Etter det nylig ble funnet et sverd som antas å være fra vikingtiden, har arkeologene Mattis Danielsen, Nicklas Danielsen og Åsmund Aasberg gravd opp flere gjenstander.
Lørdag ble det gjort flere funn som settes i sammenheng med sverdet. Det ble blant annet funnet pilspisser, ei øks og ei ringspenne.
Nye funn
Når arkeologene kom tilbake til lokaliteten til sverdfunnet, var Mattis Danielsens plan egentlig bare å vise fram stedet til andre arkeologer. Lite visste han da at de skulle gjøre nok et funn.
– Jeg var med fylkeskommunen når de skulle hente sverdet. Det er jo vanlig at man finner flere gjenstander i slike graver, så vi forventet at det kanskje skulle være noe mer der, men tenkte jo at det sikkert var pløyd bort og ødelagt, forteller Danielsen, og fortsetter, – Når vi kom tilbake dit, hadde vi med oss metallsøkere og tok et lite søk, og da gjorde vi noen funn ja.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Pilspisser. Foto: Privat
Gravgods
Danielsen mener det foreløpige gravgodset tyder på at det er det man kaller en fangtsmarksgrav.
– Det er nok en såkalt fangstmarksgrav, og det er jo en gravlegging etter en person som antageligvis har tilhørt en fangstbefolkning. Beliggenheten til gravene ligger jo også i fangstmarkene, også tyder gravgodset på at det er en person som var tilknyttet jakt og fangst. Det er overvekt på jaktutstyr. Mye pilspisser, som har ulik utforming, og ser ut til å være ulike piler knyttet til fangsten. Det er vanlig i disse fangstmarkene, opplyser Danielsen.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Mattis Danielsen. Foto: Privat
Handel østover
Fangstmarksgraver er det mange av i regionen, så funnet er ikke unikt i den forstand, men det er fortsatt deler av funnet som Danielsen synes er ekstra interessant.
– Åpne hestesko-formede ringspenner. Det er jo kjent fra slike graver. Den er en østlig type, som tyder på handel østover. Den er jo sannsynligvis laget i Finnland, Russland, Baltikum, det området der, forklarer Danielsen.
Danielsen tror at gjenstandene kan være fra sen vikingtid, kanskje rundt år 1000.
– Løsmassene som er igjen er delvis undersøkt med metaldetektor. Vi kan anta at det er mer funn som ligger i massene, ikke bare metall, men bein, steinredskaper eller perler. Vi kan også være så heldige at vi finner noe organisk materiale.
Ringspenne, trolig av østlig opprinnelse. Foto: Privat.
Torger Størseth har inngående kjennskap til seriemorderen Belle Gunness. På torsdag forteller han den grusomme historien på Aftenrøden på Kokkvollen.
Belle Gunness ble aldri dømt, og ble heller aldri sett etter at gården hennes utenfor Chicago brant ned på begynnelsen av 1900-tallet. Hun skal ha drept mellom 20 og 40 menn, alle fra det skandinaviske miljøet i USA.
USAs verste massemorderske
Torgers interesse for seriemorderen kom fra da han i sin oppvekst fikk høre fortellinger om den beryktede sambygdingen.
– Vi heter begge Størseth, og det kommer av at vi er fra to husmannsplasser under gården Størseth i innbygda i Selbu. Oldemora mi kjente ho som barn, og jeg fikk høre det fra faren min da jeg var unge. Jeg husker han pekte oppover bakken og sa, – Der bodde USAs verste massemorderske, minnes Torger.
Torger har vært rundt og fortalt om Gunness, og har blant annet laget en populær radioserie på Nea Radio som har gått som påskekrim i flere år.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Moderne teknikker
Ved å sette kontaktannonser inn i skandinaviske aviser i USA, lokket Belle Gunness til seg flere titalls menn som hun drepte og parterte. Den velkjente historien blir aldri gammel.
– Historien har bare fått mer og mer oppmerksomhet, konstaterer Torger, og forklarer, – Det er jo noe med det dramatiske i det. At hun tok livet av sine mannfolk, for å si det sånn. Til slutt så brukte hun jo til og med moderne metoder og annonserte etter nye mannfolk, og de som kom til gården ble ikke så langlivet hvis de hadde penger.
Myter og oppspinn
Det florerer mange myter om morderen fra Selbu. I en av de første bøkene som ble skrevet om henne, blir hun omtalt som dattera til en sverdsluker fra Trondheim, og i den første norske boka om Gunness ble hun beskrevet som etterkommeren til tatere som hadde ferdes i Selbu. Størseth avfeier disse som myter.
– Jeg prøver å være litt edruelig og ikke hoppe på alle slags teorier, uten at jeg selv har funnet ut at det kan være noe i dem. Derfor har jeg en del forbehold om noe av det som sies om historien i media. For min del prøver jeg å være nøktern overfor det hele, forteller historielæreren.
Forut for sin tid
Det var mange ungkarer i Amerika, også av skandinavisk opprinnelse, og mange av dem så seg om etter kvinnfolk.
– Hun argumenterte jo med en sånn likestillingstanke og om at, – Dere må ta med penger hvis dere kommer til gården, ellers blir dere som noen drenger. På den måten kan du vel si at Gunness var forut for sin tid, ler Torger.
I dag, 18. mai 2022 er Frelsesarmeen Røros korps 130 år. På denne datoen i 1892 hadde Frelsesarmeen Røros sitt første møte i Ellensveta, og korpset ble offisielt åpnet. Møtet var ved kaptein Hulda Sørensen og løytnant Mittet, som var de første offiserene på Røros. Møtet på Røros ble holdt bare fire år etter at Frelsesarmeens flagg ble plantet i hovedstaden.
Lokaler
Den første tiden var det vanskelig med lokaler for Frelsesarmeen på Røros. Men Per Kjelsberg i Ellensveta var villig til å åpne sitt hjem for offiserene og deres møter. Der fikk også offiserene bo. Stuen ble snart for liten, da sto baker Haanæs klar med innbydelsen. Også i hans hjem ble det holdt møter. Etter hvert ble det så innredet lokale og leilighet hos Helmer Olsen i Nygata.
Men møtelokalene skiftet fortsatt, virksomheten ble flyttet til Madam Larsen-salen før Frelsesarmeen i 1920 flyttet møtene til Totalsalen, som var stor og lys. Der hadde korpset sine møter i 28 år. Offiserene bodde i Malistuggu på Bakkan. I følge jubileumsheftet for 100 årsjubileet til Frelsesarmeen Røros, var Malistuggu ikke store krypinnet. Det kunne være kaldt med rim langsmed gulvlistene og tykk is på vindusrutene om vinteren.
Så endelig i mars 1948 kunne frelsessoldatene flytte sin virksomhet til eget lokale i Peder Hiortsgate. Det var en stor dag for Røros korps da offiserer og soldater stilte opp til marsj, og gikk fra Totalsalen til sitt eget lokale “Frelsesgruva” i Peder Hiortsgate. Lokalet ble innviet av kommandør T.J. Øgrim med frue, og nøkkelen ble overlevert til korpsets leder adjutant Åse Hansen og assistent Alfhild Eriksen. Frelsesarmeen Røros holder fortsatt til i lokalene, som har møtelokaler i første etasjen og leilighet til offiserene i andre etasjen.
Gruva
I jubileumsheftet fortalte korpsets eldste soldat i 1992, Elisabeth Aalen om “gamle dager” for armeen. Da de dro til gruva på ski med sangbøker og gitarer i ryggsekken. Det var mange ganger en lang og strabasiøs tur, med livet i fare i storm og kulde. Men på gruva ble det sunget, talt, og bedt.
Samlingssted
I løpet av 130 år har Frelsesarmeen Røros vært samlingssted for både små og store. Igjennom tiden har de også vært å finne med sine friluftsmøter i gatene, på utposter, i syke- og aldershjem, og eller hvor folk måtte ha bruk for den. Mens Astrid Hansen var korpsleder på Røros på starten 2000-tallet var det blant annet babysang i Frelsesarmeen sine lokaler.
100 år
I jubileumsåret 1992 hadde korpset blant annet en speidertropp, hjemforbund, kvinneforening og støtteforening. Korpsleder dengang var kaptein Bjørg Tronstad og assistent Karina Magnussen, som kom fra Færøyene.
Så marsjerte Frelsesarmeen i Røros videre med sitt flagg, inn i de nye 100 år, under sitt motto: Blod og ild! En reise som de er godt i gang med i dag når de fyller 130 år. I dag er det major Marie Skuland som er korpsleder for Frelsesarmeen Røros. 130-årsjubileet blir markert 26. mai i år.
Kilder: “Frelsesarmeen Røros korps 90 år 1892 – 1982”, og “Frelsesarmeen Røros 1892 – 1992 100 år”.
Huset som rommer Frelsesarmeen Røros i 2022. Foto: Tove ØstbyMarie Skuland ved Frelsesarmeen Røros. Arkivfoto. Foto: Tove ØstbyMarie Skuland og ungdomsarbeider Ruben Martinussen høsten 2021. Foto: Tove Østby
Kåre Wessels tryllekarriere startet allerede på 60-tallet, men det var først på 70- og 80-tallet at han begynte å opptre med trylleshow i Rørosområdet.
Mange husker han fra 17. mai-opptredner og juletrefester fra barndommen, men kanskje er det også mange som ikke har fått med seg den mystiske historien som skjuler seg bak forhenget.
Du jukser
Det var på den tiden da det var familieshow på 17. mai i Gymbygget på Røros. Der var det underholdningsbidrag fra lokale aktører, ungdomsband og tryllekunstneren Wessel. Trylleriene ble så populære at Kåre måtte takke nei til tilbud fra Tynset og områdene rundt for å underholde i Gymbygget.
– Man viste fram en kanin som var hvit, og så ble den plutselig svart. Deretter begynte ungene å legge merke til at jeg drev og snudde den der kaninen ikke sant, og da er de jo i fyr og flamme da; – du jukser! du snudde! Når du da snur den igjen så er den plutselig borte, og da blir de helt målløse, forteller Wessel.
Artikkelen fortsetter under videoen.
Glimt fra tryllekunstnerens repertoar.
Når det var yngre barn tryllet han fram godteri til stor jubel, og det var nok engasjement blandt de unge tilskuerne til å gjøre det litt enklere for den lokale tryllekunstneren.
– Du behøvde ikke å kjøpe deg ihjel på utstyr, fordi at med unger så er det sånn at de vil sedet samme opp igjen og opp igjen. Det kunne rett og slett være sånn at du kunne gjøre akkurat det samme trikset igjen til ungene, og det var like spennende; de var like engasjert, og ble lurt like mye andre gangen, forklarer Kåre.
For å gjøre seg mystisk hadde Kåre enkel og effektiv kostymering, men utstyret hadde han hatt helt siden han traff på tryllekunstneren Hilmar Ledang, som drev en trylleforretning i Oslo hvor han produserte og solgte tryllerekvisita.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Trylleutstyr fra trylletida. Foto: Svend Agne Strømmevold.Da det var tryllekurs på Røros. Starten av 80-tallet. Foto: Faksimile, Arbeidets Rett
Nordenstam og Ledang
Interessen for trylling startet allerede på 60-tallet, da Varieté-grupper reiste rundt omkring på turné i forskjellige ungdomshus. Der kunne man ofte se tryllekunstnere.
– Jeg minnes at jeg var i Sangerhuset og så på en som het Nordenstam, og på den tida hadde vi jo nesten ikke radio eller TV, så vi ble jo helt overveldet når vi fikk komme og se det der.
Kåre hadde ei tante i Oslo, og ved siden av der hun jobbet var det en tryllebutikk. Der traff han tryllekunstneren Hilmar Ledang som produserte og solgte trylleutstyr. Kåre hadde kontakt med flere av datidens kjente tryllekunstnere, og ble etterhvert en travel og ettertraktet tryllekunstner selv.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Show med den unge tryllekunstneren. Foto: Privat.
Da tryllekunsten kom til bygda
På 70- og 80-tallet begynte den fortryllende Wessel å underholde rundt om i regionen på grendehus og bygdakvelder. Kåre minnes en tid hvor det ikke alltid var like mye underholdning for barna, og at det derfor ble ekstra spennende for de unge da tryllekunsten kom til bygda.
– Tenk deg en bygdakveld, det var jo de samme Brekken spellmannslag eller mannskoret på Røros som skulle underholde hver eneste bygdakveld ikke sant, men var det noe for ungene det da? Nå kom det plutselig noe som var for ungene.
Kåres medlemsbevis i trylleforeningen Magiske Cirkel Norge, hvor han ble medlem i 1982. Foto: Privat.
I regi av Rørosmuseet arrangeres det hele året guidede turer ved ulike besøkssteder i Rørosregionen. Alle omviserne må gjennomføre et guidekurs hvor røroshistorie, formidling og menneskemøter står i sentrum.
Olavsgruva, Smelthytta og kirka er bare noen av stedene Rørosmuseets formidlingsglade guidekorps tar besøkende med på historiske reiser. For tiden holdes det kurs for guider.
Avdelingsleder formidling og verdensarvsenter Kirsti Sæter, museumspedagog Siri Anna Engzelius Strøm og salgs- og serviceleder Ingeborg Anna Ødegaard Forteller om historie, omvisning og guidekurs.
Verdensarvens formidlere
– Hva går et sånt kursløp ut på?
– Det er rett og slett at de som skal være her som guider skal få et godt grunnlag for å kunne møte besøkende til Røros eller lokalbefolkning som har lyst til å lære mer om Røros og verdensarvområdet generelt. Vi prøver å ruste opp guidene til å kunne det kunnskapsmessige, men også til å kunne møte folk på en ordentlig måte som vertskap og som gode formidlere, forklarer Kirsti Sæter.
– Hvem er det som kommer og ser på omvisninger?
– Vi har et veldig bredt spekter som er innom. Det er kanskje ikke så mange rørosinger, bortsett fra når de har besøk, da kommer dem, konstanterer Ingeborg Anna Ødegaard.
– Er det noe man trenger for å bli guide?
– Så mye kan læres. Det er en fordel å like folk, for du må jobbe med folk og da går det ikke an å gjemme seg bort i en krok, sier Sæter.
– Det er kanskje lett å svare at du må være utadvent, men det er også noe som kan læres. Så lenge du er trygg i rollen din så er det ikke sikkert du trenger å være så veldig utadvent, forteller Ingeborg Anna.
Et lite innblikk i mye
– Hvor langt er et sånt kurs?
– Vi har valgt ut deler som vi mener er viktig i første omgang for å lære seg å kunne møte publikum. Hvor mange timer vi er på i år er jeg ikke helt sikker på, men vi har pleid å sagt sånn rundt 40 timer, sier Sæter.
– Nå skal vi jo lære alt fra røroshistorien til bygningsvern, drakter, natur og naturhistorie, samisk historie og transport gjennom circumferensen; for det er jo ikke bare Røros det her handler om, det handler om hele området, forklarer Siri Anna Engzelius Strøm.
– Vi får jo ikke dekt alt, men vi får et lite innblikk i mye, sier Kirsti Sæter.
Hvem eier historien
På guidekurset som nå pågår fikk deltakerne en omvisning i utstillingen Hvem eier historien. Utstillingen viser unike sør-samiske gjenstander, og fagkonsulent – sørsamisk Jenny Fjellheim fortalte om hva gjenstandene kan fortelle oss om historien.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Jenny Fjellheim snakker til guider om utstillingen Hvem eier historien. Foto: Svend Agne Strømmevold
Hvem eier historien?
– Alle eier den jo på et vis men alle eier ikke sannheten. Alle kan ikke lage sin egen sannhet. Det er derfor vi jobber med historie, for å lære om det vi har opplevd og det som ligger bak oss, og ta med oss det inn i framtida på en god måte og være en del av historien. Om det er noen som eier historien vet jeg ikke, forklarer Kirsti.
– Også kommer det kanskje an på sammenhengen og hva det gjelder da, som for eksempel den samiske utstillinga; veldig mange av gjenstandene i europa har havnet her i sammenhenger som ikke har noe med den samiske tradisjonen å gjøre. Det er jo der det spørsmålet dukker opp. De føler et eierskap til noe som har gått tapt, og da er det jo absolutt et relevant spørsmål, forteller Ingeborg Anna.
– Vi ser det jo nå i forhold til krigen i Ukraina, at de går jo veldig hardt ut på å ramme det som er viktig for folk, identiten og hjertet. De går direkte på kulturminner som er helt unikt for et folkeslag, også blir det jevnet med jorda. Det er en del av en krigføring for å holde andre nede og fjerne identiteten deres, avslutter Kirsti Sæter.
Torsdag 21. april holdt Jon Høsøien foredrag om oppveksten på Stormoen og byggingen av flyplassen for engasjerte luftfartsinteresserte på Vertshuset.
Lufthavnsjef ved Røros lufthavn Gudbrand Rognes introduserte Høsøien som pressemann, stormoing og luftfartsinteressert. Høsøien viste bilder av stormoen og flyplassen fra 50-tallet mens han serverte historier fra barndommen og små stikk mot bortabækkingan.
Et samfunn i forandring
Interessen for fly fikk Jon Høsøien av en kamerat som bodde ved gjettjønna og som drev med modellfly. Gjettjønna ble brukt som flyplass på vinteren, og det var en flyklubb i Trondheim som kom og hadde stevne der. Det må ha vært en god kamerat, for som Jon sa det:
– Han var den eneste jeg hadde besøkt som var en bortabækking.
Høsøien beskrev en tid hvor samfunnet var i forandring, og la ut om hvordan det var å oppleve 50-tallet på moa.
– Utover på 50- og 60-tallet kom det veldig mange nye hus på stormoen. det mest kjente var stormoen pensjonat. Jeg hadde noen lekekamerater som bodde der, og det hendte seg at jeg ble med og overnattet i pensjonatsengene, og der hadde de et bad. Bad var noe nytt, og det var ingen på moa som hadde det, forklarte Høsøien.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Hitabækking Jon Høsøien . Foto: Svend Agne Strømmevold
Sommerjobb
Høsøien fortalte om sommeren da flyplassen skulle bygges. Han og andre barn ble satt til å plukke stein under utbyggingen, og mens mange plukka en og en stein fikk noen lov til å bruke jernrive så de kunne få med seg mer stein om gangen.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Tidlig sommerjobb. Ungene ble satt til å plukke stein. Foto: Magne Kverneng, Rørosmuseets arkiv
Røros forandret for alltid.
Høsøien fortalte om foregangsmenn som var pådrivere for å få bygget flyplassen og om hvordan Stormoen, som først var et område med småbruk og sommerfjøs, fikk en moderne flyplass med jetrutefly for over 60 år siden.
– Men så kom en som het Olav Bergersen til Røros. Han var veldig interessert i å få fly hit, for det begynte jo å komme en del industribedrifter til Røros, og etterhvert så kom jo HÅG hit, og da mente han det var muligheter for det.Bergersen kjente såvidt direktøren i Braathen SAFE, Ludvig G. Braathen, forklarte Høsøien.
– Braathen SAFE begynte idet små med korte ruter på små plasser, og da lurte Bergersen på om de ikke kunne få mellomlanding på Røros. En del Rørosinger, ikke minst kjøpmenn, syntes dette var en god ide. De klarte å få Braathen oppover for å se på det her i 55, og samme året ble det stiftet flyklubb på Røros.
Ludvig G. Braathen spilte en stor rolle i etableringen av flyplassen, Røros lufthavn åpnet i 1957 og Røros ble forandret for alltid.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Direktør i Braathen SAFE, Ludvig G. Braathen på åpningsdagen. Foto: Magne Kverneng, Rørosmuseets arkivHeron passasjerfly «Per»på åpningsdagen av flyplassen 17.juli 1957. Foto: Magne Kverneng, Rørosmuseets arkiv
Mange gode bidrag
Etter Jon var ferdig med historietimen var flere av tilhørerne rause nok til å by på sine egne historier fra den lokale luftfartshistorien, og det ble en minnerik historisk aften for flyentusiastene.
– Jeg lærte veldig mye nytt og så er det artig å se folk som er engasjert og opptatt av historien, og ikke minst når det har med luftfart å gjøre. Da synes vi det var ekstra artig. Jon er en veldiggod forteller, og det var en god del av tilhørerne som har fartstid her på flyplassen og i luftrommet rundt Røros som hadde mange gode bidrag å komme med. Så det her ble en ypperlig seanse på alle slags vis, sier Lufthavnsjef Gudbrand Rognes.
Gudbrand Rognes, Lufthavnsjef ved Røros lufthavn/Operativ leder AFIS AVINOR AS. Foto: Svend Agne Strømmevold
Kjeften full tå fluggu ble laget av Ove Røste og Martin Aune på midten av 80-tallet. Lokalt har raplåta blitt en kjent og kjær påskehit, men duoen hadde egentlig aldri noen planer om å gi den ut.
Rap-sjangeren kom til Norge på slutten av 80-tallet, og det første rap-albumet kom ikke før i 1991. Før det hadde det vært noen rapsanger her og der, og den aller første skal visstnok ha vært “This is your walkman talking” av Mr.Walker and the Walkmen fra 1985. Året etter kom rørosrappen “Kjeften full tå fluggu”, og det er ikke utenkelig at det kan ha vært blant de aller første norskspråklige rapsangene i Norge.
Saftige gloser
Røste og Aune hadde allerede spilt sammen flere år i pop-orkesteret The game, som markerte seg med flere hits på starten av 80-tallet og som var backingbandet til Terje Tysland.
Etter at bandet ga seg i 1984, hadde de en mimrestund i Trondheim og bestemte seg for å lage en låt. – Vi må lage en rap, mente Martin, og den skulle være på rørosdialekt. De ville gjøre noe som aldri hadde blitt gjort før, og låta skulle handle om en fisketur.
– Martin var veldig opptatt av rap. Han var litt forut for sin tid og fulgte jo mye med på hva som skjedde i USA og sånn, så han sa at skal vi skrive en sang så må vi rappe, for det er på full fart inn nå. Så vart vi enig om at kanskje vi skal rappe på rørosdialekta, og prøve å finne noen saftige gloser.
Røste hadde ikke hatt rapmusikk på radaren da de skrev låta, men fulgte med på nye ting som skjedde i musikkverden og var inspirert av flere ulike sjangere og stiler.
– jeg var jo nysgjerrig på ting som kom selvsagt, men jeg hadde ikke oppdaga rap den gangen. Det var jo midt i verste trønderrock-tida for oss, siden vi ble dratt med inn i trønderrocken da vi begynte som backing band for Terje Tysland. Vi var jo egentlig ikke inspirert av trønderrocken. The game var mye mer inspirert av The Police, ska og reggae-musikken, kan du si.
Kjeften full tå fluggu har egentlig aldri hatt en offisiell utgivelse, men har blitt mye spilt på Nea Radio siden starten av 90-tallet. Røste kan huske at det ble en del etterspørsler på den etter at han sendte med ungene en kopi på kassett til barnehagen, men vet ikke hvordan det hadde seg at det ble en lokal hit.
I 2017, mer enn 30 år etter at låta ble innspillt, gjorde Røste et intervju på Nea Radio om låta i anledning at det hadde vært den mest etterspurte og spilte sangen på radiokanalen den sommeren.
Kåre Wessel, som jobbet i Nea Radio fra begynnelsen av husker den godt – Ja den er vanskelig å glemme, for den ble spilt dag ut og dag inn.
Musikken
Martin Aune gikk bort i 2011 og var sønn av filmskaperen Kine Aune. Han var kjent for å lage jingler og reklamemusikk for radio og TV, og var pianist i bandet Bjølsen Valsemølle.
Kompet på Kjeften full tå fluggu ble programmert og arrangert av Aune og musikken er skreddersydd til teksten. Skarptromma som slår med dypere og dypere tone i starten på sangen skal høres ut som teltpluggen som blir slått ned. Teksten lagde de sammen, mens Ove skrev refrenget og sto for rappinga.
I vinter har Nedre maskinhus på Malmplassen blitt istandsatt innvendig. Maskinhuset ble oppført i 1887 i forbindelse med ny smelteteknikk som innebar overgang til vannkappeovner og konvertorer. I maskinhuset står fortsatt blåsemaskinen som skaffet luft til konvertoren. Maskineriet var i drift til juni 1953, da en brann i smeltehytten satte sluttstrek for smelting på Røros.
Det har vært både sopp og råte i deler av konstruksjonen. Bygningsvernsenteret har skiftet ut råtne deler, men de gamle gulvåsene fra 1887 og det gamle gulvet er der i hovedsak fortsatt.
-Det er veldig for seg gjort når man kommer inn her. Nede under gulvet i mørket er det ordentlig murte velv, og store gode sluttsteiner som man egentlig kan bli ganske imponert over at er i så god stand, med tanke på at det må jo ha vært en viss form for rystelse i konstruksjonen selv om maskinene står på et veldig veldig godt separat fundament, sier Sophie Gjesdahl Noach som bygningsantikvar hos Bygningsvernsenteret.
I innslaget hørte vi intervju med Sophie Gjesdahl Noach og Bygningsvernhandverker Magnus Ambrosius Heltboe.
Oljeveker
Maskinen i Nedre maskinhus er godt bevart. Vekene i oljefyllingsrommet er der fortsatt. Det er Trondheim Mekaniske Verksted som har levert maskinen.
-Det hadde vært fryktelig artig å kjørt den en dag. Vi får se om det kan bli til virkelighet en gang. Det er som en liten skjult skatt som ligger her nede, rett nedenfor Smelthytta, sier Sophie.
Simen Flaten Svisdal, som er student ved NTNU sitt studie for kulturminneforvaltning har i en måned i vinter vært hospitant hos Rørosmuseet, og blitt godt kjent med Nedre maskinhus og det unike anlegget det rommer.
Prosessen som de startet med på slutten av 1800-tallet i maskinhuset var med frem til brannen i Smelthytta i 1953.
-Det var behov for å tilføre større mengder med luft inn i smelteprosessen for å øke effektiviteten og varmen, og dermed få en mer effektiv og moderne smelteprosess, sier Simen Flaten Svisdal.
Tegninger
Det er funnet frem originale tegninger, maskintegninger, tegninger av huset og grunnmur tegninger som viser at huset er så godt som urørt kontra slik det var da det ble bygd. Det er noen mindre endringer, men hovedtrekkene er helt like.
Simen tror at årsaken til at maskinen er så godt bevart skyldes at den står litt bortgjemt, og at ingen har brydd seg så hardt om den. Den ble bare forlatt da Smeltehytta ble stengt ned etter brannen. Simen er imponert over anlegget, og hvordan det er konstruert.
-Jeg vil påstå at det er tilnærmet unikt i Norge. Så god stand som dette er i, sier han.
Brann
Det er spor i huset som viser at det har vært brann innvendig i Nedre maskinhus. Brannen var i 1925. I branntaksten står det at det ble lite skader på huset. Men Nedre maskinhus har tydelige spor etter brannene i Smelthytta som var i 1888, 1953 og 1975. Det kunne gått skikkelig ille med huset. Gavlveggen mot Smelthytta, deler av gulvet og hele takkonstruksjonen er forkullet.
-Vi kan nå være glad for at ikke hele huset forsvant, men at det fortsatt står her bevart selv med sine spor etter brannene. Oppe på loftet kan man bli litt forskrekket, men det har stått siden siste brann i 1975 så det holder dette, sier Sophie.
Selv om maskinhuset er godt bevart, har det vært rammet av brann i tidligere tider. Bygningsvernhandverker hos Bygningsvernsenteret, Jørn Solli er med på restaureringsprosjektet, og forteller om tydelige spor etter brann.
Det er ikke bare innvendig maskinhuset er blitt restaurert.
På kontoret sitt har Sophie Gjesdahl Noach gamle tegninger og sort-hvitt-bilder av nedre maskinhus.
Kraftverk
På slutten av 1800-talet kom elektrisiteten til Røros. Fra Nedre maskinhus ble det produsert strøm tidligere enn fra Kuråsfossen kraftverk. Strømmen som ble produsert lyste opp Malmplassen, området rundt, Smeltehytta, og trolig nedre maskinhus.
Under gulvet i maskinhuset er det rester etter en gammel turbin som fikk vann fra samme rørgate som turbinen til kompressoren i maskinhuset. Turbinen var koblet opp mot en generator, som ble montert i 1896. Det førte til at deler av Røros fikk strøm før Kuråsfossen Kraftstasjon ble åpnet.
– Dette var nok det første kraftverket som forsynte Røros med strøm, sier Simen.
Han har ikke funnet noe dokument som viser når kraftverket ble tatt ut av drift, men når Kuråsfossen Kraftverk kom i drift ble det trolig en gradvis utfasing. Kraftverket i nedre maskinhus stod kanskje som ei reserve maskin.
Her er noen glimt fra inne i Nedre maskinhus vinteren 2022:
Foto: Tove ØstbyFoto: Tove ØstbyI nedre maskinhus er det fortsatt hull på veggen etter montering av diverse ledninger. Foto: Tove ØstbyOljeveker. Foto: Tove ØstbyFoto: Tove ØstbyFoto: Tove ØstbySpor etter brann. Foto: Tove Østby
Aud Selboe har varslet samarbeidspartnerne om at tilbakeflytting av Laddbua skrinlegges. Tilbakeflyttig av Laddbua til Røros sentrum er et av tiltakene nevnt i kommunens kulturminneplan. Aud Selboe har i flere år arbeidet for å få gjennomført dette, men ser seg nå nødt til å skrinlegge tiltaket.
Laddbua, plan. Illustrasjon: Skjermbilde fra kommunale sakspapirer
Selboe skriver i redegjørelsen til samarbeidspartnerne at kostnader og manglende vilje til samarbeid fra deler av Røros kommune, er årsakene til at denne beslutningen er tatt:
«Med en stipulert byggekostnad på over 5 mill. for en bygning med bruksareal på ca 105-110m2, og med signaler som viser liten vilje til samarbeid fra deler av Røros kommune, blir prosjektet for tungt å gjennomføre både økonomisk og praktisk.»
Selboe gir en grundig redegjørelse for sitt engasjement i saken, og inviterer nå andre til å ta over arbeidet.
«Min første konkrete henvendelse om prosjektet ble sendt våren 2017. Sentrumsplan og kulturminneplan måtte foreligge før saken kunne behandles. Til slutt var det bare manglende trafikkplan som sto i veien for behandling. Jeg valgte da å søke om dispensasjon fra den bestemmelsen og 06.05.2021 sa planutvalget enstemmig ja til søknaden om tilbakeføring av Laddbua til kommunes tomt i Finneveta, og delegerte tomtferadeling og byggesak til kommune- administrasjonen.
Prosjektet var godt utredet og forberedt. Fylkeskommunen hadde gitt dispensasjon for tilpasning av trapp på Finnegården slik at veibredden i Finneveta fulgte kravet i planutvalgets vedtak. Fortidsminneforeningen (Rasmusgården) var positiv til tiltaket med tilpasningskrav som enkelt kunne imøtekommes. Kommunens eiendomsforvalter mente, med bakgrunn i en aktuell sak i Lorentz Lossiusgate, at tomteprisen i Røros sentrum var ca 400,-/ 500,-kroner. Lokale entreprenører tok kontakt og utredet, uten kostnader for prosjektet, om huset kunne flyttes uten å tas ned. Bygningsvernsenteret hadde levert anbud på nedtaging og gjenoppretting av tømmer kassen. Sammen med en lokal, erfaren entreprenør ble det utarbeidet et budsjett på bakgrunn av nylig gjennomførte prosjekter. Totalsummen endte på 4-4,2 mill. Med forventning om støtte fra kulturverninnstanser holdt fortsatt egenkapitalgrensen på 3-3,5mill.
Den 04.08.2021 sendte byggeleder den første rammesøknaden, for videre å kunne be om konkrete anbud fra utøvende håndverkere. Siden tomta fortsatt ikke var oppmålt og fradelt, ble ikke søknaden behandlet.
Byantikvar Magnus Borgos ba meg søke støtte i desember 2021, da han mente det erfaringsbaserte budsjettet med anbud fra Bygningsvernsenteret var godt nok vurderingsgrunnlag for hans del. Det resulterte i kr 200 000,- i støtte til arbeidet med den gamle delen av bygget.
Etter gjentatte henvendelser til teknisk etat om framdrifta i saken, fikk jeg etter hvert svar fra teknisk sjef om at oppmåling av tomt ikke kunne skje på vinters tid, og at Røros kommune ventet på en fastsettelse av tomtas markedsverdi fra en uavhengig takstmann. Innen 1.05.2022 skulle arbeidet være klart fra kommunens side, i flg teknisk sjef.
Den 28.03.2022 fikk jeg tilsendt takstpapirer fra Takst-Forum Trøndelag AS. Markedsverdien på 100 m2 tomt til full disposisjon og ca 30 m2 til disposisjon ut fra det offentliges behov (arealet på framsiden av huset mot Bergmannsgata) var satt til kr. 480 000,-. Begrunnelsen var en sammenligning med Mjølbua, som i 2014 ble solgt for 260 000,- med 120 m2 tomt til full disposisjon og et påstående bygg, som i sakens anledning ikke var tillagt noen verdi overhode.
Med en prisvekst på 11% på byggvarer fra 2019 til 2021, og med en enda streker økning av energipriser og andre forbruksvarer, ligger det an til ca 20% økning i byggvaremarkedet kommende år.
Tilbakeflytting av Laddbua var primært et kulturminnefaglig tiltak jeg hadde stor glede av å kunne forvalte. Dessverre lyktes jeg ikke denne gangen.
Finnes det andre interessenter som kan tenke seg å videreføre prosjektet på bakgrunn av det arbeidet som er gjort, er de velkomne til ta over. Avtale om flytting må i tilfelle inngås innen 1.juli. Hvis ikke blir huset rehabilitert der det står».
Arnfinn Strømmevold, har skrevet manus til et nytt historisk spel. Det har tatt sin tid, før det kom en oppfølger til Elden, med fredag er det premiere på «Den første malmsten»
I dette stykket tar Arfinn Strømmevold, som Hans Olsen Aasen og Vegar Dahl som Lorentz Lossius, tilbake til da gruve-eventyret startet.
Vegar Dahl og Arnfinn Strømmevold intervjuet av Tore Østby
