Leserinnlegg

Distrikts-reiselivet kan reddes – men da må det skje nå

av

Leserinnlegg fra Tore O. Sandvik og Terje Sørvik

Det tar et helt liv å bygge et livsverk. Og en pandemi er nok til å velte det overende i løpet av noen måneder. I Trøndelag får vi nå tilbakemeldinger om at krisepakkene fra regjeringen ikke treffer reiselivet god nok. Det er svært alvorlig for de som rammes direkte, men også for oss som fylke og næringslivet rundt, som har satset tungt på å selge opplevelser. 

Vi forstår godt frustrasjonen fra reiselivet over kompensasjonsordninger som ikke treffer godt nok. Det oppleves som dobbelt frustrerende når det viser seg at utenlandske Taxfree-giganter, som har hatt flere hundre millioner i utbytte de siste årene, nå henter store beløp i krisehjelp, samtidig som flere små og mellomstore livsverk rundt omkring i landet trues med konkurs. 

Sesongbedriftene rammes særskilt hardt av et marked som er tatt bort fra dem og kompensasjonsordninger som ikke treffer. Disse bedriftene går med underskudd i store deler av året, men tjener pengene i sesong. Den sesongen begynner for mange nå, men sesongen trues samtidig av at de ikke får brukt full kapasitet. Færre rom kan leies ut, restaurantene er halvfulle og inntjeningen blir dårligere. 

10. juni er det frist for innbetaling av to terminer merverdiavgift, etter at det ble gitt en utsettelse som følge av koronakrisen tidligere i vår. Et slikt betalingskrav nå, samtidig med utbetaling av feriepenger, kan være den endelige kroken på døra for mange små reiselivsbedrifter i distrikts-Norge som da må melde oppbud og går til konkurs. Andre gambler på å ta opp lån, som de må dra med seg inn i neste sesong – uten å være sikker på om lønnsomheten kommer tilbake. 

Arbeiderpartiet har allerede stilt spørsmål i Stortinget om det er mulig å utsette mva-innbetaling enda en gang for å sørge for at det finnes penger i kassa gjennom sommeren, som for mange er høysesong. Andre tiltak som absolutt bør vurderes for reiselivet er å forlenge kontantstøtten frem til august, videreføre lav momssats og innføre en form for lønnstilskudd slik at bedriftene i hvert fall unngår å straffes for å ha folk i arbeid. Alle tiltak som kan være med å unngå at bedrifter går konkurs må sees nærmere på.

At Norge måtte stenge ned er vi enige om, men vi vil at vi skal ha noe å leve av også fremover. De livsverkene i reiselivet som har tatt år å bygge opp vil i hvert fall vi ha med oss levende ut på andre siden av denne krisen. 

Tore O. Sandvik
Fylkesordfører

Terje Sørvik
Leder HU Næring

Alle må bidra til god beredskap

av

Elisabeth S. Aarsæther

Storflom, lokale utbrudd av koronasmitte, digitale angrep og store skogbranner. Vi må forberede oss på å takle flere hendelser og kriser samtidig. 

– Det voldsomme tordenværet over Østlandet har ført til en rekke skogbranner. Flere brannvesen melder at de ikke har kontroll på situasjonen.

– Et økende antall sykehusinnleggelser kan føre til nye strenge tiltak for å hindre ytterligere smittespredning av koronaviruset. Reiseforbud inn og ut av Oslo er et av tiltakene regjeringen vurderer. 

– To personer er ikke gjort rede for etter at det gikk et 50 meter bredt flomskred gjennom et boligfelt i Alta. Skredet tok med seg og ødela flere hus. 

– Under koronautbruddet har det vært en kraftig økning av digitale angrep. Flere av hendelsene er svært alvorlige og rammer myndigheter som er sentrale under koronahåndteringen.  

Hendelser som kan skje

Dette er fire tenkte såkalte scenarioer. Det er imidlertid ikke helt tilfeldige scenarioer. Det er fire hendelser som kan skje – og de kan skje samtidig. 

Vi har nylig presentert og diskutert ulike tenkte hendelser med fylkesmennene – som har oversikt over risiko og sårbarhet, og følger opp krisehåndteringen i sin region – og på et totalforsvarsmøte, som er en arena hvor Forsvaret og sivile myndigheter samarbeider om å holde Norge trygt. Denne bevisstgjøringen er viktig for beredskapsplanleggingen hos hver enkelt, og ikke minst for hvordan de ulike aktørene samarbeider.

Fylkesmennene rapporterer nå at kommunene forbereder seg på å håndtere flere hendelser samtidig. Det er positivt, og i tråd med våre undersøkelser som forteller at kvaliteten på kommunenes samfunnssikkerhetsarbeid øker fra år til år.

Utfordrer beredskapsressursene

Det er bra at kommunene – som er den viktigste aktøren i lokal krisehåndtering – både forbereder seg på det som kan skje hos akkurat dem, og stadig blir bedre til å takle kriser. 

Likevel; det er ingen tvil om at flere hendelser samtidig vil være svært krevende for samfunnet vårt å håndtere. 

Selv om vi har ulike aktører som driver med redning og beredskap, er det mange av de samme ressursene som brukes og settes under press hvis det skjer store hendelser og kriser. Sivilforsvaret, som er en del av DSB og hjelper kommuner under både flom, store skogbranner og i den pågående koronasituasjonen, er et slikt eksempel. Men Sivilforsvarets materiell og innsatspersonell – som for øvrig er helt vanlige folk, med helt vanlige jobber – kan selvsagt ikke være overalt samtidig. 

Det angår også deg

Å håndtere kriser er selvsagt myndighetenes oppgave. Men for å lykkes trenger vi hjelp fra deg. Spesielt når det gjelder å forebygge hendelser og å begrense skadene. Forebygging er jo minst like viktig som å håndtere kriser – og mye billigere og bedre for alle som er involvert. Og du kan faktisk gjøre ganske mye.

I de fire tenkte hendelsene som beskrevet innledningsvis, kan du for eksempel begynne med å overholde bålforbudet. Dessverre er det slik at de fleste skogbranner skyldes menneskelig aktivitet. Bålbrenning og grilling er den vanligste årsaken. En skogbrann kan gi store konsekvenser for mange mennesker; ikke tenn opp bål eller grill i skogen nå!

Ifølge helsemyndighetene er god hoste- og håndhygiene blant de aller viktigste tiltakene for å unngå smitte av koronavirus. Så fortsett med det!

For å begrense flomskader på egen eiendom må du sikre løse gjenstander og rense takrenner, avløpsrør og sluk. Og rens gjerne nærmeste kumlokk når du først er i gang!

Du kan også bidra med ditt i det digitale rom – både som privatperson og arbeidstaker. Vis godt nettvett; lag sterke passord og hold programvaren oppdatert!

Trenger mer samarbeid

Får vi flere av disse hendelsene samtidig, må vi være forberedt på tøffe tak og harde prioriteringer. Vi har heldigvis et godt utgangspunkt i vår grunnberedskap, godt samarbeid mellom beredskapsaktører og høy tillit mellom myndigheter og befolkning. 

Videreutviklingen av totalforsvaret de siste årene har ført til bedre beredskapsplaner og et vesentlig tettere samarbeid mellom militære og sivile myndigheter. 

Jeg mener vi må videreutvikle totalforsvaret med et enda sterkere, og antageligvis mer forpliktende, privat-offentlig samarbeid. Både i det private næringslivet og i organisasjonslivet finnes det mye kompetanse, ressurser og vilje til å finne nye og bedre løsninger – og til å forsterke alt det som fungerer godt.

Elisabeth S. Aarsæther, direktør i DSB

Fjellet og skogen er vår felles kulturarv

av

Leserinnlegg av Stein Petter Haugen

Og ferdes i naturen har en stor verdi. Enten det er på fisketur, jakttur, telttur eller rett og slett bare det å gå en tur i skogen er sunt både fysisk og psykisk.  Uansett  hvor du ferdes i landet er sjansen for at du går i en statsskog eid eiendom stor. Dessverre er dette satt på spill  de siste årene og siste regjeringer.

På statsskog sine hjemmesider kan vi lese følgende « Statskog forvalter og utvikler statlige skog- og fjelleiendommer. Totalt forvalter Statskog 59 millioner dekar eiendom på vegne av fellesskapet. Dette utgjør en femtedel av Fastlands-Norge. Eiendommene skal drives bærekraftig med hensyn til naturvern, friluftsliv og tilfredsstillende økonomisk resultat» 

Detter betyr i praksis at alle som bor i dette landet har like muligheter til tilgang på jakt, fiske og hytteleie uansett hvor du bor i dette landet. Hva kan da konsekvensen bli om man selger eiendommene til private? Jo det betyr i klartekst at store eiendommer blir samlet på privates hender og forringer muligheten for at alle kan få tilgang til jakt, fiske og hytter. I verste fall kan dette bety at jakt , fiske og hytteleie blir så dyrt at folk rett og slett ikke har råd til å dyrke sin hobby og lidenskap.

Min store lidenskap er elgjakt noe jeg ikke er alene om å ha. Og ha en garantist for at man kan få jakte elg med gode venner og hundene er noe som betyr livskvalitet for meg personlig. Når Statsskog selger unna flere og flere eiendommer betyr det at flere og flere jegere konkurrer om de samme jaktmarkedene. Markeder som allerede er hardt presset og som gjør at færre jegere får jaktet. 

Ekstra ille er det at Statsskog nekter å offentliggjøre hvem de har solgt disse eiendommene til. Det er etter mitt skjønn noe de burde gjøre for at offentligheten skal få rede på hvem som har kjøpt disse eiendommene som egentlig tilhører oss alle. Dette begrunner de med at de ikke vil bidra til å tilfredsstille folks nysgjerrighet og at folk selv får finne denne informasjonen ved å kontakte kartverket. Kartverket derimot avviser dette. Så hvor skal man da henvende seg Statsskog?
Det kan virke som at Statsskog har glemt at i Norge har vi lov som forplikter statlige selskap er og være åpne om informasjon og dokumenter. Statsskog er en offentlig virksomhet som etter mitt syn faller innfor lov om offentlig innsyn.

Det er et utrykk som heter at alt kan ikke måles i penger. Verdien av friluftsliv, jakt, fiske, ro og rekreasjon i skogen og på fjellet er noe som absolutt ikke kan måles i penger. Dessverre virker det som om regjeringen mener det motsatte å ser raske penger og profitt i vår allés kulturarv. Min apell til regjeringen og Statsskog er. Stopp salget av skogen og fjellet å la nåværende og fremtidige generasjoner få ta ta del i skogens og fjellets gleder og muligheter.

Stein Petter Haugen, leder Røros Senterparti

Næringslivet kan spare store beløp på modulvogntog

av

Leserinnlegg av Pål Sæther Eiden og Henrik Kierulf

Det er grunn til å spørre hvorfor Arbeiderpartiet og Senterpartiet sier nei til et tiltak som vil spare bøndene og øvrig næringsliv i distriktene for mange titalls millioner kroner og miljøet for utslipp.

Høyre, Frp og Venstre foreslo i Fylkesutvalget at Trøndelag fylke skulle støtte Vegdirektoratets forslag om å tillate såkalte modulvogntog på fylkesveiene. Allerede i dag er tømmerbilene på disse veiene like store som modulvogntog. Et modulvogntog har kapasitet til 50 % mer last enn vanlige vogntog. Dermed blir det færre vogntog på veiene og  transportkostnader og utslipp blir lavere. TINE alene mener de vil spare flere titalls millioner kroner hvert år som i stedet kan gå til bøndene i form av bedre betaling for melka.

Men Arbeiderpartiet og Senterpartiet sier nei til Vegdirektoratets forslag. Riktignok vil de åpne opp noen veier for modulvogntog, men med deres mangelfulle satsing på bedre fylkesveier vil det ta mange år før næringslivet i alle kommuner kan få nytte av dette. Er det Tore Sandvik som skal sitte å bestemme hvilke kommuner, bønder og bedrifter som skal få tjene på lavere transportkostnader og hvem som må vente i det uvisse i årevis?

Høyre ønsker å gjøre Trøndelag fylke til et ja-fylke. Det kan naturligvis være noen få enkeltstrekninger og punkter det må gjøres unntak for, men da er ikke svaret å si nei. Da er svaret å forbedre veien.

Høyre ønsker å være på lag med bøndene, arbeidsplassene og miljøet. Etter koronapandemien trengs all den hjelp vi kan gi. Men fortvil ikke. Vi har heldigvis en regjering som i praktisk politikk er mer distrikts- og næringsvennlig enn AP og SP. Det er all grunn til å håpe og tro at sluttresultatet blir bra til tross for motstanden fra maktpartiene i fylket vårt.

Pål Sæther Eiden, Høyres gruppeleder i Fylkestinget

Henrik Kierulf, Nestleder Hovedutvalg veg (H)

Røros kommune, mulighetenes kommune?

av

Leserinnlegg av Tove Iren Gløtheim Ryttervoll

Jeg må bare skrive litt om hvordan det er å bo på bygda i Røros Kommune om dagen. Nok en gang er skolenedleggelse en trussel. Jeg er en utflyttet Glåmosing som er så heldig og bor skikkelig sentralt, midt imellom Glåmos og Brekken. Rundt oss har vi et herlig bygdemiljø, med det vi trenger for å ha det godt. Det er gode aktiviteter for barn og unge og mye aktivitetstilbud for voksne.

I 2008 startet Kalsa Gårdsbakeri. Jeg hadde lyst å til å skape noe hjemme på gården, i tillegg til mjølkeproduksjonen. Jeg har 4 barn og hadde lyst til å være mer hjemme med barna som var 3, 5, 9, og 16 år. Jobben på Røros ble sagt opp.  Jeg visste mamma hadde verdens beste oppskrift på lemse, og ville bruke denne. Fra 2011 ble bakinga flyttet til den restaurerte Såmmårstuggu fra 1700 tallet. Vi har hatt en fin utvikling på bakeriet. I fjor var det 8 som mottok lønn, fra oss. 5 av de er ungdom som hadde sommerjobb. 

Kalsa Gårdsbakeri AS er i stadig utvikling og har mottatt vekstmidler fra Innovasjon Norge. Vi har fått satt i stand den gamle smia gjennom uthusprosjektet. Nå er vi godt i gang med å sette i stand såmmårfjøset på gården fra 1857. Vi ønsker å sette gjestene tilbake i tid. De skal få oppleve mestring og læring i kombinasjon med god tradisjonsmat. Kalver og kyr vil gå i nærheten. Målgruppene våre er barnefamilier, grupper og andre som er opptatt av tradisjoner. Motivasjonen har vært stor og vi står på hver dag for å komme videre i prosjektet. Vi er veldig opptatt av å skape mer aktivitet i bygda vår.

Så kom anbefalingen fra kommunedirektøren om at grendaskolene bør legges ned. Da fikk vi oss en skikkelig nedtur…  Gubben og jeg begynner å bli litt oppi åra, og hvordan blir for de som eventuelt vil ta over?? Blir dette aktuelt når det ikke er skole her lengre??? Er det verdt å legge ned så mye jobb for noe som blir borte etter hvert???

I Brekken skolekrets er det 24 aktive gårdsbruk, 15 produserer mjølk, 3 storfekjøtt, 5 har sau og en har hjort. I Glåmos skolekrets er det 16 aktive gårdsbruk. Det er 12 mjølkebønder, to har kjøttfe og to har sau.  Flere har også tilleggsnæring på gården. De fleste gårdene har over et årsverk.  Hver gård sysselsetter i gjennomsnitt 3-4 årsverk for andre: Til foredling, transport, leverandører av utstyr og rekvisita, dyrleger, håndverkere, entreprenører, regnskapskontor, rådgivere med flere.

Kan vi ikke sette oss ned sammen, å utvikle hele Røros kommune?

 Kommunen burde legge mer til rette for de som ønsker å bosette seg i bygdene. Det snakkes mye om at det nesten ikke finnes tomter i kommunen. Så vidt jeg vet er det et regulert boligfelt på Glåmos. Glåmos har et rikt aktivitetstilbud for både barn og voksne. 

 Som utflyttet glåmosing får jeg tårer i øyekroken når jeg kjører forbi og ser skola, som kanskje snart blir stengt for godt, fordi noen ikke ser verdien av et levende bygdesamfunn. Jeg hadde en utrolig fin oppvekst på Glåmos! 

 I Brekken er det mangel på boliger for unge som ønsker å bli boende i bygda. Det skulle vært bygd er et hus med flere leiligheter i, eller eventuelt bygd om det gamle kommunehuset. Dette kunne også vært interessant for eldre som ønsker en mindre bolig.  Det har også gitt muligheten for folk utenfra, som har lyst til å prøve å bo i Brekken.  Det er stor pågang når hus skal selges i Brekken, og alle blir solgt til ungdommer. 

 Det er veldig viktig at kommunen følger opp slik at boplikten blir overholdt!

Noen av de som ønsker å flytte til Brekken ønsker ikke å bo i boligfelt. De vil ha mer luft rundt seg. Det viser seg å være vanskelig å bygge der de ønsker. Der grunneiere tilbyr tomt, er det vanskelig å få bygge på grunn av jordvernet. Her synes jeg kommunen må strekke seg langt, for å komme potensielle innbyggerne i møte. Det er ikke så stor nytte av å ha flere områder for potensiell nydyrking, om ingen er igjen for å drifte gårdene. Det blir ikke så mye verdi om det gror igjen.

 Det er god økonomi å ha flest mulig barn i en kommune og da må vi legge til rette for at flest mulig vil bo i kommunen vår. Alle vil ikke bo i Røros Sentrum. 

Brekken har mange aktiviteter hele året, for barn og unge. I og rundt skola, barnehagen og kunstgrasbanen, som er hjertet i bygda.

Min store drøm er at vi sammen i hele kommunen setter oss ned rundt samme bord og diskuterer mulighetene vi har, som er så heldige å bo i Røros Kommune.

 Vi har så store muligheter! De må utnyttes! 

Gårdskjerring, baker og mamma. Tove Iren Gløtheim Ryttervoll

Hvor går kommunegrensa?

av

Leserinnlegg av Arnstein Stensaas

Vil komme med en del bemerkninger vedrørende kommunedirektørens forslag om at Røros kommune skal legge ned hele Brekken Oppvekst og Lokalsenter. Det ser ut som om kommunen regner kun kostnader pr. barnehode, uten å se det hele perspektivet og de kommende konsekvensene for hele lokalsamfunnet. For meg virker det som at dette er lite overveid og helt utenfor en helhetsvurdering. Kommunen må være klar over at de har et stort ansvar for alle kommunens innbyggere, og ikke bare de som er bosatt i og rundt Røros sentrum. For innbyggerne i både Brekken og Glåmos ser det ut som at Røros kommune enda ikke har registrert at det har vært en kommunesammenslåing for mange år siden, og har dermed glemt at kommunegrensen da har blitt utvidet.

Jeg vil rose Brekken-samfunnet for sin stå-på-vilje og egeninnsats for å klare det meste selv i de fleste situasjoner. Her er dugnadsånden godt forankret og samholdet innad er sterkt når det gjelder. Som et eksempel kan vi nevne det flotte idrettsanlegget med kunstgressbane som vi ganske nylig har åpnet, et anlegg Røros kommune heller ikke fant mulighet til å støtte økonomisk. Men med stå-på-vilje og samhold klarte vi dette selv. Dette gjelder også mye annet i bygda, som via sterk dugnadsånd og en kjærlighet til grenda fører til at dette er et lite sted med masse aktivitet, gode tilbud for innbyggerne og et trygt og godt nærmiljø.

Men tilbake til skolen og barnehagen. Røros kommune må være klar over at hovedingrediensen i bygda nettopp er dette tilbudet. Hvordan skal folk finne verdi i å både bo og bosette seg i Brekken uten et oppvekstsenter? Jeg mener det er uhørt å kaste frem slike forslag som kommunedirektøren her har gjort, uten å på forhånd føre en dialog med lokalsamfunnet eller iverksette mulige tiltak for å bedre situasjonen. Siden forrige gang en nedleggelse av oppvekstsenteret var oppe til diskusjon, noe som snart er 7 år siden, har lite skjedd. Hva har kommunen forsøkt i denne perioden for å legge til rette for økt befolkningsvekst og bosetting i Brekken? Har kommunen i hele tatt vurdert å tilby flere og rimeligere boalternativer for unge voksne som ser etter et framtidig sted å bo? Hva har kommunens strategi vært for å markedsføre alle de gode kvalitetene bygda har med tanke på friluftsliv, aktiviteter, næringsliv og ikke minst, et godt og trygt oppvekstmiljø? Dette forlanger vi et svar på, før man i hele tatt beslutter å legge ned kjernen i bygdesamfunnet.

Det som er merkelig med Brekken, er at når det blir et ledig hus i bygda, tar det ikke lang tid før dette igjen er bebodd. Dette tyder i mine øyne på at det må være et behov for flere bo-muligheter i nærområdet. Nå må kommunen bli mer positive og offensive, i stedet for å nekte å gi byggetillatelse til enkelte som ønsker å bosette seg i bygda, noe som vi også har eksempler på.

Jeg må også i denne debatten naturligvis nevne næringslivet i Brekken. Vi på Stensaas Reinsdyrslakteri er en av de største bedriftene i nærområdet med våre 30 årsverk. I tillegg har vi flere viktige virksomheter innenfor hotell og reiseliv, entreprenørskap og håndverk, transport, mat og kultur, samt mange forskjellige enkeltpersonsforetak for å nevne noe. I Brekken har vi også reindrifta og landbruket som store og sterke næringer som bidrar med mye inn til kommunen. Totalt sett er det her snakk om mange årsverk. Ut fra dette blir det litt korttenkt å verdsette et barnehode opp mot kostnader. Antar at det jeg her har nevnt vedrørende næringslivet i Brekken og omegn også gir kommunen betydelige inntekter i form av skatter og avgifter. Dersom kommunen har nok økonomisk evne til å gjøre et regnestykke på disse inntektene, opp mot kostnaden av noen uskyldige små barnehoder, så tror jeg regnestykket blir enkelt.

Har også registrert at det har vært behov for flere barnehageplasser på Røros. En god løsning hadde vel da vært at Brekken barnehage tilføres barn fra Røros? Husk at avstanden fra Røros til Brekken er akkurat den samme som fra Brekken til Røros. Uansett, så er det uhørt å frakte små barn en avstand på minst 6 mil per dag, uansett hvilken retning det gjelder. Det virker for meg som at avstanden fra Røros til Brekken er betydelig stor, men når det snakkes om avstanden fra Brekken til Røros så virker det i denne saken å bety ingenting. Er det slik en kommune skal behandle sine innbyggere?

Jeg ber derfor om at Røros kommune snarest innfinner seg i Brekken for et bygdamøte, da denne saken er meget omfattende og berører fler enn bare personer tilknyttet selve skolen og barnehagen. Fagrapporten som kommunedirektøren fremlegger er slik jeg ser det ufullstendig, og det er nok flere enn meg som har spørsmål tilknyttet innholdet. NÅ må dere ta oss på alvor! Her er det et helt bygdesamfunn som står på spill! 

En siste bønn til Røros kommune blir derfor; tenk fornuftig – tenk nytt!

Arnstein Stensaas
Arbeidende styreleder
Stensaas Reinsdyrslakteri

Tanker etter Røros kommunes dialogkonferanse 5.5.20

av

Jeg ønsker å komme med noen refleksjoner etter å ha vært tilskuer av Røros kommunes dialogkonferanse 5. mai. Først vil jeg rette en stor takk til våre kommunale politikere som stadig imponerer meg. Dere gjør en utrolig flott innsats! Det gir håp for vårt lokalsamfunn.

Det som dessverre ikke var like imponerende var fremlegget av forslaget fra kommunedirektør Kjersti Forbord Jensås, med fremlegg av kommunalsjef Marit Agnete Trollerud. Kommunalsjefen hadde et fremlegg med overskriften «Oppvekst – struktur, kompetanse og ressurser». Fin overskrift med unyansert innhold I utgangspunktet hadde administrasjonen i Røros kommune valgt en flott overskrift ettersom de fleste av oss på en eller annen måte er engasjert i fremtidens borgere, nemlig våre barn i barnehager og skoler.

Kommunalsjefen hadde en utredning for plenum på tre kvarter. Jeg velger å gå rett på sak, nemlig min skuffelse over Trolleruds utredning fram til kommunaldirektørens konklusjon og anbefaling: nedleggelse av både Brekken oppvekst- og lokalsenter og Glåmos oppvekstsenter.

Etter min mening skal en så stor og viktig sak som forslag om nedleggelse være basert på et nyansert bilde. Med andre ord mener jeg at demokratiske retningslinjer tilsier at argumenter både for og mot bør bli lagt fram i en utredningsprosess. Dessverre virker det ikke som administrasjonen i Røros kommune har slike prinsipper.

Heldigvis har jeg tiltro til at våre politikere, som til sist skal fatte en avgjørelse, evner å ta inn over seg flere argumenter enn hva kommunalsjefen kunne fremlegge. La meg utdype min misnøye over kommunalsjefens fremlegg og konklusjon nærmere. Et enslig argument I en hvilken som helst sak synes jeg det er viktig at avgjørelsene som skal tas er basert på disse bærebjelkene fagkunnskap, fakta, forskning, erfaring og naturligvis økonomi. Slik kan de som skal konkludere få et nyansert bilde før man treffer en avgjørelse.

Kommunalsjefen åpnet sitt innlegg på en lovende måte da hun presiserte at det i denne saken ikke finnes noen fasit eller klart svar for eller mot. På tross av dette kunne jeg sile ut kun et enslig argument som virket å være positivt med våre bygdeskoler, nemlig at de har en stor lærertetthet (jeg antar at oppvekstsjefen her også mente å inkludere også andre ansatte ved barnehagene og skolene.)

I neste øyeblikk la kommunalsjefen dette argumentet på vektskåla for en nedleggelse, da hun rangerte og «prissatte» i kroner og øre elevene ulikt ved kommunens tre skoler, der Røros kom seirende ut. Fakta på bordet Det er en kjent sak at dersom man allerede har gjort seg opp en mening i en sak, kan det være vanskelig å ta inn over seg alternative løsninger.

Dette synes jeg kom tydelig fram da oppvekstsjefen argumenterte med følgende punkter som taler for nedleggelse: – Lave barnetall – Rekruttering av ansatte er vanskelig på små skoler – Små fagmiljø – Vanskelig å skape og opprettholde gode psykososiale miljø – Klagesaker som har gått til Fylkesmannen kommer fra små skoler – Fagmiljøene ved skolene ønsker selv å samle tilgjengelige tverrfaglige ressurser på et sted – Små skoler er dyre i drift Dessverre ble ikke disse argumentene satt inn i en sammenheng av verken fagkunnskap, forskning, erfaring eller økonomisk grunnlag.

Jeg er skuffet over at administrasjonen innen oppvekstsektoren ikke har klart å opptre som en nøytral og demokratisk part så langt i denne saken. Jeg mener at kommunalsjefens liste over argumenter som hun mener taler for nedleggelser like gjerne kan lede til andre konklusjoner enn det som så langt er gitt. Jeg mener at argumentene som er belyst i høyeste grad er klar for en debatt når vi har fakta på bordet. Det er mange som kan bidra til at kommunalsjefens utredning kan nyanseres ytterligere.

Brekken 5.mai 2020,

Meerke Krihke Leine Bientie

Snøskuter-saken: – Uønsket vedtak, og uten faglig grunnlag

av

Pressemelding fra Norsk friluftsliv

Friluftslivsorganisasjonene er skuffet over Stortingets endring av snøskuterregelverket i Norge, og mener de burde utredet konsekvensene, i tråd med Stortingets regler, før beslutningen ble presset igjennom.

Tirsdag vedtok et flertall i Stortinget å fjerne avstandskravet i motorferdselloven, som sier at en hytte må ligge mer enn 2,5 kilometer fra brøyta bilvei for å kunne få løyve til å kjøre egen snøskuter.

– Denne regelendringen er et tap for friluftsfolk over hele landet, og for alle som søker fjellet for å oppleve stillhet og urørt natur. Motorisert ferdsel i naturen får stadig mer plass, og det er en trist utvikling som endrer våre tradisjonelle friluftslivsverdier, sier Heimdal.

– Ikke etterspurt av mange

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og FrP, som sikret flertall for vedtaket, har heller ikke undersøkt hvor mange hytter som nå kan søke om eget løyve, støypåvirkning for andre hytter, eller konsekvenser for natur og folkehelse. Dette er i strid med Stortingets utredningsinstruks.

– Vedtaket er ikke etterspurt av mange, og provoserer et stort antall hytteeiere, som drar til fjells for å finne roen fra hverdagens stress og støy. Med flere skutere kommer også dessverre en økning i andelen ulovlig kjøring. Flere hundre leiekjørere i distriktene risikerer også å tape en viktig bi-inntekt ved denne lovendringen, sier generalsekretæren i Norsk Friluftsliv.

 – Rotevatn må ta ansvar

Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn hadde før vedtaket i Stortinget sendt saken ut på høring, for å få tilbakemeldinger på hvordan regelverket skal utformes.

– Vi har på tross av Stortingets hastevedtak forventninger til at Rotevatn tar ansvar, og i det minste får på plass en følgeevaluering, og sørger for økte midler til oppsyn og kontroll, sier Lasse Heimdal.

Den Norske Turistforening kaller regelendringen en lite klok beslutning. 

– Dette er en veldig skuffende og lite klok beslutning, som lukter hastverk og hestehandel. Vi forstår at denne lovendringen kan ha noe for seg i deler av landet, men det store flertallet av Norges befolkning ønsker ikke dette. Hadde de som står bak dette flertallet vært noenlunde ansvarlige hadde man utredet dette for noen områder – og ikke vedtatt frislipp over hele landet, sier generalsekretær i DNT, Dag Terje Klarp Solvang. 

Lasse Heimdal
Generalsekretær Norsk Friluftsliv

Solidaritet er viktigere enn noensinne

av

Leserinnlegg av Marianne Moseng Breigutu, Hilde Marie Gaebpie Danielsen, Christian Elgaaen og Hanne Hauge.

1. mai er en kampdag og en festdag. I år vil festen bli annerledes enn vi er vant til, men kampene for arbeidsfolk sine rettigheter og solidariteten med hverandre er viktigere enn noensinne. 

Kriser avslører mye om et samfunn. Koronakrisen er den største krisen vårt samfunn har blitt stilt overfor på mange år, og hvordan vi møter den forteller mye om samfunnet vårt. Det handler først og fremst om solidaritet, og et samfunn der folk er villige til å stille opp for hverandre. Vi ser stadig eksempler på at veldig mange er villige til å strekke seg langt for å hjelpe og beskytte dem blant oss som trenger det aller mest. 

Likevel viser også denne krisen at samfunnet vårt er sårbart, og at forskjellene i samfunnet fort kan forsterkes. Den viser hvor avhengig vi alle er av fellesskapet, og viktigheten av at fellesskapet stiller opp når det er nødvendig. Men vi må også sørge for at når fellesskapet stiller opp, så skal ikke noen enkeltpersoner bruke det til å fylle lommene sine på bekostning av oss alle.

Krisen viser tydelig hvem vi ikke klarer oss uten i samfunnet. Mange i yrkesgrupper som har blitt tatt for gitt er heltene i kampen mot sykdommen. Alle i helsevesenet sier seg kanskje selv, men også renholdere, transportarbeidere og butikkansatte står på for oss alle. De som nå jobber hardt for fellesskapet er ikke nødvendigvis de med høyest lønn. Selv om applaus og gode ord er fint, så må vi sørge for et løft i disse yrkene, med hele, faste stillinger og en skikkelig lønn. 

430.000 mennesker er helt eller delvis arbeidsledige. De er ikke bare statistikk. De er 430.000 gode grunner til å markere 1. mai.  Vi vet at det kommer til å bli tungt for mange framover. Derfor må vi, i fellesskap, fortsette å stille opp for de som rammes, også etter at perioden vi nå er inne i er over. 

Akkurat nå er det kanskje vanskelig å se for seg, men det kommer en tid etter krisa også. Der applausen har stilnet, og vi gradvis gjenopptar en vanlig hverdag. SV skal fortsette å kjempe for et samfunn med sterke fellesskap og små forskjeller. Et samfunn for vanlige folk, der de på toppen bidrar mer. Der alle kan lykkes og ingen blir gitt opp. Et samfunn for de mange, ikke for de få.

Vi skal fortsatt stå opp for mennesker på flukt, og kjempe for rettighetene og forholdene til urfolk, minoriteter, småbrukere og arbeidere i alle land.

På 1. mai står vi sammen om mer rettferdig fordeling. Rettferdig fordeling av byrder og støtte, av arbeid og fritid, og av helse og muligheter. Gratulerer med 1. mai!

Gratulerer med dagen!

av

Apell for dagen ved Jakob H. Tidemann

Høye fjell og langstrakte fjorder. Fin natur og fredfulle turer. Gode arbeidsvilkår og bra lønn. Dette er tre sammensetninger mange forbinder med vårt kystrike land, Norge. Et land som år etter år er i toppsjiktet når det skal kåres verdens lykkeligste befolkning. Dette er det mange grunner til. Blant de viktigste er den jobben som ble lagt ned for at alle skal ha like muligheter i arbeidslivet, uansett bakgrunn eller gener. Store deler av forrige århundre var Norge styrt av en sterkt stat som innførte sterke rutiner og som styrket arbeideren gjennom gode arbeidsvilkår og sterke fagforeninger. Arbeideren ble satt i fokus, for det er tross alt arbeideren som skaper verdi, ikke kapitaleieren.

I Norge er vi utrolig heldige som har fagforeninger som står sterkt. Med sterke fagforeninger følger gode tariffavtaler som har vært viktige for mange arbeidere i vårt langstrakte land. Tariffavtaler stiller krav til hva du som arbeider har rett til når det kommer til vilkår innen arbeidslivet. Frisk luft, tilgang til utstyr, gode HMS-rutiner og en levelig lønn kan takkes de sterke arbeiderne som sto opp for seg selv og sine kolleger tidlig på 1900-tallet.

I krisetider som den vi er inne i nå ser man hvor viktige fagforeninger er. I Mars rapporterte LO at 11 000 nye medlemmer hadde meldt seg inn. Fagforeninger gir en trygghet i tider der trygghet er sjeldent å finne.

Arbeiderhistorien er grunnleggende for hvordan vårt land er bygd opp og fundamentalt viktig for alle landets innbyggeres arbeidsliv. Men dessverre er ikke dette et tema som står sterkt i skolen. Ifølge Udir.no ligger det ingen læreplanmål som inkluderer hverken fagforeninger eller arbeiderhistorie. På en så viktig dag som 1. mai er det vitalt at vi som arbeidere tar kampen for at ungdom skal lære om de arbeiderne som har kjempet for oss og våre rettigheter.

For som arbeiderklassegutten og den velkjente musikeren Bruce Springsteen sa “Fagforeninger har vært den eneste kraftfulle og effektive stemmen arbeiderne noensinne har hatt i historien av dette landet.” 

Det er krevende tider, og i år markerer vi 1. mai midt i en historisk krise. Selv om vi ikke kan samles i tog og feire på vanlig måte, er verdiene og tradisjonene 1. mai representerer viktigere enn på lenge. 

Denne krisen oppsto brutalt og umiddelbart, mens veien ut av den vil ta mange år. På 1. mai markerer vi seirene vi har vunnet og ikke minst, kampene som gjenstår. Og budskapet vil være det samme: Arbeid til alle er jobb nummer én!

Jakob H. Tidemann

Leder Røros AUF