torsdag, 8 januar 2026, 22:32

Talte Naggas sak under markering

torsdag, 8 januar 2026, 22:32 av Tore Østby

Under markeringen av Yemane-dagen i Trondheim i dag talt stortingsrepresentant Lars Haltbrekken Nagga Hailemichael sak. Nagga Hailemichael ble pågrepet ved sitt hjem i Høsøien 31 oktober 2024. Han lever nå på flukt i Kenya. Yemane-dagen markeres til minne om en annen asylsøker, som ble behandlet dårlig i Norge. Natt til 8. desember 2016 døde den papirløse asylsøkeren Yemane på asylmottak på Stord.

Yemane-dagen – Vi minnes Yemane Teferi som døde 8 januar 2016 etter 25 år på asylmottak

Hvert år minnes Yemane Teferi som døde 8. januar 2016 etter 25 år i passivitet på asylmottak som ureturnerbar asylsøker. Dagen er tilegnet ikke bare Yemane, men alle ureturnerbare asylsøkere som lever i tilsvarende fastlåste situasjoner.

I Trondheim var det i kveld arrangement i Vår Frues Kirke i Trondheim, der et femtitalls mennesker møtte opp. Deriblant biskopen i Nidaros. Lars Haltbrekken holdt appell for dagen. Under kan du lede Haltbrekkens appell.

Appell Yemane dagen

Hvorfor?

Hvorfor får ikke mennesker som har vært på flukt store deler av sitt liv, bli? Her?

Som har flyktet fra undertrykkelse, forfølgelse og grusomheter.

Som av den grunn ikke har papirer på hvor de kommer fra.

Som har vært i Norge i mange år.

Som har sittet på et asylmottak år etter år.

Som ikke har hatt mulighet til et verdig og godt liv, svært lenge.

Hvorfor? Hvorfor får ikke de bli?

Hvorfor kan vi ikke gi dem oppholdstillatelse?

Hvilken skade gjør det om de får bli?

Jeg skjønner det ikke. Jeg har prøvd. Men jeg klarer ikke. Å skjønne det.

I Herøy kirke sitter Suel Kassembo. Suel har bodd i Norge i over 20 år. Han har jobba her, han har vært en verdifull ressurs i sitt nærmiljø.

For to år siden frykta han for sitt liv og var redd han skulle bli henta av politiet og kasta ut av landet.

I fjor høst besøkte jeg Suel i kirka. Suel diska opp med kaker, is og kaffe. Jeg følte meg fattig i møte med Suel. Fattig fordi jeg ikke kunne love han noe. Kunne ikke love noe annet enn at jeg ville jobbe for hans sak.

Samtidig visste jeg at hans sak dessverre ikke er enestående. Det er flere slike saker rundt om i landet. Alle med sine grusomme historier og sin frykt.

Hvorfor er det så utrolig viktig for norske myndigheter å kaste ut mennesker som har vært her i over tyve år?

Stotingsrepresentanter fra Ap, Krf, Sp, Høyre og jeg sjøl har besøkt Suel. Alle med et sterkt ønske om å hjelpe han og sikre at han kan få bli.

Det finnes gode krefter i de fleste parti. Vi vil jobbe for at disse gode kreftene skal slå seg sammen og finne løsninger.

SV prøvde i budsjettforhandlingene i fjor høst å få på plass et amnesti for papirløse flyktninger som har vært her noen år. En engangsløsning. Dessverre var det ikke vilje hos to av de andre partiene vi forhandla med til å være med på en slik løsning. Selv om de hadde sagt noe annet i valgkampen.

Suel er som sagt ikke alene.

For et år siden ble en annen papirløs flyktning, Nagga Hailemichael som har bodd på Røros i 23 år kasta ut av Norge.

Jeg besøkte han på Trandum, på politiets interneringsleir der. Jeg besøkte han sammen tidligere biskop Tor. B Jørgensen.

Det var en kald lørdagsmorgen i november, sola hang lavt på himmelen når den tidligere biskopen i Sør Hålogaland og jeg gikk inn gitterporten på Trandum., for å møte Nagga og Mestwat, ei 65 år gammel kvinne som også har bodd i Norge i over 20 år.

Det ble to sterke møter. De fortalte begge sine historier. Om det å leve i uvisshet, i frykt.

I det vi gikk ut porten kom et fly rett over hodene våre og jeg husker jeg tenkte, jeg håper, håper at vi må få stanset disse utkastelsene. Det klarte vi ikke. Nagga ble kasta ut og lever i dag på flukt på det afrikanske kontinentet.

Jeg følte meg litt fattig i det jeg gikk ut igjen. Fattig fordi jeg ikke kunne love Nagga og Mestwat annet enn å gjøre det jeg kan for at de fortsatt skal få bli i dette landet. Dette landet som noen ganger er svært ugjestmildt.

Sola hang fortsatt lavt på himmelen i det vi gikk ut av gitterporten på Trandum.

Men den ga oss et slags håp. Et håp om at vi må klare å mobilisere for de som trenger vår solidaritet mest.

Og dere som er her i dag forsterker det håpet.

Vi har klart å stanse utkastelser før. Abbasi familien her i Trondheim ble for noe år siden forsøkt kasta ut. Men vi fikk stoppa det.

Derfor gir jeg aldri opp håpet!

Men jeg spør meg stadig: Hvorfor! Hvorfor er det så tvingende nødvendig for flertallet på Stortinget å kaste dem ut? Det kommer jeg aldri til å forstå.

Trafikkulykke ved Kvernmoen

torsdag, 8 januar 2026, 18:07 av Tore Østby

Nødetatene er på stedet på fylkesvei 31 ved Kvernmoen etter melding om trafikkuhell. Meldingen kom via AMK. Det er en bil som har kjørt av veien. Det av en person i bilen, i tillegg til to hunder. Det fremstår ikke som en alvorlig ulykke. Fører er undersøkt av helse og blir med ambulansen til legevakt. Hendelsesforløpet er foreløpig ukjent.

Helse er mer enn vekt

torsdag, 8 januar 2026, 12:15 av Tove Østby

Røros og omegn lymfødem og lipødemforening (Roollf) har sitt første foredrag i 2026 og temaet er overvekt, helse og livet.

– Vi ønsker spesielt å ha foredrag for oss som lever med de kroniske sykdommene lipødem og lymfødem, men også noe som treffer alle mennesker, sier Hanne Rimala Herfjord fra styret i Roollf. Hun legger til at derfor har de foredraget «Helse er mer enn vekt» som en motvekt til denne månedens fokus på slanking.

Roollf har fått med seg lederen for Landsforeningen for overvekt. Mari-Mette Graff som er en velkjent talsperson for overvekt, fedmeforskning og pasientperspektivet. Hun har fått priser for sin gode formidlingsevne og vært på mange fedmekonferanser i inn – og utland. Hun kommer til Røros mandag kveld 12. januar, på Øverhagaen bo, helse og
velferdssenter.

– For oss som lever med lipødem, med våre syke fettceller i underkroppen og eventuelt armene, så reagerer ikke vi normalt på slanking, vår kropp vil være større enn andres. Dermed får vi kropper som har store legger, lår, rumpe og armer. Det hjelper ikke hvor mye vi trener, mange av oss trener flere ganger i uka. Mange av oss passer konstant på hva vi spiser for vi må ha vektkontroll eller gå ned i vekt. Smertenivået kan påvirkes av det du spiser eller trener. I tillegg har vi levd et liv der vi har trodd at det er vår skyld at vi ser ut slik som vi gjør. Dette kan være ødeleggende for eget selvbilde, selvtillit og selvfølelse. Heldigvis har
fedmeforskningen kommet så langt at den kan til en viss grad ta livet av myten om at det er vi selv som er skyld i hvordan vi ser ut. Årsaken kan rett og slett være hormonelt! Når lipødem ofte er en hormonstyrt sykdom er det dermed langt fra vår skyld at vi ser ut som vi gjør. Denne følelsen er ofte styrt av det offentlige selvbilde av vellykkethet, der målet er en slank kropp. Ingen annen tid på året er dette mer i fokus enn i januar og slankingen etter
julefeiringen alle skal i gang med. Derfor er det viktig med en motstemme mot dette! Det er det dette foredraget er og en styrking i troen på oss selv som menneske, uansett hvordan vårt ytre er. Samtidig er det viktig å ha med seg ordene til Professor i sosiologi, Jan Grue, når han gjennom sin forskning på ulike mennesker med funksjonsnedsettelser sier dette: «Stigma er det andre påfører oss fordi de er redde for å bli som oss!» Vi ønsker fokus på at helse er mer enn vekt, sier Hanne Rimala Herfjord.

Ta vare på det vi har – sammen

torsdag, 8 januar 2026, 5:45 av Leserinnlegg

Kronikk av Pia Wigtil, direktør i Kulturminnefondet

Når vi går inn i et nytt år, er det naturlig å rette blikket framover. Samtidig er det nettopp nå vi bør stille et grunnleggende spørsmål.

Hvordan tar vi best vare på det vi allerede har?

I møte med klimaendringer og økende press på arealer, blir svaret stadig tydeligere. Gjenbruk og rehabilitering må få en langt sterkere plass i samfunnets prioriteringer.

Kulturminnene våre står midt i disse utfordringene. Økt nedbør, mer ekstremvær og raskere endringer i landskap og bebyggelse, gjør mange kulturminner mer sårbare enn før. Samtidig rives det rundt 14 000 bygg i Norge hvert eneste år. Det er lite klimavennlig, og ett stort tap av materialressurser, håndverkskunnskap og historie. Hvert bygg som settes i stand, framfor å rives, er derfor også et konkret klimatiltak.

Men kulturminnevern handler ikke først og fremst om bygg og materialer. Det handler om mennesker.

Det er private eiere som velger å ta ansvar for et gammelt hus. Frivillige som år etter år legger ned tusenvis av dugnadstimer i fartøy, forsamlingshus, tekniske anlegg og kulturmiljøer. Fagfolk, ildsjeler og lokalsamfunn som bryr seg. Det er disse menneskene som er den viktigste ressursen i kulturminnevernet.

Noen tror fortsatt at arbeid med verneverdige kulturminner handler om fredning, museum eller å legge en osteklokke over bygninger å konservere dem. Vårt arbeid handler om vern gjennom aktiv bruk. Kulturminner skal brukes, tilpasses og leve videre, på en måte som tar vare på historien samtidig som de har en funksjon også i dag.

Derfor er det avgjørende at terskelen til oss i Kulturminnefondet er lav. Enten du er privat eier eller representerer et frivillig lag, skal det være enkelt å ta kontakt. Vi er til for å hjelpe, både i søknadsfasen og underveis i gjennomføringen av prosjekter. Mange tar kontakt for sent, eller lar være fordi de er usikre. Det ønsker vi å gjøre noe med. En tidlig samtale kan ofte spare både tid og arbeid.

Kulturminnefondets skal være en tilgjengelig støttespiller. Vi har dyktige rådgivere som kan bidra med råd og veiledning. Økonomisk støtte kan vi også bidra med der prosjektene er gode. Kulturminnearbeidet er et felles prosjekt, der innsatsen i lokalsamfunnene er selve bærebjelken. Vi står sammen med dem som gjør jobben.

Engasjementet er stort. I 2025 mottok Kulturminnefondet 2 121 søknader om støtte, det høyeste antallet noensinne. Det opplever jeg som en tillitserklæring. Det viser at mange ønsker å ta vare på kulturarven, og at dette arbeidet oppleves både meningsfullt og relevant i møte med klima- og samfunnsutfordringer.

Kulturarven binder sammen fortid og framtid. Den gir steder identitet og mennesker tilhørighet. Når vi tar vare på den, tar vi samtidig vare på ressurser, kunnskap og miljø.

Terskelen for å ta kontakt med Kulturminnefondet er lav. Døren er åpen. Om du lurer på om prosjektet ditt kan få støtte, eller trenger råd om veien videre, er det bare å ta kontakt.

Skal vi lykkes med å ta vare på det vi allerede har, må vi gjøre det sammen.