Flere muligheter til å søke støtte til kulturminner

Pressemelding fra Kulturminnefondet

Kulturminnefondet lanserer flere muligheter til å søke støtte i 2021. Søknadssenteret er nå åpnet for deg som planlegger å søke om tilskudd.

Eier Benedicte Emilie Soma foran Jens Zetlitz’ gate 20 i Stavanger. Bygningen er et gammelt butikklokale, og prosjektet har fått tilsagn om 1 million kroner. Foto: Monica Hägglund Langen/Kulturminnefondet

Kulturminnefondet har totalt seks forskjellige tilskuddsordninger. Nytt i 2021 er at rullende og bevegelige kulturminner samt formidling er egne tilskuddsordninger. Dermed vil det være mulig å søke om støtte til:

Hus og anlegg

Kulturminnefondet støtter faste kulturminner. Dette kan være alle typer bygninger, hager og parker, historiske veier og andre fysiske anlegg som for eksempel steingjerder. Kulturminner kan være fra både fjern og nær fortid.

Rullende og bevegelige kulturminner

Du kan søke om støtte til alle typer rullende og bevegelige kulturminner. Dette kan være både motoriserte og ikkemotoriserte farkoster, som personbiler, busser, traktorer, sleder, karjoler og fly. I våre vurderinger vektlegger vi opprinnelig, norsk brukshistorie, tilhørighet til kulturmiljø og fremtidig bruk.

Fartøy og båter

Kulturminnefondet satser på kystkulturen og støtter fartøy og åpne båter. Fartøy kan ha status som vernet skip, men Kulturminnefondet støtter også fartøyer og åpne båter som ikke har vernestatus.

Sikringstiltak

Du kan søke om støtte til kulturminner som har skader og umiddelbart behov for sikring mot videre forfall. Noen eksempler er midlertidig tetting av tak med plater eller presenning, eller hindre at vann trenger inn i og under bygninger ved å senke terrenget og foreta drenering.

Fagseminar

Kulturminnefondet støtter kurs, konferanser og fagseminar. Vi prioriterer innhold om bærekraft, gjenbruk, ny bruk og tradisjonshåndverk.

Formidling

Du kan søke om støtte til formidling av prosjekter som allerede har fått tilskudd fra Kulturminnefondet. For eksempel kan dette være produksjon av filmer, bøker og utstillinger eller andre formidlingstiltak.

Alle søknader sendes på www.kulturminnefondet.no.

Søk når det passer deg!

Eiere forteller at det er avgjørende å få støtte fra Kulturminnefondet for at deres kulturminne kan reddes. Støtten har også stor samfunnsnytte, ved at vanlige eiere av kulturminner får midler raskt og effektivt, og disse midlene blir brukt på lokale håndverkere og kjøp av materialer. En analyse fra Menon Economics viser at én krone i tilskudd fra Kulturminnefondet fører til at det brukes hele 3,50 kroner på bevaringsprosjektet.

Kulturminnefondet har ingen søknadsfrist, behandler søknader fortløpende og du søker på kulturminnefondet.no. Tilskuddsordningen er et lavterskeltilbud til private eiere av verneverdige kulturminner. Også frivillige lag og organisasjoner, enten de eier kulturminnene selv eller forvalter dem på vegne av andre, kan søke.

Skolested Brekken (+)

Anders Sakrisvoll har registrert skolehistorien i Brekken, fra 1850-tallet og frem til i 2018. De eldste protokollene er fra skoleverket på 1850-tallet, den gang det var omgangsskole. Totalt har Anders registerter 58 skoleprotokoller. Det er fire protokoller fra omgangsskolen, dagbøker, skoleprotokoller og møteprotokoller. Han har dermed ei nesten komplett historie for skolene i Brekken kommune.

Etter formannsloven var det interesse for skolene. Sognepresten fikk i oppgave å administrere et frivillig undervisningstilbud. Et prestegjeld ble delt inn i skoledistrikt, og skoledistriktet ble delt inn i kretser som ble delt inn i roder. I rodene var det presten som administrerte et frivillig undervisningstilbud. Protokollen ble godkjent av presten.

I protokollene var det det mange rubrikker, bl.a. for hvor mange undervisningsdager det var. Undervisningen var rundt omkring på gårdene. I protokollene står også børnenes faglige kunnskaper.

Etter hvert ble det pliktig undervisningopplegg, da ble det kretstilsyn, og det ble et hus å være i. Men for mange barn var det fortsatt behov for omgangsskole.

Etter at det ble skoleplikt for barna, fra ca. 1870 ble det brukt to protokoller. Protokollene var ferdig trykt og klar til bruk. Den ene var ei dagbok der det ble notert fravær. Den som hadde ført boka attesterte. Skoleprotokollene inneholder også karakterer og navn på foreldrene til eleven.

Aursund skolekrets

Aursund skolekrets omfattet Viken og oppmed Aursunden. Viken ble egen skolekrets og bygde eget skolelokale i 1880. Ved Aursunden var det i følge Anders evig strid og diskusjoner om de skulle bygge en eller to skoler. Skolestyret fikk i oppgave å bestemme hvor skolen skulle være, i 1896 ble skolen på Brynhildsvollen bygd. Omgangsskolen fortsatte også hjemme.

Fra 1890 fikk ikke prestene så mye å si for skolene lenger, da ble det kretstilsynet som fikk mer å si.

I dag er det en skole i Brekken, Brekken oppvekst- og lokalsenter , som har i dag bibliotek, gymsal, svømmebasseng, ballbinge, skøytebane, akebakke, kunstgressbane og skiløyper. Det legges til rette for at barna skal kunne være aktive hele året.

Skoledagen varer fra klokken 09.00 – 14.40. Satsingsområdet til skolen er skriving. Helsesøster har arbeidsdag ved Brekken- og oppvekstsenter i oddetallsuker. Elevene får sin kulturskoleundervisning integrert i den ordinære skoledagen. Det er tett samarbeid mellom de to virksomhetene. Det er leksehjelp til alle elever før skoleslutt. Foresatte kan bestille skolefrukt til sine barn. Skolen har samiskundervisning i krle, samfunnsfag og K&H dette skoleåret. Virksomhetsleder er Monica Nilssen. Skolen har 1. til 7.trinn.

Artikkelen er produsert med støtte fra Fritt Ord.

Fjell-Folk 2020

Pressemelding fra Rørosmuseet:

Rørosmuseets årbok, Fjell-Folk/Vaerien Almetjh 2020, har kommet fra trykkeriet og er nå i salg. Redaksjonen er godt fornøyd med årets utgave, som inneholder ti artikler med ulike tema knyttet til røroshistorien. Her finner leserne mye variert og spennende stoff. Årets hefte inneholder en fin blanding av biografisk stoff, bygningshistorie, handelshistorie og bergverkshistorie. Rørosmuseet er svært takknemlig for alle gode bidrag! 

Kåre Granøyen Rogstad var en avholdt prest i distriktet, og han etterlot seg en beretning om sine opplevelser i Røros og Brekkebygd på 1950-tallet. Utdrag fra denne beretningen presenteres i årets utgave av årboka.

Samekvinna Sigrid Nilsdatter, «Prinsa», løftes fram i forbindelse med at Rørosmuseet fikk inn en gave til samlingene, bestående av Sigrids belte med tilbehør, og to skjeer. Denne artikkelen kan også leses på sørsamisk. En annen kvinnehistorie som mange vil finne interessant, er artikkelen om Malena Hansdatter Aasen. Hun utdannet seg til jordmor og var gift to ganger, først med Peder Kjeldsberg og så med prost Svend Aschenberg.

Mange har lagt merke til istandsettingsarbeidet som har foregått i Hyttstuggu på Malmplassen. En av artiklene tar oss med inn i bygningsarkeologien, og forklarer gjennom tekst og tegninger hvordan bygningen har endret seg over tid.

Det unike arkivet etter Handelshuset Engzelius er viet spalteplass. Forretningsvirksomheten til Engzelius var omfattende både tematisk og geografisk, noe artikkelen gir et lite innblikk i. Nyere kunnskap om de mange handelsmenn på Røros før 1818, vil nok også bidra med ny kunnskap for flere. Det var en mangfoldig handelsvirksomhet ved sida av verkets provianthus.

Jordbruket har alltid vært viktig i Røros-området, og framveksten av meierivirksomheten i distriktet på slutten av 1800-tallet fikk stort omfang. Dette var en del av en nasjonal utvikling, som også satte spor på Røros.

Spor finner en også etter Dragås smeltehytte i Holtålen, men disse kan være vanskelige å tolke slik de ligger i dag. Tekst og bilder gir forståelse for hvordan denne drifta ved Hyttfossen i Ålen foregikk. Innafor bergverket bidrar årets Fjell-Folk/Vaerien Almetjh også med stoff om den omfattende krommalmdrifta som foregikk i en hundreårsperiode i Feragen fra 1820-tallet og fram til etter 1. verdenskrig. Et spennende gruveområde!

Rørosforeningen i Trondheim er 110 år i år, og i en jubileumsartikkel får vi et sveip gjennom foreningens historie. Rørosmuseet har også jubileum i år, det er 90 år siden museumsutstillingene i Aasengården og Hyttstuggu ble åpnet. Både forside- og baksidebilde er utvalgt med tanke på dette. 

Fjell-Folk/Vaerien Almetjh 2020 byr med andre ord på en variasjon av gode artikler med ulike temaer fra Røros-området. Her er det interessant stoff for noen og enhver!

Skolen i Raukassa (+)

Røros fikk ny skolebygning i 1799. Det nye bygget var på på tomten ovenfor den eldste skolen, nr. 69 i Kjerkgata. Dette var en gave fra jomfru Catharina Borchgrevink, som var datter direktør Leonhard Christian Borchgrevink. I over 150 år ble det skole i bygget, allmueskole, middelskole og realskolen. Huset fikk navnet «Raukassa».

I sitt testamente hadde Catharina betenkt skolen med 2000 riksdaler, og 600 daler ble brukt før hun døde i 1804. Skolehuset Raukassa ble innviet 7. november 1799.

Det nye skolehuset oppført på den gamle kirkegården mellom klokkerboligen og det Finne-Borchgrevinske gravkapell. Det var behov for en ny skole, den gamle var både blitt for liten og sterkt merket av aldren. I følge Rørosboka bind 5 var det blitt et mørkt og skrøpelig hus.

Den nye skolebygningen ble oppført under ledelse av byggmester Sven Aspaas. Bygget var stort og romslig. Det var to rom i hver etasje. Fire år senere ble det oppført et tilbygg med to rom for skrive- og regneskolen. Det var skolekassereren, proprietær Jens Finne, partisipant i verket og svoger av Catharina Borchgrevink som førte regnskapet.

I 1856 ga Catharina sin søsterdatter, obertsinne Johanne Bie Krogh ga en større legatsum til skolen, mot at Bergstaden skulle vedlikeholde det Finne-Borchgrevinske gravkapell.

Kilde: Rørosboka

Artikkelen er laget med støtte fra Fritt Ord.

+ Jul i Fjellheimen for 48. gang

Det er en tradisjon at Fjellheimen Forlag før jul gir ut «Jul i Fjellheimen». Årets utgave er på 104 sider med lokalt stoff. Dette er den 48. utgaven. Aage Aas i Fjellheimen Forlag synes det er interessant og spennende å jobb med Jul i Fjellheimen.

-Vi mener selv at årets utgave er et av de bedre numrene vi har gitt ut i løpet av disse 48 årene. Vi prøver å få så bredt som mulig stoffet, sier Aage.

I Jul i Fjellheimen 2020 kan man bla. lese om Stor- og Litj-Molingdalen, Johan Falkbergets eventyr om den ondskapsfulle prinsesse Gry, Telegrafdamene og arbeidet på sentralen og Rønningsbakken.

Redaksjonen består av Tor Inge Mølmann, Aage Aas og Tor Enget. Layout og montasje er utført av NiLa Gafiske AS, og Jul i Fjellheimen 2020 er trykt hos Fagtrykk AS Namsos.

+ Tilskudd til malearbeid

Byantikvaren har innvilget et tilskudd på inntil kr. 103 000,- til malingsfjerning av fasaden på Ramgården (Vertshuset) og innkjøp av linoljemaling for tilbakeføring av fargesettingen av fasaden mot Kjerkgata. Fasaden på Rammgården ble undersøkt av Vel Bevart!, v/Jon Brænne sommeren 2020. På grunn av skader i malingsfilmen, og at flere malinglag på panelet er basert på lateks som bindemiddel anbefales det å fjerne all malingen på panelet før fasaden males på nytt.

Fargevalget overlates ikke til tilfeldighetene. Det anbefales at fargesettingen tilbakeføres til den originale fra omkring 1855. Da ble husene bygd. Johan Nathanael Ramm rev i 1852-54 alle de fem bygningene som stod på matrikkel nummer 92. Deretter bygget han et helt nytt, stort gårdsanlegg samme sted. Anlegget stod trolig ferdig i 1854-55. Våningshuset ut mot Kjerkgata var da, – og er fremdeles, Kjergatas mest monumentale hovedbygning, med 13 vinduer i fasaden.

Vertshuset vil bli malt opp så snart klimaet tillater det. Foto: Tore Østby

Arbeidene skal utføres i samråd med byantikvar. Dersom det oppstår endringer underveis skal byantikvar underrettes straks. Retten til tilskudd kan bortfalle helt eller delvis eller utbetalt tilskudd kan helt eller delvis bli krevd tilbakebetalt dersom tilskuddet er brukt i strid med forutsetningene. Det forutsettes at arbeidet utføres av firma/håndverker med erfaring fra maling av verneverdige bygninger og i tråd med rapport utarbeidet av Jon Brænne.

Fra Klima- og miljødepartementet gjennom Riksantikvaren er det for året 2020 bevilget kr. 10 000 000,- til Røros kommune til verdensarven. Kr. 1 000 000,- er avsatt til istandsetting av bevaringsverdige bygninger og konstruksjoner i og utenfor Bergstaden Røros. Gjenbruk av originale eller gamle materialer og bruk av gamle håndverksteknikker vil bli prioritert ved fordeling av midler. Det kan dessuten gis tilskudd til å dekke økte kostnader som følge av krav fra kulturminneforvaltningen.

+ Kommunen varslet om cyanid

Klima og Miljødepartementet har skrevet brev til Røros kommune om dumpet cyanid i Dagraset ved Stigersboligen på Øvre Storwartz. Verdensarvkoordinatoren har skrevet varsel til departementet om at fortsatt rasfare er en trussel mot verdensarvverdier, fordi hele eller deler av Stigerstuggu står i fare for å bli tatt av ras.

Sikring av Stigerstuggu kan innebære arbeid i gropa der det er varslet om dumping av tønner med cyanid i 1975. Departementet har vært i kontakt med Miljødirektoratet, som er forurensningsmyndighet for nedlagte gruver. Miljødirektoratet har varslet at de kommer på befaring for nærmere undersøkelser.

Cyanid er svært giftig. Det skal mindre enn et mikrogram til for å ta livet av et menneske. I litteraturen er det begått mange mord med cyanid, og virkelighetens verden, ble giften brukt i under andre verdenskrig for å ta livet av jøder og andre i gasskamre. I gruvedriften ble cyanid brukt i forbindelse med flotasjon. Malmen ble malt til små partikler, og tilsatt kjemikalier, fløt metallene man var ute etter opp. Cyanid ble brukt for å skille ut gull, men også for å skille sink og kobber. Cyanid fikk sink til å synke ned.

+ Verdensarv i endring

I går åpnet fotoutstillingen «Verdensarv i endring», i Smelthytta på Rørosmuseet Verdensarvsenter. Utstillingen presenterer historiske foto av verdensarven og de samme motivene refotografert av Oskar Puschmann.

Det var Karen Espelund som er nyansatt som leder for museene i Sør-Trøndelag, som åpnet utstillingen. Landskapsgeograf Oskar Puschmann, fortalte om refotograferingen under åpningen. I tillegg var det musikalsk innslag ved den lokale duoen Trøffel.

Karen Espelund. Foto: Tove Østby

I år er det 40 år siden bergstaden ble innskrevet som verdensarv, og 10 år siden verdensarvområdet ble utvidet med Circumferensen. Dette markerer Rørosmuseet med utstillingen «Verdensarv i endring». Utstillingen presenterer historiske foto fra hele verdensarvområdet, og sammenstilt med fotografier fra i dag fra nøyaktig samme sted, tatt av landskapsgeograf Oskar Puschmann ved Norsk institutt for bioøkonomi.

Landskapsgeograf Oskar Puschmann, fortalte om arbeidet med utstillingen på åpningsarrangementet i går. Foto: Tove Østby

Verdensarvstatus er på mange måter det sterkeste vernet man kan gi et kulturminne eller landskap. Vern handler imidlertid ikke om å fryse et bilde av fortida, men å ta vare på forbindelsen til fortida. Modernisering, utbygging og ikke minst naturens egne prosesser vil alltid føre til endring, selv i områder med vernestatus. Denne utstillingen viser disse endringene, og kanskje aller mest hvordan naturen krever tilbake sin plass i områder der aktivitetene i bergverket og landbruket skapte mer åpne landskap. 

Rørosmuseet håper at utstillingen vil skape refleksjon over hvordan vi kan ta vare på fortidas landskap og bygninger. Det er ikke i noens interesse å gjenskape resultatet av flere hundre år med rovdrift på skogsressursene. Kulturlandskapet med gruveområder, jordbrukslandskap og historiske bygningsmiljø er en del av identiteten vår – og kanskje er det mulig å gjøre en bedre jobb på å ta vare på deler av dette for å kunne formidle historien til kommende generasjoner.

Utstillingen har blitt muliggjort med støtte fra Riksantikvaren, og med god hjelp av verdensarvkommunene i arbeidet med utvalg av bilder og lokaliseringen av fotografenes ståsteder.

Rørosmuseet ønsker alle velkommen til åpningen av utstillingen – men ikke alle på en gang. Derfor har de gratis adgang til museet hele åpningshelgen, og håper at flest mulig tar turen innom i løpet av åpningstiden på lørdag og søndag.

Foto: Tove Østby
Avdelingsleder for verdensarv og formidling, Per Øyvind Riise overrakte blomster til Karen Espelund. Foto: Tove Østby
Trøffel. Foto: Tove Østby

+ Avduking av verdensarvplakett

I dag ble fotoutstillingen «Verdensarv i endring» åpnet på Rørosmuseet Verdensarvsenter. Før utstillingsåpningen var det avduking av verdensarvplakett på Smelthytta, ved inngangen til Rørosmuseet. Det var Karen Espelund som er nyansatt som leder for museene i Sør-Trøndelag, som både avduket verdensarvplaketten og åpnet utstillingen.

På plaketten står det: Røros bergstad og circumferensen, innskrevet på unescos liste over verdensarven i 1980 og utvidet i 2010. Bergverkssamfunnet er kulturarv med fremragende universell verdi og skal bevares til gagn for hele menneskeheten. Dette står både på norsk og engelsk.

Dette var en av flere verdensarvplaketter som er blitt satt opp i forbindelse med markering av jubileumsåret 2020 – 40 år etter innskrivingen og 10 år etter utvidelsen av verdensarven.

Torfinn Rohde og Berit Bakosgjelten før avdukingen. Foto: Tove Østby

Skole siden 1650-årene (+)

I løpet av 1650-årene fikk Røros sin første skole. For de kondisjonerte sønner hadde skolen en latinavdeling.

I perioden 1699 – 1701 ble det første skolehuset på Røros oppført. Huset som er avmerket på det eldste Røroskartet, lå på østsiden av Kjerkgata like nedenfor kirka. Samtidig ble det også opprettet en skoleklasse.

Partisipantskapet skisserte i 1699 skoleordningen med både høgere og lavere undervisning. En latin-skolemester og organist skulle ansettes. Lønnen var 100 riksdaler årlig. I tillegg skulle det ansettes en ditto adjunkt eller medhjelper og klokker som hadde 70 riksdaler i årslønn, og en dansk skolemester og korholder med 80 riksdaler i lønn. De fem første lærerne på Røros var studenter, som hadde en faglig bakgrunn. Barna fikk undervisning i dansk, skriving og regning. Latinelevene lærte også karttegning.

Den 2. mars i 1697 fikk skolen en gave fra dødsboet etter etter den første organisten på Røros, Volqvart Jøns. Gaven var på 121 riksdaler.

Årlige bidrag fra Verkets folk var inntekter til skolekassen. I tillegg ble ilagte bøter innbetalt der. Direktør, sogneprest, bergskriver, overstiger, hytteskriver og hyttemester ga ga dalere til skoleklassen, mens berggeseller og knekter ytet sine årlige orter og skillinger. Det ble samlet inn 2500 riksdaler i løpet av årene 1699 – 1709. Kammerråd og kjøpmann Hilmar Meincke ga 3000 riksdaler til skolen og fattigvesenet på Røros i sitt testamente av 1771.

Peder Hiorts stiftelse ga blant annet premier til flittige og skikkelige skolebarn. Stiftelsen opprettet arbeidsskoler for jenter og gutter. Stiftelsen fikk også i gang håndgjerningsskoler på Bergstaden under sin første forstander overstiger Johannes Aas den eldre.

Skoleklassen lånte ut penger til 5% rente. Før konfirmasjonen ble innført i1736, og forordninger om skoler på landet kom tre år senere, hadde Røros fått sin verksskole med et sikkert økonomisk grunnlag. En ordnet undervisning skyldtes gruvesamfunnets helt spesielle struktur i Norge på den tiden.

Skolen lå under Røros Kobberverks administrasjon, men den lå ikke direkte under verkets kasse. Skoleforstander og kasserer var det en høg funksjonær som fungerte som. De utgiftene som skoleklassen ikke klarte å bestride ble dekket av verket, det holdt skolehuset i orden.

Det var sognepresten som ansatte lærere. Partisipantene ansatte klokkerne som hadde lønn og bolig av verket. Førstelærer på Bergstaden var klokkeren.

Den første kjente lærere på Røros er Hans Nielsen Cimber, han hadde 100 daler i året og fri bolig i skolen.

Det var bare en skole innenfor cirkumferensen i den første tiden til Røros Kobberverk. Skolen var plassert på selve Bergstaden. Det ble opprettet to omgangsskoler for landsognet i 1739 og 1741.

I 1776 organiserte verket undervisning ved gruvene for ungt mannskap «efter Schicht». Peder Schancke ble ansatt som som regne- og skrivemester ved Røros skole. Han fikk seks riksdaler i måneden. Peder var også regnskapsfører ved jernhammeren og for kolfogden. Det var ettertraktet å være lærer på Røros. De månedene det var skolefri fikk lærerne verksarbeid.

Den eldste skolen på Røros hadde bare et klasserom. To lærere underviste samtidig. Elevene ble etterhvert inndelt i formiddags- og ettermiddagsparti.

I følge Rørosboka bind 5 visiterte biskop Marcus Frederik Bang på Røros i 1772. Han ga denne overikten over skolen på Bergstaden: Ved Bergstadens skole var klokker Arendorph kateket, og Jens Gauldalen og Ole Reimers var lærere. De ble lønnet av partisipantene. Berger Pedersen Skancke var omgangslærer for barna på markagårdene. Han hadde fri kost hos foreldrene og 20 riksdaler fra verket.

Skolemester ved Kongens gruve var Mathias Ingebrigtsen. På Storwartz var det Tarvald Tarvaldsen som var skolemester. De ble lønnet av arbeiderne med tillegg fra skoleklassen slik ande kunne få 10 riksdaler hver i lønn.

I 1804 fikk de mest oppvakte guttene videregående undervisning i regning, naturlære, jordbeskrivelse, historie og moral. Undervisningen ble gitt av sogneprest Peter Schnitler og overstiger Didrik Aas. Fra 1802 hadde Bergstden allmuebibliotek og en skoleboksamling.

De barna som fylte sju år ble hvert år ved Mikkelsdag 29. september tegnet inn i skoleprotokollen. Alle skolebarna i hele distriktet ble ved årets slutt telt opp.

24. november 1797 skrev sogneprest Peter Schnitler Krag en instruks til skoleholderne, etter den skulle de blant annet bekjempe drukkenskab, svir og larm. Nye krefter og prinsipper kom til å prege ledelsen av de sosiale institusjonene i tidsrommet 1800. Instruksen er forfattet etter tysk mønster og har 26 paragrafer. Røros sogn blir inndelt i skoledistrikter: Bergstaden, Nyplassen, Femund med Hådalen og Galåen, Hitterdalen og Brekken. Lærerne må føre protokoll over elevene, som presten skal kontrollere. Skoleåret får en bestemt lengde. Det starter mandag etter hellig tre kongers dag, 6. januar, og varer til lørdag før palmesøndag. Deretter fortsetter skoleåret fra fjerde påskedag til fredag før pinse, og fra fjerde pinsedag til åtte dager før St.Hans. Høsthalvåret gikk fra åtte dager etter Mikkelsdag den 29. september til åtte dager før jul.

Skoleloven av 1827, Formannskapsloven av 14. janaur 1837 og loven om fattigvesenet av 20. desember 1845 var lover som skapte orden og fasthet i de kommunale innretningene på Røros.

Kilde: Rørosboka.

Artikkelen er laget med støtte fra Fritt Ord.