Kulturministeren åpner Elden

Kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande vil stå for åpningstalen under Elden 24.juli 2019. Elden på Røros er Norges nest største friluftsteater og Trøndelags største med over 12 000 publikummere i 2018.

-Vi er glad for at statsråden for kultur prioriterer Elden på Røros i sommer. Vi vet at hun har et hektisk program, og det er derfor svært hyggelig at hun har anledning til å holde åpningstalen det året musikkteatret feirer 25 års jubileum, sier daglig leder i Elden, Siri Gellein.

Foto: Svein Eggan.

Musikkteatret Elden spilles på Norges mest spektakulære utendørsscene- slegghaugen, midt i verdensarven Røros i månedsskiftet juli/august. Det er et stort profesjonelt kunstnerisk team med regissør Catrine Telle, koreograf Arne Fagerholt, musikalsk leder Skjalg M Raen, scenograf Bård Lie Thorbjørnsen og lysdesigner Eivind Myren i spissen samt 5 profesjonelle skuespillere og 6 profesjonelle musikere. I tillegg medvirker over 100 aktører og 6 hester på scenen, 200 frivillige er tilknyttet andre oppgaver.

Stykket er skrevet av Arnfinn Strømmevold og Bertil Reithaug. Bakteppet er den store nordiske krigen i 1718/1719 der general Armfeldt forsøker å erobre Trøndelag. Noen av styrkene under ledelse av general de la Barre ankommer Røros. Den svenske kongen dør og soldatene vender tilbake til Sverige med kobberet de har tatt fra bergstaden.  På hjemreisen dør 3000 soldater i en forrykende vinterstorm i fjelltraktene mellom Røros og Sverige. Møtet mellom en sivilbefolkning og en krigsmakt står sentralt i handlingen.

Nybygg for biblioteket

ARC arkitekter foreslår på vegne av Coop Midt-Norge å sette opp et nybygg for bibliotek på Nilsenhjørnet. Kristin Bjarnøe, som er sivilarkitekt mnal og partner i ARC arkitekter, presenterte ei arbeidsskisse for nybygget for Formannskapet i dag. Nybygget vil fylle opp det åpne området slangs Peder Hiortsvei. Forslaget vil lukke Coopkvartalet. Bakgården foreslås overbygd med glasstak, og området vil være hjertet i biblioteket.

På skissen som ble lagt fram, ser nybygget ut til å gli naturlig inn mellom øvrig bygningsmasse. Glasstaket og det moderne biblitekområdet i midten av bygningsmassen, vil ikke bli synlig fra gatene. Nybygget krever dispensasjon fra reguleringsplanen slik den er nå. I bygningsmassen blir det leiligheter i tillegg til biblioteket. Lokalene i førsteetasje mot Kjerkgata skal fortsatt være butikklokaler. En ny leietaker er på vei inn der.

Prosjektet har en kostnadsramme på 33 millioner kroner. Leieprisen vil bli mellom 1,5 og 1,8 millioner kroner. Coop Midt-Norge forutsetter en bindende leieavtale med Røros kommune på 30 år.

Coop Midt-Norge og J Engzelius og sønn har vært de aktuelle leiegiverne i de siste månedene. Huseierne ble utfordret på å komme opp med en skisse på romløsning. Frist ble satt til 1. mars. Coop Midt-Norge leverte tilbud 1. mars, og Forborgruppen uka etterpå. Det er Kommunestyret som til slutt velger lokalisering. Håpet er å få til dette før sommeren.

Arkivloftet i Kurantgården

I 1988 ble Folkemusikkarkivet for Røros-området opprettet. Initiativtaker var Mary Barthelemy i samarbeid med Rørosmuseet. Arkivet ønsker å bidra til dokumentasjon, bevaring og formidling av immateriell kultur som en del av verdensarven. Spesielt musikk- og dansetradisjoner i Rørosområdet. Folkemusikkarkivet er drevet på dugnad og prosjektbasert arbeid. Arbeidslokalene til arkivet er i 2.etasjen over antikvarisk verksted i Kurantgården, ved Bygningsvernsentret.

Mary Barthelemy kom til Røros først på 1980-tallet. Hun har alltid samlet musikk med opptak og vært interessert i det. Hun hadde en samling med band og kassetter hjemme. Midt på 1980-tallet ble det startet opp en del folkemusikkarkiv rundt om i Norge.

-For å ha et arkiv må man ha utstyr, mannskap, arbeidsrom og lagringsplass. Det ble gjort et framstøt i lokalmiljøet her, men det ble ikke noe penger. Folkemusikkarkivet ble ikke prioritert. Det datt liksom bare. Men jeg fant ut at jeg kunne tenke meg å jobbe litt med den saken uten å investere masse penger, og bruke bare det man har. Og fikk litt velvilje fra museet, på den tiden var det Torbjørn Eggen som var direktør, det var sist på 1980-tallet. Da startet jeg, sier Mary Barthelemy.

Mary fikk tak i et stempel hos Amneus Boghandel, og begynte å stemple på registrerings ark, og legge opptak inn i en systematisk samling. Blant annet av opptak fra juletrefester, og kopier av visebøker. Dermed var Mary i gang med Folkemusikkarkivet for Rørosområdet.

-Mye folkemusikk var allerede blitt samlet her på Røros, men ikke så veldig mye vokalt stoff. Sven Nyhus har jobbet mye med felemusikken, spellmannslagene spiller, men mange flere sitter inne med en hel masse som har vært en del av kulturen rundt lokalmusikken og dansen. Vi får aldri med alt, men det er veldig greit å prøve å sanke sammen det som finnes her, og tenke litt på om 25 år. Da er vi takknemlig for å ha det som vi har fått tak i, sier Mary.

Mary og Folkemusikkarkivet fikk bruke et skap, magasinplass og hyller i Smelthytta, og lov til å holde på der. Hun ble litt fascinert av jul-leker. Det var veldig mye levende tradisjon, med dans og sang, forskjellige varianter og skikker i forskjellige grender av Røros. Det hadde Mary lyst til å gjøre noe med, så det ble et innsamlingsprosjekt sammen med Berit Veierud Busch i 1996 – 1998.

-Jobbet gratis, men fikk litt moralsk støtte fra museet hele tiden. Vi søkte litt penger til jul-lekprosjektet, til å kjøpe band og til kjøreutgifter, sier Mary.

Sivilarbeidere

I 2003-2004 fikk arkivet et løft. Olav Mjelva og Leif Ingvar Ranøyen hadde studert folkemusikk på Rauland. I stedet for militæret ønsket de å være sivilarbeidere, det ble de i 13 måneder hos Folkemusikkarkivet. Ifølge Mary ble det gjort mye da.

Fant-Karl

I forbindelse med Spjellstuggu, i Sleggveien, ble Mary nysgjerrig på historien om en Karl Fredriksen som en gang bodde der. Det ble sagt at denne karen var identisk med den legendariske romani felespellmannen «Fant-Karl». Mary begynte å grave litt i det som skulle bli et stort prosjekt. Prosjektet startet i 1997 hos Folkemusikkarkivet, og resulterte etterhvert i Marys masteravhandling (2006), ei bok (2007), og en CD (2009) – som presenterer arven og historien til Karl Fredriksens farfar, Carl Johansen Rosenberg. Mary jobber fortsatt litt med dette.

Venneforening

I 2008 ble Folkemusikkarkivet en formell medlemsorganisasjon som er blant venneforeningene til Rørosmuseet.

-Da ble det et styre, så da er det ikke bare ‘a Mary som bestemmer. Jeg har prøvd å være åpen, rekrutterende og inkluderende, men det er veldig fint at verden oppfatter at det ikke er bare jeg som jobber med Folkemusikkarkivet, sier hun. Ole Jørgen Tamnes har vært en rød tråd i styret gjennom mange år.

Å drive Folkemusikkarkivet for Rørosområdet skikkelig er en stor oppgave, og det er alltid mer å gjøre enn man klarer. Ett arkiv er en samling med ett eller annet, som er ordnet i system, som et bibliotek. Det kommer inn nytt som også må settes inn i systemet. I tillegg skal det som er i arkivet være tilgjengelig for publikum. I en katalog kan andre finne frem til hva som er i arkivet. På arkivloftet i Kurantgården er det mulighet for å høre på musikk, sjå på visestoff, bilder og annet som er i arkivet.

Arkivet har musikk på spolebånd, kassetter, DAT, VHS og etterhvert digitalt. Samlingens eldste opptak med lokalmusikk er voksrullopptak fra 1930-tallet som de har fått digitalkopi av fra Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana.

-Det er mye å jobbe med egentlig, sier Mary.

I spellmannsverden er det utrolig mange historier. Gjennom arbeidet med Folkemusikkarkivet har hun kommet over både store og små godbiter. Dersom det er noe skrift eller opptak putter hun det en plass i systemet.

Digitalisering

En av de som jobber med Folkemusikkarkivet nå er Mads Kuraas. Ifølge Mary er hans drøm å digitalisere det meste som er innsamlet. Mads er i gang med den jobben, så nå kan man søke på data og finne ikke bare musikk, men avisutklipp om spellemenn og dansere.

Spellmannsblad

På arkivloftet er det noen esker med gamle spellmannsblad, som kommer fra familien som Mary giftet seg inn i. Peder Nyhus abonnerte på spellmannsblad for lenge siden.

-Vi har ikke bruk for bladene hjemme, så jeg satte dem opp hit, sier Mary. Hun legger til at Rørosmuseet har vært veldig snille med arkivet, men de har aldri prioritert dem med mye penger. Arkivet bruker rommet i Kurantgården gratis, så det er verdier der, og museet gir dem moralsk støtte når arkivet trenger råd og søker om penger midler.

Folkemusikkarkivet berører både det materielle og det immaterielle, og er også historie. Dersom det er snakk om digitalfiler, trenger man bare en harddisk eller minnepenn en eller annen plass. Men dersom det er snakk om gjenstander som gamle band, plater, spellmannsbøker, visebøker eller instrumenter passer det best at museet har arkivet. Man behøver ikke bla igjennom gamle bøker, eller høre på gamle band, men de må være forsvarlig tatt vare på, med temperatur og riktig fuktighet. Dersom man har kopi av dette digitalt så kan man bla igjennom hvor som helst.

Det dukker fortsatt opp gamle ting, og da må det være noen som har tid til å gå ut å hente det inn. Det er en del notesamlinger ute i distriktet, bl.a. nedover mot Os. Folkemusikkarkivet er for Rørosområdet, og Mary tenker på sirkumferensen som et kulturområde. «Innafer Cirkumferensa går det ti Pols» står det i brosjyren om Folkemusikkarkivet. Os hører med, det gjør også en del av Nord-Østerdalen og Ålen. S

Folkemusikkarkiv i et levende tradisjonsmiljø

Mary håper at det en dag kan gå an å ansette en folkemusikkarkivarbeider som har en definert arbeidstid og som får betaling. Da kan man jobbe med innsamling av gammelt stoff og gjøre det tilgjengelig for publikum. Det som skjer av spell og dans i dag er også viktig å dokumentere, for det kommer til å være historie om 25 år, derfor har Folkemusikkarkivet et ansvar der også.

-Vi må bør være på Martnan og treff å gjøre opptak. Vi sitter i dag og hører på gammelt fra 1960-tallet. Så artig. Men hva med det som skjer nå? Vi burde være ute og intervjue folk om hva de synes om middagsdansen og slikt, om hvilket inntrykk de har av hvordan folkemusikken og -dansen lever i dag, sier hun.

Studenter

I forbindelse med folkemusikkutdanning rundt omkring er det mange studenter som er ute etter å fordype seg i tradisjonelt stoff – spillemåter, detaljer i takt, rytme, tonalitet, det sosiale og dansetrinn. Studentene skriver masteroppgaver og doktorgradsavhandlinger. Der er folk som er utdannet i tradisjonskunnskap, og ofte veldig flinke med instrument. Ifølge Mary begynner det å bli flere som er de utdannet slik at de er veldig kvalifisert til å bli ansatt som folkemusikkarkivarbeidere.

Mary håper at det finnes noen som vil dele spellmannslivet sitt med å jobbe for arkivet. Det er startet noe som det går an å bygge på.

Kurantgården. Foto: Tove Østby



Byr på aha-opplevelser

Da Rørosmueseet tok over guidingen fra Destinasjon Røros, ble han veid og funnet for gammel. Det forhindrer ikke at Leif Hagen er guidelegenden på Røros. På hans turer møter historien humor, og over alt ligger aha-opplevelsene på lur.

Veien til guidetoppen startet langt ned i mørket i 1976. Leif var med i styret i Olavsgruvas venner. Derfor var det naturlig å stille som guide i Olavsgruva under Gruvearbeiderdagene det året. Siden det har det gått slag i slag. 

– Det ble utallige turer ned og opp fra Olavsgruva. Guiding viste seg å være så hyggelig at jeg ikke kunne slutte med det frivillig, sier Leif Hagen til Rørosnytt.

Han var omvisningsleder i Smelthytta fra 1988 – 1991, og etter det begynte han på Turistkontoret. Der var han til Rørosmuseet tok over guidinga. Leif Hagen ønsket å bli med videre, men slapp ikke igjennom nåløyet på grunn av alderen sin.

– Jeg som trodde museet skulle ta vare på gamle ting, sier Leif Hagen.

Hos Leif Hagen ligger humoren alltid på lur, men bak fleipen ligger det nok en del sorg. Beskjeden om at han ble skrotet var tung å ta med seg. Helt slutt på guidinga har det likevel ikke blitt. Han er blant fast guide for alle kullene av femtiårskonfirmanter. Det kommer en del forespørsler, og Leif er ofte ikke så tung å be.

Leif Hagen har guidet store og små grupper. De største gruppene som skulle ha samtidig guiding var det uværet som brakte til Staden. han har hatt oppsto på grunn av uvær. Når Hurtigruta kunne ikke gå fra Trondheim ble passasjerene kjørt med buss til Røros. De ble delt opp i grupper på opp mot femti personer, og vist rundt i gatene.

Han har guidet på det meste som finnes i gatene. Hagens favorittarena er i Bergtadens Ziir. Der blir han kanskje litt grepet av atmosfæren.

– En gang hadde jeg vandring i kirken med ei gruppe døve med tolker. Da jeg var ferdig åpnet jeg døren for å slippe dem ut. Folk gikk forbi og takket for guidingen, og den siste som gikk ut hadde et spørsmål: «Er du prest?» Jeg svarte selvfølgelig nei på det, og da sa han: » Du burde vært det.» Det var en tilbakemelding jeg satte stor pris på, sier Leif. Han har også hatt med seg flere biskoper på guiding i kirka, og bestått «biskoptesten».

– Du kjørte slalom, men du holder deg innafor, var tilbakemeldingen fra bisko Finn Vagle.

Andre gode minner er knyttet til Torgeir Grimsruds regjeringstid på Håg. Han hadde med seg utallige grupper. En gang var det 20 nederlendere som kom. Jeg kan ikke språket, så vi måtte tenke litt alternativt. De fikk låne sparker, og med utgangspunkt i Røros hotell satte de i gang en skikkelig sparkrace. De hadde sikkert øvd seg på kanalene, så dette kunne de. De startet på hotellet, kjørte nedover Pels, over Korsveien, ned Spellolaveien og til Malmplassen. Den møtte hverken buss eller trailer, og alle kom fram i godt behold.

I nyere tid er Lokalmatsafariene Hagens favoritt. På rundene traff vi Magne og Arnstein på Stensåsen. Jorid og Oda på Vauldalen, Kalsa-Tove på Kalsa og Bjørn Sandnes på Aursnden sik og bacon. Folk ble veldig imponert av historiene på alle disse plassene, og det ble sannelig jeg også, sier Leif.

Det har vært mange diskusjoner om hvordan Røroshistorien skal formidles. Leif Hagen har ikke så stor tro på skjematisk fremstilling med tall og årstall og personnavn. 

– Det kan di få i historietimen. Det er opplevelser vi tilbyr. Jeg tror folk setter veldig pris på humor i historien, eller inspirert av historien. Jeg sier ikke at dette har hendt, men at det kunne ha hendt, sier Leig Hagen.

Han trekker likevel fram noe annet, som han mener er enda viktigere enn humor. 

– Jeg har gått på Røros i 40-50 år, men oppdager hele tiden ting jeg ikke har lagt merke til før. Rare og underlige detaljer, som har sin lille historie i historien. I gata er det for eksempel mange historiske skilt. De vitner om butikker som var der tidligere, om en annen tid og et annet liv. Jeg skule ønske det livet kunne komme tilbake til Storgata. Før var det et yrende liv, og butikker av alle slag over alt. Historien kan fortelles med utgangspunkt i sporene som ligger igjen. Målet er å gi folk en liten aha-opplevelse. Det er aha-opplevelsene som er viktigst, sier Leif.

For å vise hva han mener med det, tar guidelegenden oss tilbake til Bergstadens Ziir. 

– Der henger Fanen til Bergkorpset. på den kan man se en liten blå elefant med ei rosa sløyfe. Øverst over alteret står det C7. Cristian VII var konge i Danmark, dag kirka ble bygget. Elefantordenen er en dansk ridderorden og landets høyeste utmerkelse. En liten blå elefant på ei fane i kirka kan ha en liten aha-opplevelse å by på, sier Leif.

Leif Hagen vet ikke hvordan det skulle gått med ham om han hadde blitt født på Tynset.

– Da vet jeg ikke hva jeg skulle snakket om, men på Røros er det mye å snakke om. Jeg hadde en ledsagertur en gang det var gøttkaldt. Folk kan ikke kuldegrader, og kler seg for å være pene. Vi gikk i 25 kuldegrader. Vi kom opp sleggveien, og la merke til en lettkledd dame. Jeg spurte henne hvordan det gikk, og da svarte hun: «På Røros fryser jeg med glede!» Slike tilbakemeldinger varmer veldig, sier Leif Hagen.

Kjærlighet ved første blikk

Per Sverre Dahl har tatt en ny tur i Falkbergets verden, og formet de to som fikk lide for forbudt kjærlighet, og som sikret forfatterens store gjennombrudd. Det handler om presten Benjamin Sigesmund og Gunhild Bonde i «Den fjerde nattevakt». Keramikkunstneren har fanget øyeblikket da det store dramaet tok til. Navnet på verket er kjærlighet ved første blikk.

Kjærlighet ved første blikk var det også med Per Sverre Dahl og keramikk. Det startet med leire som ikke var av høy nok kvalitet til å lage isolatorer av. I Kvennhuset, som ligger ved elva veg boligfeltet Mælan på Røros, var det en gang en keramisk fabrikk. I Bergersens fabrikk ble det også produsert modellkitt, til produksjon av isolatorer. Det som ble til overs, og ikke kunne brukes i produksjonen, fikk barna for å leke med. Dermed hadde Per Sverre rikelig med modellkitt å øve med i barndommen.

Øvelse gjør som kjent mester, og i dag er Per Sverre Dahl en svært anerkjent kunstner. Blant annet har han blitt en mester i å lage miniatyrer av kjente folk. Han har også utviklet en egen stil. Når en ser en av Per Sverre Dahl figurer er det to ting som kan sies sikkert: Det er lett å se hvem modellen for figuren er, og det er lett å se at den er laget av Per Sverre Dahl.

Dagarbeiderne var nederst på rangstigen i gruvesamfunnet. De ble tilkalt ved behov, tjente lite, og hadde ikke mye å putte i magen….Foto: Tore Østby

I 1984 rigget Per Sverre seg til i en gård i Mørstugata, som ligger i forlengelsen av Kjerkgata. Folk ble invitert inn, for å drikke kaffe og spise pjalt. Per Sverres keramikk tjente som pynt i kafeen. Per Sverre sier han var litt i tvil om keramikken var fin nok, men så viste det seg at de få klagene som kom ikke var på kunsten, men på pjalten.

– Det er mange sterke meninger om pjalt, og det var noen damer som hadde innvendinger. Det er mer enn en måte å lage pjalt på, men for noen er det bare en rett måte. Hva som er den rette måten varierer, sier Per Sverre Dahl.

Nå er pjaltbakinga for lengst overlatt til andre, og i gården er det nå galleri og verksted. I tillegg er det mange historier. Hver skulptur har sin historie.

– Folk vi gjerne ha en historie. Kunst og historie går godt sammen. Slik ligger historien jeg forteller i inspirasjonen til skulpturene. På Røros er det mye å ta av. Noen ganger er det karakterer fra gruvehistorien. Andre ganger er det Falkbergets romaner som gir inspirasjon. Noen ganger er det samtidshistorie og popstjerner, sier Per Sverre.

Inne i verkstedet står hele The Rolling Stones. De langsrakte tynne rockerne er lett å kjenne igjen. Folk blir forundret når de ser de lange tynne kroppene, og lurer på hvordan Per Sverre får det til.

Det er to spørsmål jeg får nesten hver dag. Det er om jeg bruker ståltråd i figurene for å holde dem oppe, og det andre er om det går an å leve av dette. Det er ingen tråder ikke i figurene. Keramikken krymper 10-14 % under brenning, og med en ståltråd inni, ville figurene sprukket. Det går an å leve av dette. Det gjør det fordi vi er der vi er, og fordi mange kommer for å besøke oss, rett og slett! sier Per Sverre Dahl.

Det er lett å kjenne igjen the Rolling Stones. Foto: Tore Østby

Påskleker med solskinn i

Spellmann Iver Christensen Kuraas (1789 – 1860) var en mye brukt spellmann på 1800-tallet. I tillegg til å være spellmann laget han leker, bl.a. to påskleker. Iver var født på Rugldalen, og var døpt Iver Christensen Sandkjernan. 

Iver var sterkt knyttet til Muggruva som lå i fjellet ovenfor Rugldalen. På den tiden var Muggruva til Røros Kobberverk en av de største arbeidsplassene i Rørosdistriktet. Far til Iver, Kristen Iversen Sandkjernan, var arbeidsleder på Muggruva. 

Ekteskap

I 1813 giftet Iver seg med Marit Pedersdatter Kuraas. Ekteparet tok over gården som Marit kom fra og flyttet dit. De tok over gården etter Marit sin barnløse onkel. Iver og Marit fikk tre barn. Marit døde i 1837. 

Påsklek

I påskhelgen brukte Iver og to spellmannskammerater å treffes. Det var Jørgen Pedersen Reitan (1784 – 1863) født Rugelsjøen, og Ellev E. Vintervold. Iver og Jørgen var med i Bergkorpset på Røros. Der Iver spilte fele og Jørgen spilte klarinett. «lek» i spell- og danskonteksten lokalt er en pols. 

– Det skulle være mye solskinn påsklekene. Iver sa selv at han var notekyndig, men han måtte til en av de to andre for å lese korrektur på lekene han hadde skrevet, forteller spellmann Mads Kuraas. 

I tilknytning til at han laget leker skal han en gang ha sagt: ”Je gjol leka, men je mått åt Vintervolla før å få dem rensa”. Han mente at lekene ikke var godkjente før ”gammelstigeren” og ”Holmen” hadde fått sine ord med i laget. 

Påsklekene blir fortsatt spilt i Rørosområdet. 

Spellmann Mads Kuraas. Foto: Tove Østby

– Den ene påskleken er gammeldags, den andre er mer moderne. Kanskje inspirert av det som var i Bergkorpset, mens den andre var inspirert av det som var på Glåmos på den tiden, sier Mads. Han legger til at Iver lærte bort leker. Sulhusgubben har nok lært en del av han som igjen ført til tradisjonen som vi har i dag. 

Iver sin sønnesønn var den kjente foregangsmann Iver O. Kuraas (1839 – 1920), som også var spellmann. 

Kilder: Intervju med Mads Kuraas. Boken ”Pols i Rørostraktom” av Sven Nyhus. Og boka ”Den store leken” av Einar Gjærevold, John Ole Morken og Anders J. Reitan. 



Kjærlighetens smerte i Bergstadens Ziir

I mange år har det vært tradisjon å lese tekster av eller om Falkberget på Skjærtorsdag i Røros kirke. De første årene ble det arrangert lesevaker med lesning av hele «Den fjerde nattevakt». Senere ble det utviklet nye opplegg med utdrag av forskjellige Falkbergettekster. Det har vært utdrag fra Nattens brød, Christianus sextus og Den fjerde nattevakt, og et par ganger har det vært Naglerne eller jernet fra Norden som tekst. Ulike lesere og musikere har bidratt opp igjennom årene.

Årets leseprogram heter «Kjærlighetens smerte – Den fjerde nattevakt i kortform». Det er Eiliv Grue som har forestått tekstutvalget. Han har laget et opplegg med sentrale tekster fra Den fjerde nattevakt. Leseprogrammet vil vare rundt to timer. Gisle Ødegård er tekstleser. Både Eiliv og Gisle har bidratt til disse leseprogrammene mange ganger tidligere også.

Det er Røros kirkeforum, som er arrangør av leseprogrammet, en lokal avdeling av Norske kirkeakademier som arbeider i skjæringspunktet mellom kunst, kultur, kirke og teologi.

– Vi er stolte av årets program, og håper mange finner veien til kirka, sier sogneprest Harald Hauge.

Foto: Tove Østby

Fortellinger fra fjerne land

Førstkommende søndag, Palmesøndag arrangerer Røros Fortellerscene sin andre fortellerkveld på Thomasgaarden. Denne gangen er det Harald Hauge som skal fortelle fortellinger fra Japan og bidra musikalsk, i tillegg til at Torny Wigum, kjent fra bla Nea Radio og Rørospodden skal fortelle fra sitt opphold i Ecuador.

Harald Hauge. Foto: Privat

De fleste kjenner Harald Hauge som sokneprest i Røros og Hitterdal, men Harald er også en fremragende pianist og sanger. Søndag kveld får publikum oppleve han både som forteller og musiker. Med misjonærforeldre, hadde Harald deler av oppveksten sin i Japan, og i løpet av disse årene ble han godt kjent med den japanske fortellertradisjonen. I Thomasgaarden vil han fortelle flere japanske folkeeventyr og han vil gi publikum musikalske smakebiter fra den japanske musikkverdenen.

-Torny Wigum skal fortelle fra sitt opphold i Ecuador, og vi gleder oss til å bli bedre kjent med hennes historie og fra hennes besøk i det eksotiske landet, sier Kirsti Sæter, som er initiativtaker til Røros Fortellerscene. Kirsti vil også bidra med fortellinger, og Harald og Kirsti kommer selvsagt til å spille og synge for publikum.

Torny Wigum. Foto: Privat

Kirsti legger til at Fortellingenes kraft har hatt stor betydning mange steder rundt om i verden, og i mange kulturer står fortellingene fortsatt sterkt som samlingspunkt, som moraliserende vokter eller som underholder. Likhetstrekkene mellom de ulike folkeeventyrene rundt om i verden er mange, og kanskje kommer vi til å kjenne igjen trekk fra vår egen fortellertradisjon når vi hører Harald og Kirsti fortelle fortellinger fra fjerne land. Torny gir oss ei fortelling om Ecuador slik hun har lært å kjenne stedet. Kom gjerne litt før og smak Anne Lises gode middag, snakk med gode venner og nyt påskehøytidas første helgekveld.

Gleder seg til fortellerkveld. Kirsti Sæter og Anne Lise Ødegård. Foto: Tove Østby




Salsakurs og tur til Cuba

I fjor arrangerte Salsa Røros v/Ingunn Haugseggen salsakurs på Røros. I høst skal de arrangere nye kurs i salsa. I fjor ble det kjørt to kurs i salsa 1, og de var populære

Ingunn har fått en del forespørsler om hun ikke kan sette opp salsakurs igjen. Første plan nå er å sette opp Salsa 1 ei helg i september. Det er for nybegynnere, og for de som evt ønsker repitisjon på salsa 1 fra i fjor. Hvis det blir nok interesserte, så settes det opp Salsa 2 kurs i oktober/november. Det er lurt at det ikke går for lenge fra salsa 1 til salsa 2, salsa 1 er grunnleggende og det er først på salsa 2 at man begynner å lære turer.

Ingunn synes at det viktigste med salsa er at det er veldig gøy. Selv om det kan virke litt vanskelig og strevsamt så er det som regel artig slik at man glemmer det vanskelige. Når man først har kommet seg litt i gang så synes man at det er enklere etter hvert.

Det er interesse for salsa på Røros.

-Det er flere som har lyst til å prøve. I salsa som andre danser er det som oftest flere kvinner enn menn, så vi oppfordrer jo menn til å bli med. Man trenger ikke å være par for å melde seg på salsakurs. Vi passer på å ha en grei fordeling på menn og kvinner, og itillegg til instruktørene så er vi et par jenter som kan danse mann også. Forrige gang det var kurs hadde de en grei fordeling mellom kjønnene, sier Ingunn Haugseggen.

Interessen for salsa

Ingunn fikk interesse for salsa mens hun bodde i Sandnes. Hun ble invitert med til en salsabar i Stavanger av ei venninne. Etterpå meldte Ingunn seg på et kurs og dermed kom interessen for fullt.

– Du kan fort bli hektet på å danse salsa og når du blir det, så er det det du lever og ånder for, sier Ingunn.

Ingunn tok sitt første salsakurs i 2010. Da tok hun alle kursene som hun kunne ta på rappen. Ei annen venninne arrangerte turer til Cuba, og Ingunn ble med til Cuba for å kunne danse mer. Der er det salsadans nesten døgnet rundt. Ingunn har vært på Cuba fire ganger, tre ganger på arrangert tur med gruppe, og en gang alene. I januar 2019 arrangerer hun selv tur til Havana, Cuba. Hun har lyst til at flere enn henne skal få oppleve Cuba, salsaens hjemland, og alt det fine som kan oppleves der.

Ingunn driver Frøken Martin i Kjerkgata., og ettersom januar er en rolig måned for butikkene på Røros, er det en fin måned å ta ferie på. Rundt 20 personer har foreløpig sagt at de er interessert i å bli med. På turen er det plass til ca 25 personer. Turen går til Havana på Cuba, og varer i 7 dager, med 5 dager à 3 t dans på formiddagen, der alle får hver sin instruktør. På kvelden går de ut sammen med instruktørene, enten på konsert med et kjent Cubansk salsaband, eller på et av de mange dansestedene som finnes i Havana.  Det er mange danseskoler på Cuba, og Ingunn kjenner flere som driver med det, så hun vet de blir tatt godt vare på. Turen inkluderer 5 dager dans på dagen og ut på kvelden, samt overnatting i private casa/rom i Havana. Det er veldig populært med private casa på Cuba, man blir veldig godt tatt vare på, og kommer helt innpå cubanerne. Flybillett kommer i tillegg, Ingunn regner med at det vil bli deltakere fra flere steder i Norge, ikke bare fra Røros.

-Cuba er en veldig spennende plass å reise til. Ikke bare for salsaen, men det er så mye å oppleve der, bl.a kulturen og de har sol og varme med fine strender. Det er mange som ønsker å reise til Cuba, sier Ingunn.



Innsigelse om skifting av vinduer vedtatt

Fylkesutvalget har vedtatt innsigelse mot å tillate skifting av gamle vinduer i husene i Røros sentrum. Vedtaket sier at nytt forslag til reguleringsplanens bestemmelse 12.1.6, som kom inn i andre gangs høring, tas ut av planbestemmelsene. I saksutredningen varslet Riksantikvaren, at endringen vedtatt av Planutvalget på Røros, ikke kan aksepteres.

Vedtaket er en seier for de som har kjempet for bevaring og restaurering av de gamle vinduene i husene i sentrum. Samtidig viser vedtaket at det ikke er et reelt lokaldemokrati på dette området. Her får lokalpolitikerne bestemme bare så lenge de bestemmer slik sentrale myndigheter vil ha det.

Her er Fylkesutvalget sitt vedtak:
Trøndelag fylkeskommune har som regional kulturminnemyndighet innsigelse til forslag til bestemmelser i områdeplan for Røros sentrum, som åpner for at vinduer og dører eldre enn 1960 kan skiftes ut, dersom følgende punkt ikke etterkommes:

1. Nytt forslag til reguleringsplanens bestemmelse 12.1.6, som kom inn i andre gangs høring, tas ut av planbestemmelsene.

2. Forslagettilreguleringsplanensbestemmelse12.1.6erstattesmed forslaget fra første gangs høring:

«Vinduer og dører eldre enn 1960 skal bevares. Vinduer og dører yngre enn dette kan skiftes, så lenge følgende er oppfylt:»

Resten av vedtaket fra Planutvalget er det ingen innsigelser mot.