Før jul lanserte Annikki Øvergård sin nye romanserie «Cathinkas døtre». Dette er den tredje serien som Annikki Torgersen og Jan Erik Øvergård skriver sammen. Denne gangen handler det om to forskjellige miljøer i Christiania, fra ca. 1888 -1890.
Det ene miljøet er diakonisse/sykepleierutdanningen. Tittelen på serien, Cathinkas døtre, henspeiler på Cathinka Guldberg som startet opp med organisert sykepleierutdanning i Norge. Hun ble kalt «mor» av elevene som gikk der.
Hovedpersonen i seien funderer på å begynne som diakonisseelev. Hun bor på den rike siden av byen. En velstående familie, men de er nødvendigvis ikke så lykkelig. Hun mistet moren sin da hun var ung, og har litt problemer med å finne ut hva hun skal gjøre med livet sitt.
Det andre miljøet i serien er fyrstikkarbeiderfabrikken på Grønvold, Helsfyr. Rundt 1888 – 90 var dette ute på landet, utenfor bygrensen. En hel familie arbeider på fyrstikkfabrikken. Familien bor på Kampen, som ligger innenfor byen, men litt i utkanten av byen på den fattige siden den gang. De går til og fra fyrstikkfabrikken daglig, de jobber der og utsettes for ganske så helsefarlige ting. Lønnen er dårlig, det er lange dager, det er en del nød og elendighet, men samtidig har hovedpersonen en egen evne til å holde motet og humøret oppe.
– Det er ikke nitrist hele veien, selv om de har jo sitt å kjempe med da, de fyrstikkarbeiderne, sier Jan Erik Øvergård. Han legger til at de synes det er veldig viktig at det de skriver er basert på faktiske, historiske hendelser, som blir krydret med personer som de mer eller mindre dikter opp, men som skal være reelle i forhold til hvordan det var å leve.
Den første boka i serien Cathinkas døtre ble tilgjengelig i kiosker og butikker 18.desember. Annikki Øvergård har tidligere utgitt seriene «Rosemalt» og «Anna fra Røros».
De eldste strikkevottene som med sikkerhet kan dateres i Rørosmuseet sin samling, er et par brudgomsvotter fra 1772. Vottene er glattstrikka av blått ullgarn med mønster brodert i kjedesting. Mansjettene har flerfarga sydd flossekant med trekantmønster og små grønne dusker sydd på i hver side. En liten rød dusk sydd på like over den broderte sikksakk-kanten på håndbaken. På venstre vott er initialene O I S R brodert inn med kjedesting. På høyre vott står årstallet 1772.
Rådgiver ved Rørosmuseet, Toril Ormhaug forteller at initialene O I S R skal stå for Ole JenSen Røros. (I kunne bli brukt der vi i dag bruker J), og vottene skal være brukt som brudgomsvotter.
Ole Jensen Røros (1732-1804) var fra Maglivollen på Glåmos og ble i 1772 gift med Johanna Jonsdatter Hjulmager (1745-1838). I kirkeboka fra 1772 står det at paret ble trolovet 3. mai og «copulerede» (copulere [latin] = ektevie) den 21.juni.
– Det kan kanskje virke litt rart at brudgommen hadde solide ull bladvotter når han giftet seg i juni, men de er i alle fall knyttet til ekteskapsinngåelsen. Det kan kanskje også ha vært en forlovelses-/bryllupsgave. En viss slitasje kan sees i håndflata på vottene, så de ble temmelig sikkert brukt som stasvotter også ved senere anledninger, sier Toril.
Digitalmuseum
Det er to bilder og litt informasjon om vottene på digitaltmuseum.no. Der står det blant annet at lengden på vottene er 27 cm, og at de på dialekt ble kalt brurgomsvotta.
Bok
Brudgomsvottene fra Røros har også blitt omtalt i Nina Granlund Sæther sin bok «Votter». I boken finner man oppskrifter på 43 votter, fra hele Norge, som forfatteren har rekonstruert fra historiske kilder eller designet selv med inspirasjon fra norsk strikkehistorie.
Natt til i dag har Jesusbarnet forsvunnet fra julekrybben utenfor Røros kirke. Røros menighetsråd har satt opp en stall med Maria og Josef ved julekrybben med Jesusbarnet. Dette er gjort for å skape en fin ramme for de som besøker kirkegården i jula, som et lite plaster på såret for at julegudstjenestene på julaften ble avlyst på grunn av Covid 19. Sokneprest Harald Hauge vil gjerne ha folket med seg for å spore jesusbarnet.
– En tom grav i påsken kan være et fint symbol, men ei tom krybbe i julehøytida er bare trist. Dersom noen har sett Jesus(!) eller har tips om hvor han kan være, må de gjerne ta kontakt, sier Harald Hauge.
Her er reportasjen Rørosnytt lagde da stallen og krybba med Jesusbarnet kom på plass.
Sett i ettertid, er det kanskje på sin plass at det ikke var bare vise menn som kom til stallen denne gangen.
I julen er det mange som har lemse på kakefatet. To som møttes til felles lemsebaking før jul er Anita Holmberg Sivertsgård og Gunveig Klemmetvold Harsjøen. De to hadde sammenfallende lemseoppskrifter.
– Det er greit å være to når du skal bake lemse. En steker og en kjevler, sier Anita Holmberg Sivertsgård.
De bruker to oppskrifter som ligner på hverandre. Anita og Gunveig fant ut at de hadde en felles hemmelig ingrediens, som egentlig ikke er vanlig i ei lemseoppskrift.
– Vi lo nå litt godt da vi fant ut av det. Slik ble det lemseprat med oss. Det er egentlig det som gjorde at vi skal se hvordan oppskriftene våre er. Da Rørosnytt var på besøk var det Anita sin oppskrift som ble brukt.
Det er den felles hemmelige ingrediensen som førte dem sammen. Anita har ikke hørt om noen andre som bruker dette i lemseoppskriften sin, det har heller ikke Gunveig. Men de to vil ikke røpe hva den hemmelige ingrediensen er. De er enige om at den er gørr-hemmelig.
– Det var litt snedig og artut, for jeg sitter med ei oppskrift som kommer fra Ålen, og Gunveig sitter med sin, som hun har fra sin mor, men hun har gjort om den litt. Det var egentlig ingen av oss som visste at det var noen andre som hadde dette oppi deigen, sier Anita.
Begge lemseblakerne har vært med å bakt siden de var barn. Gunveig har bakt lemse siden hun var 10 år gammel. Anita minnes at hun bakte i Ålen. Hun sto på en krakk og bakte med små barnekjevler.
Månen
Månen er magisk for Gunveig og Anita. Månen er viktig når det skal bakes lemse til jul, den må vokse opp igjen fra halvmåne til fullmåne.
-All bakst blir bedre når man baker på vekst. Gjærdeigen hever finere, og blir finere stekt. Vi tror på dette vi, sier Gunveig og Anita.
Natt til søndag ble en person kjørt til legevakt med mindre skader etter en voldshendelse i et boligfelt på Røros. Røros lensmannskonor opplyser at det skal ha kommet til håndgemeng der flere personer var involvert. Politiet undersøker saken, for å få klarlagt hendelsesforløpet. Det er ikke avklart om det vil bli opprettet sak etter dette.
Bortsett fra denne hendelsen, har det vært ei svært rolig julehelg for politiet.
2020 er av Verdens helseorganisasjon utpekt som sykepleiernes og jordmødrenes år, og dette året skulle virkelig bli det året den viktige jobben sykepleierne gjør kom i fokus. Pål Henning Schjølberg er en av de som jobber som sykepleier i Røros kommune.
Det var tilfeldigheter som spilte inn for at Pål Henning ble sykepleier. Han jobbet i produksjonen på Håg. Han synes det «lugget» veldig etter hvert, og begynte å tenke på noe annet å gjøre. Han ønsket å jobbe mer med folk, og hadde tanker om å ta hjelpepleierutdanning eller noe i den retning. Etter hvert dukket det opp en anledning til å søke på sykepleiefaget, som han kom inn på.
– Litt sånn tilfeldig, men også den retningen jeg ønsket å gå, sier Pål Henning Schjølberg.
Studier
Høsten 2004 startet Pål Henning på Høgskolen i Sør-Trøndelag i Trondheim. Han var ferdig med grunnutdanningen mai 2007. Siden har han jobbet innen sykepleieryrket.
– Jeg trives veldig godt. Føler at jeg har funnet meg selv. Det var et yrke som jeg trivdes i umiddelbart når jeg begynte med praksis, og kom ut og gjorde det som jeg skulle gjøre. Fant fort ut at det som sto i boka, det stemte ikke helt med praksis. Da var det bare å få med seg det grunnleggende, og så får man jobbe ut ifra de individuelle behovene som pasientene har. Da gikk det mye greiere, sier Pål Henning.
Den siste praksisen til Pål Henning var i psykiatri, på DPS i Haltdalen, som fortsatt eksisterte da. De ønsket at han skulle søke på sommerjobb. Det gjorde han og fikk jobben. Nesten før han kom igang med sommerjobben, fikk han varsel om det ble ledige noen stillinger som han kunne søke på. Han søkte og fikk ei nattstilling.
– Jeg var spent for jeg hadde aldri jobbet natt før. Spent på hvordan dette kom til å gå. Men jeg fant ut at det passet meg helt ypperlig, sier Pål Henning.
Hjemmetjenesten
Etterhvert søkte han på ny jobb i Røros, ute i hjemmetjenesten, der jobbet han også natta. Han startet i jobben like over nyttår i 2011.
– Det har vært mange interessante turer der også, møtt mange folk og pasienter, og opplevd både tunge og fine stunder, sier Schjølberg.
Sykehjemmet
Forrige vinter flyttet han over til nattevakter på sykehjemmet, der han fikk fast ansettelse fra august i år. Nå jobber han som nattevakt ved Øverhagaen bo-, helse- og velferdssenter. Han jobber i turnus, men kun som nattevakt. Det er en sykepleier og to hjelpepleiere på vakt hver natt. I tillegg er det ei utevakt.
– Det er egne utfordringer på natt, som ikke er de samme på dag og kveld. På samme måte som vi ikke har samme utfordringer som de har på dag og kveld. Alle skiftene har sine egne utfordringer, sier Pål Henning.
Oppgaver
En sykepleier har mange forskjellige oppgaver. De legger opp og administrer medisiner, setter injeksjoner dersom det trengs og forestår intravenøs behandling. Ofte er sykepleieren på sykehjemmet den eneste sykepleieren på vakt i hele kommunen. Da hender det at de må være med hjemmetjenesten ut. Pål Henning starter på sin nattevakt klokken 22.15 og slutter klokken 07.45 om morgenen.
Pål Henning synes det er ett meget bra og meningsfylt yrke/profesjon å jobbe i. Vi skal ta vare på de eldre. Det kan være rolige netter og det kan være ikke fullt så rolige netter. Det er hender selvsagt at det er dødsfall mens han er på nattevakt.
Pål Henning angrer ikke på at han tok utdanningen. Han setter pris på gode kolleger, både sykepleiere og hjelpepleiere. De som jobber på natta møter pasientene på en annen måte enn på dag og kveld. De har ett mindre apparat å jobbe med da enn ellers på døgnet, da de er få personer på vakt da. De som jobber på natta har heldigvis legevakta i bakhånd.
Rørosnytt har fått bekreftet at en deltidsansatt i Røros kommune har testet positivt på Covid 19, og det er satt i gang smittesporing blant mulige nærkontakter. Den som har fått påvist smitte er ikke hjemmehørende i Røros kommune, og har ikke vært i kontakt med beboere på sykehjemmene.
Det er ikke påvist at vedkommende har båret smitte under sitt arbeid på Røros. Etter det Rørosnytt kjenner til, har vedkommende trolig blitt smittet i sin hjemkommune. Det er vedkommende hjemkommune som leder smittesporingepn, som foregår i samarbeid med Røros kommune.
Det skal i tillegg være påvist et nytt smittetilfelle i Holtålen kommune i dag, som også har utløst smittesporing..
– Vi ble oppringt av smittesporingsteamet i Trondheim i ettermiddag. Vedkommende var på Røros 17. desember og det er gått ut informasjon til to skoleklasser og enkelte ved musikkskolen om dette. Vedkommende hadde ikke symptomer den siste dagen i arbeid på Røros, sier kommuneoverlege Anne Lajla Westerfjell Kalstad til Rørosnytt.
I dag settes de første vaksinene mot Covid 19 i Norge. De første vaksinene settes blant risikogruppene på Østlandet. Svein Andersen (67) ved Ellingsrudhjemmet fikk den første dosen. På Røros settes det ingen vaksiner før vi har gjort oss ferdig med 2020.
I uke en får 25 beboere ved sykehjemmene vaksine som de første på Røros. Om alle forholder seg til smittevernreglene, har Røros alle muligheter til å komme seg greit igjennom denne pandemien. Det er bare to innbyggere på Røros som har fått påvist smitte så langt. Det er riktignok påvist smitte blant utflyttede Rørosinger, og etter det Rørosnytt kjenner til, skal det også være omkomne blant dem.
Det har også vært tilfeller der personer som har vært på Røros, har fått påvist Covid 19, etter at de hadde forlatt stedet.
Det er for tidlig å si med sikkerhet, hva konsekvensene har vært økonomisk.
Ved midnatt ble en elg påkjørt på Brekkenveien (Fv 31) ved avkjøring til Halvoregga hyttefelt mellom Stikkilen og Hittersjøen. I følge politien oppsto det Ingen personskade. Viltpatrulje ble tilkalt for å ta hånd om elgen.
Det var snø og isdekt veibane og ruskevær da påkjørselen skjedde.
Et av husene som står på Nedre Storwartz er stigerboligen, eller Klettjønnbrakka som den også ble kalt. Huset ligger ikke langt fra Klettjønna, og var boligen for stigeren ved Storwartz. En stiger var ingeniør og arbeidsleder ved ei gruve.
Historien til stigerboligen starter på Muggruva. Der ble bygningen satt opp som kontorbrakke rundt 1900. I 1938 ble den flyttet til Storwartz, der den står i dag, og tatt i bruk som stigerbolig. Året etter ble det bygd en stall utenfor boligen. Stallen står fortsatt.
Stigerboligen rommer en del av familiehistorien til Andreas Kokkvoll. Oldeforeldrene hans bodde i huset med familien, blant annet Andreas sin bestefar. Oldefaren Anders Kokkvoll var overstiger på Storwartz. Andreas ble nysgjerrig på familiehistorien sin, og tok en god prat med bestefar, Gunnar Kokkvoll. Han fortalte at oldefaren hadde en spennende historie. Under 2. verdenskrig var han et halvt år i tysk fangeleir. Han flyktet til Sverige for å komme unna nazistene, og han var med i motstandsbevegelsen. Oldefaren omkom i 1961. På Storwartz står en minnestein til minne om han.
– Oldefar har vært en mystisk mann, som snakket lite, sier oldebarnet Andreas Kokkvoll.
Kokkvollen
Oldefar Anders var oppvokst på Kokkvollen ved Aursunden. Det var hans far som kjøpte Kokkvollen, som tidligere het Jamtvollen. Oldefaren ble påspandert skolegang på Eidsvoll Offisielle landsgymnas, av Bergdirektør Pettersen. Der møtte han Gudrun. Etter endt skolegang flyttet de til Løkken. Og i 1938-1939 begynte han på Bergskolen i Kongsberg. Da han var ferdig på bergskolen flyttet de til Nissedal og Søftestad gruber.
2. verdenskrig
9.april 1940 skulle de flytte fra Nissedal til Løkken, men kom ikke lengre enn Eidsvoll. Familien ble igjen på Eidsvoll frem til høsten 1940. Bestefar Gunnar minnes synet som møtte dem. Der var brua sprengt, og Anders ble innrullert i militæret. Han ble sendt til Tretten, og var med på de første trefningene der. Der ble han tatt til krigsfange, og ble sittende frem til senhøsten 1940. Anders måtte skrive under på et brev om at han skulle være snill mot tyskerne. Da fikk han slippe ut, og reise tilbake til Løkken.
– Oldefar var en aktiv motstandsmann under krigen. Han var en viktig brikke i spillet mot tyskerne. Han var med på å organisere sprengingen av Thamshavnbanen, forteller Andreas.
Rinnanbanden jaktet på Anders, og prøvde å få tak i han. Det endte med at han måtte flykte fra Løkken. Han gikk på ski, og tok tog til Røros. Her møtte han sin tante, som bodde på Erzscheidergården. Derfra gikk han på ski inn til Sverige. Han kom ned til Feragen først, der hadde de en telefon som ble brukt til å ringe Gudrun, og fortelle at pakken var kommet frem.
Ferden gikk så videre inn til Funäsdalen, der Anders ble innrullert i de norske polititroppene. Han kom tilbake til Norge under frigjøringsdagen i mai 1945. Da freden kom dro han tilbake til Løkken, men det ble en periode i Oslo før han kunne komme hjem igjen. Han fortsatte som ordfører på Løkken frem til 1956. Han satt som ordfører i en og en halv periode der. I 1956 fikk han jobb som overstiger på Storwartz. Derfor flyttet familien til Røros i 1956, til Kokkvollen.
Stigerboligen
Overstigeren jobbet sju dager i uken, og bodde i stigerboligen. Det var langt å gå på ski eller bruke hest hjem til Kokkvollen. Stigerboligen ble brukt som en pendlerbolig for å følge opp jobben i gruva.
– Min oldefaren var veldig opptatt av HMS og sikkerhet i gruvene. Det var hans agenda virker det som, sier Andreas.
Etterhvert flyttet også oldemoren til stigerboligen sammen med bror til bestefar Gunnar, Ragnar. Da bodde hele familien i andre etasjen på stigerboligen. I første etasjen bodde det to andre personer.
I boligen var det innlagt vann og strøm. Det lille huset utenfor ble brukt som grisehus til en gris. Familien bodde der frem til januar 1961 da Anders omkom. Han hadde vært på inspeksjon i Olavsgruva, og skulle gå tilbake til stigerboligen. Like bak heishuset, ikke så langt fra der endte den turen tragisk, med at han fikk hjertestopp og døde. I ettertid har Ragnar og Gunnar Kokkvoll reist en minnestein i kobber der faren døde.
Sjøen
Andreas sin bestefar var på sjøen. Han reiste ut i 1950, 15 år gammel. Det var mange på den tiden som reiste ut på sjøen.
– Han spurte ikke foreldrene om lov, men han hadde hørt mye om folk som hadde kommet tilbake fra sjøen, som snakket om palmer, sol og eksotiske ting. Så da hadde han lyst til å prøve det, sier Andreas. Bestefaren ble på sjøen frem til 1960 hvor han seilte på alle de 7 hav, ombord på blant annet tankeren M/T Nueva Andalucia. I mellomtiden hadde han møtt Andreas sin bestemor, Klara. De møttes på dans ved Aursunden. I 1962 ble Andreas sin far født.
Hobbyfotograf
Andreas er en ivrig hobbyfotograf, og et bilde som har fått mye oppmerksomhet er et bilde som han har tatt av stigerboligen på Nedre Storwartz. Bildet ligger ute på Magasin.no, i tillegg var bildet med i den første fysiske utgaven av Magasin.no, som kom 1. november. Andreas tror at bildet traff ganske bra med den tiden som vi gikk inn, med koronapandemien og isolering.
– Det er bilde av isolasjon på mange måter, for det er ingen tegn til aktivitet og spor inn til huset, sier han.
For Andreas er stigerboligen et hus som står der, som har den familiehistorien. Han vet at det er en familie som har bodd der. Malingspannene som står der tilhørte trolig hans oldeforeldrene, det er ikke så mange som har bodd der i ettertid.
Andreas synes stigerboligen er et spesielt hus, han synes det er synd at det ikke blir brukt til noe, som har med turisme eller Røros å gjøre.
– Jeg synes Storwartz er en ekstrem fin plass å fotografere på. Det er et helt spesielt lys der. Det er et område som er fotografivennlig på mange måter, sier Andreas. Han legger til at han er en del på Storwartz når han er på Røros.
– Jeg har flyttet fra Røros, men det henger igjen mye av meg på Røros. Jeg har lyst til å vise frem Røros på andre måter enn hva mange turister gjør, kanskje. Røros er så mye mer enn kirke, hyttklokke og slegghaug. Hver gang jeg er på Røros så filmer jeg noe nytt, gjerne noe med en historie, det er det som er spennende, sier han.
Forsvaret
Andreas jobber i Forsvaret som yrkesmilitær. Han har jobbet 10 år i Hæren, fem år i Nord-Norge i Setermoen leir og nå på Rena. Fotografering er en stor lidenskap, det er hans hobby og fritidssyssel for å få til å slappe av og leke med kreativiteten. Samtidig som han jobber tar han utdannelse innen grafisk design.
Foto
Interessen for foto fikk Andreas ganske tidlig. I 2005 kjørte en guttegjeng ski i Funäsdalen.
– Var nok en av de som var tidligst ute med jibbing når man hoppet på big jump i parker. Vi startet Fjøsbakken Open. I den perioden der ble det en del filming. Det fantes ikke gopro-kamera da, så jeg fikk lånt meg et videokamera med kasett fra min onkel, som jeg tapet fast med gaffatape på hjelmen. Det var så upraktisk å kjøre med det i hånden, sier han.
Det ble laget noen filmer. Guttene meldte seg på UKM med en film, som de gikk videre med. Kanskje det var der interessen startet. Men det var ikke før for to år siden at han virkelig kom i gang med fotograferingen.
Andreas lærte mye om fotografering av en venn som var fotograf, men som dessverre gikk bort i en ulykke for for to år siden.
– Han var nok en stor bidragsyter for at jeg fotograferer så mye som jeg gjør i dag. Han lærte meg mye på kort tid. På den tiden jeg ble kjent med han. Vi fant tonen gjennom foto og film. Man kan si at det er han som har gjort at jeg er der jeg er i dag på mange måter. Han ga meg det lille dyttet for å komme i gang, sier Andreas.
Sledehund-fotograf
Andres har en ambisjon og mål om at han skal bli en god sledehund-fotograf. For å markedsføre sin bror Amund og sporten han driver med. Gjennom fotograferingen ønsker han å få hundesporten frem til folket. Andreas står gjerne oppe på fjellet i storm for å få de ekstra gode bildene.
Sledehundsesongen er kort så Andreas må bruke tiden på å lære seg mer, for å få til de bildene som han ønsker. Han liker å ta bilder med litt mystikk, og landskapsbilder med kontraster i. Han har alltid med seg kamera.
Drone
Andreas er godkjent dronepilot, og får lov til å fly så lenge han følger reglene som er satt av Luftfartstilsynet. Noen av hans bilder blir tatt med drone, og dermed har han mulighet til å ta bilder av spennende motiv som ikke så mange andre får tatt.
På Instagram har Andreas gitt sine følgere en utfordring som har med stigerboligen å gjøre. Han utfordrer sine følgere til å reise til Røros og prøve å finne huset og fotografere det. #stigerboligen.
Drømmen
Andreas har en drøm om å få igang fototurisme med fotosafari på Røros. Der folk skal reise rundt og kose seg ei helg og ta bilder.
– Landskapet er spesielt. Du har ikke de høyeste fjellene, men du har utrolig mye vidder og kultur, sier Andreas. Han legger til at siden Røros ligger såpass høyt får man fin solopp -og nedgang. Han ønsker at stigerboligen kunne vært hovedkvarter, men han tror det skal godt gjøres å få til det. Boligen står midt i hjertet av vernesonen. Men hadde det vært opp til Andreas hadde han villet brukt den til noe, og fylt den med liv. Det er historien om oldefaren som har dratt han i retningen Storwartz og stigerboligen.
Bildet av Stigerboligen på Storwartz. Det var dette bildet som var i Magasin.no. Foto: Andreas Kokkvoll.
