Svend Peder Vesterfjell er ansatt som ny lege på Røros Legesenter, etter å ha jobbet som sykehuslege på St.Olavs hospital.
Vesterfjell har tidligere vært allmennlege i Trondheim, og har jobbet på St.Olavs fram til han nå har tatt på seg jobben som lege på Røros.
– Jeg har vært mange ganger på Røros, og tatt turen over til Tydalsområdet hvor jeg har slekt og et sted vi pleier å være på. Jeg er jo glad i både fjellene og området, og har sett Elden flere ganger, sier Vesterfjell
– Var det et stort valg å komme til Røros?
– Det er noe med en totalsituasjon i et liv som gjør at muligheten for det etter hvert melder seg, som gjør at man til slutt lander og velger det her, men det har vært en liten tankeprosess det at man skal bo i Trondheim og jobbe så langt unna. Men så er det veldig god togforbindelse, også ble vi enig om en god løsning, først og fremst for pasientene og legesenteret, så jeg kan pendle og jobbe noen dager i uka, forklarer Vesterfjell, og fortsetter:
– Jeg har jo litt slekt og sånn opp gjennom dalene der da, og kommer fra Gauldalen selv, så jeg har alltid hatt kontakt oppover i dalene. Det har vel vært en medvirkende årsak til at jeg reiser. I tillegg har jeg en slektning som har vært kommunelege på Røros, og gjennom henne har jeg fått høre litt om Røros, så det var kanskje en av årsakene til at jeg endrer kurs og kommer til Røros, sier Vesterfjell.
Handelsstanden har sendt inn klage på vedtaket om helårs gågate til Røros kommune.
Røros Handelsstands forening har sendt inn en klage til Røros kommune på vedtak om permanent helårs gågate i en sak som omhandlet skiltendring i formannskapet 9. juni 2022. Handelsstanden er en interesseorganisasjon for næringsdrivende i Røros. Flere medlemmer blir direkte berørt av vedtaket. Handelsstanden klager med bakgrunn i plan- og bygningsloven – pbl § 1-1,4. ledd.
– Vedtaket fremstår som forhastet, med manglende forundersøkelser, står det i klagen.
– Det beskrives ikke hvilke konsekvenser vedtaket har på nevnte berørte interesser, står det videre i klagen.
I salgskontoret til Østa Elektro i Kjerkgata, får Per Arne Mikkelsen bedre mulighet til å komme i kontakt med kundene.
Per Arne Mikkelsen er medeier og ansatt i el-installasjonsbedriften Østa Elektro. Bedriften ønsker å bli mer synlig på Røros.
– Vi har i mange år prøvd å komme oss inn på Røros-markedet, og vi har hatt noe jobb her, men det har vært litt vanskelig å komme inn på Røros når du ikke er der, så da fikk vi lyst å prøve oss med et lokale i gata, forteller Mikkelsen.
Det er ikke vanlig for elektrikerbedrifter å drive i butikklokale.
– Vi kaller det et salgskontor, og det er for å vise oss frem for kundene, og for å være tilgjengelig, og vi håper at ved å ha en sånn beliggenhet blir vi mer synlige. Det er mye bedre enn å ha et industrilokale, sier Per Arne.
Østa Elektro driver med installasjoner i boliger, hytter og næringslokaler, og driver i tillegg mye med solcelleanlegg.
– Ja, det har kommet en del mer her og, ihvertfall etter at strømprisen gikk opp så mye. Det er mange som kommer innom her og har noen spørsmål om solcellepanel, sier Mikkelsen.
– Hva er det folk vil ha på hyttene?
– Varmepumpe blir det en del av, det er det mange som ønsker på hyttene sine, og spesielt etter strømregningene har gått opp, også går det mye i belysning både inne og ute, forteller Mikkelsen.
Gjennom hele sommeren tilbyr Rørosmuseet guiding for barn og unge.
Har du hørt sagnet om reinsbukken og kobberet? Vet du hvorfor det pleide å lukte promp på Røros? Visste du at før så bodde 11 mennesker i samme hus i Sleggveien?
Disse, og mange andre spørsmål, får man svar på under Rørosmuseets guidinger for barn.
Reinsbukken og kobberet
Elly Marisol Røskaft har jobbet som guide i en måned og har drevet med guidinger for barnefamilier.
Første stopp var ved statuen av reinsbukken mellom museet og Mælan, hvor barna fikk høre sagnet om reinsbukken og kobberet, og fikk se på og studere kobbersteiner.
Artikkelen fortsetter under bildet.
– Under den siste dødskrampen så sparket reinen opp mose og stein, og der lå det noe som skinte, og vet dere hva det var for noe? Det var kobberet. Vil dere se en sånn stein? Foto: Svend Agne Strømmevold.
Turen gikk videre fra reinsbukken og ned til museumsplassen, hvor de ivrige tilhørerne samlet seg for å høre om bygget som tidligere ble benyttet som arrest.
Artikkelen fortsetter under bildet.
– Der hadde man arrest, for det måtte man ha overalt. Man måtte ha et fengsel, og inne her var det også et laboratorium der de forsket på litt forskjellige ting, forklarer Elly. Foto: Svend Agne Strømmevold
Etter å ha blitt fortalt om fengselet ovenfor museet, gikk gjengen til brua på nedsiden av museet.
– Det er en grunn til at Smelthytta ligger her, og det er fordi at før så hadde de ikke elektrisitet, som vi har i dag. Og da, for å få ting til å gå rundt inne på Smelthytta, så måtte de ha et vannhjul, og det er et sånt stort hjul som drives av vann, og sånn brukte de elva. Er ikke det litt rart å tenke på at de ikke hadde elektrisitet før? sier Elly.
Slegghaugan og Sleggveien
Fra brua vandret de opp til Slegghaugene, hvor Elly viste fram ulike gjenstander som var laget i kobber og forklarte barna hva Slegghaugene egentlig er for noe.
– Nå står vi på Slegghaugan, og det her er egentlig bare en søppelhaug. Det er restene som ble igjen etter at de smeltet kobberet, og da var det her helt ubrukelig, men i dag så har det blitt kjempeviktig for oss, forteller Elly, og tilføyer, – Det her er tegnet for kobber, og det er også tegnet for kvinner.
Barna følger med, ivrige, og spør underveis guiden og hverandre om det ene og det andre, mens de studerer gjenstandene de får utforske.
Artikkelen fortsetter under bildet.
– Her ble vinterscenene til Pippi spilt inn. Har dere sett da den store snøballen trillet ned her? spør Elly. Foto: Svend Agne Strømmevold– Visste dere at i Sleggveien bodde 11 personer i samme hus? Foto: Svend Agne Strømmevold.Barna fikk gå fritt inn i husene i Sleggveien og fikk høre og se hvordan de fattige hadde levd. Foto: Svend Agne Strømmevold.
Videre gikk den historiske vandringen inn i ei vet mellom Bergmannsgata og Kjerkgata, og Elly begynte å snakke om hvordan det var å være barn før i tiden, før hun utfordret ungene til en løpekonkurranse.
– Du som er åtte. Hvis du hadde vært gutt så hadde du jobbet med å skille stein og hjulpet til i gruva. Det begynte man med når man var sju, helt til det kom en ny lov, og da ble det 12. Jentene hjalp til hjemme, vet du, med å rydde og vaske, og det var kanskje ikke så artig det heller, forteller Elly.
Artikelen fortsetter under bildet.
Da gikk turen tilbake til museet, hvor ungene, til sin store begeistring, fikk benytte en hemmelig inngang for å komme seg inn i kjelleren.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Den hemmelige inngangen ledet til kjelleren på Rørosmuseet, hvor barna ble satt på prøve.Omvisningen avsluttet med at barna fikk være med på en skattequiz, hvor de skulle lete etter ulike ting og svare på spørsmål. Etter konkurransen fikk alle barna premie. Foto: Svend Agne Strømmevold.
Elly har jobbet som guide for Rørosmuseet i sommer, og forteller at det alltid er morsomt å ha med barn på vandringer.
– Jeg forteller ikke så mye om årstall og prøver heller å trekke fram det som er mer spennende. For eksempel at det pleide å lukte promp på Røros, for det synes de ofte er morsomt. Voksenguidingen handler mer om å fortelle, mens på barneomvisninger så prøver vi å inkludere barna, og prøver å få med dem til å være med på fortellingen, sier Elly.
Mini-Elden ble satt opp igjen ved Gropstuggu til fulle tribuner i år.
14 barn deltar i Elden-barnas egen tolkning av stykket, med yngste skuespiller på seks år. Forestillingen spilles av barn som er med på Elden på kveldstid, og som setter opp sin egen versjon av stykket på dagtid. Barna har selv bestemt at overskuddet fra årets Mini-Elden skal gå til barna i Ukraina.
Øver mens de andre har fri
Daglig leder for Elden, Siri Gellein, åpnet forestillingen med å si noen ord.
– De har hatt det ganske tøft, for det har vært kaldt, og de ungene her har stått på. De har vært med å spille Elden på kveldstid, og når alle andre har fri, så øver de til Mini-Elden, sa Gellein.
Alle aktørene leverte et sjarmerende og energisk show som fikk publikum med seg fra første stund. Humoren traff ofte, og latteren satt like løst som applausen mens de 14 aktørene fremførte sin versjon av Elden.
Forestillingen er regissert av Unni Ryen, lyden er ved John Arne Langen, og musikken framføres av Harald Hauge på piano.
