+ Høstdag på Christianus Sextus

Driften ved Christianus Sextus gruve startet i 1723. Opprinnelig ble gruven kalt Sandkjernen gruve. Organisten Mathias Volqvarts Brun påstod å ha finneretten, mens partispantene ved Røros Kobberverk mente at den tilhørte Peder Monsen Rugeldalen, som hadde vært oppsynsmann for Brun under letingen. Brun ble ansatt som stiger ved gruva, og begge fikk finnerlønn. 

Den første driftsperioden ved Sextus varte til 1768. Drifta ble gjenopptatt i 1882, og varte fram til 1939.

Taubaneanlegget mellom Kongens gruve og Sextus stod klart i 1909. I 1910 var taubanen mellom Sextus og Harborg bygd ferdig. Taubanen ned til Harborg avløste Arvedalslinja, en 9 km lang jernbanelinje som ble tatt i bruk i 1886 for å frakte malmen fra Arvedals gruve ned til Tyvoll. Herfra ble sovelkisen fraktet med jernbanen til Trondheim for eksport, mens kobbermalmen ble fraktet til Røros for smelting.

Kilde: Kulturpunkt.org

I 2020 er det 40 år siden Røros kom inn på Unescos verdensarvliste. «Røros er et særegent gruvemiljø med utelukkende trearkitektur. Byen har gjennom 333 år smeltet sammen impulser fra Tyskland, Danmark, Sverige, Trondheim og de nærmeste distriktene omkring. Dette har resultert i et trehusmiljø som bærer i seg mye av de fineste i norsk tradisjon, og som samtidig er blitt noe helt spesielt i vårt land såvel på det industrielle, sosiale og kulturelle som på det arkitektoniske området. Røros Bergstad er med sine omgivelser et karakteristisk eksempel på en betydelig tradisjonell stil i trearkitektur og dannner en enestående gruveby på en høyde på 600 meter over havet.». Det er 10 år siden verdensarvstatusen ble utvidet til å gjelde cirkumferensen. I den forbindelse har Rørosnytt en serie med glimt og reportasjer om sporene etter 333 år med gruvedrift.

Her er noen glimt fra Christianus Sextus-området søndag 13.september 2020:

Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby

+ Fukt og forfall i Herredshuset

En lokalhistorisk viktig bygning med en stor del spesielle gjenstander står til forfall i
Brekken. Vi fikk omvisning av Roald Møller og Jan Lars Haugom i det som en gang
var Brekken’s stolthet.

– Huset ble satt opp på dugnad som et snekkerkurs. Det var i regi av gamle Brekken
kommune at man arrangerte snekkerkurs fra året 1949 og fremover. Når vi var her og ryddet
en gang tidligere fant vi tegninger av huset på loftet og de var så nøyaktig som de kunne
være, sier journalist Roald Møller.

Herredshuset i Brekken har inneholdt administrasjonen i det som en gang var Brekken
kommune. Det har også vært bibliotek, helsestasjon,skole, posthus, leiligheter og arkiv. I
dag er det bare speidergruppa som er aktive brukere av huset som stod ferdig i 1953.

– Det var et opplæringskurs og det ble jo veldig mange flinke snekkere i Brekken vet du. Det
var vel Ole Strickert som var læreren deres. Han hadde gått på Statens lærerhøgskole i
forming, Blaker og var i skoleverket lenge også, sier Jan Lars Haugom som selv rakk å være
kollega med Strickert.

1953 er det store året i Brekkens historie. Da ble statuen av Forbonden avduket, det nye
samvirkelaget tatt i bruk, og Herredshuset var ferdig. Samtidig var det gedigent multeår sier
Haugom.

– Brekkingan lå flate på alle myrene og plukket multe og samvirkelaget tok i mot og
eksporterte varene videre til Trondheim. Der lastet de opp med elektriske artikler og kjørte
hit igjen og brekkingene betalte med multe, sier han.

I 1965 ble Brekken sammenslått med flere andre kommuner til det som ble Røros kommune
med de grensene man kjenner i dag. Samme året stod nyskolen ferdig og Haugom mener
at tidspunktet ikke var tilfeldig.

– Det var om å gjort å bruke opp pengene sine før sammenslåinga. I den unionen var det
sagt at det var brekkingene som hadde penger, og de andre var blakke. Så da bygde de
skole og det ble gatebelysning her, sier han.

– Arkivet skulle absolutt vært i orden igjen altså. Er det noen ting som folk i gamle Brekken kommune trenger så er det et arkiv, sier Møller. Foto: Iver Waldahl Lillegjære.

Annar Gjelten

Senere med Annar Gjelten som opphavsmann til idéen kjøpte Brekken historie- og bygdalag
huset av Røros kommune for en symbolsk sum.

– Brekken historie- og bygdalag ble jo opprettet og der var Annar Gjelten en krumtapp.
Både Roald og meg var med der og flere andre også. Men etter Annar vart borte så ble det
liksom ikke noe mer, sier Haugom om mannen som var primus motor i arbeidet med lokalhistorien i Brekken.

I andre etasje i det som var herredsstyresalen står møblene fra det som engang var
jernbanekaféen på Røros stasjon. Også et prosjekt den kreative Gjelten stod bak.

– Jeg vet ikke hva planen til Annar var for dette store huset, men han fikk tak i forskjellige ting
og gjenstander som han brakte hit. En periode i første etasje hadde han nærmest et
kafeutsalg. Han kjøpte jo inventaret til den gamle jernbanekafeen på Røros når de sluttet.
Det her er stoler som har stått der, sier Haugom og peker på de gamle stolene som står linjet opp på rekke i rommet.

Gjelten døde i 2003 men rakk å være med på 50-årsjubileet for statuen av forbonden som
står på plassen utenfor huset.

– Han levde et hardt liv, men ble tørrlagt de siste årene på grunn av Marit og bilen. Jeg
husker en gang jeg snakket med ham så sa han “Ja du vet nå hvordan jeg var, det er borte
20 år for meg”, sier Møller.

Atomsikkert men ikke fuktsikkert

– Så er det jo et hvelv her da vet du som skulle være atomsikkert. Hvelvet var etter sigende så sikkert at de kom ens ærend fra Trondheim med varer som de plasserte her. Nå er det et arkiv som spelemannslaget har, det er arkivskapet deres. Her det er jo rester etter Brekkendager og så videre, sier Haugom og finner frem en gammel alt for stor hvit t-skjorte med «Brekkendagene» på.

– Hva er så spesielt med hvelvet?

– Det ligger så mye papirer rundt om som folk ikke vet hvor de skal gjøre av, og man kunne
satt i stand hvelvet som et arkiv for gamle Brekken kommune. Slik har man fått samlet
viktige historiske papirer for ettertiden på et sted hvor de har ligget trygt. Det kunne har vært
seksjoner for Aursunden, Hitterdalen, og Feragen. Arkivet skulle absolutt vært i orden igjen
altså. Er det noen ting som folk i gamle Brekken kommune trenger så er det et arkiv. Det er
langt frem men jeg håper inderlig at man får til å restaurere det, sier Møller.

– Jeg ser jo at Herredshuset er i ferd med å bli ei rønne utvendig, sier Haugom. Foto: Iver Waldahl Lillegjære

I besøksprotokollen som er oppbevart etter historielaget er det flere hundre navn som har
signert etter de har vært på besøk i Herredshuset i perioden fra 2000 til 2012. Så ble det altså slutt.

– Er det slik at historien om gamle Brekken kommune holder på å forvitre foran øynene
våre?

– Huset skulle absolutt vært bedre tatt vare på. Jeg ser jo at Herredshuset er i ferd med å bli
ei rønne utvendig. Og skjer det ikke noe med utsiden av huset så hjelper det lite at huset er
innholdsrikt, både av historie og spesielle ting, sier Haugom.

– Blir bygget her et symbol på tilstanden i Brekken?

– Nei faen… Haugom stopper og tenker seg om. – Det er jo forfall, det er jo det. Men det som
finnes i bygda er friskt og fint, og man har mye bra. Vi har imidlertid ikke noen
foryngelse, og det blir jo enda verre når de skal ta fra oss skolen. Jeg har vært lærer på skolen her i 35 til 40 år og før det var jeg lærer på en skole i Finnmark med 17 elever. En kombinasjon av småskole og storskole, og det gikk utmerket. Hvorfor skulle ikke jeg klare det i dag?

+ Ukjente tragedier rundt oss

Ved en av de mange stiene mellom Vedtjønna og Storwartz ligger en samling hvite stener. Like ved er det satt opp en grå liten sten, med et pent innskåret kors. Rørosnytt har så langt ikke klart å finne ut hva, eller hvem denne stenen er satt opp for. Vi vet heller ikke om det er en sammenheng mellom de hvite stenene som er samlet der, og stenen med korset.

Dette er en av mange stener i terrenget rundt Røros. Mange av dem har litt mer tekst, eller de er beskrevet i tilgjengelig skriftlig materiale. Andre står der som et monument over tragiske hendelser som kanskje er glemt nå.

Noen av stenene får fortsatt besøk, og det ligger igjen spor etter mennesker som har vist respekt. Ved stenen som står ved de hvite stenene, vokser det opp ei lita bjørk. Den står på det stedet folk ville satt blomster og lys. Rørosnytt kjenner ikke til om bjørka er plantet, eller om det er naturen selv som har pyntet ved steinen.

Det kan se ut som de hvite stenene har vært stablet på en annen måte, og rast sammen. Foto: Tore Østby

Samlingen av hvite stener like ved, ser ikke tilfeldig ut. Det ser ut som der er lagt hvite heller på den ene siden. Det ser også ut som stenene kanskje har vært satt opp på en annen måte enn de ligger i dag. Det ser litt ut som noe har rast sammen. Det er ikke langt fra minnesteinen til de hvite steinene, men Rørosnytt vet ikke om det er en direkte sammenheng. Om noen kjenner historien bak minnesteinen og de vite steinene, må de gjerne ta kontakt med Rørosnytt.

+ Klart for Storwartzdagen

I morgen, lørdag 5. september arrangerer Rørsmuseet og Røros Museum- og historielag aktivitetsdag på Storwartz. Det blir presentasjon av restaureringsarbeidet på Flotasjonsanlegget, befaring av kanal- og damanlegget, og på Øvre Storwartz demonstrasjon av fyrsetting.

Programmet starter med restaureringen av Siktebygget i Flotasjonen på Nedre Storwartz. Arrangørene skal snakke om flotasjonsanlegget- og prosessen. Det blir også sett nærmere på arbeidet gjort ved restaureringen i deler av bygget. Etterpå blir det vandring opp til Øvre Storwartz, med stopp langs veien for å se på arbeidet som er gjort med å rydde landskapet og restaureringen av kanal- og damanlegget. Dagen avsluttes med demonstrasjon av fyrsetting på Øvre Storwartz v/ Truls Gjestland. Det blir servering av kaffe og biteti. Arrangørene ønsker vel møtt til en spennende og trivelig dag på Storwartz.

Det er blitt en tradisjon at Rørsmuseet og Røros Museum- og historielag har en aktivitetsdag på Storwarts om høsten.

Foto: Tove Østby

+ Dobbelt jubileum i pandemitid

I år jubilerer Røros dobbelt, på det som har gitt mye av den gamlegruvebyens nye identitet. I 1980 ble Røros ført opp på UNESCOs liste over verdens mest bevaringsverdige kulturminner. I 2010 ble også Circumferensen inkludert i verdensarven. Normalt betyr sånne jubileum stor fest og markering, men ikke i et pandemiår. Ordfører Isak Busch skulle som de fleste andre ønske verden var litt annerledes nå.

https://vimeo.com/453619480

Riksantikvaren og Røros kommune gikk sammen om en markering bestående av avduking av en minneplakett og en bedre lunsj. Rørosnytt markerer jubileene med glimt fra sporene etter 333 års gruvedrift, slik det ser ut i 2020.

Storwartz er ordførerens favorittspor etter 333 års gruvedrift. Foto: Tore Østby
Naturen har sørget for røde vekster foran hullet noen en gang trodde skulle føre til rikdom. Dybden på hullet tyder på at rikdommen nok var andre steder. Foto: Tove Østby
En gang bar den et tonn malm, nå tåler den ikke berøriing. Foto: Tove Østby
Kirken er ikke bare et spor, men et monument over Røros kobberverk. Den fungerer også til kristen aktivitet. Foto: Tore Østby
Lasterampe for Malm fra Killingdal. Foto: Tore Østby
11 gruvearbeidere kunne gå på do samtidig. Foto: Tore Østby
I Nordgruvefeltet ligger gruvene på rekke og rad.. Foto: Tove Østby
En gang et solid fundament. Foto: Tore Østby
Her er det bedre forhold for foråtnelse enn vekst. Foto: Tore Østby
Vannet har tatt malmens plass. Foto: Tore Østby
Gamle Storwartz på toppen av kobbereventyret. Foto: Tore Østby
Jern og tre brytes ned. Foto: Tore Østby
Ved Killingdal varte gruvedriften lengst. Foto: Tore Østby
Jernbanespor etter gruvedriften. Foto: Tore Østby
Bolten står, om det den holdt på plass er borte. Foto: Tore Østby
Husene ble flammenes rov, men skiltet fikk stå. Foto: Tore Østby
Christianus Sextus gir en dramatisk ramme for vandring i Falkbergets rike. Foto: Tore Østby
Her er restaureringsarbeidet godt i gang. Foto: Tore Østby
Veien har grodd igjen på begge sider, men stikkrenna med stor stenhelle over vitner om at dette en gang var en viktig gruvevei. Foto: Tore Østby
Den restaurerte taubanen mellom Storwarts og Olavsgruva er et flott syn. Foto: Tore Østby
På fareskiltene står det se opp, men det er nok best å se ned. Ikke alle gruvehull er sikret. Foto: Tore Østby
Wiren er stort sett overgrodd, men kikker fram her og der. Foto: Tore Østby
Et av sporene fra gruvedriften er utallige dammer. Foto: Tore Østby

Da Røros ble gitt verdensarvstatus i 1980, var dette begrunnelsen:

Røros er et særegent gruvemiljø med utelukkende trearkitektur. Byen har gjennom 333 år smeltet sammen impulser fra Tyskland, Danmark, Sverige, Trondheim og de nærmeste distriktene omkring. Dette har resultert i et trehusmiljø som bærer i seg mye av de fineste i norsk tradisjon, og som samtidig er blitt noe helt spesielt i vårt land såvel på det industrielle, sosiale og kulturelle som på det arkitektoniske området. Røros Bergstad er med sine omgivelser et karakteristisk eksempel på en betydelig tradisjonell stil i trearkitektur og dannner en enestående gruveby på en høyde på 600 meter over havet.»

+ Tilskudd til overføring av utstilling

Sametingsrådet har bevilget tilskudd på kr. 182 500,- for overføring av utstillinga Hvem eier historien? fra NTNU Vitenskapsmuseet til Rørosmuseet. 

Utstillinga ble produsert av Vitenskapsmuseet, i samarbeid med Saemien Sijte og Rørosmuseet, i forbindelse med jubileet Tråante 2017 – 100-årsjubileet for samefolkets første landsmøte i Trondheim som åpnet 6. februar 1917. Inntil nylig har utstillinga kun blitt vist på Vitenskapsmuseet. 

Gjennom utstillinga får man et nærmere bekjentskap med unike sør-samiske gjenstander som ikke har vært utstilt tidligere. Nye arkeologiske funn og nye forskningsmetoder viser samisk tilstedeværelse i Sør-Norge langt tidligere enn det som hittil har vært hevdet.

– Det er av stor betydning å kunne tilby og vise slike spesielle og unike gjenstander som denne utstillinga omfatter for museumsbesøkende i samiske bosetningsområder, sier sametingsråd Henrik Olsen (NSR).

For å kunne relansere utstillinga i nye lokaler kreves det en del tiltak og tilpasninger som medfører kostnader: Blant annet er enkelte tekster i utstillinga skrevet direkte på faste installasjoner i utstillingsarealet, og de må nå overføres og produseres på en ny bakgrunn. Ved utlån av gjenstander fra museumssamlinger stilles det i tillegg strenge krav til håndtering, sikring og klimatiske forhold i utstillingsarealene. 

Hvem eier historien? Er inndelt i ulike temaer representert gjennom gjenstander. Blant annet kan man få se et aernie (ildsted) fra kraftmagasinet Aursjøen, skulptur av reinhorn, modell av torvgamme, og ikke minst en ramme og fragmenter fra en gievrie (tromme). Til sammen viser disse, samt mange andre av gjenstandene, stor tidsdybde i samisk forhistorie og en mer omfattende geografisk utbredelse som egner seg godt til formidling, spesielt rettet mot barn og unge.  

 – Alle tiltak som kan bidra med kunnskap og opplysninger rundt den samiske tilstedeværelsen i Røros, spesielt rettet mot barn og unge er betydningsfull. Utstillinga inneholder mye relevant og identitetsbekreftende informasjon, som kan være med å styrke samiske barn og unges selvforståelse, samt å bidra med synliggjøring av det samiske overfor ikke-samer i området, sier sametingsråd Henrik Olsen.

+ Kan og bør settes i stand

Hvert år strømmer publikum til Lasse Kolsruds forestillinger ved ruinene etter Røros kobberverks anlegg på Christianus Sextus. Hvert år har forfallet kommet lengre, og det er et tidspørsmål når bygningene faller sammen. Det har lenge vært en opplest og vedtatt «sannhet» at dette nytter det ikke å gjøre noe med. Håndverker med godkjenning for arbeid på bevaringsverdige byggverk Arild Bjarkø mener tiden er inne for å rive ned denne vrangforestillingen og redde anlegget.

https://vimeo.com/450692878
Arild Bjarkø og Ståle Lund intervjuet av Tore Østby

Christianus Sextus var en av de viktigste gruvene til Røros Kobberverk og var i drift i to perioder mellom 1723 og 1940. Fra starten var navnet Sandkjernan gruve, men det ble oppjustert til Christianus Sextus, som var den latinske benevnelsen på datidens konge i Danmark-Norge, Christian VI.

Kobberverket hadde mange anlegg og gruver, men ruinene ved Christianus Sextus er ironisk nok et av de best bevarte anleggene. Det var ingen tradisjon for å ta vare på anleggene ute i naturen, og flere steder ble de satt fyr på. På Sextus er det tidens flammer som sakte sluker anlegget.

Valget av Christianus Sextus som scene for Lasse Kolsruds vandringer i Johan Falkbergets rike er ikke tilfeldig. Det var her den legendariske forfatteren fikk sin først jobb som vaskarryss. Sextus fikk senere en sentral plass i romansyklusen Christianus Sextus, som regnes som noe av det fremste i hans forfatterskap.

Johan Falkberget drev forøvrig butikk på Kongens, som også ligger i det samme området som Sextus, Nordgruvefeltet. Falkbergets butikk ble i likhet med de andre bygningen i gruvebyen på Kongens brent ned.

+ Viser frem Solnøkkelgården

I morgen, søndag 22. august er det visning i Solnøkkelgården. I fem år har Anna Lundquist Langen og John Arne Langen sammen med sønnene bodd i gården. Nå har familien flyttet til Glåmos, og de håper at gården får nye eiere som setter pris på den historie gården fra 1701.

Anna og John Arne sier at det er forskjellige grunner til at de valgte å selge gården nå.

https://vimeo.com/450539646
Anna Lundquist Langen og John Arne Langen ble intervjuet av Tove Østby

– Solnøkkelgården er en veldig spennende gård, som vi har brukt noen arbeidstimer på å oppgradere, sier Anna.

Innvendig er Solnøkkelgården autentisk slik som den var tidligere. Anna og John Arne har isolert husert slik at den som kjøper gården bare kan flytte rett inn i varmen. Gården består av hovedhuset, fjøs, låve, siderom og eldhus. Bakgården er oppgradert med plen og beplantning. Vaabo Vainomaa har hjulpet til med å isolere hele hovedhuset. To rom i første etasjen er slik som de var tidligere.

I Solnøkkelgården er det mulighet til å bo moderne i en gammel gård.

– Det er lagt nytt panel i de rommene som det ikke var panel på. Det er lagt glattpanel for å få det så tidsriktig som mulig, og malt med farger som vi har funnet i gården på lister og dører fra før, og brukt opp igjen de fargene, sier John Arne.

Solnøkkelgården er en gård med mange muligheter. Både låven og fjøset er helt tomt.

– Låven har alltid vært som den er, det er god plass til å finne på mye rart egetlig. Kontor, soverom kanskje. Det er mye muligheter oppå der, mye plass, sier John Arne.

– Det er også et siderom og et eldhus som det går an å bruke. Det går kanskje an å restaurere bakstovnen som står inni her, sier Anna.

Her er noen glimt fra Solnøkkelgården:

Foto: Privat
Foto: Privat
Foto: Privat
Foto: Privat
Foto: Privat
Foto: Privat
Foto: Privat
Foto: Privat

+ Amcarutstilling i Bergmannsgata

I helga arrangerer Røros Amcarklubb Late Summer Meet 2020. Dette er blitt et årlig arrangement for amcarklubben. I dag er det amcarutstilling i Bergmannsgata. Utstillingen avsluttes med cruising opp Bergmannsgata og videre ned Kjerkgata. Så kjører de til høyre bortover Johan Falkbergets vei og setter kursen mot Glåmos hvor de skal besøke Dantown.

Leder for Røros Amcarklubb, Gunn Irene Smistad er glad for at de fikk til å arrangere Late Summer Meet også i år.

Gunn Irene Smistad ble intervjuet av Tore Østby
Foto: Tore Østby
Foto: Tore Østby
Foto: Tore Østby

I gårkveld var det Drive in kino ved Verket Røros. Kinoen var åpen for alle typer biler.

+ Søker støtte til digital guide

Rørosmuseet har søkt Verdensarvrådet for Røros bergstad og Circumferensen om støtte til å utarbeide digital guide med vekt på samisk historie. Det er søkt om kr 50 000,-.

Rørosmuseet ønsker å bidra til å komplettere framstillinga av historia knyttet til byen gjennom å utarbeide og tilby et digitalt formidlingsopplegg som kan synliggjøre også den samiske historia knyttet til stedet.

I søknaden står det at i dag er det bergverkshistorien som dominerer historiefortellinga i Røros bergstad. Byen som vokste fram på Røros fikk stor betydning for samene i regionen, på samme vis som samene med sine handelsvarer var et viktig tilskudd for lokalbefolkningen. For besøkende på Røros er ikke dette en historie som er lett å fange opp. Et digitalt formidlingsopplegg med vekt på samisk historie knyttet til Røros kan bidra til å komplettere historiefortellinga knyttet til Røros bergstad.

Røros kommune ble i 2018 forvaltningskommune for samisk språk. Rørosmuseet ser det derfor som selvfølgelig at formidlingen nå skal være på tre språk – sørsamisk, norsk og engelsk, skriver fagkonsulent ved Rørosmuseet, Jenny Fjellheim i søknaden.