Klokken 12:14 i dag 18. februar 2020 landet det aller første bemannede El-flyet på Røros. Landingen ble overført direkte på TV2, og det var en stor dag både for Faglig prosjektleder for Green Flyway, Tor Odd Iversen og lufthavnsjef Gudbrand Rognes.
Piloten Martin Stephanek hadde tatt av fra flyplassen i Sveg, og fløy lavt over Røros flyplass to ganger før en sikker og trygg landing.
Avinor AS og Røros Flyservice er partner i prosjektet Green Flyway. Prosjektet er et grenseløst samarbeid mellom Sverige og Norge, finansiert av EU.
Åpningsseremonien for årets Rørosmartnan er i gang på Malmplassen. Det er en tradisjonell åpning av martnan, som startet med at Hyttklokka slo klokken 12.00.
Videre i Åpningsseremonien blir Rørossangen fremført av Aina Sandnes Røste, Dag Harald Bakken, Martin Løvø, Erik Roll og Jo Ryen, før ordfører Isak V. Busch ønsker velkommen.
Rørosmartnan 2020 blir offisielt åpnet av næringsminister Iselin Nybø.
Røros Folkedanslag og 9.trinn ved Røros skole danser Rørospols før «Lin & Lengsel». Tablå om linets betydning som handelsvare i gamle dager, og om livets lengsler når alt gikk litt langsommere enn i dag – med hesten som transportør. Tablået blir fremført av Kirsti Sæter, Astrid Tronsmoen og Liv Bye. Teksten er laget av Jostein Løkken. Dalakopa skal fremføre «Kaffestugguleken» før det er inntog av et åttitalls neste-ekvipasjer. Konferansierer er Svein Arild Johnsgård og Lars Bjørk.
Hesteinnmarsjen fordelt på åtte kjørelag:
Foreningen Forbonden Kløvsjø, Nord-Østerdal Lasskjørerlag, Hedmarken Lasskjørerforening, Selbu Lasskjørerforening, Fron Lasskjørerlag, Hestekjørere fra Tydal, Dalarna Femund Forkôrerforening og Trøndelag Kjørelag.
I dag var det Venstres dag hos Kulturminnefondet. Nestleder i samferdsels- og miljøkomiteen på Stortinget, Guri Melby, kom på besøk i følge med lokalpolitiker Kari Kluge. Guri Melby er også Venstres finanspolitiske talsperson.
De siste årene har Kulturminnefondet fått økt sine rammer. I 2016, da Høyre og Frp satt i regjering med Krf og Venstre som støttepartier, var det Venstre, som tvang igjennom en økning på 17,5 millioner. Regjeringen hadde opprinnelig foreslått en reduksjon. Til våren kommer kulturminnevern på dagsordenen på Stortinget.
Regjeringen har startet arbeidet med ny stortingsmelding om kulturminnepolitikken. Meldingen vil være grunnlag for en diskusjon i Stortinget om framtidens kulturminneforvaltning og dens betydning for samfunnet. I meldingen vil regjeringen også legge fram forslag til nye nasjonale mål på kulturminnefeltet.
Under besøket i dag, ble en del av samtalene mellom vertsskap og gjester filmet. Her er et lite utdrag fra samtalene.
I dag, 4. februar er det 35 år siden Galleri Galåen åpnet. Bjørg Engan Døhl og Liv Grådal kjøpte i 1985 Galåen Foto av Randi og Anders Galåen, som hadde startet bedriften i 1967. Historien til Galleri Galåen startet i Kjerkgata 4.
I dag driver Liv bedriften alene, i Bergmannsgata 12. Der hun tar på seg forskjellige fotooppdrag som fotografering av baby, barn, familie, søsken, konfirmanter, portrett, brudepar, skole, barnehage og reklame og produktfotografering.
35-årsjubileet blir markert med jubileumstilbud, og servering av kaffe og biteti.
Driver av Galleri Galåen, Liv Grådal. Foto: Tove Østby
5. oktober 2018 ble det første offisielle møtet mellom Røros kommune og Sametinget gjennomført, etter at Røros hadde blitt samisk språkforvaltningsområde. Dette innebærer at norsk og samisk skal være likestilte språk på Røros blant annet i offentlige dokumenter og skilting.
Etter møtet var det festmiddag i Hagakoia hos Rørosrein. Røros som samisk språkforvaltningsområde ble enstemmig vedtatt i kommunestyret. Innføring av den samme ordningen i andre kommuner har vært mer omstridt, og sametingspresident Aili Keskitalo var glad for å bli møtt med feiring på Røros.
Rørosnytt har laget en programserie i fire deler, om forhistorien, sørsamisk blomstring, den politiske prosessen, og effektene av at Røros ble del av samisk språkforvaltningsområde.
Her er den andree episoden i serien «Da Røros ble samisk». Episoden tar for seg tiden etter at fornorskningsprosessen la seg, og har fått tittelen «Sørsamisk blomstring»
For femti år siden i dag, sto en konsentrasjonsleir ferdig bygd ved Storwartz. Filmmakere hadde bygd opp en brakkeby etter modell av Stalins forbedringsleire, som ble kalt Gulag. Filmens som ble spilt inn var «En dag i Ivan Denisovitsj’ liv«.
Det ble etablert leire for «upålitelige elementer» allerede i 1918. Lenin ledet Sovjetunionen etter revolusjonen året før. Da Stalin kom til makten ble leirene bygd kraftig ut og fikk navnet Gulag. I løpet av Gulagenes eksistens var 18 millioner sovjetborgere innom slik leire. Terskelen for å komme dit ble etter hvert veldig lav, og tre ganger for sent til jobb kunne være grunn nok.
«En dag i Ivan Denisovitsj’ liv».
Livet i Gulag var brutalt. Det besto av hardt arbeid, systematisk underforing og dødeligheten var stor. Leierne i Sibir var det verste, og her ble det utført arbeid i ekstrem kulde. Røros hadde både riktige omgivelser og riktig temperatur for innspillingen av en film om dette.
Forfatteren Aleksander Solzhenitsyn, som skrev romanen filmen var basert på, ble selv internert i Gulag. «En dag i Ivan Denisovitsj’ liv» var et norsk-britisk-amerikansk samarbeidsprosjekt. Flere Rørosinger var med i filmen som statister.
https://www.youtube.com/watch?v=B73m3Mvb0_g
Originaltittel En dag i Ivan Denisovitsj’ liv
Sjanger DRAMA
Skuespillere Tom Courtenay, Espen Skjønberg, Alf Malland, Frimann Falck Clausen, Jo Skjønberg, Odd Jan Sandsdalen, Torstein Rustdal, James Maxwell, Alfred Burke, Eric Thompson, John Cording, Matthew Guinness.
Regi Caspar Wrede
Manus Ronald HarwoodCaspar Wrede
Produsent Caspar Wrede
Foto Sven Nykvist, Hans Nord
Musikk Arne Nordheim
Nasjonalitet NOR, GBR
Produksjonsår 1970
Produksjonsselskap Norsk Film A/S/Group W Films Inc./Leontes Films
Julen 1919 var vanskelig for mange på Røros. Røros Kobberverk var inne i en alvorlig bølgedal, og arbeidsledigheten var så stor at det ble omtalt i Aftenposten. 200 lette etter arbeid på Røros, og bare Kongens gruve var i drift. Håpet den gang var at en regulering av Aursunden skulle gi arbeidsplasser. I løpet av året hadde NVE lagt fram reguleringsplaner.
Det skulle vise seg at ventetiden for de arbeidsledige ble lang. Reguleringsdammen i Aursunden ble bygd i perioden 1921-24. Det ble også stans i driften i Kongens gruver. I fem år lå gruvedriften helt nede, og fart i gruvedriften ble det ikke før på midten av trettitallet.
Kriseårene på Røros hadde sammenheng med at Europa lå nede økonomisk etter første verdenskrig. Etterspørselen etter kobber var så laber at utvinning en lang periode var svært lite lønnsomt.
I dag våknet vi til plussgrader og snøsmelting på Røros. Så langt har det vært en «snill vinter» uten sprengkulde, og i følge Yr vil det fortsette med mildt vær også de neste ti dagene. For ti år siden var det helt annerledes. Da nådde temperaturene på Røros internasjonale nyheter.
Her er en reportasje Peter Kristiansen og Rørosnytts nåværende redaktør laget for TV Røros i 2009.
For 50 år siden reiste Gunvor Westgård ut som misjonær for første gang. I årenes løp har det blitt mange turer til Paraguay. Hun jobbet også mange år som jordmor på Røros. Gunvor er født og oppvokst i Øversjødalen, der bodde hun hele sin barndom.
– Vi var ikke så mye utenom bygda der. Dro til Tolga til tannlegen, og en sjelden gang var det en skoletur. Mor var fra Røros, og vi hadde sommerturer hit – kanskje ikke hvert år men. Jeg husker flere turer til bestemor på Orvos, sier Gunvor Westgård.
Skole
Etter hvert reiste hun ut for å begynne på skole. Gunvor var ikke fylt 19 da hun begynte på Røde Kors sykepleierskole i Elverum. Der var hun i fire år. Deretter jobbet hun på Tynset sykehus i fire år, før hun reiste til Oslo på jordmorskolen, som den gang var på Rikshospitalet. Etter et år i Oslo reiste hun videre til Nord-Norge til en Røde Kors sykestue i Finnsnes. Etter et par år ble det Finnmark, nærmere bestemt Alta på en institusjon hvor det var frivillig arbeid. De jobbet for kost og losji. Det var psykiatrisk sykehjem, sykehjem og barnehjem. Gunvor jobbet med alt mulig der. Hun var bl.a. sjåfør for Alma Halsø fra Sunnmøre som var daglig leder. Alma hadde bygd et barnehjem i Alta før krigen. Under krigen ble alle barna evakuert. Etter krigen reiste de tilbake og bygde opp igjen barnehjemmet. Gunvor var med i teamet i et par år, før hun reiste til Paraguay som misjonær.
Jordmor
Gunvor var hjemme igjen fra Paraguay i perioder, da hadde hun jordmorvikariat på forskjellige sykehus. Da hun kom hjem fra Paraguay i 1982 var moren hennes blitt syk, og Gunvor skjønte at hun måtte være her. Da passet det veldig bra at det var jobb å få som jordmor på Røros. Hun ble her, men fikk to års permisjon fra jobben flere ganger. Det var arbeidsgiver pålagt, når noen ville ut i tjeneste, fikk man permisjon uten lønn. Den kommunale leiligheten fikk hun igjen når hun kom tilbake til Røros. Hun oppbevarte tingene sine i kjelleren, mens hun var ute i tjeneste.
Det var egentlig i 1983 Gunvor skulle begynne som jordmor på Røros, men allerede før jul 1982 tok hun imot det første barnet. Da hun startet som jordmor var det fødeavdeling på Røros sykehus. Det var ei ordentlig avdelingen med gynekolog. Det kom folk fra traktene rundt for keisersnitt. Gunvor hadde sett ultralyd på privatklinikker i Paraguay, det var mange som ikke hadde sett ultralyd her enda.
Fødeavdelingen ved Røros sykehus ble lagt ned i 1988. I ei overgangsordning fulgte jordmødrene på Røros den fødende til Tynset og tok imot barnet der. Men det varte ikke så lenge før alle førstegangsfødende skulle til Trondheim.
Gunvor har sett i ettertid at det ikke var liv laga for ei fødeavdeling på Røros, med så få fødsler som det har vært. Det hadde ikke gått an å ha full bemanning. Et år ble det født tre ganger så mange barn som det blir født nå.
Hun var hele tiden ansatt som kommunejordmor, men jobbet på sykehuset på fødeavdelingen. Kontrollene var på helsestasjonen. Det var først på 1980-tallet at kommunene ble pålagt å ha jordmor. Etterhvert ble de to jordmødre. Gunvor var noen måneder først ut, så kom Målfrid Rossebø. Det var nødvendig å være to for de hadde vakt døgnet rundt.
– Gikk med callingen, men det var dårlig dekning. Skulle jeg på ski så måtte jeg ikke gå bakenfor noen haug, sier Gunvor.
Hun sluttet som jordmor i 2001 Da reiste hun til Paraguay på KLP-pensjon. Etter at hun kom hjem igjen, var hun sommervikar i sin egen jobb i to måneder. Så reiste hun ut igjen i et år. Hun begynte å nærme seg 70 årsalderen. Etter at hun ble pensjonist har periodene i Paraguay vært på tre måneder.
I 1985 hadde hun permisjon et år fra jordmorjobben på Røros. Hun fikk forespørsel om å avløse foreldrene på et barnehjem, som misjonær i Paraguay. Hun ble der bare i et år. Faren hadde blitt alene og hun synes ikke at hun kunne være borte lenger en det året.
50 år
I 1969 reiste Gunvor til Paraguay første gangen. Da reiste hun med båt, en reise som varte i tre uker, fra Norge til Brasil. 19.mars i 1969 gikk de i land i Santors. Der kom det norske misjonærer fra Paraguay, som hentet henne med bil. Hun som skulle jobbe sammen med Gunvor på klinikken var med.
Totalt har Gunvor vært 16 år i Paraguay. Den første turen var en periode på over fire år. Gunvor reiste ut til ei nyopprettet sykestue med fødestue, poliklinikk og tanntrekkningskontor, i landsbyen Àtira. De to som hadde bygd opp sykestuen, måtte på grunn av sykdom være i Norge i et år.
Under båtreisen tok Gunvor Lingafone kurs. En paraguayer som var ombord på båten hørte henne i lekser og lærte henne uttale.
– Han var nok ikke tilfeldig på båten, men plassert der for å hjelpe meg, sier Gunvor.
Mens Gunvor var i Kautokeino følte hun at tiden snart var inne for at hun skulle reise ut. Mens hun var i Alta hadde hun vært i Sverige på bibelskole i et par måneder. Kvinnen som hadde opprettet barnehjemmet i Alta, synes ikke at noe hus skulle stå ledig, hvor det var kristne som kunne arbeide. Kvinnen synes Gunvor skulle være på et gjestehuset om sommeren og ta imot gjester, og få litt inntekt. Det kom en del turister over fra Finnland. Der var Gunvor om høsten. Da følte hun på seg at det måtte skje noe snart. Så fikk hun oppringning fra en som hun hadde gått på bibelskole sammen med. Han spurte om hun ville reise til Paraguay.
Gunvor reise til Paraguay alene. En ung sykepleier fra Halden som hadde vært noen år i Chile ble lånt ut, for å lære opp Gunvor til å bli jungeldoktor, tanntrekker og i språkundervisning. Etter et halvt år måtte hun tilbake til sitt arbeid i Chile, og Gunvor måtte klare seg alene. Hun måtte kunne spansk såpass at hun greide seg uten tolk. Hun ble også alene med søndagsskolen. Torsdag formiddag var det tanntrekking, fra tidlig om morgenen var det kø.
– Det var harde bud, men det gikk greit, sier Gunvor.
Fotoalbum
Gunvor har et svart/hvitt fotoalbum fra den første turen. Der er det bl.a bilde av båten hun kom med til Paraguay, den første pasienten hun behandlet, og den første babyen hun tok imot. Minner som hun ser tilbake på i dag.
Da Gunvor reiste måtte hun ha med seg alle eiendeler, personlige ting og minner. Det var ikke sikkert hun kom til Norge igjen. Det sa de rett ut, så hun var forberedt på det.
Det var ikke bilveier. Både pasienter og fødende ble fraktet i oksekjerre. Nå er landsbyen Àtyra den reneste byen i Paraguay. Det er mye lærindustri der. I flere år etterpå ble klinikken brukt til skole for norske misjonærbarn. Det ble bygd sykehus i byen, da ble klinikken overflødig.
Verden er ikke så stor. Ei jente, som Gunvor tok imot da hun var på sykestua på Finnsnes, møtte Gunvor igjen i Argentina. Foreldrene er misjonærer i Argentina. Gunvor har kontakt med sine venner i Paraguay på Facebook. Slik kontakt kunne hun ikke hatt dersom Facebook ikke hadde vært oppfunnet. Gunvor er glad for at hun har lært seg å bruke Facebook. Heldigvis fikk hun begynt med PC i jobben, og ble vant med det.
Indianere
Gunvor ble presentert for indianerne. Da hun hadde vært i Paraguay i bare noen måneder fikk hun besøke et indianerreservat lenger nord i landet. Der ble det bygd sykestue. Det var også et sagbruk og skole i reservatet. Det ble et Norad-prosjekt, og Gunvor ble der i seks år fordelt på to perioder.
Bryllup
Sist gang Gunvor var i Paraguay var i bryllup. Mor til bruden fikk Gunvor som baby i fanget første gang hun var i landet. Babyen var lagt på veien. Gunvor er bestemor i den familien. Hun har bildene av familien stående fremme i stua. Mor og far til bruden var på Rørosbesøk i sommer.
Varm jul
– I Paraguay er det ikke så lang jul som i Norge. Men de har veldig til jul, som er katolsk. De har mange julekrybber, store julekrybber. De har store dukker som er Jesusbarnet, for det må synes. Maria og Josef er veldig tydelig, for Maria er den største, hun er større enn Gud i deres trosverden, sier Gunvor.
Før jul er det full fart i butikkene. På et kjøpesenter stod det «Nå er Rudolf kommet». Det var et lysarrangement med en rein og en same med pulk oppå veggen.
– Det synes vi var artig at han kom der med pulk i varmen, sier Gunvor. Det er ganske vanlig at det er 45 grader i skyggen fra november til ut i februar.
Arkivfoto. Røros Pensjonistforening har vaffelbod utenfor Røros Frivillighetssentral. Gunvor Westgård og Magni Elise Grådal i vaffelboden. Foto: Tove Østby
På loftet i Glåmos kirke ligger et klenodium i kasser, og venter på å bli pakket ut igjen og satt i stand. nylig avgått leder i menighetsrådet, Oddmar Haugsbak, viser fram de elegante orgelpipene i tre. Orgelet bærer på en fengslende historie fra en tid med et annet navn på kirken, som kanskje sto bedre til orgelet.
Da orgelet ble montert, het den nybygde kirken Jensvold kirke. Året var 1926. 20 år tidligere var det etablert en «hjelpekirkegård» på stedet de da kalte Jensvold. Jensvold ble navnet på bygda 16. januar 1877, da NSB åpnet Jensvold stasjon. NSB hadde for vane å gi stasjonene sine navn etter den nærmeste gården.
Fem år før kirka ble bygd kom et lite navneskifte, da Jensvold ble til Jensvoll. Jensvoll kirke ble bygd av tømmer gitt av Røros kobberverk. Både Hiortstiftelen og Kjerstine Langen ga kirkeklokker til kirken, og orgelet og alterbildet fra 1884 kom fra Trondheim Fengselskirke. De tenkte kanskje at det passet bra med et Jensenorgel i Jensvoll kirke.
Trondheim fengselskirke lå vegg i vegg med det gamle tukthuset, og ble nedlagt da lokalene skulle gi plass for Frostating Lagmannsrett i 1921. Orgel og alterbilde lå på lager, i fem år, før det ble fraktet oppover Gauldalen. Nå er sterke krefter i sving for å hente Jensenorgelet fram fra lager igjen.
Odmar Haugsbak håper å få det gamle Jensenorgelet på plass igjen i Glåmos kirke. Foto: Tore Østby
Jensenorgel er legendariske musikkinstrumenter, som finnes i flere norske kirker. Mannen som lagde instrumentene het Claus. Han ble født i 1817 i Schleswig-Holstein, som er den nordligste provinsen i Tyskland. Dette området var da Claus ble født, en del av Danmark. Selv om Danmark hadde skilt lag med Norge tre år før Claus Jensen ble født, skulle han bli Norges mest betydelige orgelbygger.
Han kom til Norge rundt 1837 og bygde sitt første orgel for Korskirken i Bergen. Senere bygde han orgler til et stort antall norske kirker, hvorav mange fortsatt er i bruk, f.eks. i Brønnøy kirke i Brønnøysund, Trefoldighetskirken i Oslo, Ilen kirke i Trondheim (1889), Bjorbekk kirke i Arendal (1876), Tromsø domkirke og Veum kirke i Fyresdal.
Orgelet som ligger på loftet i Glåmos kirke var altså ett av to han bygde i Trondheim på slutten av 1880-årene. For musikk-kjennere kan vi fortelle at Jensen bygde pipeorgel i den «symfoniske» tradisjonen, en type som er knyttet til romantikken. (Om orgelet blir restaurert kan det kanskje være på sin plass å innvie det i forbindelse med et bryllup.)
I 1939 skiftet Jensvoll navn til Glåmos, og ikke mange år senere, ble Jensenorgelet nedmontert og lagt på lager. Da ble det erstattet av et Jørgensenorgel. Nå er ikke Jørgensenorgelet brukbart lengre, musikken i gudstjenestene på Glåmos kommer fra høyttalerne knyttet til et el-orgel.
Oddmar Haugsbak mener tiden er inne for å hente fram igjen det eldste orgelet. Det første initiativet til dette kom i 1984. Det ble gjort en grundig jobb da orgelet ble pakket ned. Alle delene ser nesten ut som de er nye. Eksperter har sett på orgelet, sier alle delene er på plass, og konklusjonen er at det skal være fullt mulig å sette det i stand og ta det i bruk igjen. Arbeidet er kostnadsberegnet til om lag 1 million kroner.
– Å få orgelet opp og få lyd i det ville vært stort. Det tror jeg vi skal få til, men det er nødvendig at flere drar sammen. Finansieringen må være på plass før vi kan starte arbeidet. Jeg håper det nye menighetsrådet gjør virkelighet av dette, sier Oddmar Haugsbak til Rørosnytts julemagasin.