Portrett

Hans Oddvar Stuenes er initiativtakeren til Røros Pride. Han er gift med Erik Sandnes Høsøien, og de tilhører en ny generasjon, som har revolusjonert synet på homofile i Rørosregionen. 1. september 2018 giftet Erik og Hans Oddvar seg på Fæmund II- båten, i sol og fint høstvær. Det var en begivenhet det ikke var like lett å se komme underveis for noen av dem.

Femund er Erik sitt barndomsparadis. Der har han har hytte. Femunden har vært en del av livet hans oppigjennom hele veien. Nå har det blitt et favorittsted for Hans Oddvar også. 

– Å gifte seg der var perfekt. Mye finere det enn gjøre det inne på et rådhus. Vi var maks heldig med været, og omgivelser på dagen, så den var super, sier Hans Oddvar Stuenes.

– Det å være ute på båten, og være så nærme naturen som mulig og samtidig kunne få med seg hele familien. Fæmund II var kjempegodt alternativ, sier Erik Sandnes Høsøien.

Ekstra stort var det å få med daværende ordfører Hans Vintervoll ut på båten.

– Hans har gjort mye bra og er en flink kar, men han er en særdeles god vigsler. Hans satte den ekstra spissen på opplegget, sier Erik.

Røros Pride ønsker å favne mangfoldet, annerledeshet og utenforskap. Paret opplevde pride i Oslo i fjor. 

– Det er en fest. Det er mangfold. Alle er der, sier Hans Oddvar.

Behov

Erik Sandnes Høsøien synes Volda, og bygdepriden har gått litt foran og flyttet priden utenfor byene. De har gjort en ufarliggjøring av å flytte arrangementet utenfor byene.

Hans Oddvar og Erik tror at det er et behov for pride på Røros. Erik er født og oppvokst her. Han vet at Røros ikke alltid har vært slik som det er nå. Det har vært et ganske lukket samfunn, et samfunn for «det normale», og kanskje ikke så mye for den som har vært annerledes.

– Jeg har vokst opp her, og jeg vet hvordan jeg hadde det. Jeg er ikke for meg selv, sier Erik. Han synes det er godt å høre at de som er ungvoksen nå har litt andre oppfatninger, men samtidig hører han at det fortsatt er en del av det samme som før.

– Ja, det er mye bedre. Men det kan bli enda bedre. I slike typer samfunn som er helt avhengig av tilflytting, så er vi nødt til å være åpne, vi er nødt til å bli et samfunn som folk har lyst til å bo i, sier han.

Flyttet

Erik flyttet fra Røros i 2001, 19 år gammel. Han flyttet så fort han var ferdig med videregående. Å flytte var noe han hadde gledet seg til lenge. Han ville herifra, og skulle aldri tilbake. Det var han helt klar på.

– Det er sterke ord, men det var helt klart, sier Erik. Det tok han 17 år og komme tilbake til Røros. Det var 16 år før han i hele tatt begynte å tenke på å komme tilbake. Årsaken til at Erik etterhvert fikk lyst til å komme tilbake var en blanding av at han hadde lyst til hjem, i tillegg hadde han møtt en kar som var veldig interessant.

– Det var mitt eget valg å flytte tilbake, men det klart at han Stuenesen hadde litt med det å gjøre, sier Erik. Det var aldri aktuelt at Hans Oddvar skulle flytte fra Røros.

– I tillegg var jeg veldig på vei tilbake igjen i hodet mitt. Jeg har aldri tenkt på at kjærligheten kunne finnes her. Men det gjorde den, sier Høsøien. Han hadde sett at samfunnet på Røros hadde endret seg. Spesielt de siste fire – fem årene, synes han det har vært stor endring. Det tror Erik kanskje gjelder samfunnet vårt generelt, men også på Røros. Det synes han er positivt. Det har vært en mye mer normalisering og ufarliggjøring i hvordan man snakker om det, både i samfunnet og på Røros. I tillegg tror han at når det er kjærlighet på gang så blir man litt sterkere i troen. De ble to, og da tør man å stå litt mere opp på barrikadene.

– Jeg hadde aldri i verden kommet til å arrangere Pride for meg selv, tror jeg. Det blir enklere. Det er litt skummelt å flytte til en liten plass når du er homofil. De fleste søker til byer, sånn er det bare, sier Erik.

Da Erik dro fra Røros flyttet han til andre siden av jorda. Han ønsket å komme ut og oppleve noe.

– Jeg ble mer og mer meg selv. At det var såpass lukket og såpass tabu gjorde at det tok lang tid å komme ut. Så jeg brukte tid på det. Det håper jeg nå at vi hjelper til med å gjøre enda enklere, med et slik arrangement som det her. Samfunnet har gått fremover, og når vi har et Pride-arrangement i tillegg, jobber for mangfoldet, ufarliggjøre og samle rett og slett. Så lenge vi har gjort det bedre for en person så synes jeg vi har oppnådd mye. Og så håper jeg det blir enda flere personer, sier Erik.

Kom hjem

Å komme tilbake til Røros var veldig bra for Erik. Han flyttet tilbake da han ble daglig leder for Røros IL. At han og Hans Oddvar nå kan leve sammen som et gift par er helt fantastisk for dem. Det kunne ikke Erik tenke seg da han satt her i barndomsårene.

– Jeg kjente det ganske kjapt at nå var jeg hjemme igjen. Det var godt å komme hjem til Røros. Jeg har bestandig vært glad i Røros. jeg har bestandig likt hjemplassen min, men liksom ikke følt at jeg har passet inn. Men når jeg kom tilbake så gikk det så bra. Nesten så jeg ikke skjønte hvorfor jeg ikke hadde kommet tilbake før. Men det er en mening med alt. Det passet seg nå. Det hjelper selvsagt også å være forelsket, sier han.

Erik kan ikke komme på at det var noen åpne skeive på Røros da han bodde her som ung. Var man det så var man litt skjult. Det ble ihvertfall ikke snakket åpent om det. Man snakket sjelden åpent om annerledeshet i hele tatt.

– Det var mye tabu. Det var mye ordbruk på skolen da også. Men kanskje litt annen sjargong enn det som er nå. Jeg kommer på at det var en voldsom skam rundt det å være annerledes. Det har selvsagt litt med meg å gjøre også. Jeg torde ikke å tenke tanken på Røros altså, den gang, sier Erik. Han legger til at han skal ikke bare svartmale, for Røros har også hatt mye, mye bra oppover hele veien.

Anne-Irene Johansen Paule (25) har tatt fagprøven i platearbeiderfaget, et fag innenfor industri. En platearbeider lager ting av plater, både tynnplater og tjukkplater. Anne-Irene har det siste året vært læring hos Røros Produkter og jobbet med tynnplater. Tjukkplater brukes mest innen skipsverft og lignende. 

-Jeg kan skjære plater i forskjellige former i laser, eller sage ut rør/profiler og knekke eller sveise delene etter det. Delene skal deretter ofte konstrueres etter etterspørsel, eller formål. Jeg har noe kjennskap til montering. Jeg gjør ihvertfall det, det er ikke alle platearbeidere som kan de samme tingene, fordi lærlingetiden tilpasses arbeidsplassen. Maskinene er ofte veldig dyre og teknologien er i stadig utvikling, , sier Anne-Irene Johansen Paule, som legger til at hun klarer å programmere og kjøre den nye laseren som Røros Produkter har. Hun bruker knekkene. Å bruke knekkene føler Anne-Irene er kjernen av faget i tillegg til å mestre sveising og punktsveising. 

Industri

Anne-Irene har ikke tatt den mest direkte veien til fagbrevet. I utgangspunktet hadde hun ikke ambisjoner om platearbeiderfaget. Hun var på teknisk fagskole(boring) i Bergen, men fant ut at hun hadde ikke lyst til å fortsette med det da det var litt traurig fag. Så hun flyttet hjem for å finne ut litt hva veien videre skulle være. Hun bestemte seg for å begynne på et nytt fagbrev. Hun var ikke helt sikkert på hvilket, men ville at det skulle komplementere det fagbrevet som hun hadde fra før. Da var det industri det gikk på. 

-Heldigvis så er regionen her veldig flink på industri. Vi har ganske mange av de arbeidsplassene. Det var alt jeg visste der og da, sier Anne-Irene. 

Hun sjekket med skolen om hva for tilbud de hadde for at hun kunne fortsette på industri. Anne-Irene fant ut at hun ville ta andre året på teknologisk og industriell produksjon (TIP). Det var lett å komme inn, da det dette skoleåret ikke var så mange søkere. Hun begynte å se etter utplasseringsplasser. I utgangspunktet fikk hun veldig lyst til å bli industrimekaniker. Først var hun på utplassering hos Håg. Men hun fant ut at det var ikke innfor dette feltet det var mest arbeidsplasser. 

-Det er en kremposisjon i en fabrikk dersom man har råd til å ha faste industrimekanikere i stedet for å hyre inn servicefolk hele tiden. Så jeg fant ut at jeg måtte gå etter noe som det er flere arbeidsplasser i, og det var platefaget. Det fant jeg vel ut når jeg var her på utplassering i januar 2018, da ble jeg mer klar over hva det faget egentlig var, og orienterte meg om det var noe for meg. Jeg fant ut at jeg ville gå for det og søkte om lærlingplass her da, sier hun. 

Lærling

Anne-Irene fikk lærligplass hos Røros Produkter i mai 2018. Så bare 4 måneder etter at hun var der på utplassering var hun tilbake som lærling, og i begynnelsen av oktober 2019 tok hun fagbrevet, og bestod meget godt.

Det er ikke et typisk jenteyrke Anne-Irene var valgt. Hun er den neste jenta i fabrikken til Røros Produkter. 

-Jeg kjenner egentlig ikke til noen annen situasjon. Jeg er som regel eneste jenta. Det blir for kjedelig å gå etter hvilket kjønn som er i yrkene. Man må bare gå etter det som passer seg selv, sier hun. 

Anne-Irene har kontrakt ut desember med Røros Produkter. Hun vet ikke hva som skjer etter det. Oppgavene hennes hos Røros Produkter er å produsere. Hun står i fabrikken der hun bruker forskjellige maskiner. Hun synes det har vært fint å være lærling hos Røros Produkter. Det er en litt annen skala enn første gang hun var lærling. Det var i et stort selskap med over 20 lærlinger på et kull. Anne-Irene setter pris på at det er lite og veldig oversiktlig og at man lettere blir en av flokken og ikke forsvinner så lett i mengden. 

Industri er et veldig stort fag, og mange av fagbrevene overlapper hverandre. Anne-Irene er fornøyd med å ha valgt denne veien. 

-I mars 2019 var jeg på utplassering i Os, hos Mecanor. Siden det ikke er så mye sveising i fabrikken vår, så dro jeg dit for litt opplæring på det. Jeg fikk være der noen uker og fikk fyldig opplæring på forskjellige sveisemetoder. At Røros Produkter og Mecanor sammarbeidet på det synes jeg er kjempebra. Rett etter jeg var ferdig på Mecanor fikk jeg bli med på laserkurs, nok en ting som var bra for læringen min. Som eneste lærling på Røros Produkter så er det fint å bli inkludert når slike kurs foregår på arbeidsplassen, sier Anne-Irene. 

Drømmejobben

-Jeg er på god vei til å finne drømmejobben. Føler ikke at jeg har noen større ambisjoner akkurat nå enn å bare bli en veldig dyktig platearbeider, sier hun. Når man har tatt fagbrevet har man grunnleggende kunnskap for å kunne bli en dyktig fagperson. 

Selv om læreplanen i platefaget er fullført så har jeg allerede satt meg nye mål. Den læringskurven jeg har hatt vil forhåpentligvis bare fortsette i samme retning. Blant annet vil jeg strebe etter å få et trent øye for detaljer, bli flinkere til å se løsninger og å bli bedre på å kvalitetssikre. Jeg håper å kanskje bli utfordret litt på prototyper og få jobbe med spesialbestillinger, det hadde vært artig å bli flinkere på det, sier Anne-Irene. Men hun legger til at man kan jo bli lei. Før hun selv begynte med industri tenkte hun at industri må være kjempe kjedelig for du gjør det samme dag inn og dag ut. Etter at hun ble kjent med yrket ser hun at det er mye å trives med. Man har alt fra utfordrende oppgaver, til å bare kunne slå av hodet litt og produsere lange serier, okkupere hodet med noe annet. Den kombinasjonen der synes Anne-Irene er veldig fin. Hun ser ikke at det er noe problem å ta et fagbrev senere. Det er mange fagbrev som er fine å ha til platefaget og som veldig lett kan kombineres. 

-Dersom jeg senere blir lei eller ønsker ei ny utfordring så kan jeg gjøre det eller ta høyere utdanning med teknisk fagskole. Men akkurat nå så er jeg fornøyd her. Hun legger til at lærlingtiden hennes har vært avhengig av at kollegene hennes har vært flinke til å bidra, stille opp og være tålmodige med henne. Det er ingen som har vært dedikert en fadderposisjon for hennes del. Hun har hatt kolleger på alle avdelingene hun har vært innom som har tatt imot henne og vært flinke til å svare på spørsmål og til å lære bort. Det har vært veldig avgjørende. 

-Det som er avgjørende for meg at kolleger er flink til å si ifra når noe ikke stemmer, på en ordentlig måte. Det er det jeg har lært mest av. Også har det blitt flere gode dager av litt positiv tilbakemeldinger også.  De har vært greie med meg altså. Det er bra kara, sier Anne-Irene. Hun setter også pris på sjefene sine. Rolf er innom fabrikken hver dag og sjekker innom alle avdelingene. Det synes Anne-Irene er veldig koselig, og hun setter pris på det. Opplæingskontoret har vært på banen gjennom hele læretiden, og de vært en god ressurs, nok en ting jeg har vært veldig takknemmelig for.

-Selv om det er en stor fabrikk hadde jeg ikke forventet når jeg begynte her at sjefen var innom hver dag. Sjefene på kontorene har også vært flinke til å sjekke inn, sier hun.

Tonje S. Sandnes (19) er i disse dager fullt opptatt med årets valg. Hun jobber som fylkessekretær for AUF Trøndelag, og har sammen med nestlederen i AUF i Trøndelag ansvar for skolevalgkampen. Tonje bodde på Røros til hun var 7 år gammel, da flyttet hun og familien til Verdal.

– Jeg flyttet fra Røros når jeg var 7 år og har savnet Røros helt siden, sier Tonje S. Sandnes. I dag bor hun i Trondheim.

Tonje har ganske lenge vært opptatt av politikk.

– Vi snakker veldig mye og ofte hjemme om politikk. Jeg har snakket mye med oldefaren min opp gjennom tiden om alt fra problemer i hverdagen og til store verdensproblemer. Så det er der ifra jeg har fått med engasjement og interessen for politikk, sier Tonje. I september 2015 meldte hun seg inn i AUF.

For et år siden ble Tonje fylkessekretær for AUF Trøndelag.

– Det er en morsom og variert arbeidshverdag, som innebærer alt fra administrative oppgaver som økonomi, referater og planlegging av kampanjer. Til å reise rundt i hele det langstrakte flotte fylket vårt, og besøke alle lokallagene våre, sier hun.

Tonje har sittet i fylkesstyre i AUF i nord- og Trøndelag siden september 2016. Hun har hatt verv som internasjonal ansvarlig, skole og arbeid ansvarlig og økonomi og organisjonsansvarlig.

I tillegg til ansvaret for skolevalgkampen gjør Tonje også mye annet administrativt som må gjøres i valgkampen, som å hjelpe til med å ordne kaffeaksjoner, husbesøk og andre aktiviteter de har nå i valgkampen.

Selv om Tonje ikke har bodd på Røros på mange år så er hun fortsatt glad i stedet der hun bodde sine første barneår.

– Jeg er på Røros så ofte jeg får det til. Ingenting er som å komme hjem til Røros, den roen som er der finnes ingen annen plass. Jeg trives best på hytten vi har i Vika med utsikt over Aursunden, og hjemme i barndomshjemmet mitt som bestefar bor i, sier Tonje.