Kjetil Reinskou flyttet til Røros i 2005, og har vært involvert i idrettslaget siden. Nå vil han som ny styreleder i Røros IL fortsette å sørge for et godt tilbud for barn og unge.
– Jeg har alltid vært glad i idrett, og er nesten mer glad i å se en barnefotballkamp eller barnehåndballkamp enn en voksenkamp. Det er noe med gleden, engasjementet og drømmene som jeg synes er artig med barneidrett, sier Reinskou.
Gir seg som trener I Idrettslaget har Reinskou blant annet vært håndballtrener i mange år, men sier at nå er det på tide å gjøre noe nytt.
– Nå er mine egne barn gamle nok til at de er flinkere enn kompetansen min til å være trener, så nå må jeg gi meg som trener, og når det var et behov og jeg ble spurt, var det naturlig å gå inn i rollen som styreleder, sier Reinskou.
Nå er tid for fotballsesongen, mens håndball, turn og skisesongen går mot slutten. Årshjulet byr på varierte tilbud, og som styreleder er det viktig å sørge for en god drift av særgruppene.
– Jobben min er å gi best mulig rammevilkår for særgruppene, for hvis særgruppene lykkes så lykkes Røros IL. Styret skal legge til rette for at særgruppene kan bruke mest mulig tid til å skape mest mulig aktivitet for alle som har lyst til å holde på med idrett på Røros, understreker Kjetil.
Rot i Røros IL I forhold til saken om rot i Røros IL, forklarer Reinskou at selv om det har vært en del utfordringer rundt bobilparkeringa, er ikke dette noe som vil prege driften av idrettslaget eller tilbudene til barn og unge.
grunnen til at jeg mener vi kommer forbi det er at for det første har det skjedd veldig mye bra i idrettslaget de siste årene.
– Det er veldig mange frivillige som involverer seg i idrettslaget, og jeg tror nok ikke de føler at saken påvirker hverdagen deres. Ser du på dem som springer her og spiller fotball, så tror jeg ikke de heller føler at det er noe rot i idrettslaget, sier Reinskou, og legger til:
– Det er ting vi må bli bedre på, men jeg er ikke bekymret for at det skal gå utover tilbudet til barn og unge på Røros. og jeg mener at idrettslaget er godt rustet til det vi skal gjøre framover.
Jan Ove Modell tar over etter Hilde Silderen som leder for Glåmos IL.
Modell er vokst i Namdalseid. På Steinkjer tok han fagbrev som industrimekaniker og etter det gjennomførte han førstegangstjenesten på Rena, hvor han tok befalsutdanning og ble boende i 14 år. På Glåmos har han bodd med samboer og barn siden 2016, og til daglig jobber han på Røros Produkter.
Selv var Jan Ove aktiv i idretten i oppveksten, og involverte seg i fotball, handball, svømming, skyting og ski.
– Jeg har også alltid vært interessert i friluftsliv, og er glad i jakt, fiske og fjellet, sier Modell.
Etter eldstegutten ble interessert i idrett, har Jan Ove blitt mer og mer engasjert i idrettslaget, og nå er han valgt til å være leder for idrettslaget for det neste året.
– Jeg ser frem til å kunne prøve å bidra til å skape et tilbud for ungene, sier Jan Ove.
Glåmos IL har tilbud innen ski, fotball, håndball, el-innebandy, trim, diskgolf og kampsporten Hapchidado. I tillegg har diskgolf blitt mer og mer populært.
– Det blir spennende å følge med på fremover. I sommer har vi to store arrangementer, og banen er åpen så folk kan komme og kaste, sier Jan Ove, og innrømmer at han selv ikke har rukket å prøve diskgolf enda.
Etter sju år som prosjektleder i kommunen har Mads Tamnes (32) skiftet jobb og har hatt sin første arbeidsdag som prosjektleder.
Mads er født og oppvokst i Brekken. I Røros kommune har han jobbet som prosjektleder ved tekniske områder. Nå har han begynt i samme stilling i entreprenørbedriften Ramlos.
I kommunen har han blant annet vært prosjektleder for byggingen av Øverhagaen bo,- helse- og velferdssenter.
– Det føles godt å se bygget nå som det er ferdig og i bruk, men det er litt surrealistisk, for det er både et flott, massivt og ikke minst et viktig bygg, og min personlig mening er at vi må ta vare på dem som har bygget opp landet vårt, som skal bo der, sier Mads, som i det siste har vært opptatt med å jobbe med det nye beredskapssenteret i Hånesveien som blant annet skal huse politi og brann.
En tillitserklæring Mads forteller at han har trivdes i jobben i kommunen, og at han ble veldig godt mottatt. Tamnes understreker også at det var litt av en tillitserklæring fra kommunen sin side å satse på han som prosjektleder i så ung alder. Men nå var det på tide å prøve noe nytt.
– I kommunen hadde jeg mer en sånn byggherre-rolle, men nå blir jeg litt mer på utførelses-sida som entreprenør, forklarer Tamnes.
– Har du savnet å jobbe mer hands on?
– Både ja og nei. Jeg har trivdes veldig godt i kommunen, men det handler litt om å kunne prøve noe nytt mens den fortsatt er ung, og kunne bygge C.V og få mer erfaring, sier Tamnes.
Prosjektleder kan være så mangt, sier Tamnes, og forteller at i den nye stillingen vil han blant annet jobbe med oppfølging av prosjekter, ressursplanlegging, kontakt opp mot kunder og arbeid på anlegg.
– Jeg har veldig godt inntrykk av Ramlos, og første arbeidsdagen gikk veldig fort, og jeg ble kastet rett ut i anbudsregning, sier Tamnes, som allerede føler at han er godt i gang med den nye jobben.
Ida Amalie trives godt i sin nye jobb i den nyopprettede stillingen som markedskonsulent ved Røros Hotell.
Ida Amalie Døhl er født og oppvokst på Røros. På videregående gikk hun media og kommuikasjon, og har senere tatt en bachelor i kriminologi. Etter å ha bodd noen år i utlandet begynte hun å jobbe på klesforretningen Cleo, hvor hun jobbet en del med kommunikasjon og profilering av bedriften.
– Der hadde jeg en del ansvar for sosiale medier og foto, så det var der jeg begynte å drive litt med det jeg skal jobbe med som markedskonsulent, sier Ida Amalie.
I Røros Hotell gruppen skal hun jobbe med sosiale medier og kommunikasjon. I den nye stillingen har hun nå jobbet i cirka tre uker.
– Jeg synes det er morsomt og kjempeinteressant, sier Ida Amalie, og forteller at det er artig å gå inn i en ny stilling som ikke har eksistert før.
Ida Amalie sier at noe av det hun setter mest pris på med den nye jobben er et godt arbeidsmiljø og varierte arbeidsoppgaver.
– Så langt har det gått veldig bra. Det er mye å gjøre og mye å sette seg inn i, men det er veldig spennende, sier Døhl.
Som kunsthistoriker og kurator har Per Bjarne Boym jobbet i mange museer, blant annet som sjef for Kunstmuseet i Bergen og Oslo kommunes kunstsamlinger (Munch-museet). Nå har han og kona bodd på Røros siden 2015.
Etter å ha jobbet i flere museer og hatt ulike stillinger, jobber Boym nå som uavhengig. Nylig åpnet han utstillingen “Levende landskap” i Drammens museum med Thorvald Erichsens sene landskapsmalerier i perioden 1920-1939, en utstilling han har jobbet med i snart 40 år.
Røtter på Røros Boym har lenge hatt et sterkt forhold til Røros, og hans kones familie har hatt hytte på Aursunden som familien har brukt siden midten av 50-tallet. I tillegg har Boym rørosrøtter på både morsida og farsida, så derfor ble Røros et naturlig valg da det var på tide å flytte fra Oslo.
– Min oldemors slekt kan du føre tilbake til dem som bygde Jamtvollen på nordsida av Aursunden på 1600-tallet, og på min oldefars side er slektsnavnet Byggmester, som kan føres tilbake til 1600-tallet, forteller Boym, og fortsetter:
– Selv om jeg har røtter på Røros, kjøpte min oldefar og oldemor en gård på Tynset, så i oppveksten var jeg en del på Tynset men lite på Røros. Men når vi var på Røros pleide min far å vise meg rundt og fortelle meg om familiens historie, sier Boym.
Etter at Boym ble uavhengig og ikke hadde en jobb som gjorde at han måtte bo på et bestemt sted, gikk turen til Røros.
– Vi fant ut at vi ikke lengre trengte å bo i Oslo, og da så vi oss om etter muligheter for å komme bort derfra så fort som mulig, sier Boym. I 2013 kjøpte de seg hus på Røros som de flyttet inn i i 2015. Boym forsikrer om at de trives veldig godt på Røros, – Nå når jeg har en jobb som kan gjøres fra hvor som helst, er det like greit å bo et sted man trives.
– Planlegger dere å bli her?
– I mitt yrkesliv så har vi stort sett vært sju år på ett sted før vi har flyttet videre. Nå har vi vært over sju på Røros, så nå er det vanskelig å si hva som skjer, forklarer Boym, og legger til:
– Men hvis du spør min kone så kommer vi aldri til å flytte herfra, understreker Per Bjarne.
Setter pris på lokal kultur Boym forteller at han setter pris på kulturlivet på Røros, og er spesielt imponert over at det lar seg gjøre å drive flere gallerier i sentrum.
– Når det gjelder kulturinstitusjoner så synes jeg at Rørosmuseet gjør en veldig fin jobb, og jeg tror nok at for meg er museet tyngdepunktet i kulturlivet på Røros, både det de står for og det de gjør, sier Boym, og forteller at han spesielt har latt seg imponere av Sverre Ødegaards modellutstilling.
Etter at han kom til Røros, bestemte Boym seg for å bli kjent med Johan Falkbergets forfatterskap.
– Jeg hadde bare sånn halvveis kjennskap til Falkberget fra før, så jeg brukte litt tid på å lese gjennom Falkbergets samlede, og ble veldig imponert, spesielt over klassestandpunktet hans, forklarer Boym, – Falkberget ser ting konsekvent fra arbeidsfolk sitt ståsted, og det er sjeldent man leser forfattere som har et så klart standpunkt. Det er noe som jeg synes trengs i dag.
Christina gikk nylig inn i stillingen som leder for personmarked i RørosBanken, etter å ha jobbet Sparebank 1 SMN siden 2011.
Christina Nilssen Borgos (35) tok over etter Kjetil Reinskou som var assisterende banksjef og leder for personmarked frem til han sluttet i august.
I banken jobber hun blant annet med å utarbeide strategi, mål og handlingsplaner for forretningsområdet, samt ha en aktiv rolle i bankens toppledergruppe.
Christina har en bachelorgrad i økonomi og administrasjon fra Handelshøyskolen BI, med en spesialisering innenfor bedriftsutvikling. Hun er født og oppvokst på Røros, men flyttet til Trondheim for å studere på BI. Nå har hun flyttet tilbake og er klar for å ta fatt på den nye jobben i banken.
Tilbake til Røros Både Borgos og samboeren, som er fra Os, hadde allerede tenkt på å flytte tilbake i flere år før det klaffet med jobb for begge, og det endelig ble aktuelt å ta steget. Dermed flyttet paret med to barn tilbake til regionen i fjor.
– Det har vært noen runder fram og tilbake, hvor han har fått jobbtilbud, og så har jeg fått tilbud, men det har liksom aldri passet helt, sier Christina.
For at det skulle la seg gjennomføre å flytte tilbake, måtte det passe for hele familien, men det har alltid ligget litt i kortene at det skulle bli Røros for den lille familien.
– Det har alltid ligget der som en mulighet, for vi har familie og venner her, og det har vært litt sånn at når vi har bodd i Trondheim og kjørt turer til Røros, så har vi kjent på en frihetsfølelse, sier Christina, og forklarer at hun synes det er enklere å slappe av og senke skuldrene på Røros enn i Trondheim.
I februar i fjor fikk Christina en lederjobb i Sparebank 1 SMN, men ikke engang det stanset planene om å returnere til Bergstaden.
– Jeg spilte med åpne kort og hadde varslet på jobben at det kunne være en mulighet for meg å flytte til Røros, sier Christina, – Også var det kanskje på tide å sette seg selv først; ikke jobben, men familien.
En unik lokalbank Borgos er glad for at det åpnet seg en stilling i RørosBanken.
– Det har vært banken min siden jeg var lita, og har alltid hatt et godt inntrykk av RørosBanken, sier Borgos.
– Det er en kjempefin gjeng, og noe som er så fint med banken, er at alle funksjoner er på huset, og du kommer så tett på hele organisasjonen. Det gjør banken litt unik, forklarer Christina, – Som vanlig lokalbank så har man kanskje et hovedkontor et annet sted, mens i RørosBanken så har du alt samlet, med over 50 ansatte.
Borgos forteller at det er en utpreget styrke blant de ansatte i banken at de har et bredt aldersspekter blant de ansatte.
– Det har blitt mer yngre krefter som har kommet inn, mens du fortsatt har den rådgiveren som har vært der i 30 år. Det er et veldig godt samspill, hvor man har unge, fremadstormende, fremoverlente rådgivere som virkelig vil, også har du dem som er litt mer nedpå, som har den faglige tyngden, kjenner kundene godt og vet hva som er viktig. Kombinasjonen gjør at vi får bedre forutsetninger for å se alle typer kunder, sier Christina.
Ved siden av jobben har Christina og samboeren forsøkt å finne seg noen nye hobbyer etter at de flyttet til Røros.
– I høst tok vi begge jegerprøven, og siden har vi prøvd oss såvidt på jakt. I tillegg har vi kjøpt oss fjellski, så vi kan gå litt utenfor løypa i terrenget, sier Borgos, og legger til:
– Jeg er gammel langrennsløper, så jeg håper at jeg kan bruke enda mer av langrennsløypene her, sier Christina
Sadmira Buljubasic har i en periode sittet i kommunestyret, og har nå blitt foreslått som partiets varaordførerkandidat.
Buljubasic ble spurt i høst om hun kunne tenke seg å bli foreslått som varaordførerkandidat, og svarte da at – Jeg kan da prøve det! Men det var først da lista var klar og det ble offisielt at det gikk opp for henne.
– Det er ikke noe jeg egentlig hadde sett for meg hvis jeg tenker ti år tilbake, sier Sadmira, som gleder seg til den kommende politiske sesongen.
Interessen for politikk har hun hatt siden ungdomsskolen.
– Men det var ikke før jeg selv fikk unger at jeg ble engasjert, for jeg er stort sett engasjert i alt som har med barn å gjøre, sier Sadmira.
I 2018 stilte hun seg tilgjengelig for å stå på lista for Ap, og har siden da sittet i kommunestyret.
– Ap er det partiet hvor jeg føler jeg har mest tilhørighet, og det var veldig stas å kome inn i kommunestyret, sier Sadmira.
Buljubasic trives godt i kommunestyret, og synes det er artig å se hvor mye som blir utrettet. Selv brenner hun mest for politikk som har med barn og unge, eller med helse å gjøre.
– Jeg brenner veldig for at alle ungene skal ha de samme mulighetene. Uansett hvor du kommer fra og hvem du er så skal ingen skal være begrenset basert på hvem man er eller hvor man kommer fra, fastslår Sadmira.
Også helse er en av områdene som engasjerer Sadmira mye.
– Jeg ser utfordringer med bemanning innen helsesektoren, og det er ikke bare et lokalt eller nasjonalt, men et verdensomspennende problem. Hva gjør vi videre? Hvordan jobber vi med å få rekruttert folk? spør Sadmira.
Marianne og Robin Skaug har drevet med kanefart på Røros i over 40 år, men det hele begynte med en romantisk ridetur en januarkveld på slutten av 70-tallet.
Det var i forbindelse med jobben i Inter-Nor-kjeden at Marianne først kom til Røros for å besøke Røros Hotell. Der traff hun hotellsjefen som ble hennes fremtidige mann, Robin.
– På det første møtet kom Robin for å se på dette “kvinnemennesket” som Inter-Nor hadde vært sprø nok til å ansette, og dermed sa det pang, husker Marianne, – Smartingen tok meg med på ridetur en januarkveld på Røros, og dermed var det gjort.
Marianne og Robin Skaug. Foto: Svend Agne Strømmevold
Første møte med Røros Røros var et nytt sted for Marianne, som før hun ble sjarmert av den romantiske hotellsjefen, hadde forestilt seg stedet som øde.
– Da jeg kom hit, trodde jeg Røros var siste utpost mot Sibir. Det var det inntrykket jeg hadde, så jeg gruet meg litt til å reise til Røros, men så blir jeg altså tatt imot på den måten, sier Marianne, og forteller at den første kvelden gikk hun på ski opp og ned gatene. Det var en stor opplevelse.
Det gikk ikke lang tid før hun begynte å jobbe på Glåmos skole, og deretter begynte hun å vikariere litt på Røros videregående skole.
– Jeg tenkte at jeg alltids kan ta noen timer, og der ble jeg i 40 år, og har aldri angret et sekund, fastslår Marianne.
Foto:Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
En lærer så lenge en lever Marianne var lærer i fransk, engelsk, psykologi og kunsthistorie, eller som hun sier selv, – bare luksusfag.
– Det var en kjempejobb, og jeg har bare hatt det morsomt og hyggelig, med fantastiske elever, sier Marianne, som understreker at hun alltid har hatt det gøy på jobb.
– Jeg har tenkt at den dagen jeg kjeder meg som lærer så slutter jeg i jobben, sier hun.
Marianne gikk av med pensjon for sju år siden. I dag har hun bare gode minner fra tiden som lærer, og sier at det har vært mange høydepunkter. Blant annet satte hun stor pris på å ta med elevene på utenlandstur, noe hun gjorde hvert år.
Noe av det hun har satt mest pris på er å kunne nå ut til elever som ikke har det så greit.
– Høydepunktet var hvis noen som hadde det litt stusselig på skolen, plutselig fikk til et eller annet, forklarer Marianne, – Det er kanskje det som sitter igjen aller mest.
Liv i Ulvstuggu Marianne og Robin bor på Hagan ved Ulvstugguhaugen. I huset henger det bilder av familien og 40 år med kanefarthistorie. Huset er aktivt brukt både av dem selv og de to voksne barna, som stadig kommer på besøk.
– Vi kaller det liksom Villa kaos på fleip, sier Marianne, det var det moren min som fant på. Vi har hatt opptil fire hunder om gangen, i tillegg til barn og barnebarn. Så det er et hus som skal brukes, og da er vi ikke redd for at det blir noen riper i lakken, fortsetter hun, og sier at egentlig heter huset Ulvstuggu, siden de bor ved siden av Ulvstugguhaugen.
Huset er tegnet av arkitekt Seppo Heinonen, men selve byggingen sto paret for selv.
Marianne Skaug. Foto: Thomas Rasmus Skaug
En liten bit av Røros Robin begynte med kanefart på starten av 70-tallet. Da var det allerede en tradisjon med kanefart på Røros.
– På den tiden var det hotellet som sto for å arrangere kanefarten. Hver lørdag satte de opp turer, og kjørte til Påsken. Det var før jeg begynte, forklarer Robin, som tok over som hotellsjef på Røros Hotell i 1970.
– Jeg hadde egen hest og hadde som formål å gi alle som kom på besøk en bit av Røros, for det var det sikreste du kunne gjøre for å få dem til å komme tilbake igjen, sier han.
Da Robin begynte med kanefart hadde de ikke telefon, så man kunne ikke bare ringe og planlegge turene eller bestille hester til kanefarten. Det gjorde at Robin måtte dra hjem til dem det gjaldt personlig. Det var en annen tid den gang, forteller paret.
– Etterhvert fikk vi ansvaret for å organisere kanefart, og det holdt vi på med helt til noen få år siden. Etterhvert ble det ikke bare lørdager, men mange ganger i uken, og da satt jeg og ringte rundt og organiserte. På den tiden hadde vi håndskrevne kjøreplaner, og kontant oppgjør hver lørdag, husker Marianne.
– All kanefart på Røros den gangen var fra hotellet. Da var det forsåvidt enkelt å drive, for man skulle møte opp på samme sted for å få pengene hver gang, forteller Robin.
Turene gikk som oftest fra hotellet, ned gatene, og så opp til Småsetran.
– Høydepunktet var å ha hyggelige passasjerer, og det hadde vi 90 prosent av tida. Vi kunne guide litt om Røros, prate litt og vise fram det flotte stedet vårt, sier Marianne, som forteller at blant alle gjestene de har kjørt i løpet av årene, har de hatt mer enn én dronning.
– Vi har kjørt dronning Sonja og dronning Margrete, forteller Marianne. Robin har også vært turleder for dronning Margrete i marka, med hundespann. Han hadde lagt opp turen for henne, og hun har vært hjemme her og spist middag og greier. Det var jo en flott opplevelse det da, sier Marianne.
– Bare det å kunne vise fram Røros og se hvor glad og begeistret folk ble, er noe av det som har betydd mest, fastslår Marianne.
Det var tilfeldigheter som førte til at Tonje flyttet til Mexico, hvor hun nå bor med familien og har en ledende stilling i IKEA.
Tonje I. Randen vokste opp på Røros, og etter å ha studert økonomi i Trondheim og Spania, gikk hun inn i ledende stillinger først i H&M og så IKEA. Hun har vært sentral i å introdusere de to selskapene for det Sør-Amerikanske markedet.
Meksikansk jul med norske innslag Familien pleier å feire jul både i Mexico og i Norge. Når de er i Mexico feirer de med familien til Tonjes meksikanske mann, og da er det en tradisjonell meksikansk feiring, men med noen norske innslag.
– Da spiser vi bacalao med norsk klippfisk som er laget som en slags gryterett. Det er litt moro at den store julemiddagen i Mexico faktisk er norsk, sier Tonje, som ikke hadde smakt norsk klippfisk før hun kom til Mexico.
Tonje forteller om forskjellene mellom norsk og meksikansk jul, og sier at mye ved den meksikanske feiringen nok kan virke ganske uvant for nordmenn.
– Det er et varmt land, så det er en helt annen julestemning her, men Mexico City ligger høyt på fjellet, så det blir ganske kjølig her på vinteren, forklarer Tonje, og legger til, – Mange tror jeg bor på stranda og sitter i sanda med en margarita, men Mexico City ligger jo midt oppå fjellet her.
Tonje I. Randen. Foto: Privat.
Varmegrader og vinterklær Hun forteller at selv om det ikke blir ordentlig kaldt i Mexico, liker meksikanere å ta på seg vinterklær for å komme i den riktige julestemninga.
– Det er veldig populært å ha strikket genser, for jula skal liksom være litt sånn som du ser på amerikanske filmer. Det kan være litt morsomt, for nordmenn lurer ofte på hvorfor man har på seg ullgenser når det er 15 varmegrader, ler Randen.
Tonje forteller at siden Mexico er et katolsk land, er julefeiringen mye mer religiøs enn den er i Norge.
– Det handler mye om kirke og tro. De fleste skolene er også katolske, og der lærer barna mye mer om historien og det religiøse rundt høytiden. Jula er mer bibelsk her, og på spansk heter jul Navidad, som betyr ny fødsel, forteller Randen, – Under juletreet har man ofte en liten krybbe med jesusbarnet, og da står krybben tom fram til natt til den 25., og da legger man en liten dukke nedi der. Det er veldig symbolsk.
En varm og familieorientert julefeiring I Mexico feirer de julaften den 24. desember, og i tillegg feirer de Tre kongers dag 6. januar. I den katolske og de protestantiske kirkene feires 6. januar som De tre kongers dag, det vil si trettende dag jul, og markerer da avslutningen på julefeiringen.
– Her har vi to dager hvor barna får gaver, julaften, og De tre kongers dag den 6. januar, forklarer Tonje, – Natt til den 6. januar er det ganske vanlig at man setter fram en sko utenfor døra si, og så ligger det en gave i skoen når man våkner. Det er også en fridag, så det blir litt som 1. juledag på nytt.
I tillegg til at Mexico har en mer religiøs julefeiring, handler det ifølge Tonje mer om barna og familien der enn det gjør i Norge.
– Her er det veldig fokus på de unge. Det er et samfunn som fokuserer veldig mye på familie. Familien er kjernen, og det er på en måte familien og ikke individet som er hovedenheten, sier Tonje, – Det er gjerne sånn at man har gaveåpning på ettermiddagen og spiser middag på kvelden, så det blir mer tilpasset barna.
For Ellen Kristine Grådal Prytz er jobben på Lille Røffe mer enn en ti til fem-jobb: – Det er en livsstil, forklarer hun.
Lille Røffe er en unik klesbutikk for kvinner i alle aldre med et bugnende og variert utvalg av klær med matchende tilbehør. Alt av varer er håndplukket av eieren selv. Hun fører størrelser fra 34-52 og har noe til de fleste. Ellen Kristine Grådal Prytz, forteller at hun ikke kunne tenke seg å drive butikken noe annet sted enn i gata på Røros.
– Gata og Lille Røffe er en stor del av hjertet mitt. Det å drive noe eget i gata på Røros er noe for seg selv, sier Ellen Kristine.
Drømmen har utviklet seg
Ellen Kristine har utdannelse innen ulike kreative fag, og hun har alltid hatt en sterk lidenskap for klær og design. Fra barnsbein av fikk hun en levende interesse for klær, foto og kreativitet. Interesser som hun har fortsatt å dyrke siden.
– Drømmen om å drive selv har nok utviklet seg over tid. Jeg vet mamma spurte meg en gang for noen år tilbake om hva jeg kunne tenke meg å jobbe med, og da kom svaret kontant: Lille Røffe, sier Ellen Kristine.
Kreativt fokus
Grådal Prytz har jobbet på Røffe i snart 20 år, og tok over butikken i 2015.
-Jeg trives utrolig godt, og for meg er det å skape og drive eget i en kreativ bransje en drøm som har gått i oppfyllelse, sier Ellen Kristine.
– Jeg har bestandig vært interessert i design og klær, og har sydd en del selv. Både til voksne og til dukker og forskjellig, forklarer Grådal Prytz.
Ellen Kristine sier at hadde det ikke vært for at hun kunne jobbe kreativt, møte folk og ha varierte dager, så hadde det ikke fungert for henne.
–
– Jeg liker å ha styringen selv, og skape noe unikt og eget da det gir meg stor glede. Om du skal drive i en kjede, så er det ikke like fritt. Da er det kampanjer, bestemte utstillinger og noen på toppen som bestemmer for å nevne noe, sier Ellen Kristine. Jeg hadde ikke passet til å drive en kjedebutikk. Det hadde drept min kreativitet og glede.
Utstillinger og synlighet
Grådal Prytz sier at det går mye tid til å drive butikken, og her er det mye som skjer som folk ikke vet om. Hennes favorittområder er kundekontakt, innkjøp, salg, å skape nye utstillinger og å jobbe rettet mot digitale kanaler som Facebook og Instagram.
– Jeg er opptatt av farger, og opptatt av å lage utstillinger. Det synes jeg er artig å holde på med, og jeg kan stå her en sen fredagskveld og holde på å lage utstilling. Hvis du ser at det lyser i butikken på kveldstid så er det stort sett bare meg som holder på å ordne i stand utstillinger, forklarer hun.
– Hvordan velger du hvilke klær du skal ta inn?
– Jeg drar på Motemesser i Oslo og til København et par ganger i året. Da er jeg der ei uke om gangen og booker inn avtaler på forhånd med mine leverandører. Å sette av litt tid til å gå rundt å kikke litt på andre merker er også viktig, sier Grådal Prytz. Hun synes det er spennende å ta inn et nytt merke eller to som hun har en god magefølelse for, for å se hvordan det går med de i butikken.
Må reise for å ta seg fri
Ellen Kristine lager mye promomaterialet for butikken for å vise fram nye klær, og bruker seg selv som modell når hun legger ut ting på Facebook og Instagram. Flere kunder sier at det gjør at de føler at de kjenner butikkdriveren fra før. Hun selger også mye gjennom disse to digitale kanalene, enten det er ved at folk kommer innom fordi de har sett noe her, eller ved at det tar kontakt for å få varer tilsendt.
– Det har jeg hørt flere ganger. Selv om kundene ikke kjenner meg, så føler de at de kjenner meg gjennom Facebook og Instagram, sier Grådal Prytz.
Hun forteller at som butikkdriver er det vanskelig å ta seg helt fri, med mindre du er bortreist.
– Det blir slik at du som butikkdriver på mindre steder slik som Røros bærer med deg jobben hele tiden i møte med andre. Dette gjelder også i sammenhenger der en skal ha fri, sier Ellen Kristine, – Så jeg foretrekker å reise bort til et sted der jeg ikke kjenner noen om jeg skal ha ferie og koble helt av.
