Kronikk

HISTORIKK: REINEIERS EIENDOMSRETT; PRIVAT – OFFENTLIG – KOLLEKTIVT

av

Kronikk av Merika Jonassen 

I en stor reinflokk vil det alltid finnes heløringer (umerket) selv om man gjør så godt man kan for å få merket alt til rette eier, som betyr at kalven merkes i simlas merke. 

De første regler om behandling av umerket rein kom i 1898 hvoretter det ble bestemt at «nomadiserende lap» som «kommer i besiddelse av tamren over 9 måneder gammel, der er umerket eller bærer et merke, hvis eier ikke vites», skal han være forpliktet til å bevokte dyret og melde funnet for lensmannen innen en viss frist. Hvis det melder seg en eier som «kan godtgjøre sin rett på sådan måte som findes fyldestgjørende av den lensmand, som har mottatt anmeldelsen», skal dyret utleveres eieren mot at han betaler finneren en godtgjørelse. Hvis rette eier til tross for anstrengelser ikke meldte seg, så tilfalt restbeløpet etter fradrag for utgifter statskassen. 

Bestemmelsen var lite praktisk utformet, og kom etter det jeg vet, ikke til anvendelse. 

Målsetningen var likevel at dyret ikke skulle gå tapt for rette eier. 

Ny reindriftsloven ble vedtatt 1933. Her ble det bestemt at umerket rein skulle selges til inntekt for reindriftsfondet. Pengene skulle plasseres i Sparebank som for «umyndiges midler». 

Eiendomsretten til umerket rein var fremdeles i behold år 1938. Dette ble understreket av Høyesterett i en straffesak 03.09.1938 som utspant seg i Gildeskål i Nordland. Reineier kunne ikke straffes for underslag for å ha slaktet egen rein som var umerket. 

Reineierne i sør mente at så lenge det gjaldt egne dyr, så ville en eierovergang til et statlig fond innebære en grunnlovsstridig forvaltningsakt som ikke gav noen sikkerhet for at de som faktisk eide dyrene, fikk nyte godt av fondet i forhold til det antall dyr de eide (som var innskutt risikokapital). Praksis i sør var å anvende utbyttet fra salg av umerket til å betale erstatninger til bøndene m.m. Det som ble igjen ble fordelt etter reinantall. Reineierne mente dessuten at det var feil å sammenligne dem med de «umyndige». 

Et tidsskifte skjedde ca 1946. Distriktene var tilflyttet av en rekke samer som ikke hadde vært reineiere. Disse hadde vært utstillingssamer rundt i Europa og i Amerika og gjetere for tamreinlagene. Smaken på fellesmidlene begynte med krav om godtgjørelse til de som satt i distriktsstyrene. De reineiere som eide mer enn 75% av flokken motsatte seg den type utbetalinger og argumenterte med at godtgjørelse ikke passet til pliktige ombud. 

De virkelige eierne var svært tilbakeholdne i forhold til kravet om å betale fellesmidlene til et statlig fond. Dette til tross for at lappefogd Galaaen, Røros, i rundskriv 1948 slo fast at det var en absolutt plikt å innbetale utbyttet fra salg av umerket rein til fondet. Lappefogden tilføyde at den som overtreder påbudet ville «uten persons anseelse bli forlangt tiltalt og straffet» etter bestemmelsene om underslag. Reineierne nektet å etterkomme ordren. 

Straffesak ble innledet våren 1949. 

Det kom til forhandlinger. Reineierne gikk med på en midlertidig ordning som utsatte straffesaken. Etter konferanse høsten 1953 i Landbruksdepartementet kom det til enighet med fylkesmannen at straffesaken burde henlegges, og at tvisten i stedet ble avgjort i et sivilt søksmål om hvem som var rett eier til heløringene – staten eller de private. 

Stevning for herredsretten i den sivile saken ble tatt ut 20. januar 1954. Saksøker var Reindriftsfondene. Reineierne fremmet ingen prosessuell innsigelse mot at fondene ble behandlet som en enhet enda det i realiteten var tre fond, ett for hvert distrikt. 

Herredsretten konkluderte med frifinnelse. Rettmessige eiere var reineierne. De var ikke umyndige. Reineierne kunne forvalte pengene selv. 

Staten anket. Det skjedde endringer på reineiersiden. Et reinbeitedistrikt gjorde ikke lenger krav i ankesaken. Små-reineierne trakk seg idet de var enige med staten at pengene måtte inndras til et fond. 

Ny behandling i lagmannsretten førte til seier for staten v/ reindriftsfondene. 

En dommer dissenterte. Han la vekt på Høyesteretts uttalelse 1938 der det slås fast at samene er eiere av all umerket rein – heløringene – og at de fritt kan råde over dem på samme måte som merket rein. Han pekte på at lappefogdens passivitet var symtomatisk for hans manglede rett til å gripe inn og kreve pengene til embetet. 

Begge parter anket. Saken ble behandlet av Høyesterett høsten 1960 som etter en 3-2 avgjørelse i favør staten kom til at utbyttet fra heløringer tilhørte staten v/ fondet. Mindretallet støttet den dissenterende dommer i lagmannsretten og avgjørelsen 1938. 

1960-dommen utgjorde et tidsskille. 

Maktbalansen i distriktene ble vesentlig endret. Hvert distrikt hadde hvert sitt fond. Forvaltningen av fondene gikk fort over til å bli en form for kassesystem, men nå med nye reineiere som styrte med flertallsmakt. 

Staten har senere forsterket 1960-dommen med lovendring 1978 hvor det i klartekst slås fast at rein som ikke er merket innen fristen, blir «det offentliges eiendom» 

(R § 16). 

Ny endring kom med reindriftsloven 2007 §§ 33 og 36. Utbyttet skal nå tilfalle «distriktet» og forvaltes i indre selvstyre. Det blir for langt denne gangen å komme inn på virkningene av et slikt pålegg. Avgjørende blir hvem sitter i distriktsstyret og har hånd om kassen. Det blir i alle fall lett å tilgodese egne og holde konkurrenter utenfor. Det åpnes for myndighetsmisbruk. Bestemmelsen kan også virke inn på resultatet kalvemerking idet det kan bli av interesse å skape heløringer. I forlengelsen her ligger det forhold at kassene er skattefrie (skatteloven § 2-32). 

Jeg venter i spenning på Sametingets forslag, neste lovendring – og ikke minst praksis. 

Røros, 11.09.20 

Merika Jonassen 

Tidligpensjonist/ pensjonistreineier UW11 

Samisk kulturarv – til glede og besvær?

av

 Kronikk av Rådsmedlem Henrik Olsen (NSR) – Prinsipper for Sametingets museumspolitikk         

Vi er mange i Sápmi som venter spent på at våre kulturhistoriske gjenstander skal komme tilbake fra hovedstaden. Dette er nemlig målet med prosjektet Bååstede – tilbakeføring av samisk kulturarv fra Norsk Folkemuseum og kulturhistorisk museum i Oslo til de samiske museene. På spørsmål om når dette skal skje, er svaret dessverre at det handler om økonomi, og at vi derfor ikke vet når det kan skje. Det er ubehagelig å måtte svare sånn. Både de samiske museene og deres publikum fortjener bedre. Det er ubehagelig fordi vi ikke får se vår egen kulturarv som har vært borte i flere generasjoner, og det er ubehagelig fordi vi samtidig ser at det bevilges midler til norske museer og andre virksomheter, mens det samiske samfunnet ikke får ta del av denne generøsiteten. Oppfølgingsspørsmålet – til meg selv og andre – er derfor om vår kulturarv oppleves som noe som er til besvær.   

Tittelen i kronikken referer til artikkelen Selvbestemmelse til besvær, i fagtidsskriftet Museumsnytt (nr. 2-2019) som viser til at de samiske museene har blitt hengende økonomisk etter de norske museene, og at både Kulturdepartementet og fylkeskommuner ikke har fulgt opp sitt ansvar for at det samiske folk skal kunne forvalte egen kulturarv.  

Jeg er stolt over våre samiske museer som er viktige institusjoner ikke bare i Sápmi, men også i inn- og utland. De gjør en god jobb på tross av de økonomisk dårlige vilkårene. Jeg er imponert over den rollen de tar som samfunnsutviklere, der de deltar aktivt i samfunnsdebatten. De har et vell av aktiviteter som går utenfor det vi kaller tradisjonell museumsvirksomhet som omfatter arbeid med gjenstander og utstillinger. Dette samfunnsrolleperspektivet er noe av det jeg ønsker å utfordre museene enda mer på, og som danner utgangspunkt for saken Prinsipper for Sametingets museumspoltikk som skal behandles av Sametingets plenum nå i august. Prinsippdokumentet skisserer en rekke utfordringer og målsetninger for de samiske museenes faglige utvikling. 

Andre temaer som tas opp i prinsippdokumentet er økt fokus på digitalisering og digital formidling, mer formidlingssamarbeid med det samiske kunst- og kulturfeltet, og viktigheten av god språklig kompetanse og språkteknologisk infrastruktur. De samiske museene har allerede god kompetanse innen samiske kulturminner og immateriell kulturarv, av mange også kjent som árbediehtu og tradisjonell kunnskap. Dette er også et felt som bør utvikles. 

Vi ser at kunstsamlingene ved de samiske museene vokser i omfang. Det jobbes med å bygge Samisk kunstmuseum i Karasjok, og når bygget er ferdig vil det gi faglig tilfredsstillende forhold for arbeid med kunstsamlingen. Det vil også lette samarbeidet med nasjonale og internasjonale kunstinstitusjoner. Kunstmuseet vil være en ressurs for de andre samiske museenes arbeid med samisk kunst, og i den forbindelse må vi se nærmere på en hensiktsmessig organisering av et slikt kunstsamarbeid. 

Det er ikke bare det samiske samfunnets ansvar å dokumentere og formidle samisk kunst og kultur. Også norske institusjoner har et slikt ansvar som en del av sin samfunnsrolle og samfunnsoppdrag. For at nasjonale og regionale institusjoner skal utføre dette ansvaret på en god måte er det ønskelig med samisk representasjon i styrene.

Etter mange års planlegging er det sørsamiske museet Saemien Sijte i Snåsa nå under bygging, og skal stå ferdig mot slutten av 2021. Denne utviklingen vil bety mye for det sørsamiske området og regionen generelt. Men fremdeles er det et stort etterslep i behovet for egnede bygg i Sápmi, derfor håper vi at bygget for det samiske nasjonalteatret Beaivváš realiseres snart. 

I 2021 skal en ny stortingsmelding om museer legges fram. Her må fylkeskommunenes økonomiske ansvar overfor de samiske museene bli tydeligere. Om meldingen foreslår opprettelsen av en museumslov, må loven sikre det samiske samfunnets rett til å forvalte egen kulturarv på egne premisser og med tilstrekkelige rammevilkår. Sametingets politikk på museumsfeltet er tuftet på prinsippet om at samer har rett til å eie og forvalte egen kulturarv som en del av urfolksretten. Sametinget i Norge jobber også i et allsamisk perspektiv, med felles utfordringer og mål for samisk kulturarv i samarbeid med sametingene i Sverige og Finland.  

I arbeidet med å utvikle de samiske museene faglig og organisatorisk ser jeg også fram til et godt samarbeid med de samiske museene, Samisk museumslag, Kulturrådet, fylkeskommuner og Kulturdepartementet. 

Samarbeidet som ligger i Bååstede-prosessen kan bli et foregangseksempel for lignende saker utenfor Sápmi. Per i dag befinner vi oss i en kartleggingsfase der vi jobber med å få oversikt over hvilke samiske kulturhistoriske gjenstander som befinner seg i utlandet. Vi er særlig opptatt av seremonielle gjenstander som trommer, og vil arbeide for at disse blir tilbakeført. Bååstede er begynnelsen på en prosess der vi på sikt kan forvalte og formidle vår egen kulturhistorie på våre egne premisser.

Motorferdsel i utmark og Fylkesmannen

av

Av: Klima- og miljødirektør Bjørnar Wiseth og seniorrådgiver Thomas Aarskog

Regelverket som regulerer bruk av motoriserte kjøretøy i utmark, og som gjelder over hele landet, begynner å «dra på årene». Selve loven ble vedtatt i 1977. Bakgrunnen for loven var at Stortinget var bekymret over den utviklingen man allerede da så, med økt motorferdsel i utmark.

Stortinget valgte da i 1977 å regulere denne type ferdsel gjennom Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag. Hensikten var å verne naturmiljøet og fremme trivselen. I praksis ble så å si all motorferdsel i utmark forbudt. Så i 1988 ble det vedtatt en forskrift som åpnet for at det i enkelte tilfeller kunne søkes om dispensasjon fra regelverket – bl.a. for kjøring til egen hytte med snøscooter for transport av ved etc. Det er gjort noen øvrige mindre justeringer i regelverket, samt at det for noen år siden ble åpnet for løyper tilrettelagt for fornøyelseskjøring med snøscooter.

Kommunene har en sentral rolle i forvaltningen av regelverket for motorferdsel. Det er kommunen som kan vedta forskrifter for fornøyelsesløyper, gi deg lov til å kjøre bagasje og utstyr til hytta, gi deg løyve for eventuell leiekjøring – og i unntakstilfeller gi deg lov til å kjøre bl.a. ATV til diverse formål. Stort sett er kommunene flinke til å praktisere regelverket i tråd med det Stortinget har bestemt. For det er slik at det kommunene bestemmer må skje innenfor rammene av det Stortinget har bestemt.

Noen ganger kan man høre at Fylkesmannen enten varsler oppheving eller faktisk opphever kommunale vedtak etter Lov om motorferdsel i utmark. Som statens forlengende arm i fylket er det vår oppgave å veilede kommunene, men også se til at vedtakene de fatter er i tråd med sentrale føringer.

Når det gjelder motorferdselssaker er vi opptatt av å gi kommunene god veiledning i regelverket, vi behandle klagesaker, samt at vi undersøker lovligheten av de dispensasjonsvedtakene kommunene fatter.

I år har vi fått et eget oppdrag fra overordnet myndighet om å ha et spesielt fokus på barmarkskjøring. Over tid er det registrert en noe uheldig utvikling i dispensasjonene som gis til kjøring på barmark. Av den grunn har vi bedt kommunene om å oversende alle vedtak etter «unntaksparagrafen» i motorferdselforskriften. Dette arbeidet ble startet allerede i 2018, samme år som Fylkesmannsembetene i Nord- og Sør-Trøndelag ble slått sammen.

Barmarkskjøring skal behandles strengt. Det er et svært trangt nåløye som skal passeres før kommunene kan gi noen en slik tillatelse. Grunnen til dette er at barmarkskjøring gir store skader i naturen. I tillegg er den forstyrrende for vilt, tamrein og friluftslivet.
For at man skal kunne få dispensasjon må det foreligge en «særlig grunn» samt at kjøringen ikke lar seg dekke på annen måte. Det er ikke anledning til å gi dispensasjon for det som kalles turkjøring. Kommunene må også vurdere mulige skader og/eller ulemper ut fra lovens formål om å redusere motorferdselen til et minimum.

I de aller fleste tilfeller finnes det muligheter til å få dekket kjøringen på andre måter. Transport av materialer og utstyr har man en direktetillatelse til på snødekt mark, kjøring av bagasje og utstyr til hytter kan man få en tillatelse til på snødekt mark. Skulle man allikevel ha et særlig behov for transport, som ikke dreier seg om turkjøring og som ikke kan gjennomføres på snødekt

mark, må kommunene gjøre en vurdering av om helikopter er en bedre løsning. Likevel kan man altså helt unntaksvis få dispensasjon fra loven. Når vi nå følger opp dispensasjonspraksisen til kommunene i Trøndelag, så er det altså for å se til at kommunenes praksis er i tråd med regelverket.

Så neste gang du leser eller hører at vi varsler oppheving eller sågar opphever et kommunalt vedtak om motorferdsel, så er det altså fordi det er vår jobb å se til at de vedtak, mål og retningslinjer som Stortinget og regjeringen har vedtatt blir fulgt opp i Trøndelag.

1300 trønderske ungdommer må få et tilbud tilpasset dem

av

 Kronikk av Ingvill Dalseg (H)

Trøndelag Høyre er opptatt av at all ungdom skal inkluderes og finne sin vei i utdanningssystemet. Jeg fremmet derfor en interpellasjon om UngInvest, for fylkestinget sist uke.  

Altfor mange ungdommer har opplevd vanskelige situasjoner og tunge nederlag i skolesystemet. Noen vil derfor ikke tilbake til det tradisjonelle skolesystemet og andre må ha pause for en periode, for å bygge seg opp for å stå støtt i et videre skoleløp. Den muligheten vil vi at ungdom i Trøndelag skal ha. 

Tidligere Buskerud fylkeskommune, nå Viken har gode erfaringer med UngInvest, som er en fylkeskommunal læringsarena, hvor ungdom kan ta deler eller hele den videregående opplæringen som kursdeltaker. UngInvest er fleksible læringsløp som organiseres i et tett samarbeid med videregående skoler, arbeidsliv, PPT, oppfølgingstjeneste, Nav, barnevern, foresatte og ungdommen selv.

Jeg er opptatt av hvordan vi rekrutterer og beholder ungdom i videregående opplæring, jeg ønsker at alle skal få en mulighet. Modellen UngInvest, viser til gode resultater og gir muligheter for flere, både til utdanning og arbeid. Årlige undersøkelser ved UngInvest har vist at ni av ti ungdommer er i positiv aktivitet høsten etter at de gikk der.

I Trøndelag fylkeskommune har vi til enhver tid mellom 1000 – 1300 ungdommer fra 15 -21 år som er utenfor videregående opplæring. Dette er ungdommer som er bosatt i alle kommuner i Trøndelag. 1300 ungdommer er mange flotte unge mennesker som vi må forsøke å inkludere og skape muligheter for. Vi vet at psykiske plager er større i grupper med utenforskap, manglende utdanning og manglende inntekt derfor er det så viktig å gi muligheter som kan passe den enkelte. 

UngInvest har suksess med å bygge ungdom, med utgangspunkt i det som er unikt ved hver enkelt ungdom, det har jeg stor tro på. Alle er unike!

Vedtaket i fylkestinget ble som følger: 

«Fylkesrådmannen bes fremme en vurdering for Hovedutvalg for Utdanning av om UngInvest bør innføres som tilbud i Trøndelag, sett opp imot pågående prosesser og eksisterende tilbud. I saken bør mulig finansiering, med støtte fra fond, departement og nasjonalt pilotprosjekt også vurderes.»

Jeg er veldig glad for at fylkestinget ønsker mer kunnskap og vil vurdere denne modellen for ungdom i Trøndelag. Jeg har nylig deltatt i en nasjonal arbeidsgruppe, som har skrevet en resolusjon for Høyre rundt ungdom og psykisk helse. Resolusjonen ble vedtatt av Høyres sentralstyre 7 juni. Her var UngInvest tema, og sentralstyret vedtok at flere fylkeskommuner skal tilby UngInvest som pilotprosjekter.

Over 1000 trønderske ungdommer står utenfor skolen, la oss finne det gode i hver enkelt og gi dem en muligheter til å bli noe de ønsker. 1300 trønderske ungdommer må få et tilbud tilpasset dem.  

Koronapandemien: På vei mot Den nye normalen

av

Kronikk av Øystein Johannessen

Sent en kveld sist uke kom jeg kjørende tilbake til Trøndelag. Solen hang lavt i horisonten og kastet et eventyraktig skinn over vakre Namdalen. I et kort øyeblikk var det som å være i en tilværelsens vektløshet der ingenting er vanskelig eller vekker bekymringer.

Så er jo livet ikke sånn. 12. mars i år ble Norge stengt ned, og de strengeste begrensninger på vår individuelle frihet siden krigen ble innført. Det vi gjennomgår nå er stoff for historiebøkene og er en av vår generasjons definerende øyeblikk og faser. De økonomiske ringvirkningene vil vare lenge, og store deler av offentlig sektor og næringslivet har gjennomgått en rekke radikale (distruptive) innovasjoner nærmest over natten. De nye heltene innenfor helse, oppvekst og en rekke andre virksomheter mottar sin velfortjente hyllest.

Pandemien er ingenlunde over. Mange, inkludert undertegnede, har som jobb å finne ut av hva vi går i møte. Der vi i ukene etter 12. mars opplevde nasjonale, kollektive tiltak og en voldsom massemobilisering er vi nå på vei mot Den nye normalen som vi jobber hardt med å forstå og definere. En ting som er sikkert er at neste fase blir annerledes, mer sammensatt og kanskje også mer krevende enn den fasen vi har vært gjennom.

Uavhengig av hvordan Den nye normalen kommer til å se ut er det viktig at vi jobber hardt og systematisk med å reflektere over hva vi har vært gjennom og planlegge for det vi kan gå i møte. Jeg har gjort meg noen tanker om dette og vil peke på tre områder jeg mener blir viktige for mange av oss i ukene og månedene som kommer.

  1. Vi må tenke gjennom hva vi har lært og hva vi tar med inn i Den nye normalen

Fra en dag til en annen ble store deler av norsk arbeidsliv lagt om. Mange virksomheter gikk over til hjemmekontor, knallharde prioriteringer har blitt gjort i mange virksomheter (blant annet innenfor helse), og vi gikk rett inn i den digitale hjemmeskolen. Mange av oss har opplevd og observert raske, koronapåtvungne radikale innovasjoner nærmest over natten. Tempoet og transformasjonen (forandringen) kan ta pusten fra en. Nå åpner vi gradvis opp, og det er viktig at vi nå bruker tid på å reflektere over og analyserer hva vi har lært i denne perioden og hva vi kan ta med oss for å skape en forbedret praksis i vår virksomhet. 

Den nye normalen

Den nye normalen blir altså forskjellig fra den gamle. I virksomheter som har medarbeidere eller ledere på flere kontorsteder trenger man kanskje ikke møtes fysisk hver uke. I en ledergruppe kan da de fysiske møtene forbeholdes vanskelige og strategiske saker, mens ledermøter der det operative står i fokus kan tas på Teams. På den måten blir Den nye normalen en blanding av gammel og ny praksis. Fastleger og spesialister har innovert ved å ta i bruk videobaserte konsultasjoner. Økt bruk av hjemmekontor kan påvirke både reise- og handlemønstre. Jeg tror også at en rekke bransjer vil ha behov for å tenke gjennom sine forretningsmodeller og målgrupper. Morgendagens reiseliv vil ventelig se annerledes ut enn gårsdagens. Forbrukerne vil ventelig innstille seg på en ny normalitet. Jeg håper og tror det blir mer fornyelse enn tilbakefall til gamle og utdaterte måter å gjøre ting på. Dette blir det uansett spennende å følge videre.

  1. Vi må planlegge for drift og beredskap samtidig

Mange organisasjoner satte krisestab i de hektiske dagene i mars da vi stengte ned, og kriseberedskapen har vært høy i mange uker utover våren. Nå trappes denne ned, og daglig drift får større plass. 

Ettersom pandemien ikke er over, kan vi ikke legge beredskapstenkingen på hylla. En eventuell oppblomstring av koronasmitte kan treffe ulikt, det være seg virksomheter, kommuner, bransjer og samfunnssektorer. Der vi fra midten av mars og utover som nevnt opplevde en nasjonal massemobilisering og dugnad er utgangspunktet for neste fase annerledes. Lokale myndigheter bør ha en beredskap både for pandemiens fortsatte effekt på sysselsetting så vel som kapasiteten i tjenesteproduksjonen kombinert med beredskapsressurser for det høsten og det nye år kan føre med seg.

Mange er leie og med god grunn litt slitne nå. Vi er kanskje ikke like rake i ryggen. Opprettholdelse av en beredskap for raske endringer krever en annen innsats til høsten enn i vår. Nå må vi bruke den kompetansen vi har som ledere og i våre beredskapsmiljøer til å la beredskapen for neste fase av pandemien være tuftet på profesjonell planlegging, scenarieutvikling og godt kommunikasjonsarbeid mot ulike grupper i befolkningen. Samtidig må normal drift opprettholdes uten at vi glemmer det vi lærte i vår, nemlig at vi kan og av og til må snu oss fort og effektivt når pandemien treffer. 

  1. Samarbeid, samarbeid og atter samarbeid

Jeg har ved mange anledninger tatt til orde for at det er lagspillet som gjør at vi kan gå fra å være gode til å bli veldig gode. Denne læresetningen mener jeg nå gjelder i enda større grad enn før, og den må kobles til de to første punktene jeg har skrevet om her – nemlig læring og refleksjon samt profesjonell planlegging og risikoanalyse. Som assisterende fylkesmann har jeg det overordnete ansvaret for embetets drift og utvikling, og jeg er levende opptatt av innovasjon og læring. Pandemien har gitt oss en unik anledning til å fornye arbeidsformer og kvitte oss med gammel praksis som ikke duger. Våre møter, arrangementer, tilsyn og en rekke andre områder kommer under lupen i kjølvannet av pandemiens første fase.

Pandemien har kostet mye, både i enkeltmenneskers og familiers liv så vel som i næringsliv og forvaltning. Også store kommuner kjenner på det. I tillegg kommer usikkerheten om når, hvor og med hvilken styrke vi får eventuelle oppblomstringer av smitte. Etter min vurdering må kommunene i en region gå sammen om å planlegge hvordan gitte tilfeller av smitteoppblomstring kan imøtekommes og hvordan vi sammen kan gjøre tilgjengelig kapasitet innenfor viktige samfunnsområder på tvers av kommuner. Det bør også være mulig å vurdere ambulante løsninger som kan settes inn raskt etter behov. Skulle for eksempel en kommune som har vertskommuneansvar på et område bli helt eller delvis slått ut er det veldig viktig å ha backupløsninger for et slikt tilfelle.

Vi nærmer oss en velfortjent sommerferie. Gjennom og over sommeren er det tid for ettertanke, refleksjon over hva vi har lært og planlegging for en sammensatt periode hva pandemien angår. Dette fordi vi kan det og fordi våre borgere fortjener det.

Øystein Johannessen

Assisterende fylkesmann i Trøndelag

Tariffavtale bør være et krav for å få skjenkebevilling

av

Leserinnlegg av Ivar Østby

En av Rørosingenes sentrale verdier er at vi passer på hverandre; “ingen skal få kake før alle har fått pjalt”. Dette var slagordet vårt i valgkampen, og det preget mang en plakat. Opp gjennom historien har en enorm solidaritet for våre egne preget hverdagen; vi var enormt tidlig ute med både streik og fattighus. Vi har alltid forstått hvor viktig det er å ta vare på hverandre, på tvers av arbeidsplassene. I dag er ikke gruva lenger en arbeidsgiver, men de verdiene som ble skapt der, lever godt i dag.

Røros er midt i en region preget av reiseliv; konsekvensen er at mange finner sitt daglige brød i servicesektoren. Dette er ikke annet enn gunstig, da det fremmer nye yrkesmuligheter for personer av alle aldre, og det legger grunnlaget for en sunn økonomi til kommunen. 

Likevel er det en realitet at reiseliv er en av de absolutt mest utsatte sektorene. Arbeidslivskriminalitet og sosial dumping preger steder med høy grad av turisme og i større byer har denne forråtningen av et seriøst arbeidsliv allerede fått fotfeste. I de byene hvor dette har forekommet, har enkeltmennesker gjort seg veldig rike på bekostning av de som faktisk er verdiskaperne; arbeiderne både foran og bak disken. 

Vi i Røros AUF vet at gode arbeidsvilkår er helt avgjørende for god arbeidskultur og arbeidsvilje. Vi ønsker et godt samarbeid mellom arbeider og arbeidsgiver, og ønsker å ta i bruk midler for å verne de mest utsatte i arbeidslivet. Et av de mest effektive tiltakene vi har i vårt arsenal som kommune er skjenkebevilgningen. Den er helt sentral for de mange utestedene våre, og utgjør en ganske reell pillar i økonomien, spesielt under martnan. Derfor ønsker vi å bruke kommunens evne til å gi skjenkebevillingen på en måte som gjør at arbeiderne er sikret gode arbeidsvilkår: Vi skal ikke gi skjenkebevillingen til bedrifter som ikke følger tariffavtalene. 

For, selv om de aller fleste arbeidsgivere i Røros kommune er mestere i sin kunst, er det ingen skade gjort i å sikre at ingen faller for fristelsen det er å underbetale sitt mannskap. Fra sommerpatruljen har vi nemlig gode erfaringer, men vi tenker likevel at det kun styrker  samfunnet som helhet om Røros kommune går fremst i kampen mot sosial dumping. Vi skal være en bulwark mot høyreregjeringa som alltid søker å presse mest mulig ut av de som allerede har minst, og vi skal sikre at hver eneste arbeider i kommunen blir ivaretatt. 

Ivar Østby Styredlem Røros AUF og i Trøndelag AUF

Om barnehageplasser

av

Kronikk av ordfører Isak V. Busch

Gjennom de siste ukene har jeg fått mange henvendelser fra både innbyggere, foreldre, ansatte og andre som er opptatt av barnehagene i kommunen vår. I kommunestyremøtet 23/1.20 ble det orientert om bakgrunnen for at barn nå har fått plass på venteliste og hva det vil koste å kunne tilby disse plass utenfor barnehagenes hovedopptak.

Etter at kommunestyret nå har sagt sitt, vil jeg gjerne komme med mine synspunkter og kommentarer til saken om barnehageplasser som har versert de siste ukene. 

Å regne på barnehageplasser er mer komplisert enn man skulle tro.  Man regner i ekvivalenter. For enkelhets skyld kaller jeg det plasser i resten av innlegget. Småbarn (barn opp til tre år) opptar to plasser. Storbarn (barn fra tre år) opptar en plass.  Tidligere ble man definert som storbarn fra 1. januar det året man fylte tre år, noe som frigjorde en god del plasser 1. januar hvert år. Nå er imidlertid barnehageloven endret, og man regnes som storbarn fra 1. august det året man fyller tre år. Dette medfører at der man tidligere kunne tilby en god del plasser gjennom supplerende inntak fra januar, ikke lengre kan gjøre det. For Røros vedkommende er konsekvensen av denne endringen totalt 40 plasser (eller 20 småbarnsplasser) færre i januar 2020, enn vi hadde før denne endringen.  Situasjonen vi nå har skyldes altså ikke at kommunen har kuttet i de økonomiske rammene for barnehagene – tvert imot har den økt gjennom de siste årene. Denne økningen i overføringene mener jeg er helt riktig. 

Situasjonen vi nå har på Røros der vi ikke kan tilbybarnehageplasser til de som ønsker det utenfor hovedopptak er ikke unik for Røros. De nyeste tallene jeg har fra utdanningsdirektoratet viser at dette er tilfelle for 84% av landets kommuner. Dette gjør selvsagt ikke situasjonen enklere for de som gjerne skulle hatt barnehageplass nå, men jeg synes det er viktig å få frem at Røros slett ikke er noen «versting» på dette. Alle som har rett på barnehageplass, får det på Røros. 

Når folk spør meg om det virkelig kan være så vanskelig å «putte inn» noen ekstra unger synes jeg det viser liten forståelse og respekt for den jobben som faktisk gjøres i barnehagene. En barnehage er ikke bare en oppbevaringsplass for barn. Barna skal leke, lære og utvikle seg. Til det trenger man egnede arealer og nok voksne (pedagoger, fagarbeidere og assistenter) på jobb. Å putte inn flere barn i en barnehage uten i tillegg ha hverken bemanning eller arealer nok vil øke presset på de ansatte og arealene som er der, og vil i sum kunne gå ut over kvaliteten på barnehagene. Det ønsker ingen. 

Pedagognorm, bemanningsnorm og arealnorm er innført som statlige direktiver i løpet av de siste årene. Dette tror jeg vil gi bedre barnehager! Utfordringen med dette er at det koster. De økte utgiftene kommunene har fått med dette har ikke blitt hensyntatt i statsbudsjett, og kommunene får økte utgifter. I våre politisk vedtatte vedtekter for barnehagene står det at vi skal følge disse normene. Det gjør vi fordi vi mener det er til det beste for barna. 

Det er også nedfelt i våre barnehagevedtekter at Røros kommune fortløpende skal foreta opptak når det blir ledige plasser i løpet av året.  Alle politikere og relevante administrativt ansatte i Røros kommune er enige om at vi ønsker å kunne tilby løpende opptak i våre barnehager. Likevel må vi forholde oss til en knallhard realitet om en kommuneøkonomi som balanserer på en knivsegg. Vi har fått tall på at det vil koste oss nærmere 7 millioner ekstra i året å få til dette. Har vi råd til å tilby det samme som et fåtall av landets kommuner gjør, eller må vi legge oss på det samme nivået som 84% av landets kommuner? Under kommunestyremøtet fikk vi høre i klare ord fra KS konsulent Håvard Moe at det måtte vi gjerne gjøre, men da kunne han nærmest garantere oss en plass på ROBEK-lista og konsekvensen av det hadde vært at vi ikke fikk bygget de nye barnehagene vi sårt trenger. Da hadde vi kommet inn i en selvforsterkende spiral som hadde gjort barnehagesituajsonen enda mer prekær. Kommunestyret har enstemmig vedtatt at vi skal ha et hovedopptak med Søknadsfrist 1. mars. Hovedopptaket gjelder barn som har lovfestet rett til barnehageplass og som står uten barnehageplass, og barn som søker endring av oppholdstid. I tillegg skal det fortløpende bli foretatt opptak når det blir ledige plasser i løpet av året. Dette opptaket gjelder for barn med og uten barnehageplass som søker utenom fristen for hovedopptak.

Jeg mener vi bør ha et langsiktig mål om å få til løpende barnehageopptak. Likevel vil det være uredelig av meg å love ut at vi får til dette i år, og jeg kan heller ikke si noe om når eller om vi i det hele tatt kommer dit vi ønsker. Men vi kan jobbe for å komme oss dit! Dette er til syvende og sist et nasjonalt problem, og jeg tror det koster storsamfunnet adskillige millioner at foreldre må ta ut ulønnet permisjon når de ikke får barnehageplass når permisjonstiden er utløpt. Alle barn bør ha lovfestet rett til barnehageplass fra den måneden de fyller ett år, og jeg opplever at det er stor vilje blant de politiske partiene på Røros til å løfte dette opp på et nasjonalt nivå i sine respektive partier. 

Full strid om full dekning?

av

Leder av Redaktør Tore Østby

Full barnehagedekning er og blir et politisk favorittord. Det er veldig viktig for en kommune som ønsker tilflytting av barnefamilier, at det order seg også for de små i familien. Da er det en forutsetning at det er tilgjengelig skoleplass for barn mellom 5 og 16 år, og tilgjengelig barnehageplass for de som er yngre enn det. Alle kommuner har «full skoledekning» og alle kommuner sier de har full barnehagedekning. Begge deler er lovbestemt, men bare det ene er sant.

Full skoledekning tar alle som en selvfølge. Det har vel så langt ikke skjedd noe sted, at ikke alle barne har fått begynne i førsteklasse, når alder og modenhet tilsier det. Da kan det se litt merkelig ut at det så og si aldri lykkes å gi alle barnehageplass, når alder og modenhet tilsier det. Forklaringen er imidlertid nokså enkel. Løsningen er svært kostbar.

Når det gjelder skolen, starter den til en bestemt tid, i midten av august hvert år. Når det gjelder barnehage, kommer retten til barnehageplass når barnet fyller ett år. Barn blir født hele tiden. En klok jordmor sa en gang at ingen barn blir født for tidlig, eller for sent. De kommer når de kommer, ferdig med det. Barnefødslene skaper det dilemmaet, som Røros kommune og andre kommuner er inne i nå.

I det øyeblikk et årskull forsvinner fra barnehage til skole, har man behov for lavest antall barnehageplasser året sett under ett. Deretter øker behovet for hver fødsel året før, frem til en ny årgang skal inn i skolen. Behovet for barnehageplasser svinger derfor med omtrent like mange barn som fødes i løpet av ett år.

Det betyr at dersom det skal være full barnehagedekning for alle det ønskes plass for i juli, vil det være et overskudd i barnehageplasser på nesten et årskullsantall måneden etter. Så snart fødslene året før fyller opp barnehagen igjen, forsvinner et nytt årskull inn i skolen, og etterlater seg ledige plasser.

Kommunene velger alle som en, å legge seg på nivå, der det er full barnehagedekning den dagen skolen starter, for det er det som er smartest økonomisk. For de som ikke får plass, er dette et betydelig problem.

Det er sånn sett på sin plass at problemet er påpekt av mange politikere på Røros de siste ukene. Det er imidlertid også på sin plass å påpeke at situasjonen kommer som en direkte konsekvens av politiske vedtak. Politikerne har nemlig vedtatt budsjettet for barnehagene, som legger 100% dekning ved skolestart til grunn.

De dette rammer, er det lett å glemme i alt dette. Det er familiene, som ikke får hverdagen til å gå opp, når fødselspermisjonene er brukt opp. Her er det slik at de som kommer tidlig i køen, blir lenge i køen. Mellom skoleopptakene er det bare når noen slutter i barnehagen, det åpner seg nye plasser. For disse familiene finnes det ingen rettferdighet, bare tålmodighet.

Både forklaringen på hvorfor mange mangler barnhegeplass, og løsningen er enkel, men det koster. Overdekning på barnehageplasser store deler av året vil, som økonomisjef Roger Mikkelsen sa i Formannskapet i dag, dytte Røros kommune tilbake mot Robeklista. Merkostnadene med å ha full barnehagedekning hele året, er omlag et halvt Reiselivets hus i året.

Om alle fikk sine barn i begynnelsen av august, ville dette ikke vært et problem, men når det gjelder fødsler, er det nok mer «visse behov» enn kommunens behov som er rådende.

Ideen om en samestat lever bare hos EDL

av

Kronikk av Runar Myrnes Balto, leder av Norske Samers Riksforbund (NSR):

I min kronikk i Rørosnytt fredag 13. desember dokumenterte jeg hvordan EDL og Jarl Hellesvik systematisk sprer den absurde konspirasjonsteorien om at det finnes en samelandsbevegelse som jobber for opprettelsen av en egen samestat og lignende konstruksjoner. Jeg observerer at Hellesvik i sitt svarinnlegg helt åpent fortsetter å spre mistanke om at det finnes en plan om å opprette en samestat i NSR. 

La meg på ny avklare det åpenbare. Verken NSR eller andre kjente samepolitiske organisasjoner arbeider for opprettelsen av en samisk stat. Punktum. Gjennom den tiden jeg har vært aktiv i NSR siden 2002 har jeg ikke møtt på noen som mener at det skal jobbes for en samisk stat. Seriøst ikke en eneste person. Samestaten og lignende konstruksjoner er altså ideer en idé som stort sett bare lever i EDL-kretser.  

Noe det derimot er bred enighet om i de samepolitiske miljøene, er at vi trenger en stat i Norge som ivaretar det samiske folkets interesser også. «Vi ville at det skulle være gode vilkår for å være same i Norge» uttalte Asta Balto til NRKs dokumentar Vendepunktet – miljøkampen som ble en urfolkssak om motivasjonen bak den samiske mobiliseringen rundt striden om Alta/Kautokeino-vassdraget. 

Og dypest sett handler det om å få rom til å være samisk, innenfor statens rammer. Dette er også et ønske samer i Norge deler med samer i statene Sverige, Finland og Russland. Om å få bruke samiske språk i det daglige og om å lære dem til barna våre. Om å ha gode vilkår for å ta vare på den samiske kulturen. I den samiske kulturen inngår blant annet håndverk (duodji), joik, reindrift, fiske, høsting fra naturen, jordbruk, kulturminner og mattradisjoner. Det vi i NSR alltid jobber for er at det skal bygges gode rammer med lovverk, institusjoner og tilbud som sikrer vilkår for at alt dette skal overleve og videreføres. 

En sentral del av de gode vilkårene for å være same i Norge, er det at vi som folk selv må få lov å bestemme hvordan språket og kulturen vår skal videreutvikles. Samenes rett til selvbestemmelse handler om at samene selv skal bestemme hvordan samiske språk utvikler seg. Det gjøres for eksempel gjennom at Sametinget har ansvar for samiske læreplaner, og at det er det samiske folket som selv vedtar hvilke ord som skal brukes i de samiske språkene. 

Samenes selvbestemmelsesrett handler om å ha eierskap over felles samiske symboler, slik som det tradisjonelle solsymbolet. Det er samene som skal kunne avgjøre rammene for bruken for de felles symbolene våre, og ikke andre. Det samme gjelder for en lang rekke saker om interne samiske spørsmål som språk, kulturskatter, duodji, musikk, opplæring, barnehageinnhold, intern organisering i reindriften. Hvorfor i alle dager skal noen andre bestemme over spørsmål som gjelder interne samiske anliggender?

Det er altså ingen grunner til å la seg skremme av Hellesvik sin skremselsretorikk rundt selvbestemmelsesretten. Det ligger ikke noe i selvbestemmelsesbegrepet knyttet til for eksempel forsvar, utenrikspolitikk, politimyndighet eller annen direkte maktutøvelse.  Samenes selvbestemmelsesrett skal altså utøves innenfor statens territorielle integritet.

Heller ikke i deklarasjonene i forbindelse med Samerådets arbeid som EDL trekker frem i bevisførselen rundt sine konspirasjonsteorier, finnes det spor om ønsker av slik makt. Tråante-deklarasjonen slår fast vår selvbestemmelsesrett som folk (nasjon) over saker som angår samene. Videre anerkjenner selvfølgelig Samerådets deklarasjoner at også samer har bruks- og eiendomsrettigheter til områder som de alltid har brukt, på lik linje med alle andre folk. En annen rettsforståelse ville være svært oppsiktsvekkende og diskriminerende. 

Verken NSR, Samerådet, Sametinget eller det samiske folket ønsker altså å styre en stat eller bestemme over noen andre. Det vi ønsker er gode vilkår for å få være samer i Norge. Etnisk og demokratisk likeverd, med andre ord.

Runar Myrnes Balto, leder av Norske Samers Riksforbund

EDL – Organisasjonen som lever på å spre konspirasjonsteorier om samer

av

Kronikk av Runar Myrnes Balto, leder i Norske Samers Riksforbund (NSR):

Tidligere snakket de om at samene arbeider for en samestat. Nå har organisasjonen med navnet Etnisk Demokratisk Likeverd (EDL) byttet ut begrepet «samestat» med den mer polerte «samelandsbevegelsen», men teorien er langt på vei den samme. Det er snakk om farlig konspirasjonsteori som er egnet til å skape redsel og frykt for at samene er en farlig minoritet. At EDLs lederduo Jarl Hellesvik og Karl-Wilhelm Sirkka sprer konspirasjonsteorier blant annet gjennom leserinnlegg er vel dokumentert, og jeg skal vise frem noen eksempler i dette innlegget.

La oss starte med samelandsbevegelsen, begrepet som brukes av EDL for å stemple sine meningsmotstandere. Hvem er angivelig med i denne bevegelsen? 20.11.2019 kan vi lese at bevegelsen har organisasjonstilknytning. «Samelandsbevegelsen sin ledestjerne er Samerådet og er en del av denne bevegelsen. I Norge er NSR, NRL og SFF medlemmer i denne organisasjonen» skriver EDL-leder Hellesvik i Nordnorsk debatt og impliserer ikke bare NSR, men så godt som alle samiske organisasjoner som en del av denne bevegelsen. 15.11.2019 kan vi lese at Hellesvik og nestleder Karl-Wilhelm Sirkka sier at forskerne Mikkel Berg-Nordlie og Torjer Olsen opptrer som aktivister i bevegelsen. Oppsummert består altså bevegelsen angivelig av samiske politikere, organisasjoner og forskere som argumenterer for samiske rettigheter.

Hva gjør angivelig samelandsbevegelsen? Jo ifølge EDL så har samelandsbevegelsen blant annet stor påvirkning på byråkrater og politikere i kommunaldepartementet: «Forslaget om konsultasjonsplikt er utviklet i lukket rom av KMD i samråd og forståelse med samelandsideologene/NSR» skriver Sirkka i Fremover 5.9. 2019. Allerede på 80-tallet skal samelandsbevegelsen, gjennom Samerådet og NSR, sammen med fraksjoner i regjeringen Brundtland ha bidratt til å villede både Stortinget og den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO til å godkjenne samene som urfolk, skriver Hellesvik i blant annet avisa Ságat 2.12.2019.

Her tegnes et bilde av en skummel og mektig bevegelse. Når vi dykker litt i materien kan vi lese hva EDL mener at samelandsbevegelsens formål er. Sirkka og Kjell B. Mortensen skriver 5.1. 2018 i Nordnorsk debatt at «Mens de politiske miljøene i nord fortsatt krangler om det meste, har samelandsideologene jobbet målrettet med å gjennomføre sin bit-for-bit strategi i deres lange linjers politikk.». Og hva er deres lange linjers politikk? Jo, 6.2 2019 skriver Sirkka blant annet i iTromsø at: «Samelandsbevegelsen har aldri lagt skjul på at den vil arbeide for å ta tilbake det landet som samene mistet til norske inntrengere, okkupanter og kolonister.»

Samelands-teorien fremstår som en avlegger av den gamle samestat-teorien som tidligere ble forfektet av EDL. I 2011 uttalte daværende EDL-leder Turid Bjørnstrøm seg om en samestat i et intervju til NRK Sápmi. Planene går angivelig tilbake til 1945. «Samene vil ha styringen over hele Finnmark og deler av Troms og Nordland. Dette er noe som de færreste i Finnmark vet om.» uttalte hun, og uttrykte videre frykt for etnisk rensning: «Ja. Hvis man skal legge til grunn planene som er blitt laget, så kan du jo sjøl lese hva som står der. Det betyr jo bare en ting; og det er etnisk rensing.» sa EDL-lederen. Dette er jo en spinnvill konspirasjonsteori som man skulle tro at andre assosierte medlemmer ville ta avstand fra, men nåværende leder Jarl Hellesvik uttalte derimot på EDL sin nettside at NSR kan skylle seg selv for at det finnes en slik teori. Denne holdningen gjentok Hellesvik i en debatt på Universitet i Tromsø 28.11.2019.

EDL-lederskapet har nok skjønt at de ikke blir tatt seriøst blant folk når de sprer så spinnville teorier direkte, men budskapet er jo stort sett det samme når de snakker om den polerte og mer diffuse samelandsbevegelsen. For meg blir det tydelig at det er snakk om den samme farlige pakken av en konspirasjonsteori, bare med et nytt omslagspapir. Det er direkte skummelt at det sprer seg en frykt blant folk i Nord-Norge om at samene er en farlig minoritet som jobber for å ta kontroll og underlegge seg ikke-samer. Vi vet alle hvilken kraft konspirasjonsteorier om minoriteter kan ha. Og det gjør vondt å se hvordan eksistensen av en slik skummel teori igjen kan bidra til å sette frykt i samer for hva andre kan finne på å gjøre og si mot en.

At EDL sprer konspirasjonsteorier bør alle være bevisste på. Spesielt akademikere som tar EDL i forsvar i debatten om samiske rettigheter, slik som Tove Bull 10.12.2019 i Nordnorsk debatt, som oppfatter at EDL fører «en slags nøytral demokratipolitikk» og uttrykker sympati for at de blir tillagt standpunkt de ikke har gitt uttrykk for. Og Einar Niemi som skrev i Nordnorsk debatt12.11.2019 at EDL forholder seg til «språkbruk og debattkultur på en anstendig måte». Men EDL er, som beskrevet i dette innlegget, ikke uskyldige ofre for en uredelig svertekampanje. De sprer derimot konspirasjonsteorier, som akademikere dessverre er med på å legitimere når de tar EDL i forsvar i debatten.  

Og det ikke bare snakk om samelandsbevegelsen, som det for ordens skyld er godt tilbakevist at eksisterer. EDL sprer blant annet en absurd konspirasjonsteori om at sametingspresident Aili Keskitalo ikke er samisk, og de mener at samene angivelig driver en samifisering av geografien i Sápmi gjennom å fabrikere samiske stedsnavn (Sirkka i iTromsø 6.2.2019). Dette er ikke nøytral demokratipolitikk eller anstedig debattkultur. Det er spredning av løgn og farlige konspirasjonsteorier som bør bli slått ned på av seriøse samfunnsaktører og forskere, og ikke legitimeres av akademikere.

Runar Myrnes Balto, leder i Norske Samers Riksforbund (NSR)

EDLs svar på denne kronikken.