konsekvensene av vedtaket og har sendt over en
klage. I tillegg har Mælan Vel sendt et brev om økt trafikk i området deres. Begge klagene ble avvist av juridiske grunner, altså folkets klaging blir til sidelagt uten en real behandling. Her mener vi i Høyre at folkevalgte må ta ansvar.

Røros Høyre foreslår derfor følgende vedtak:

1. Revurdering av delegering av veimyndighet settes opp som en egen sak på sakliste i
   kommunestyret 22. september 2022.
2. Kommunestyret ber formannskap i Røros Kommune å se på vedtaket i sak 58/22 på nytt

Mye skjer i løpet av sju dager. Vi har plukket frem noen av sakene som har preget Rørosnytt den siste uka.

I sommer har Rørosrein hatt Hagakoia åpent for bordbestilling med egen sommermeny.

Sommeråpent i Hagakoia

Keramiker og skulptør, Per Sverre Dahl, har drevet galleriet sitt i Mørkstugata siden 1984, og i de senere år har han blitt kjent for å kommentere nyhetsbildet med skulpturene sine.

Former nyhetsbildet i leire

30 norske medisinstudenter er i ferd med å tilbakelegge 2000 kilometer på sykkelsetet som del av MedHum, Norges største studentdrevne humanitæraksjon. På mandag kom de til Røros.

2000 kilometer for en god sak

Til Gambia har han reist 31 ganger for å gi barn muligheten til å gå på skole. Nå drar han snart på sin 32. Gambia-tur.

Knut (90) til Gambia igjen: – hyller rørosinger for støtte

Det kommer frem av en analyse som nå er lagt frem i forbindelse med utbedringen av Fv. 30. Det er Vegforum Trøndelag som står for utarbeidelsen for analysen. 

Fv. 30 må bompengefinansieres skal den utbedres

På onsdag var partileder for Høyre, Erna Solberg, på byvandring i Bergstaden som en del av valgkampen. 

Erna på byvandring

Leif hagen har i en årrekke guidet nysgjerrige gjennom røroshistorien, og er kjent for å sette ting på spissen og tilby humoristiske omvisninger i Bergstaden.

Humoristisk omvisning med Leif Hagen er en serie i Rørosnytt hvor Leif Hagen forteller om Røroshistorien og forklarer hvordan han gjennomfører sine populære omvisninger. Her er hele serien i én sak.

Bergmannen og hans hustru

– Jeg pleier å starte her med Bergmannen og hans hustru. Det er mange som lurer på om det var en italiener som laget den. På baksiden står det Donaldi. Du vet, det var jo mange i en periode ute i Europa som på 1970-tallet trodde at vi hadde en statsminister av italiensk herkomst: Brattéli. Men vet du hva Donaldi het til fornavn da? Han het Sivert og var fra Oppdal. Bergmannen og hans hustru ble laget av en som het Sivert Donali i 1965, forklarer Hagen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Rørosfargene

– Det jeg fokuserer litt på, avhengig av hvilken gruppe jeg har med meg, er husfargene på Røros. Vi har tre hovedfarger, den røde, som nå blir kalt Røros-rødt, også er det oker-fargen, også må det ha vært – uten at jeg er helt sikker på det – billigsalg på grønnmaling i 1937. Grønnfargen er skremmende når den er stor, men når den er liten er den fin. Sjå på her, på irret, når de ser det sier folk, pittoresque, patina. Men når de kommer opp og ser Sangerhuset så blir det noe helt annet, sier Leif.

Fattighuset

– Så pleier jeg å si: Det er ikke sikkert dere har lagt merke til det men hvis du ser på gata her,  så er det noen steiner, og det er mange som spør om det er rester av et fortau. Neida, for når du kommer på hjørnet der, så ligger steinene i en vinkel, så går de nedover. Så her har vi i gata merket opp at her sto det et stort tømmerhus på 1920-tallet, og det er det ikke alle som legger merke til, forklarer Hagen.

I parken på Nilsenhjørnet sto en gang fattighuset. Der fikk de fattige fire kroner til mat hos handelsmannen hver måned. Fattighuset ble revet i 1946, og parken ble anlagt i 1962.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Se på veggen der, der står det Røros Samvirkelag. Gammelt folk vet jo hva det er for noe. Men spør du ungdom, samvirkelag? så har de ikke hørt snakk om det vet du. Men hva med S-laget? nei, det har dem heller ikke hørt om. Men så prøver jeg da, dere vet jo sikkert da, hvor det største og viktigste S-laget var hen? Var det på Røros? neida, det var S-laget på Stiklestad, sier Leif, og legger til:

– Vi er innenfor et antikvarisk verneområdet, så her får vi ikke gjøre som vi vil. Samme hva som skjer inne i det bygget der, skal vinduene være likens, og det skal stå Røros samvirkelag. 

Kumlokk

– Ofte kikker jeg ned når jeg går, og da studerer jeg ofte kumlokk, og så er det noen som sier, kumlokk? aldri hørt om. Hvis det er en bergenser så heter det bekkalokk, og utlendingene sier kanaldekke eller noe sånt noe; Men om man studerer kumlokkene, så forteller de veldig mye. For det første, så står det her hvor det er laget hen, ser du, her står det Ulefoss, men studér O’en, – Men i alle dager, det der var jo en rar O. Det der er merket for metallet jern, men det er også symbolet for menn. Så kommer du til Røros da, og – nei jææ, se hvordan vi har blåst opp kvinnfolkene.

– Det her er kommunevåpenet vårt, og det der er merket for metallet kobber. Her har vi da arbeidsjernene i gruven. Legg merke til at den er spiss der, det er det ikke alle som ser. For det der er når fyrsettingen har brent ned, så stikker de den der inn i bergsprekken og dæljer på med den der, og kiler ut bit for bit. Så her er da kommunevåpenet vårt, med rød bunn og gyldne symbol. Så her ser du, liten kar og stort kvinnfolk, konstaterer Hagen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Rørosku

– Så pleier jeg å snakke litt om Røroskua. Da spør jeg folk, siden det alltid er noen som har en eller annen tilknytning til Røros, så spør jeg – er det noen av dere som har sett en Rørosku? – Åja, ja, sier dem da. Da pleier jeg å si at når du ser inn i øynene på en vanlig ku, så ser du inn i absolutt vakuum, men når du ser inn i øynene på ei Rørosku så ser du inn i øynene på et intelligent vesen. Det står om a, ho er veldig lita, spise lite, melker lite, og er flink til å klatre, forteller Leif.

Skiftende synsinntrykk

– Her forteller jeg at alt skifter så mye her på Røros, og været snakker jeg også litt om da, at den ene dagen er det snø og andre dagen er det veldig fint, til og med på samme dag, på formiddag og ettermiddag kan været skifte, forteller Hagen, – Men synsinntrykkene skifter også veldig fort. Kikker du dit så ser du Aasengården der Hans Olsen Aasen slo seg ned, og flytter du blikket litt og så ser du – Å, så stygt, en ullvarefabrikk, i Falkbergets Røros, – Eier dere ikke skamvett, riv ned rasket. Så prøver jeg å forklare folk at Brødrene Krogs Uldvarefabrik var en viktigere arbeidsplass, og ga flere skattekroner til Røros kommune på 1930-tallet enn Røros Kobberverk gjorde. Kobberverket var sååå nært konkurs på 30-tallet – og nå holder jeg fingrene så hardt sammen jeg bare klarer – at staten måtte gå inn å redde Verket. Så det var ikke bare gruvedrift på Røros, det var også så mye annet. 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Brødrene Krogs Uldvarefabrikk ble etablert i 1914. Ullvarefabrikken hadde spinneri og veveri og tok i mot stoff til farging. Fabrikken produserte blant annet telt, sengetøy og soveposer. Den ble nedlagt på 1960-tallet.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Stolthet og brannvern

– Når vi står her oppi Litjgata, da bruker jeg å si: – Her har vi bare trehus, tenk på brann. Men så viser jeg fram den her: – I alle dager hva kan det være for noe? Da tar jeg opp lokket og viser dem. Her kan jeg trekke ut 60 meter slange og være min egen brannmann, så her har vi en selvbetjenings-brannstasjon. Vi har en utenfor Kaffestuggu, en utenfor Vertshuset, og en utenfor Rådhuset, så her kan du slukke både tørst og brann, sier Hagen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Da pleier jeg å snakke litt om brannvern, og vi rørosinger er – og burde være – stolte over brannvernet vårt. Vi har tre selvbetjenings-brannstasjoner, og oppe i åttekanten, Kirka, har vi varmesøkende kamera som står og kontrollerer takene på Røros, forklarer Leif.

Bergmannsgata

– Gata her er jo så spesiell, og har et veldig underlig perspektiv. Den er nesten 25 meter bred nederst. Hvis du prøver å kjøre opp her med en buss, så kommer den ut som kabriolet øverst, sier Leif.

– Også bruker jeg å stoppe her. Jeg begynner å bli så gammel at jeg bare bruker det som en unnskyldning for å stoppe, ler Leif, – Her har vi faktisk det første private handelshuset på Røros. Madam Leigh står det, og hun kom fra Sverige og begynte med butikk, men før det var butikk, så var det her en prestegård. Nå har vi fått oppgradert våpenskjoldet. Det pleide å være bare grønt, forteller Hagen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Sangerhuset & fengselsgata

– Nikita Khrusjtsjov som er statslederen og Jurij Gagarin sitter og drikker vodka, så spør Khrusjtsjov Gagarin, – hva var det du kunne se fra verdensrommet? Gagarin sa at når han kikket rett ned så kunne han se den kinesiske mur, men så han gørrlangt til venstre, midt inne i Norge, så la han merke til en farge han aldri hadde sett før. Hvis vi da kikker litt nærmere, hva kom frem på Jurijs skjerm, mon tro? Sangerhuset på Røros, ler Hagen.

– Da sier jeg: – Det er ikke sikkert det her har skjedd, men det kan ha hendt.

– Hvis du ser på den hvite veggen der på Rådhuset, så har den blitt grønn den og, for den blir jo helt dårlig av å stå og se på den grønnfargen på Sangerhuset, vet du, forklarer Leif.

– Nå har vi kommet så langt opp i Storgata, eller Bergmannsgata, at den har skiftet navn. Her står det Mørkstugata, og hva er en møkstue for noe da? Jo, det er den mørke stue, altså fengselet. Kobberverket hadde en arrest oppi gata her,  så vi kunne like godt kalt fengselsgata, sier Leif.

Forskremt dyrekonge

– Å komme til Røros kan være en skremmende opplevelse for mange og kan sette dype spor. Hvis jeg hadde vært dyrenes konge, og alle hadde vært redd meg så snart jeg åpnet kjeften, og ved en skjebnens ironi jeg hadde blitt plassert oppå en dørkarm på Røros, da hadde jeg kanskje blitt seende ut sånn i øynene jeg og, forklarer Leif og peker mot løven over døra på apoteket i Bergmannsgata.

– Der ser dere verdens mest forskremte løve, men det er faktisk et av Norges første løveapotek. Farmasien startet oppå her på 1820-tallet, og her flytta dem inn på 1850-tallet. Fremdeles den dag i dag – kanskje til og med i dag – så kommer det folk og river i døra og skal kjøpe seg paracet. Da må dem rive lenge, for her ble det stengt i 1992, men innenfor antikvarisk verneområdet så skal det stå apotek, fastslår Hagen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Gatenavn og fengselsgate

– Gatenavnene på Røros har enten tilknytning til Johan Falkbergets diktning eller Kobberverket. Se på det skiltet der, der står det Rauveta. Kom hit på vinteren, pleier jeg å si, så går du på ræva nedover. Da flirer dem da vet du, men det har sin forklaring, for over hoveddøra på Farjargården så står det Farjargården. Da snakker jeg litt om Brødrene Krogs Uldvarefabrik, og der hadde dem fargeriet sitt. Så her dro dem i mange tilfeller garnet nedover for å skylle det i elven, og rørosfargen var jo rød. Det er en veldig troskyldig forklaring på hvorfor det heter Rauveta. Men så har du den verste, at sist på 1600-tallet så sto det et stort slag rett utenfor kirkedøra med norske dragoner og svenske karolinere, og blodet fløt som ei rød elv nedover her. Den likte dere, sier jeg da, humrer Hagen.

– Mørkstuggu var inne i hjørnet der. Det sies at det var den første mørkstuggu, og da snakker jeg litt om den store rebellionen. Sist på 1600-tallet samlet dem seg oppå isen på Hittersjøen og klaget på utidig betaling av lønn og dårlig proviant. Der sto de og hadde oppildnende slagord og paroler, og det ene var – Vi skal stå og falle som en. Først så drar dem ned i gata og juler opp bedriftsledelsen, og det står at ledelsen med nød og neppe kommer fra det med livet i behold. Hvis ikke det hadde vært for kona til direktøren som kom og la seg i mellom, så er det ikke sikkert de hadde berget, sier Leif.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Deretter dro de til Mørkstuggu, men den er jo låst med kongens jern, og det er en sterk synd og dødsstraff for å bryte kongens jern. Men karene dro oppi Smelthytta og fikk tak i noen hus-skruer og skrudde opp hele huset, og Spell-Ola som var arrestert der, ble ført hjem i prosesjon, står det, og kongens jern var like helt, forteller Hagen.

Kulden og elva

– Her ved Hitterelva får du et veldig fint inntrykk av Røros. Rolig, også hører du noe veldig befriende. Det er ikke bare at du hører den, men du ser at den rører seg, og du kan se bunnen, sier Hagen, – Da pleier jeg å fortelle at jeg har vært litt forskjellige plasser, og en gang dro jeg til Wien. Da ble jeg så overrasket, for jeg trodde jeg kunne litt geografi. Jeg fikk høre at elva Donau gikk igjennom Wien. Jeg sto der og glanet ned i en grå groms, og der kom det en død rotte, og da tenkte jeg på elva heme, Hyttelva.

– Det var en gang at det var godt over 30 kuldegrader, og da ble jeg oppringt og spurt om jeg kunne ta en såkalt ledsagertur, og det er jo kvinnfolk vet du. Karene drar på kurs og konferanser og tar viktige avgjørelser, og kvinnfolkene blir jaget ut, fleiper Hagen, – Når jeg treffer dem, så sier jeg at det er jo gørrkaldt ute, og kan vi ikke heller bare sitte inne fremfor peisen og drikke litt kaffe, så kan jeg snakke litt røroshistorie. – Å, nei, vi vil ha sightseeing, sier dem da.  

– Folk mangler kunnskap om hva kulde er for noe, forklarer Hagen, – Dem kom med tynne sko og kom gående opp her, også sto jeg og så utover Røros og sa at jeg syntes det var så synd at det skulle bli så kaldt i dag. Da var det et av kvinnfolkene som så meg rett i øynene med dirrende rødt og sa: – På Røros fryser jeg med glede. Det var godt å høre. Sånne ting er det godt å få tilbakemeldinger om.

 Stakkars Rørosing

– Jeg har snakket om det før at alt skifter så fort, som med været og synsinntrykkene. Nå ser vi det store: Kirka, Smelthytta og himmelen, men så går vi nedover Sleggveien her. Jeg bruker å si at hvis dere har gått her for dere selv, så hadde dere kanskje sagt at: – Endelig kommer vi til Røros, se på husene rørosingen bodde i; stakkars rørosing. Det er godt å høre, for det har aldri vært synd på en rørosing. Vi har bestandig hatt arbeid, og vi fikk betaling for det vi gjorde. Hvis vi tar de 333 årene som Verket var i drift, så var det kun 50 økonomisk dårlige år. De 50 årene er det skrevet bokstabler om. Da som nå så selger elendigheten best. 280 gode år blir ikke nevnt med et komma, sier Hagen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Her bruker jeg å stoppe, og da snakker jeg litt om huset der Wilhelm Moe bodde. Han var urmaker, og det har blitt en slags vits om han at når han fikk in tre klokker og hadde reparert dem, så hadde han plutselig fått fire klokker, for da hadde han lurt unna nok hjul fra de andre klokkene. Huset ble restaurert på nittitallet, og da står det at de fant en mengde hjuldeler i sprekkene under gulvet. Han hadde en last, for han var gørrglad i brennevin, så han brukte hele gata da han gikk oppover her. Men han gjorde noe lurt han Wilhelm, han malte døra slik at han kunne finne den igjen, og du kan se at han ikke traff på samme nøkkelhull hver gang. ler Hagen.

Frank Norvik er glad i å omgås mennesker, og kan godt finne på å invitere noen hjem til middag etter å ha kommet i prat med dem. Frank er utadvendt og finner seg lett til rette hvor som helst, men har aldri sett seg tilbake etter at han flyttet med familien til Røros.

Frank kommer fra Frosta i gamle Nord-Trøndelag, og vokste opp i en gammeldags landhandel.  Nå er han daglig leder på Frost 654 moh AS.

– Jeg kommer fra det som kalles Trondheims kjøkkenhage, og der vokste jeg opp på kjøpmannsdisken i en gammeldags landhandel, sier Frank.

Faren til Frank var grossist som kjøpte inn grønnsaker fra bøndene på Frosta og sendte det rundt omkring i Norge med trailere og båter. Frank husker at det var mye arbeid, men også mye sosialt samvær i oppveksten.

– Det var mye penger i omløp rundt jul, og det var oppgjør en gang i året, forteller Norvik, – Hver eneste dag i hele desember så kom det en bonde på besøk til oss hver kveld som fikk oppgjør og middag, og fikk handlet til jul på dagligvarebutikken vår. Det var Desember for oss, så når julaften kom var foreldrene mine relativt sliten. Jeg husker pappsen bare sovna.

Den gode vert

Helt fra oppveksten har Frank vært vant til at det er mye folk på besøk, og fortsatt i dag er han kjent for å være en raus vert.

– Det var alltid folk hjemme hos oss. Mamma drev butikk og lagde mat til en dunge med folk hele tida. Det var en sånn melting pot, og jeg kunne ha med hvem jeg ville ha med hjem når som helst på overnatting og middag, forteller Frank, og legger til:

– VI har hatt gjester på Erzscheidergården som jeg har blitt kjent med på Erzscheidergården, og så har invitert dem på middag. Det har jeg gjort opptil flere ganger. Blant annet et helt crew fra Sky TV, for da inviterte jeg cirka 18 personer på middag, og da måtte jeg gjøre det enkelt, så det ble sodd og akevitt. Norsk mat og norsk øl, fra Røros Bryggeri selvfølgelig, og dem digga det. Det ble en kjempekveld, forteller Frank.

Frank synes det er spennende å møte nye folk, og beskriver seg selv som nysgjerrig på mennesker. Han har ofte pleid å invitere med seg folk hjem på middag, og synes det er spesielt artig når det kommer folk fra andre land og kulturer.

– Drømmen min egentlig er at det samme skal skje når jeg er i utlandet, at jeg skal bli invitert i et utenlandsk hjem på en italiensk middag, eller å komme til noen i Romania som ordener nor kult, hvor stort hadde ikke det vært, sier Frank, – Både Anna og jeg er sosial, og vi har invitert mange hjem. Middagsbordet vårt er det mange som har spist middag rundt for å si det sånn.

I krysningspunktet mellom marka og urbaniteten

Frank har lenge bodd og drevet forretninger på Røros, men sier at du kan ta frostingen ut av Frosta, men han vil alltid forbli en frosting. Uansett har Frank fått et nært forhold til Røros, og har to barn som har vokst opp her.

– Det er rom for veldig mye på Røros, og det er litt unikt i forhold til andre små plasser. Jeg tror det er enkelt å være seg selv på Røros, sier Frank, – Og det med at du har urbaniteten selv om du omtrent bor i marka. Nesten alle som bor i nærheten av Røros sentrum kan spenne på seg skiene omtrent i hagen sin, og så kommer du ut i storslått natur, og det setter jeg veldig pris på. Jeg har aldri angra på at vi flytta hit, det tror jeg du kan spørre kona mi om. Vi har aldri sett oss tilbake. Vi er så fornøyd med at ungene våre har fått vokst opp her. Fader for en plass å vokse opp på.

Politiet stanset en bil på rv30 v/Øya/Øra. Fører, en mann i 40 åra blåste til over lovlig verdi. Tas med for bevissikring. Avhør tas og sak opprettes melder politiet på Twitter.

Filosofen og forfatteren Anders Indset har skrevet et leserinnlegg om forvaltningen av Falkberget.

Dette er et leserinnlegg. Leserinnlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

For en lokalpatriot ligger det mye følelser rundt en liten eiendom på Rugldalen med dens heftelser og et krampaktig forsøk på å ivareta alle interesser rundt en nasjonal kulturskatt. Men Falkbergets verk og virke fortjener så mye mer enn subvenering til vedlikehold av en manglende bærekraftig modell av et skriverom og et par tøfler fra et allerede stramt kommune-budsjett. Den litterære arven må bli til en samlet stolthet for en fjellregion som lever av profilering av historier og tradisjoner samtidig som det skapes økonomiske modeller som tjener en hel region.

En mulig relasjon til debatten om skriverommet til Johan Falkberget, er navnebror Johann Wolfgang von Goethes kjente hus og turistattraksjon i Weimar hvor han bodde i 50 år – og hans fødested Frankfurt – 275 km fra Weimar – hvor i dag menneskemassene strømmer til byen for å se Goethes Museum, hvor gater, kapeller og botaniske hager er symboler på en innflytelse langt utover Tysklands grenser, og hvor man finner det renommerte Goethe universitetet. Fellesnevneren for alt rundt Goethe er at det jobbes med en samlet interesse for å profilere Goethe og ikke lokale meninger og følelser.

Med en slik tilnærmelse tjener alle til og av samme sak. Dette bør også være veien for alle videre avgjørelser rundt Falkbergets arv og historie. Utfordringen i fjellregionen, og her er det viktig å stikke finger’n i jorden og være ærlig, er at Rugldalen ikke er Weimar – en by med 65.000 innbyggere – og at et hus med 7-8 rom med fasjonable gjenstander midt i sentrum av en middels stor (i norsk målestokk) by, ikke kan sammenlignes med et lite rom på vei inn i glemmeboken i en privateid hytteeiendom med behov for renovering oppe på vidda.

Parallellen derimot ligger i at Johan Falkberget representerer så utrolig mye mer enn lokale meninger og følelsesladede argumenter. Johan Falkberget var «bergarbeidernes forfatter» og han symboliserer kjernen av hele fjellregionens fremtid og historie, enten det gjelder økonomi eller økologi. Goethe et et verdenshistorisk unikum og han var “Frankfurter”. Falkberget var folkets mann, språkøret og knutepunkt for historier og meninger langt utover Norges landegrenser, og han var Rørosing. ‘Christianus Sextus’-Trilogien og ‘die vierte Nachtwache’ (den fjerde nattevakt) må nå finne nye hjem utenfor fjellregionens circumferens.

Den eneste måten dette kan gjøres på er å øke eksponering, fortelle historien til nye mennesker samt finne økonomiske modeller som gjør det mulig å markedsføre regionen og Falkbergets verk og virke. “Det var da her han skrev og jobbet” kan man mene om rommet på Rugldalen, men Falkbergets ti år i Oslo hvor han blant annet i villaen Fløifjell i Kirkesvingen på Grorud skrev Bør Børson jr. og hans politiske- og samfunnsengasjement for regionen gjør Falkberget til noe mye større, og etter manges mening fortjente han Nobelprisen i Litteratur. Det som er sikkert, er at han var nordmann og et nasjonalt symbol vi skal være stolte av og flest mulig bør bli kjent med. Likevel er det først og fremst Bergverksregionen og en del av den utvidede Verdensarven som Johan Falkberget representerer.

Ratvolden skal forbli Ratvolden – et symbol for hans fødested – men utover dette er Falkberget en del av merkevaren Røros. Det er her han ligger begravet, det er ved stasjonen statuen står, og det er fra Røros at et samlet engasjement må fremdrives. Et samlet engasjement for eksponering av kunst, kultur og historier som hele regionen drar nytte av – positiv progresjon og samlet læring og et sted for å møtes må være fellesnevneren. Eller med Falkbergets egne ord: «Søk kontakt med de en kan lære noe – og aller helst de en kan lære noe av. Alt anna er spille av verdifull tid.»

Etter ei ferieuke på Røros med innblikk i lokal media-debatt er min dom klar: Regionen sitter på en unik kulturskatt som sårt trenger eksponering. Det er en voksen og riktig avgjørelse av ordfører Busch å gi slipp på et ukjent sted med navnet “Trondalen”. Røros kommune skal bruke penger på svømmehall og tilbud for barn og tilreisende og det som gir økonomisk bærekraft. Det lokale meglerhuset casher inn på en unik (fritids-) eiendom – med mulighet for nye eiere og skattebetalerer for regionen. Heftelser blir lettet og Falkbergets skrivestue flyttes ut av glemmeboken – slik den står i dag – fra Rugldalen og rett inn i lyset av andre etasje i det nye biblioteket midt i hjertet av Røros.

Det er her regionens stolthet får sin fortjente plass. Det bygges et grunnlag for salg av skrive-artikler, bøker og minner fra Røros samt det tilbys et utstillingsvindu og en interesseskapende virksomhet for en av regionens mest innflytelsesrike personligheter og en av landets mest fremtredende litterære kunstnere. Resultatet av dette valget blir sikkerhet for fremtidig vekst og økonomisk bærekraftighet for hele fjellregionen og “dikterhjemmet” Ratvolden forblir symbolet på Falkbergets fødestue. Med dette får regionen luket bort ‘spille av verdifull tid’ og det kan fokuseres på økt markedsføring og tilgjengelighet. Med Falkbergets skrivestue godt plassert i biblioteket på Nilsenhjørnet får ikke bare frimureren og politikeren Falkberget en verdig eksponering, men flere og nye gjester ville også finne veien til Rørosmuseets guidede turer til Ratvolden. Nils-Arne Eggen ville i sin tid postulert dette som “Godfot-Teori”. Det handler om å øve på det vi er gode på og å spille hverandre gode. Det er dette som gjør regionen unik og samtidig sikrer fremtidig bærekraft.

Målet må da være å vise frem denne kulturelle stolthet og la verdenssamfunnet ta del i en kunstnerisk nasjonalskatt?

Dette gjøres ved å vise frem Rørosingen Johan F. fra sin beste side til alle – også de som ikke kjenner historien – midt i hjertet av Circumferensen – Verdensarven Røros, hvor kampen om de siste ti-årenes lokale Falkberget-entusiaster utvides med fremtidige generasjoner og nye lesere.

De høye strømprisene kan gi utilsiktede konsekvenser når høsten kommer. – Tilstrekkelig varme i hus og hytter er nødvendig for å unngå frost- og vannskader, sier skadeforebygger.

Det varsles om rekordlave vannmagasiner og fare for rasjonering,  som betyr at folk, bedrifter og det offentlige kan tvinges til å spare på strømmen ved blant annet skyhøye strømpriser.  

Allerede nå er strømprisen høy for mange norske husholdninger. Det gir økt risiko for at folk skrur ned varmen for mye, for å kunne håndtere strømregningen. 

– Snart kommer høsten og de første frostnettene. Da blir det helt nødvendig å ha tilstrekkelig med varme i hus og hytter, så vannet i rørene ikke fryser, sier skadeforebygger Therese Hofstad-Nielsen i Fremtind.

Kostbare frostskader

Hvert år utbetaler forsikringsbransjen betydelige summer som følge av frost og sprukne vannrør. I 2021 ble det ifølge Finans Norge er det  registrert over 10 000 frostskader, til en samlet erstatningssum på 552 millioner kroner. Erstatningene har økt de siste årene.  

– Det kan være fristende å spare noen kroner, men det kan gi store kostnader på sikt. Om du får en frost- eller vannskade fordi du har hatt for lite varme i rom med rør, risikerer du å måtte ta deler av regningen selv, sier Hofstad-Nielsen.

Kan gi flere elektriske branner

Skadeforebyggeren er også bekymret for at folk bruker strøm når den er billigst, som ofte er om natten. Brorparten av brannene Fremtind registrerer starter i elektriske apparater og anlegg. 

– Vi oppfordrer på det sterkeste til å ikke bruke elektriske apparater, som å kjøre vaskemaskinen, lade elsparkesykkel eller mobilen når du ikke er våken eller til stede. Det kan gi konsekvenser langt utover et ødelagt batteri, sier Nielsen.

Dette er et bidrag til sommerens skrivekonkurranse hos Rørosnytt hvor man har mulighet til å vinne 10.000 kroner. Send inn ditt bidrag her. Siste frist for å sende inn er søndag 14. august.

Bidraget er skrevet av Sigmund Ryen Tøndel

Elden. Kjære elden.

Hvor er respekten for de unge som tilbringer hele sin sommer på dette? Hvor er respekten til de eldre som bruker sin sommer på dette?

Jeg blir forferdelig skuffet over at elden består av de proffe og ingen andre. «Elden bæres av de proffe» sies det. Mer feil enn det kan det ikke bli. Elden bæres av de frivillige. De frivillige på 13 år som velger å være på slegghaugan istedet for å være på Kypros. Elden bæres av de eldre som gjerne skulle vært i Spania. Jeg er så lei av at de som står på scenen og skaper det store bildet ikke får nok respekt. «Røkla» har de blitt kalt. De fortjener så mye mye mer. De frivillige på elden skulle gjerne tilbrakt sin sommerferie i varme strøk.

Jeg sier som Elvis en gang sa: «If i dont get anything back, whats the point?». Ja hva er poenget? Hvorfor orker folk å være med på elden? Hvorfor ofrer folk hele sommerferien sin på et spel?

Jo, fordi de elsker det. De elsker teater, de elsker musikk, de elsker å henge med vennene sine. Så vær så snill, sett litt pris på de frivillige, det er tross alt de som bærer elden.

Leif hagen har i en årrekke guidet nysgjerrige gjennom røroshistorien, og er kjent for å sette ting på spissen og tilby humoristiske omvisninger i Bergstaden.

Dette er del av en serie i Rørosnytt hvor Leif Hagen forteller om røroshistorien og forklarer hvordan han gjennomfører sine populære omvisninger.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Kulden og elva

– Her ved Hitterelva får du et veldig fint inntrykk av Røros. Rolig, også hører du noe veldig befriende. Det er ikke bare at du hører den, men du ser at den rører seg, og du kan se bunnen, sier Hagen, – Da pleier jeg å fortelle at jeg har vært litt forskjellige plasser, og en gang dro jeg til Wien. Da ble jeg så overrasket, for jeg trodde jeg kunne litt geografi. Jeg fikk høre at elva Donau gikk igjennom Wien. Jeg sto der og glanet ned i en grå groms, og der kom det en død rotte, og da tenkte jeg på elva heme, Hyttelva.

– Det var en gang at det var godt over 30 kuldegrader, og da ble jeg oppringt og spurt om jeg kunne ta en såkalt ledsagertur, og det er jo kvinnfolk vet du. Karene drar på kurs og konferanser og tar viktige avgjørelser, og kvinnfolkene blir jaget ut, fleiper Hagen, – Når jeg treffer dem, så sier jeg at det er jo gørrkaldt ute, og kan vi ikke heller bare sitte inne fremfor peisen og drikke litt kaffe, så kan jeg snakke litt røroshistorie. – Å, nei, vi vil ha sightseeing, sier dem da.  

– Folk mangler kunnskap om hva kulde er for noe, forklarer Hagen, – Dem kom med tynne sko og kom gående opp her, også sto jeg og så utover Røros og sa at jeg syntes det var så synd at det skulle bli så kaldt i dag. Da var det et av kvinnfolkene som så meg rett i øynene med dirrende rødt og sa: – På Røros fryser jeg med glede. Det var godt å høre. Sånne ting er det godt å få tilbakemeldinger om.

 Stakkars Rørosing

– Jeg har snakket om det før at alt skifter så fort, som med været og synsinntrykkene. Nå ser vi det store: Kirka, Smelthytta og himmelen, men så går vi nedover Sleggveien her. Jeg bruker å si at hvis dere har gått her for dere selv, så hadde dere kanskje sagt at: – Endelig kommer vi til Røros, se på husene rørosingen bodde i; stakkars rørosing. Det er godt å høre, for det har aldri vært synd på en rørosing. Vi har bestandig hatt arbeid, og vi fikk betaling for det vi gjorde. Hvis vi tar de 333 årene som Verket var i drift, så var det kun 50 økonomisk dårlige år. De 50 årene er det skrevet bokstabler om. Da som nå så selger elendigheten best. 280 gode år blir ikke nevnt med et komma, sier Hagen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Her bruker jeg å stoppe, og da snakker jeg litt om huset der Wilhelm Moe bodde. Han var urmaker, og det har blitt en slags vits om han at når han fikk in tre klokker og hadde reparert dem, så hadde han plutselig fått fire klokker, for da hadde han lurt unna nok hjul fra de andre klokkene. Huset ble restaurert på nittitallet, og da står det at de fant en mengde hjuldeler i sprekkene under gulvet. Han hadde en last, for han var gørrglad i brennevin, så han brukte hele gata da han gikk oppover her. Men han gjorde noe lurt han Wilhelm, han malte døra slik at han kunne finne den igjen, og du kan se at han ikke traff på samme nøkkelhull hver gang. ler Hagen.