Kultur

Byr på aha-opplevelser

av

Da Rørosmueseet tok over guidingen fra Destinasjon Røros, ble han veid og funnet for gammel. Det forhindrer ikke at Leif Hagen er guidelegenden på Røros. På hans turer møter historien humor, og over alt ligger aha-opplevelsene på lur.

Veien til guidetoppen startet langt ned i mørket i 1976. Leif var med i styret i Olavsgruvas venner. Derfor var det naturlig å stille som guide i Olavsgruva under Gruvearbeiderdagene det året. Siden det har det gått slag i slag. 

– Det ble utallige turer ned og opp fra Olavsgruva. Guiding viste seg å være så hyggelig at jeg ikke kunne slutte med det frivillig, sier Leif Hagen til Rørosnytt.

Han var omvisningsleder i Smelthytta fra 1988 – 1991, og etter det begynte han på Turistkontoret. Der var han til Rørosmuseet tok over guidinga. Leif Hagen ønsket å bli med videre, men slapp ikke igjennom nåløyet på grunn av alderen sin.

– Jeg som trodde museet skulle ta vare på gamle ting, sier Leif Hagen.

Hos Leif Hagen ligger humoren alltid på lur, men bak fleipen ligger det nok en del sorg. Beskjeden om at han ble skrotet var tung å ta med seg. Helt slutt på guidinga har det likevel ikke blitt. Han er blant fast guide for alle kullene av femtiårskonfirmanter. Det kommer en del forespørsler, og Leif er ofte ikke så tung å be.

Leif Hagen har guidet store og små grupper. De største gruppene som skulle ha samtidig guiding var det uværet som brakte til Staden. han har hatt oppsto på grunn av uvær. Når Hurtigruta kunne ikke gå fra Trondheim ble passasjerene kjørt med buss til Røros. De ble delt opp i grupper på opp mot femti personer, og vist rundt i gatene.

Han har guidet på det meste som finnes i gatene. Hagens favorittarena er i Bergtadens Ziir. Der blir han kanskje litt grepet av atmosfæren.

– En gang hadde jeg vandring i kirken med ei gruppe døve med tolker. Da jeg var ferdig åpnet jeg døren for å slippe dem ut. Folk gikk forbi og takket for guidingen, og den siste som gikk ut hadde et spørsmål: «Er du prest?» Jeg svarte selvfølgelig nei på det, og da sa han: » Du burde vært det.» Det var en tilbakemelding jeg satte stor pris på, sier Leif. Han har også hatt med seg flere biskoper på guiding i kirka, og bestått «biskoptesten».

– Du kjørte slalom, men du holder deg innafor, var tilbakemeldingen fra bisko Finn Vagle.

Andre gode minner er knyttet til Torgeir Grimsruds regjeringstid på Håg. Han hadde med seg utallige grupper. En gang var det 20 nederlendere som kom. Jeg kan ikke språket, så vi måtte tenke litt alternativt. De fikk låne sparker, og med utgangspunkt i Røros hotell satte de i gang en skikkelig sparkrace. De hadde sikkert øvd seg på kanalene, så dette kunne de. De startet på hotellet, kjørte nedover Pels, over Korsveien, ned Spellolaveien og til Malmplassen. Den møtte hverken buss eller trailer, og alle kom fram i godt behold.

I nyere tid er Lokalmatsafariene Hagens favoritt. På rundene traff vi Magne og Arnstein på Stensåsen. Jorid og Oda på Vauldalen, Kalsa-Tove på Kalsa og Bjørn Sandnes på Aursnden sik og bacon. Folk ble veldig imponert av historiene på alle disse plassene, og det ble sannelig jeg også, sier Leif.

Det har vært mange diskusjoner om hvordan Røroshistorien skal formidles. Leif Hagen har ikke så stor tro på skjematisk fremstilling med tall og årstall og personnavn. 

– Det kan di få i historietimen. Det er opplevelser vi tilbyr. Jeg tror folk setter veldig pris på humor i historien, eller inspirert av historien. Jeg sier ikke at dette har hendt, men at det kunne ha hendt, sier Leig Hagen.

Han trekker likevel fram noe annet, som han mener er enda viktigere enn humor. 

– Jeg har gått på Røros i 40-50 år, men oppdager hele tiden ting jeg ikke har lagt merke til før. Rare og underlige detaljer, som har sin lille historie i historien. I gata er det for eksempel mange historiske skilt. De vitner om butikker som var der tidligere, om en annen tid og et annet liv. Jeg skule ønske det livet kunne komme tilbake til Storgata. Før var det et yrende liv, og butikker av alle slag over alt. Historien kan fortelles med utgangspunkt i sporene som ligger igjen. Målet er å gi folk en liten aha-opplevelse. Det er aha-opplevelsene som er viktigst, sier Leif.

For å vise hva han mener med det, tar guidelegenden oss tilbake til Bergstadens Ziir. 

– Der henger Fanen til Bergkorpset. på den kan man se en liten blå elefant med ei rosa sløyfe. Øverst over alteret står det C7. Cristian VII var konge i Danmark, dag kirka ble bygget. Elefantordenen er en dansk ridderorden og landets høyeste utmerkelse. En liten blå elefant på ei fane i kirka kan ha en liten aha-opplevelse å by på, sier Leif.

Leif Hagen vet ikke hvordan det skulle gått med ham om han hadde blitt født på Tynset.

– Da vet jeg ikke hva jeg skulle snakket om, men på Røros er det mye å snakke om. Jeg hadde en ledsagertur en gang det var gøttkaldt. Folk kan ikke kuldegrader, og kler seg for å være pene. Vi gikk i 25 kuldegrader. Vi kom opp sleggveien, og la merke til en lettkledd dame. Jeg spurte henne hvordan det gikk, og da svarte hun: «På Røros fryser jeg med glede!» Slike tilbakemeldinger varmer veldig, sier Leif Hagen.

Kjærlighet ved første blikk

av

Per Sverre Dahl har tatt en ny tur i Falkbergets verden, og formet de to som fikk lide for forbudt kjærlighet, og som sikret forfatterens store gjennombrudd. Det handler om presten Benjamin Sigesmund og Gunhild Bonde i «Den fjerde nattevakt». Keramikkunstneren har fanget øyeblikket da det store dramaet tok til. Navnet på verket er kjærlighet ved første blikk.

Kjærlighet ved første blikk var det også med Per Sverre Dahl og keramikk. Det startet med leire som ikke var av høy nok kvalitet til å lage isolatorer av. I Kvennhuset, som ligger ved elva veg boligfeltet Mælan på Røros, var det en gang en keramisk fabrikk. I Bergersens fabrikk ble det også produsert modellkitt, til produksjon av isolatorer. Det som ble til overs, og ikke kunne brukes i produksjonen, fikk barna for å leke med. Dermed hadde Per Sverre rikelig med modellkitt å øve med i barndommen.

Øvelse gjør som kjent mester, og i dag er Per Sverre Dahl en svært anerkjent kunstner. Blant annet har han blitt en mester i å lage miniatyrer av kjente folk. Han har også utviklet en egen stil. Når en ser en av Per Sverre Dahl figurer er det to ting som kan sies sikkert: Det er lett å se hvem modellen for figuren er, og det er lett å se at den er laget av Per Sverre Dahl.

Dagarbeiderne var nederst på rangstigen i gruvesamfunnet. De ble tilkalt ved behov, tjente lite, og hadde ikke mye å putte i magen….Foto: Tore Østby

I 1984 rigget Per Sverre seg til i en gård i Mørstugata, som ligger i forlengelsen av Kjerkgata. Folk ble invitert inn, for å drikke kaffe og spise pjalt. Per Sverres keramikk tjente som pynt i kafeen. Per Sverre sier han var litt i tvil om keramikken var fin nok, men så viste det seg at de få klagene som kom ikke var på kunsten, men på pjalten.

– Det er mange sterke meninger om pjalt, og det var noen damer som hadde innvendinger. Det er mer enn en måte å lage pjalt på, men for noen er det bare en rett måte. Hva som er den rette måten varierer, sier Per Sverre Dahl.

Nå er pjaltbakinga for lengst overlatt til andre, og i gården er det nå galleri og verksted. I tillegg er det mange historier. Hver skulptur har sin historie.

– Folk vi gjerne ha en historie. Kunst og historie går godt sammen. Slik ligger historien jeg forteller i inspirasjonen til skulpturene. På Røros er det mye å ta av. Noen ganger er det karakterer fra gruvehistorien. Andre ganger er det Falkbergets romaner som gir inspirasjon. Noen ganger er det samtidshistorie og popstjerner, sier Per Sverre.

Inne i verkstedet står hele The Rolling Stones. De langsrakte tynne rockerne er lett å kjenne igjen. Folk blir forundret når de ser de lange tynne kroppene, og lurer på hvordan Per Sverre får det til.

Det er to spørsmål jeg får nesten hver dag. Det er om jeg bruker ståltråd i figurene for å holde dem oppe, og det andre er om det går an å leve av dette. Det er ingen tråder ikke i figurene. Keramikken krymper 10-14 % under brenning, og med en ståltråd inni, ville figurene sprukket. Det går an å leve av dette. Det gjør det fordi vi er der vi er, og fordi mange kommer for å besøke oss, rett og slett! sier Per Sverre Dahl.

Det er lett å kjenne igjen the Rolling Stones. Foto: Tore Østby

Påskleker med solskinn i

av

Spellmann Iver Christensen Kuraas (1789 – 1860) var en mye brukt spellmann på 1800-tallet. I tillegg til å være spellmann laget han leker, bl.a. to påskleker. Iver var født på Rugldalen, og var døpt Iver Christensen Sandkjernan. 

Iver var sterkt knyttet til Muggruva som lå i fjellet ovenfor Rugldalen. På den tiden var Muggruva til Røros Kobberverk en av de største arbeidsplassene i Rørosdistriktet. Far til Iver, Kristen Iversen Sandkjernan, var arbeidsleder på Muggruva. 

Ekteskap

I 1813 giftet Iver seg med Marit Pedersdatter Kuraas. Ekteparet tok over gården som Marit kom fra og flyttet dit. De tok over gården etter Marit sin barnløse onkel. Iver og Marit fikk tre barn. Marit døde i 1837. 

Påsklek

I påskhelgen brukte Iver og to spellmannskammerater å treffes. Det var Jørgen Pedersen Reitan (1784 – 1863) født Rugelsjøen, og Ellev E. Vintervold. Iver og Jørgen var med i Bergkorpset på Røros. Der Iver spilte fele og Jørgen spilte klarinett. «lek» i spell- og danskonteksten lokalt er en pols. 

– Det skulle være mye solskinn påsklekene. Iver sa selv at han var notekyndig, men han måtte til en av de to andre for å lese korrektur på lekene han hadde skrevet, forteller spellmann Mads Kuraas. 

I tilknytning til at han laget leker skal han en gang ha sagt: ”Je gjol leka, men je mått åt Vintervolla før å få dem rensa”. Han mente at lekene ikke var godkjente før ”gammelstigeren” og ”Holmen” hadde fått sine ord med i laget. 

Påsklekene blir fortsatt spilt i Rørosområdet. 

Spellmann Mads Kuraas. Foto: Tove Østby

– Den ene påskleken er gammeldags, den andre er mer moderne. Kanskje inspirert av det som var i Bergkorpset, mens den andre var inspirert av det som var på Glåmos på den tiden, sier Mads. Han legger til at Iver lærte bort leker. Sulhusgubben har nok lært en del av han som igjen ført til tradisjonen som vi har i dag. 

Iver sin sønnesønn var den kjente foregangsmann Iver O. Kuraas (1839 – 1920), som også var spellmann. 

Kilder: Intervju med Mads Kuraas. Boken ”Pols i Rørostraktom” av Sven Nyhus. Og boka ”Den store leken” av Einar Gjærevold, John Ole Morken og Anders J. Reitan. 



Kjærlighetens smerte i Bergstadens Ziir

av

I mange år har det vært tradisjon å lese tekster av eller om Falkberget på Skjærtorsdag i Røros kirke. De første årene ble det arrangert lesevaker med lesning av hele «Den fjerde nattevakt». Senere ble det utviklet nye opplegg med utdrag av forskjellige Falkbergettekster. Det har vært utdrag fra Nattens brød, Christianus sextus og Den fjerde nattevakt, og et par ganger har det vært Naglerne eller jernet fra Norden som tekst. Ulike lesere og musikere har bidratt opp igjennom årene.

Årets leseprogram heter «Kjærlighetens smerte – Den fjerde nattevakt i kortform». Det er Eiliv Grue som har forestått tekstutvalget. Han har laget et opplegg med sentrale tekster fra Den fjerde nattevakt. Leseprogrammet vil vare rundt to timer. Gisle Ødegård er tekstleser. Både Eiliv og Gisle har bidratt til disse leseprogrammene mange ganger tidligere også.

Det er Røros kirkeforum, som er arrangør av leseprogrammet, en lokal avdeling av Norske kirkeakademier som arbeider i skjæringspunktet mellom kunst, kultur, kirke og teologi.

– Vi er stolte av årets program, og håper mange finner veien til kirka, sier sogneprest Harald Hauge.

Foto: Tove Østby

Fortellinger fra fjerne land

av

Førstkommende søndag, Palmesøndag arrangerer Røros Fortellerscene sin andre fortellerkveld på Thomasgaarden. Denne gangen er det Harald Hauge som skal fortelle fortellinger fra Japan og bidra musikalsk, i tillegg til at Torny Wigum, kjent fra bla Nea Radio og Rørospodden skal fortelle fra sitt opphold i Ecuador.

Harald Hauge. Foto: Privat

De fleste kjenner Harald Hauge som sokneprest i Røros og Hitterdal, men Harald er også en fremragende pianist og sanger. Søndag kveld får publikum oppleve han både som forteller og musiker. Med misjonærforeldre, hadde Harald deler av oppveksten sin i Japan, og i løpet av disse årene ble han godt kjent med den japanske fortellertradisjonen. I Thomasgaarden vil han fortelle flere japanske folkeeventyr og han vil gi publikum musikalske smakebiter fra den japanske musikkverdenen.

-Torny Wigum skal fortelle fra sitt opphold i Ecuador, og vi gleder oss til å bli bedre kjent med hennes historie og fra hennes besøk i det eksotiske landet, sier Kirsti Sæter, som er initiativtaker til Røros Fortellerscene. Kirsti vil også bidra med fortellinger, og Harald og Kirsti kommer selvsagt til å spille og synge for publikum.

Torny Wigum. Foto: Privat

Kirsti legger til at Fortellingenes kraft har hatt stor betydning mange steder rundt om i verden, og i mange kulturer står fortellingene fortsatt sterkt som samlingspunkt, som moraliserende vokter eller som underholder. Likhetstrekkene mellom de ulike folkeeventyrene rundt om i verden er mange, og kanskje kommer vi til å kjenne igjen trekk fra vår egen fortellertradisjon når vi hører Harald og Kirsti fortelle fortellinger fra fjerne land. Torny gir oss ei fortelling om Ecuador slik hun har lært å kjenne stedet. Kom gjerne litt før og smak Anne Lises gode middag, snakk med gode venner og nyt påskehøytidas første helgekveld.

Gleder seg til fortellerkveld. Kirsti Sæter og Anne Lise Ødegård. Foto: Tove Østby




Salsakurs og tur til Cuba

av

I fjor arrangerte Salsa Røros v/Ingunn Haugseggen salsakurs på Røros. I høst skal de arrangere nye kurs i salsa. I fjor ble det kjørt to kurs i salsa 1, og de var populære

Ingunn har fått en del forespørsler om hun ikke kan sette opp salsakurs igjen. Første plan nå er å sette opp Salsa 1 ei helg i september. Det er for nybegynnere, og for de som evt ønsker repitisjon på salsa 1 fra i fjor. Hvis det blir nok interesserte, så settes det opp Salsa 2 kurs i oktober/november. Det er lurt at det ikke går for lenge fra salsa 1 til salsa 2, salsa 1 er grunnleggende og det er først på salsa 2 at man begynner å lære turer.

Ingunn synes at det viktigste med salsa er at det er veldig gøy. Selv om det kan virke litt vanskelig og strevsamt så er det som regel artig slik at man glemmer det vanskelige. Når man først har kommet seg litt i gang så synes man at det er enklere etter hvert.

Det er interesse for salsa på Røros.

-Det er flere som har lyst til å prøve. I salsa som andre danser er det som oftest flere kvinner enn menn, så vi oppfordrer jo menn til å bli med. Man trenger ikke å være par for å melde seg på salsakurs. Vi passer på å ha en grei fordeling på menn og kvinner, og itillegg til instruktørene så er vi et par jenter som kan danse mann også. Forrige gang det var kurs hadde de en grei fordeling mellom kjønnene, sier Ingunn Haugseggen.

Interessen for salsa

Ingunn fikk interesse for salsa mens hun bodde i Sandnes. Hun ble invitert med til en salsabar i Stavanger av ei venninne. Etterpå meldte Ingunn seg på et kurs og dermed kom interessen for fullt.

– Du kan fort bli hektet på å danse salsa og når du blir det, så er det det du lever og ånder for, sier Ingunn.

Ingunn tok sitt første salsakurs i 2010. Da tok hun alle kursene som hun kunne ta på rappen. Ei annen venninne arrangerte turer til Cuba, og Ingunn ble med til Cuba for å kunne danse mer. Der er det salsadans nesten døgnet rundt. Ingunn har vært på Cuba fire ganger, tre ganger på arrangert tur med gruppe, og en gang alene. I januar 2019 arrangerer hun selv tur til Havana, Cuba. Hun har lyst til at flere enn henne skal få oppleve Cuba, salsaens hjemland, og alt det fine som kan oppleves der.

Ingunn driver Frøken Martin i Kjerkgata., og ettersom januar er en rolig måned for butikkene på Røros, er det en fin måned å ta ferie på. Rundt 20 personer har foreløpig sagt at de er interessert i å bli med. På turen er det plass til ca 25 personer. Turen går til Havana på Cuba, og varer i 7 dager, med 5 dager à 3 t dans på formiddagen, der alle får hver sin instruktør. På kvelden går de ut sammen med instruktørene, enten på konsert med et kjent Cubansk salsaband, eller på et av de mange dansestedene som finnes i Havana.  Det er mange danseskoler på Cuba, og Ingunn kjenner flere som driver med det, så hun vet de blir tatt godt vare på. Turen inkluderer 5 dager dans på dagen og ut på kvelden, samt overnatting i private casa/rom i Havana. Det er veldig populært med private casa på Cuba, man blir veldig godt tatt vare på, og kommer helt innpå cubanerne. Flybillett kommer i tillegg, Ingunn regner med at det vil bli deltakere fra flere steder i Norge, ikke bare fra Røros.

-Cuba er en veldig spennende plass å reise til. Ikke bare for salsaen, men det er så mye å oppleve der, bl.a kulturen og de har sol og varme med fine strender. Det er mange som ønsker å reise til Cuba, sier Ingunn.



Innsigelse om skifting av vinduer vedtatt

av

Fylkesutvalget har vedtatt innsigelse mot å tillate skifting av gamle vinduer i husene i Røros sentrum. Vedtaket sier at nytt forslag til reguleringsplanens bestemmelse 12.1.6, som kom inn i andre gangs høring, tas ut av planbestemmelsene. I saksutredningen varslet Riksantikvaren, at endringen vedtatt av Planutvalget på Røros, ikke kan aksepteres.

Vedtaket er en seier for de som har kjempet for bevaring og restaurering av de gamle vinduene i husene i sentrum. Samtidig viser vedtaket at det ikke er et reelt lokaldemokrati på dette området. Her får lokalpolitikerne bestemme bare så lenge de bestemmer slik sentrale myndigheter vil ha det.

Her er Fylkesutvalget sitt vedtak:
Trøndelag fylkeskommune har som regional kulturminnemyndighet innsigelse til forslag til bestemmelser i områdeplan for Røros sentrum, som åpner for at vinduer og dører eldre enn 1960 kan skiftes ut, dersom følgende punkt ikke etterkommes:

1. Nytt forslag til reguleringsplanens bestemmelse 12.1.6, som kom inn i andre gangs høring, tas ut av planbestemmelsene.

2. Forslagettilreguleringsplanensbestemmelse12.1.6erstattesmed forslaget fra første gangs høring:

«Vinduer og dører eldre enn 1960 skal bevares. Vinduer og dører yngre enn dette kan skiftes, så lenge følgende er oppfylt:»

Resten av vedtaket fra Planutvalget er det ingen innsigelser mot.

Stiller ut på Kunstmuseet

av

På lørdag åpnet Vegar Moen sin utstilling på Kunstmuseet Nord-Trøndelag. Utstillingen som heter «Apparaten som gör konsten» skal stå fremme til 1. juni 2019.

Vegar er fra Røros, men nå bosatt i Malmø. Han er fotograf og kunstner, utdannet fra Kunstakademiet i Trondheim.

Om utstillingen: Polisen i Sverige har definert 61 bydeler som utsatte områder og risikosoner. Her er kriminaliteten mer omfattende og brutal enn i resten av landet. De sosiale problemene er større. Politi, ambulanse- og brannpersonell har problemer med å utføre oppdragene sine på grunn av steinkasting, skyting og biler som settes i brann.

I de fleste tilfellene handler det om bydeler fra det såkalte miljonprogrammet; boligblokker bygget på slutten av 60-tallet for å gi bedre levestandard til de som fikk jobb i fabrikkene. I disse bydelene finner vi i dag nesten ingen etnisk svensk. Områdene blir også kalt nogo-zones, opprinnelig et militært begrep som handler om rebellkontrollerte landsdeler i en borgerkrig.

Mange politikere bruker sin versjon av det som skjer i Sverige for å skremme og fremme sin sak. Sverigedemokraterna, Sveriges tredje største parti, kaller disse områdene fortapte områder. Noen norske politikere kaller det svenske tilstander.

-Jeg var nysgjerrig på disse områdene og ville møte menneskene som bor der.
Sommeren og høsten 2018 reiste jeg til hver av de 61 sonene og fotograferte portretter.

Bakgrunnen for dette ligger ganske langt tilbake i tid. Jeg var utvekslings-student i USA 1984-85, og kom til et område som var typisk segregert, med hvite på den ene siden av elva og fattige svarte på den andre. Jeg havnet selvfølgelig på den hvite siden, men det første som hendte var at jeg ble gitarist i et funkband med seks svarte musikere. De bodde alle i den fattigste delen av byenog ingen av vennene mine derfra eller vertsfamilien turte å gå medmeg dit fordi man risikerte å bli ranet eller drept. Etter en stund var jeg lommekjent og kunne komme og gå som jeg ville. Jeg fikk mange gode venner der. Denne erfaringen; følelsen av at det ikke var så farlig likevel har vært viktig for meg senere i livet. Og nå ville jeg gjenoppleve dette. Var det å be om bråk? Sette opp kameraet midt i den svenske gjengkriminaliteten?

Noe av det fine med et håndholdt storformatkamera fra 1917 er at folk blir nysgjerrige. Når jeg har reist rundt med et slikt kamera tidligere for å fotografere arkitektur og landskap, har det kommet folk bort til meg og sagt «fotografer meg i stedet». Det er noe høytidelig med et gammelt kamera; belgen og de store knappene. Det tiltrekker seg folk, enten det er gamle damer eller gangsters. Jeg ville bruke dette til å gjøre noe positivt, få kontakt, sier Vegar Moen.

Serien består av 61 bilder. Ett portrett fra hvert område, med bare stedsnavnet som tittel.

Synden og gleden på Fjøsakademiet i kveld

av

I kveld, 7.april vises verket «Synden og gleden» på Fjøsakademiet. Dette er en annerledes og spenstig konsert/forestilling med den prisbelønte folkemusikeren Unni Løvlid og Alpaca Ensemble. Sistnevnte består vanligvis av 2 strykere og en pianist men er for anledningen utvidet med bandoneon, perkusjon og lyddesign! (Bandoneon er et slags søramerikansk trekkspill, brukt i tangomusikk).

Unni Løvlid er kjent for hennes fantastiske formidlingsevner og for å benytte seg av flere stilarter, som jazz og samtidsmusikk. Komponisten Trygve Brøske har tatt utgangspunkt i norske folketoner, salmer, sanger og revyviser som alle kretser rundt temaet synd og glede før og nå.

Verket “Synden og Gleden” viser også på en humoristisk måte hva vi oppfatter som synd i dag. Verket er et møte mellom folkemusikktradisjonen, vestlig kunstmusikk og improvisasjon og bruker elementer fra scenekunst og visuell kunst.

Medvirkende:
Unni Løvlid, sang
Jovan Pavlovic, trekkspill
Sigrid Stang, fiolin
Marianne B. Lie, cello
Else Bø, piano
Tor Haugerud, perkusjon

Alpaca Ensemble har gitt ut åtte fonogram som inkluderer en barneplate, fem plater i samarbeid med Eirik Hegdal, og en Spellemannsnominert utgivelse av Lene Grenagers kammermusikk fra 2010. I 2019 lanserer de plata “Synden og Gleden”, en plate mednyskrevet musikk inspirert av norsk folkemusikk, med komponist Trygve Brøske og folkemusiker Unni Løvlid.

Hilma Nikolaisen på Ungdommens Hus

av

Fredag 12.april blir det konsert med Hilma Nikolaisen på Ungdommens Hus Røros. Konserten er gratis for alle under 18 år, UH-medlem og klubbkretsen. Dette er et rusfritt arrangement med fri aldersgrense.

-Hilma Nikolaisen ble nominert til Spellemann for «Puzzler», hennes første fullengder under eget navn etter å ha vært bassist i bl.a. Serena Maneesh, The Loch Ness Mouse og Anne Grethe Preus sitt band. Hun ga ut sin andre plate, «Mjusic» i november 2018. Plata er fantastisk, så det er bare å glede seg til vi får oppleve Hilma med bandet sitt i konsertform. Dette blir musikkstaselig. Vi oppfordrer herved alle aldre med sans for glitrende livemusikk om å ta seg turen innom denne kvelden, sier Ove Testad som er leder for Ungdommens Hus Røros.

«Mjusic» ble sluppet på Fysisk Format 30. november 2018 og er oppkalt etter hennes aller første band, et primalt ur-punk-orkester hun startet sammen med storebror, Ivar (Kvelertak/The Good The Bad & The Zugly/Silver) i 1987. Siden den gang har Hilma vært del av ulike musikalske konstellasjoner. Først teenage-trioen Umbrella, deretter noen år i The Loch Ness Mouse, før hun ble bassist i Serena Maneesh – bror Emils internasjonalt anerkjente støyindieprosjekt (4AD). Debutalbumet Puzzler kom på tampen av 2016, til Spellemann-nominasjon og gode kritikker i inn- og utland. Med Puzzler var den uttalte ambisjonen å lage en personlig og veloverveid debutplate. Uten noen bestemt sjangertilhørighet ønsket hun å holde alle veier åpne for videre musikalsk utforskning. Disse veiene gås opp nå.

Der Puzzler var resultatet av en ensom prosess som strakk seg over mange år, har metoden bak Mjusic vært mer spontan og fortettet. Også denne gangen har Hilma tatt absolutt regi, men på en mer leken og umiddelbar måte. Her tar hun steget videre, og befester seg som en kompromissløs og unik låtskriver, musiker og produsent. Med tillit til egen intuisjon og inspirasjon har hun eksperimentert med forskjellige samarbeidspartnere. Bror Ivar og en hel liten mengde familiemedlemmer er gjennomgående bidragsytere, i ulike roller. Resultatet er umiskjennelig Hilma.

Både musikalsk og tekstlig rommes et spekter av uttrykk. Albumformatet muliggjør en dynamikk og spennvidde som tillater farger; fra radikal råhet til svale evergreens. Alt er Mjusic.
Platen er spilt inn hos Morten Øby i Taakeheimen Studio, i tillegg til sporadiske sessions i Malabar, Jakob Kirke og Blitz. Albumet er mikset av Mattias Glavå (Dungen, Broder Daniel), Nick Terry (Libertines), Anders Bjelland (Electric Eye), John McEntire (Tortoise, The Sea and Cake) og Morten Øby (The Lionheart Brothers).

Alle låter skrevet, arrangert og produsert av Hilma Nikolaisen 2017/2018. Albumet er mastret av Nick Terry. Omslag av Simen Skari og Hilma Nikolaisen.

…

Vi arbeider etter Vær varsom plakatens regler for god presseskikk.

Rørosnytt har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale.