Pressemelding fra Storstuggu:
Fredag 4.desember kommer barneforestillingen «Tumble in the Jungle» til Storstuggu. I Tumble in the Jungle møter vi to dansere og musiker Rita Lindanger. Tumble in the Jungle er tilpasset hørselshemmede og døve barn, som har fått altfor lite tilbud av dansekunst. Rita er også døv, og nedenfor et intervju hvor hun forklarer hvorfor dans burde prioriteres mer for hørselshemmede og døve.
Samtidig er forestillingen også for barn som ikke har denne funksjonshemmingen, og kan slik sett være en samlende forestilling for alle barn.
«Dette er en forestilling full av opplevelser», sier kulturhusleder Anne Linn V. Schärer, som lover full fres i jungelen. Hun minner også om at det kun er 45 billetter i salg.
9.desember kommer Turneteatret i Trøndelag med forestillingen «Teskjekjerringas julestri», men denne er utsolgt.
JUNGELSPRELL FOR DE MELLOM 2 OG 6!
I Tumble in the Jungle møter vi to dansere og musiker Rita Lindanger. Rita er også døv, og synes dans burde prioriteres mer i grunnskolen for hørselshemmede og døve.
Her snakker hun om hvorfor.
Hvorfor tror du det er viktig å introdusere dans for hørselshemmede og døve barn?
Barn er opptatt av bevegelse og forstår bevegelsesspråket før de kan talespråket. De leser mimikk og kroppsspråk fra de er nyfødt. For de døve og hørselshemmede barn er dans svært viktig for den motoriske og kognitive utviklingen. De har utbytte av å se, oppleve og praktisere dans. Å ha et naturlig forhold til dans og bevegelse er viktig fra barnsben av.
Når det gjelder de døve og hørselshemmede er dansekunst samlende og inkluderende, i mye større grad enn replikk-teater eller musikk. Jeg tror dans er den sceniske kunstarten som kanskje krever minst tilrettelegging for hørselshemmede.
Jeg synes også det burde være prioritert mer dans i grunnskolen for hørselshemmede og døve, ellers i det hørselsfaglige miljøet og i døvemiljøet. Dans har ikke fått nå ut til hørselshemmede som det burde. Tilbudet har vært fraværende i nokså lang tid, men i de siste årene er det blitt en stor og økende interesse for dans hos døve og tunghørte. Det er ennå en lang vei å gå. Jeg håper at det bygges kompetanse på feltet.
Hvordan oppleves musikk av de døve og hørselshemmede?
Det er et vanvittig stort spørsmål, som ikke er enkelt å svare på. Noen døve hører mørke toner, noen kun de lyse. Døve og hørselshemmede har svært ulik hørsel. Tunghørte har naturligvis mer musikkutbytte på lyd enn de som er helt døve. Døvhet inntrer ved ca. 90 desibel. Det er total døvhet ved 120 desibel. Det vil si at flere av de døve og sterkt tunghørte oppfatter lyder, men lydene er ufunksjonelle og gir ingen mening. Gjennom høreapparater eller CI (cochleaimplantater) kan musikk gi et kunstig lydbilde som ikke samsvarer med den naturlige lyden. Det kan være vanskelig å oppfatte melodier. Noen oppfatter rytme, dypeste bass eller kun diskant, mens andre kan oppfatte lyd gjennom vibrasjoner. Vibrasjoner kan angi en rytme. Min personlig mening er at det er myter knyttet til vibrasjoners funksjon på musikkoppfattelse. I hvor stor grad kan vibrasjoner angi en forskjell på Beatles-musikk og Edvard Griegs musikk?
Jeg mener at bevegelse og dans kan være en måte å tolke lyd og musikk på. Den indre følelse av musikk kan uttrykkes gjennom bevegelse og dans. For oss som ikke hører kan dans være et «instrument for øyet» som kan uttrykke musikkens poesi. Dans uttrykker musikk og følelser på en genuin måte for meg som ikke hører.
Hvordan har du og komponist Vidar Løvstad jobbet sammen i produksjonen?
Jeg har hatt flere møter på forhånd med komponisten om hvordan vi kan samarbeide. Jeg har delt mine erfaringer og fortalt han om at hørselshemmede har svært ulik oppfatning av lyder. Som jeg nevnte tidligere, noen hører best bass, noen diskant, og andre oppfatter ingen lyd. Derfor har Vidar Løvstad bevisst valgt å bruke både lav- og høyfrekvente lyder i musikkomposisjonen, som bl.a. kontrabass og xylofon.
Jeg har også tydelig uttrykt til både koreografen og komponisten at jeg ønsker at musikken skal ivareta den kunstneriske og musikalske helheten. Det betyr at komponisten kunne komponere fritt fordi publikum opplever musikk og lyd så forskjellig og fordi dette er en forestilling for alle barn. Det handler om fellesskap og inkludering.
I produksjonsfasen har komponisten instruert meg og vist på pianoet hvordan musikken skal spilles. Jeg har spilt akustisk piano og stort sett alene tidligere og etter noter. Denne gangen har jeg vært nødt til å lytte mye mer. Det er nå mulig for meg pga. av CI-hørsel og en intensiv periode med opptrening på å forstå lyd.
Jeg ble brått sterkt tunghørt som barn og etter hvert døv i ung voksen alder. Høsten 2017 fikk jeg CI på venstre øret, og har nå fått CI-hørsel. Etter operasjonen og lydpåsetting hørtes alle lydene som pip-pip-pip og pling-pling. Etter en stund ble det mulig å oppfatte menneskestemmer. Musikk hørtes ut som en grøt av lyder. Det var ikke mulig å gjenkjenne melodier. Rockemusikk og orgelmusikk høres fremdeles ut som en gravemaskin, men ting endrer seg. Jeg har trent på «gravemaskins-lydene», og oppdaget et mylder av ulike instrumenter og inspirerende musikalitet. Det er en oppdagelsesferd.
Jeg slet til å begynne med å forstå og spille inn Vidars musikk. Øving er det eneste som hjelper. Etter å ha hørt på komponistens musikk igjen og igjen underveis i produksjonen, og etter komponistens instruksjoner, ble det klart for hvordan Vidars musikk kan spilles. Siden jeg har fått CI har det vært enklere for meg å øve inn musikken til komponisten.
På hvilken måte opplever du at denne forestillingen er tilrettelagt til de hørselshemmede og døve?
Denne forestillingen er ment for både hørende og ikke hørende barn i alder 2-6 år. Jeg opplever dans er en universell kunstform som ikke trenger så mye tilrettelegging for hørselshemmede. Produksjonen er først og fremst visuell. Dessuten brukes det taktile rekvisitter. Jeg vet fra koreograf Inger Cecilie Bertran de Lis at det har vært viktig for henne å synliggjøre dansekunst for hørselshemmede og døve. Som nevnt tidligere har musikk og lyd også blitt tilpasset på en vis som ikke går ut over den kunstneriske helheten for forestillingen. Det kreative teamet har også samarbeidet med Voldsløkka barnehage med hørselshemmede og hørende barn for å få kunnskap og erfaring, også se hvordan barna responderer under forprosjektet, og under prøvene. Som f. eks. i dag hadde vi en prøve med hørselshemmede barn fra Voldsløkka barnehage hvor vi prøvde ut ulike scener fra forestillingen. Det var overraskende hvor positive barna var til bl.a. jazzmusikk. Det synes jeg er veldig interessant.
