I «Jul i Fjellheimen» 1968 skriver Gunnar Holmsen om «Doktor Müllers nyttårsball». Juleferien på Røros hadde mye å by på for de som var unge rundt århundreskiftet 1800 – 1900. For de som var heldige og bli invitert var høydepunktet doktor Müllers nyttårsball.
Var dagen kort og kulden streng ble skituren deretter, men lite dagslys og frostrøyk var ikke til hinder for det årlige sammenskuddsball på Fahlstrøms Hotell, og heller ikke for den tradisjonelle kanetur med dans i Djupsjølia. Gunnar minnes at første gang han deltok var det sprengkaldt. I.B. Herstad som var lensmann på Røros fra ca. 1870 – 1906 ordnet karavanen på Hittersjøen. Han gikk rundt, skjenket dram fra lerke og ønsket vel møtt.
Gunnar Holmsen beskriver doktor Müllers nyttårsball slik:
Doktor Müllers nyttårsball var en årlig begivenhet som ble feiret hver nyttårsdag og varte til annen dags lyse morgen med en gjestfrihet fra det forrige århundredes glanstid.
Doktor Müller som var ungkar bodde i et gammeldags stort patrisierhus nederst i Storgata, med Jonetta Bye som dreven husholderske. Til nyttårsballet, så vel som til doktorens herreselskap på hans fødselsdag 26. november, ble huset satt på ende for å gi en festlig ramme om selskapeligheten. I annen etasje gjorde en stor 3 fags sal seg godt som dansesal.
Til ballet utgikk trykte innbydelser, henimot 100 sådanne. I min tid fikk innbydelseskortene en viktig redaksjonell endring. Det hadde nemlig hendt i en familie med en søt ung dame som julegjest, at familien mente den ikke kunne ta med en ubuden gjest til ballet. De følgende år lød innbydelsen: «Hr. N. N. med familie og tilreisende innbydes osv.»
På kortene var tiden satt til klokken 7.30. Det ble for oss unge, som var ute i rett tid, en lang stund å vente og se på de andre gjester under servering av te med tilbehør før moroen begynte. Den gamle elite lot vente på seg. De eldre fruene kom stivpyntet i høyhalset og fotsid sort silkekjole, gjerne med krøller i frisyren og nokså høyrøstet. De yngre og unge i lyse ballkjoler, utringet i halsen og bararmet, blyge til å begynne med. Herrene i snippkjole med hvitt slips, de yngste i mørk dress.
Musikken var valgt med skjønnsomhet. Det var 2 fiolinister fra Ålen, den bekjente samler av folkemusikk, deriblant polsdanser, Anders Haugen (1852 – 1927) og hans yngre medspiller Ingebrigt Djupdal (1872 – 1927). Anders Haugens sønn, organist Hans Haugen har fortalt meg, at de to spillemennene fant frem noter, både til fandango og fransese før de drog til sitt oppdrag på Røros nyttårsdag.
Endelig hørtes feleklangen fra annen etasje og polonesen kunne begynne. Engasjementet foregikk uten ballkort, og parvis gikk vi opp trappen til dansesalen. Verten førte an, og jeg vet spenningen var stor før vi fikk se med hvem. Doktor Müller fremhevet alltid bergverket som stadens livsnerve, og det ville jo da være å vente, at direktørens frue fikk den ære å åpne ballet. Men på den tid jeg gjestet doktorens nyttårsball var der ingen direktør ansatt ved verket, derav spenningen. Det kunne bli en av Verkets funksjonærfruer, eller kanskje fru apoteker Nielsen, vertens nabo i sommerhusene på Sundet, eller muligvis fru politimester Rode – mulighetene var mange, og aldri den samme to år på rad. I polonesen tok alle gjestene del, det ble 30 – 40 par, og selv om poloneserekken måtte bukte seg litt ble der ikke for trangt. Polonesen ble avsluttet med den tradisjonelle vals. De eldre fruenes manøvrering av slepet under denne overgang er en nu utdødd kunst. Efter oppvisningen i polonesen trakk de seg tilbake til slabberas i smårommene ved siden av ballsalen, eller tok foreløpig plass som «veggpryd» i salen, mens de skjeggete kavalerer fant vei til kortbordene. I den tid ble man tidlig for gammel til å danse.
Etter polonesen ble engasjert til fransese, som gjerne anførtes av vertens amanuensis og brorsønn doktor Fredrik Müller, og så kom turen til de gammeldagse runddanser, reinlender, polka, vals og wienerkreuz med korte pauser innimellom hvorunder servertes bisp til damene og punsch til herrene, både bisp og punch varm i glassene fra store boller. Galoppen kom senere på aftenen. Vi unge var forsiktige med punschen. Min eldre bror Andreas hadde gitt meg et vink om at vår gjestfrie vert satte pris på «decorum», som jeg forstod således, at hodet skulle holdes klart og benene stø. Jeg opplevet aldri å se noen unntagelse herfra.
Ved midnatt servertes middag fra stående buffet i første etasje. I alle værelser var her dekket små og store bord med rødvinglass og opptrukne rødvinflasker. De eldre plasserte seg i stuene og ungdommen i de mindre kammers, hvor en annen brorsønn av doktoren, Ingvar, var visevert. Han hadde gjennomgått middelskolen på Røros, var på min alder, og nu tekniker fra Trondhjems tekniske skole, og hans gode anlegg som vert var øyensynlig medfødt.
På buffeten var der meget å velge mellom, og våre damer foretrakk som oftest å se og forsyne seg selv. Der var dyrestek, ryper og kalvestek med tilbehør og opplaget kjøttmat og ferskfisk, samt fiskepudding tilberedt i gammeldagse kunstferdige former ikke å forglemme. Når vi hadde plasert oss og kommet i gang med rettene viste verten seg, skålte med hver og en, og ønsket velkommen til bords. Denne gest, å skåle med samtlige gjester under middagen, har jeg senere i livet bare sett Ellef Ringnes foreta ved en større festlig anledning like gjestfritt som doktor Müller.
Når alle var vel forsynt toget selskapet aller opp i annen etasje, hvor et bugnende dessertbord var anrettet: vingelé i krystallvaser, tårnkake og julebakst med sherry. Her slo verten på sitt glass og holdt tale for det nye år. I denne unnlot han aldri å ønske kopperverket som bergstadens «nervus rerum» en god tid. Heller ikke ble geistlighet eller lovens håndhevere glemt i vertens ønskemål for året som nå begynte, og vi unge ble anbefalt ny kjæreste på det nye året. Det siste oppfattet vi kavalerer som en oppfordring til å spre vår danseinteresse til de fremmede og til de første gangs innbudne unge damer.
Middagen la beslag på et par timers tid. Efterpå tok både musikerne og ungdommen atter fatt på dansegulvet med friske krefter. Fransesen ble erstattet av den melodiøse fandango, og efterhvert som nå musikken ble mere løssluppen fikk vi galopp med kavalerisjokk, liksom en og annen polsdans ble fremført av førsteklasses aktører, hvoriblant jeg må fremheve Gustaf Engzelius sen med sin skjønne frue, fødd Aspås.
Så vel fransese som fandango er stilfulle danser hvori så vel eldre som yngre tok del. Fransesen med sine 5 turer kunne iblant gå litt i surr for oss unge, så vi stod oss på å engasjere en stø dame, men dansen hadde den store fordel at der var muligheter for å kurtisere av vår vis á vis dame, for ikke å nevne de smektende blikke vi kunne sende til (og motta fra) den utvalgte under kjeden når vi møttes. Fandango består av 3 turer som hver repeteres, de 2 første i marsjtakt eller nærmere som en behersket gallopp, og så den tredje med den milodiøse vals. Den dans vi på doktorballet danset til fandangoens rytme kaltes på Røros feier. I hver tur var bare ett par i sving ad gangen, så selv om turene var korte tok det tid å gjennomføre en feier med mange dansende.
Tilslutt var tiden inne for en «Langfeier». Med verten i spissen for en kjede går denne dans hele huset igjennom, fra ballsalen til mørkloftet og herfra til første etasje under unison sang av «kjærringa med staven», mens musikerne nyder en fortjent hvil.
Det ble nå slutt med dansen, om enn ikke med festlighetene. Det gjenstod å spise frokost. Morgentimene var ikke lenger av de «små» da de siste gjester ble samlet i første etasje til bord dekket av fat med rakørret, flatbrød, øl og dram. Jeg kan ennå innbille meg å høre gamle Amneus’s klangfulle bass synge drammene ned.
Kilde: Jul i Fjellheimen 1968, side 7 og 8. Artikkelen Doktor Müllers nyttårsball av Gunnar Holmsen.
Gunnar Holmsen, som har skrevet artikkelen i Jul i Fjellheimen var født på Røros 24. november 1880. Han døde i Oslo i 1976. Gunnar var geolog.
