Historie

I naturen rundt Røros er det enormt mange spor etter 333 års gruvedrift. De forteller en viktig historie og er sterke kulturminner. Dessverre kan de også være farlige. Enkelte steder er det for mange år siden satt opp skilt, der folk oppfordres om å se opp for gruvehull. Skiltene står der av en grunn, selv om rådet om å se opp kanskje ikke er det beste.

Mange gruvehull er sikret opp gjennom årenes løp, men det er også mange som står åpen. Noen av de som har vært sikret tidligere, har etter ras blitt åpne hull. Mange av hullene er svært dype, og et fall ned i et av hullene han påføre den uheldige stor skade. Av og til faller det ned bygninger, og det er ikke trygt å gå inn i alle ruinene og under falleferdige konstruksjoner.

Også der det ligger lokk over gruvehull, kan det være grunn til forsiktighet. Råte og rust fortærer sikringene der disse materialene er brukt. I noen gruvehull, som er fylt igjen med stein og grus, er det rasfare.

Når snøen har lagt seg kan de mange gruvehullene være vanskeligere å se. De utgjør ingen fare for de som følger de oppkjørte løypene. Om man legger i vei utenfor løypene kan det lurt å være litt på vakt.

I 2015 ble det satt i gang et arbeid med å sikre gruvene på Kongsberg. Der er det blant annet satt opp gjerder for at ingen skal falle og skade seg. Tiden er kanskje inne for å ta en ny runde på sikring av gruvene.

I Røros-regionen har det vært drift i over 40 kobbergruver og i mer enn 200 kromgruver og -skjerp. Flere av gruvene har også mer enn en åpning. De fleste hullene ligger i Nordgruvefeltet, og i Storwartzområdet. Det finnes flere gruver også i andre områder.

De eldste strikkevottene som med sikkerhet kan dateres i Rørosmuseet sin samling, er et par brudgomsvotter fra 1772. Vottene er glattstrikka av blått ullgarn med mønster brodert i kjedesting. Mansjettene har flerfarga sydd flossekant med trekantmønster og små grønne dusker sydd på i hver side. En liten rød dusk sydd på like over den broderte sikksakk-kanten på håndbaken. På venstre vott er initialene O I S R brodert inn med kjedesting. På høyre vott står årstallet 1772.

Rådgiver ved Rørosmuseet, Toril Ormhaug forteller at initialene O I S R skal stå for Ole JenSen Røros. (I kunne bli brukt der vi i dag bruker J), og vottene skal være brukt som brudgomsvotter.

Ole Jensen Røros (1732-1804) var fra Maglivollen på Glåmos og ble i 1772 gift med Johanna Jonsdatter Hjulmager (1745-1838). I kirkeboka fra 1772 står det at paret ble trolovet 3. mai og «copulerede» (copulere [latin] = ektevie) den 21.juni.

– Det kan kanskje virke litt rart at brudgommen hadde solide ull bladvotter når han giftet seg i juni, men de er i alle fall knyttet til ekteskapsinngåelsen. Det kan kanskje også ha vært en forlovelses-/bryllupsgave. En viss slitasje kan sees i håndflata på vottene, så de ble temmelig sikkert brukt som stasvotter også ved senere anledninger, sier Toril.

Digitalmuseum

Det er to bilder og litt informasjon om vottene på digitaltmuseum.no. Der står det blant annet at lengden på vottene er 27 cm, og at de på dialekt ble kalt brurgomsvotta.

Bok

Brudgomsvottene fra Røros har også blitt omtalt i Nina Granlund Sæther sin bok «Votter». I boken finner man oppskrifter på 43 votter, fra hele Norge, som forfatteren har rekonstruert fra historiske kilder eller designet selv med inspirasjon fra norsk strikkehistorie.  

I 2020 er det 370 år siden Røros fikk sin første kirke. Sommeren 1650 sto «gammelkjerka» ferdig. Fire år etter at Røros Kobberverk fikk sine privilegier og bergstaden var i gang med å vokse frem. 

Den første kirka ble ikke ei gammel kirke. Allerede i 1740, bare 90 år etter at den ble bygd var huset heller skrøpelig. I visitasboka skriver biskop Hagerup at «Kirken begynder at falde ned på Søndre Side». Det var ikke blitt bedre til 1772, da skriver biskop Gunnerius at «Kirken stod meget par Fald, og at Participanterne derfor betenkte paa at bedrive denne og ombygge en større». Etter hvert som folketallet økte utover 1700-tallet var kirkehuset blitt for lite, i tillegg var det skadet av alder og dårlig vedlikehold. Bergstadens Ziir sto ferdig i 1784. Den sommeren var det kanskje to kirkespir over hustakene i Bergstaden, før gammelkjerka ble tatt ned. 

Plassering

Den nye kirka ble anlagt vest for den gamle gravplassen, med tårnfoten helt inntil kirkegårdsmuren. Den gamle gravplassen var rundt tre mål. Det eldste bykart viser at kirka og de to parallelle hovedgatene ble planlagt som en helhet. Gammelkjerka fikk plass på «byens høyeste punkt». 

Gammelkjerka ble delvis bygd for offentlige midler. Kongen bevilget 300 Rd. fra «Agershuus og Trondheims Stifters Kirkepenge». I tillegg betalte Røros Kobberverk like mye. Folket på Røros skulle hogge og kjøre frem tømmeret. 

Gammelkjerka lå i øvre enden av Kjerkgata. Den norske historikeren, Gerhard Schøning var på reise gjennom deler av Norge i årene 1773 – 1775. Han besøkte Røros, og beskrev gammelkirka slik: Kirka var en «anseelig Træe Bygning, bestaaende af dobbelte Vegge, hvorav de innerste eller høyeste hviler par Træe-Piller» og Den har et høit Spir….».

Kobberstikk

I reisebeskrivelsen til Schøning er det gjengitt et kopperstikk av kirka sett fra sør. Kobberstikk er både en grafisk dyptrykksteknikk og bildet som fremkommer med denne teknikken. Kobberstikket fremkommer ved at det graveres linjer i kobberplaten med en stikkel, et redskap med v-formet jern. Alt etter trykk og vinkel på stikkelen, kan strekens dybde og bredde varieres. Kobberstikket gir dette bildet av gammelkjerka: Den var bygd som basilika, med høgt midtskip og to lave, parallelle sideskip – dessuten med kor, sakristi og et lite våpenhus foran hovedinngangen. Huset skiller seg fra de fleste 1600-talls kirkene. Det var korskirkene som fikk den største utbredelsen i denne tiden, foruten at det ble bygd en-skips langkirker. 

Et spesielt trekk ved gammelkjerka var formen på koret. Mot menigheten hadde koret samme bredde, som midtskipet, men det smalnet bakover mot sakristiet. Kortaket hadde tre triangelformete takflater ført opp i en spiss høgt opp mot austgavelen på midtskipet. Et annet spesielt trekk var det markerte fundamentet: Antagelig en bred utvendig moldbenk som løp rundt hele huset. 

Tårnet

Tårnet var bygd som takrytter over vestgavelen. Underdelen av tårnet, med urskiver på tre sider, var firkantet. Taket på underdelen hadde form som en låg avkuttet pyramide. Over her kom det firkantede, høge og slanke spiret med kule, værfløy og kors øverst. Mønet på midtskipet var prydet med en markert oppstående kam av tre, foruten av to små spir. Trolig hadde kirken svarte spontekte takflater og rødmalt stående panel. 

Interiør

Opplysningene som Gerhard Schønning har skrevet ned er de enste som finnes om interiøret i gammelkjerka. Schønning skrev at invedig er kirka meget smukt udstaffert med historiske Malninger, der forestiller Christi Historie. Den har ogsaa et Orgel og en Organist. Midt på Skillerummet mellom Kirken og Choret staaer Fred. 4ti Chiffer, dere holdes af tvende Bergmænd, i deres da brukelige graa Dragt, med udslagne Hatte paa Hovedet, og knæside Kiotler. I Funten, strax ved og neden for Choret, par den venstre Siide deraf, staaer Hans Olsen Aasens Skilerie, som først skal have opfundet Røroaas Kober-Værk: men paa den anden Side har Værkets første Bergmester, Lossii, Monument staaet…..

Gerhard nevner ikke prekestolen, men trolig sto den ved hjørnet til høyre for koret, på karsiden, og i nærheten av portrettet av Lorentz Lossius. Det var gallerier også i den første kirka, trolig både på nord- sør og vestveggen. Fra gammelt av hadde arbeiderne plassene sine oppi lemmene. 

Fortsatt, etter 370 år finnes det både bygningsdeler, malerier og interiør fra gammelkjerka. I Bergstadens Ziir finnes både flere malerier og gjenstander fra den første kirka. I tillegg er flere gjenstander oppbevart hos Rørosmuseet, Kobberverkets Samlinger eller i privat eie. Etter at gammelkjerka ble revet ble materialene og det meste av inventaret solgt på auksjon, og spredt utover hele Rørosdistriktet. 

Trøndermaleren Peder Andersen Lilje, som ofte ble kalt Peder Kontrafeier, jobbet i gammelkjerka i årene 1672 – 1673. Flere av hans maleri henger oppe i Bergstadens Ziir i dag. Han skal også vært på jobb i kirka rundt 1700. Trolig malte Peder flere av de bibelske tavlene og portrettene. 

Orgelet

Barokkorgelet i Røros kirke har en historie som går tilbake til 1742, og er dermed over 40 år eldre enn Bergstadens Ziir. Orgelet har stått i den gamle kirka. Det fikk ny fasade da det ble satt inn i ny kirka. Den blå marmoreringen og gull-akantus utskjæringene er nytt, men selve orgelverket inni kassa er det gamle som også stod i den gamle kirka. 

Orgelet blir fortsatt brukt. Organist Stephen Hicks spiller på det blant annet under konserter. Men det brukes ikke til liturgisk spill, salmeledelse og gudstjenesteledelse i vanlig gudstjeneste. Sogneprest Harald Hauge forteller at det har hendt noen få ganger at Harald og Stephen sammen har feiret orgelmesser fra barokken med kombinasjon av gregoriansk sang og musikk som er komponert på 1700-tallet. 

— Det var en ganske fascinerende opplevelse, fordi at når jeg står ved alteret og han sitter ved orgelet så har vi ikke øyekontakt. Det er ikke mulig, sier Harald Hauge. 

Her er noen glimt av gjenstander som er i Røros kirke i dag:

Maleri

Både over hoveddøren og begge sidedørene henger det maleri som er malt av Peder Andersen Lilje. Maleriene ble malt på slutten av 1600-tallet og er flyttet over fra gammelkjerka. Over hoveddøren henger «Den hellige treenighet». «David med harpen» og «Kong Salomo i bønn» henger over inngangen til venstre, og over inngangen til høyre henger «Aron» og «Moses». 

Det henger flere maleri i Bergstadens Ziir som er med over fra gammelkjerka, blant annet av malmfinneren, Hans Olsen Aasen (1557-1673) og den første direktøren ved Røros Kobberverk, Lorentz Lossius. Begge maleriene er malt av Peder Andersen Lilje rundt 1670. 

Kilder: kobberstikk i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 17. oktober 2020 fra https://snl.no/kobberstikk og Om kjerka på Røros «Bergstadens Ziir» utgitt av Røros Menighetsråd i samarbeid med Rørosmuseet ved kirkejubileet 1984.
— 

Rundt i verden er det mange steder og byer som bærer navnet til en person. Det kunne skjedd med Røros også, om det ikke hadde vært for Cornelia Bickers. I Norge er to byer oppkalt etter danske konger ved navn Christian. Begge byene har senere valgt en annen skrivemåte på navnet. Det er Kristiansand og Kristiansund.

Kristiansund het Christiansund da kjøpestedet på nord-vestlandet fikk bystatus i 1742. Det var Christian VI som innvilget stedet bystatus, og kalte byen opp etter seg selv. Kristiansand er oppkalt etter byens grunnleger Christian IV (quart). Byen ligger på sandbanker ved utløpet av elva Otra. Uten kongelig innblanding ville byen kanskje hett Ottraos, men kong Kristian valgte å oppkalle byen etter seg selv i 1643.

Året etter startet gruvevirksomheten på Røros, som endte med å få sitt navn uten kongelig innblanding. Det kan ha vært på hengende håret, for historiske kilder tyder på at kongens kammerherre Jochum Jürgens (1611 – 1675) hadde en kongeaktig ide. Joachim Irgens, som ble hans navn i Røroshistorien, ble kammerherre for danskekongen Christian IV (quart) i 1634, og han var også kammerherre for etterfølgeren Fredrik III, som ikke kalte opp Fredrikstad etter seg selv, siden Fredrik II allerede hadde gjort det. 

Joachim Irgens vendte seg etter hvert til å tenke stort. Han var i sin tid den største grunneieren i Norges historie. Han overtok krongodset i Nordland og Troms fra danskekongen, som hadde brukt opp alle sine penger på å forsøke å slå svenskene gul og blå. Det lyktes ikke, med pengene kongen fikk fra Irgens heller. Det var Sverige selv som valgte sine farger, basert på storhet og ikke smerte. Til slutt kom svenskene inn som kammerherrens karma, delvis etter hans død riktignok. I 1672 måtte Joachim Irgens pantsette Røros Kobberverk, og enken måtte avstå verket i 1679 etter at store verdier hadde gått tapt ved et svensk angrep året før.

Irgensgodset var ganske stort. I historiebøkene kan vi lese at godset hadde en samlet skyld av 1440 våger, svarende til 5760 skyldmark. Hvor stort dette var i dagens måleenheter er ikke så lett å si. I følge Store norske leksikon er Våg, en gammel norsk vektenhet som har endret seg over tid, og fra landsdel til landsdel. Enheten var særlig i bruk for oppveiing av fisk. Skyldmark er en enhet for angivelse av jordeiendoms skatteevne. 

Allerede i 1630-årene ble Irgens parthaver i flere norske bergverk, og i 1646 kom han med som partseier i det nystartede Røros Kobberverk. Det er nok det som inspirerte til at Irgens kanskje lekte med tanken om å kalle opp Røros etter seg selv. Dette er omtalt i Rørosboka.

I 1673 skal forsøket på å omdøpe byen til Irgensthal ha funnet sted. Irgens skrev da svar som svar på en klage fra arbeiderne, der han sier at han ikke har kjent til at arbeiderne har lidd noen nød, eller hatt vansker med å få betaling. Han skrev Irgensthal 2. november der han har datert brevet.

Irgens hadde kalt sitt landsted i Holland Irgensthal, men historikerne mener han ikke kan ha sittet der og forfattet dette skrivet. Dette brevet ble skrevet allerede sju dager etter at arbeiderne skrev sitt brev, og infrastrukturen på den tiden tilsier at det neppe ville vært mulig å få arbeidernes klage, og svare så raskt. Historien bekreftes i et brev fra Henning Irgens til Joachim Irgens hustru Cornelia Bickers. Der skriver han at Joachim har befalt at gruvebyen opp på berget skal hete Irgensthal, og pålagt offiserene dette navneskifte. Henning ber i dette brevet hustruen fraråde Joachim å ture fram med dette navneskiftet. I ettertid tyder alt på at Cornelia Bickers klarte å legge bånd på sin ektemake.