Lørdag inviterte musikeren og komponisten Alf Hulbækmo til konsert i Falkbergetsalen med egne versjoner av Prøysenviser. Et par timer senere gjennomførte han urfremførelsen av sitt nye verk over Falkbergets dikt «Den første sang på fjellet» til en fullsatt kirke.
Alf vokste opp i en musikalsk familie på Tolga, og spiller sammen med broren og foreldrene i «Hulbækmo & Jacobsen familieorkester». Til daglig jobber den 30 år gamle musikeren som organist i Vågå.
Under Vinterfestspill i Bergstaden har han deltatt på Åpningskonserten, Pub i Peisstuggu, Midnattsmesse «Soul Church», Prøysen og Alf, Lun lørdag og Avslutningskonserten.
Mange møtte opp i Falkbergetsalen på lørdag da den unge musikeren satte seg ned med munnspill bak flygelet for å servere oss sine egne versjoner av Prøysens klassiske viser.
Det er en stor scene å fylle, men Alf klarte å fylle den allerede fra den første sangen “Vise for gærne jinter”.
De velkjente visene finner en ny form i Hulbækmos tolkning. Han har valgt å blande sjangre og stiler sømløst sammen, og funnet et lekent og uforutsigbart musikalsk uttrykk. Det gjør at han klarer å holde publikum på kanten av setene, ivrige etter det neste musikalske overraskelsesmomentet.
Mellom visene forteller Alf om hvordan han har jobbet med Prøysen. Han har en ydmyk og vennlig tone, og smilet sitter løst både hos artisten og publikum. Han skaper en varm og behagelig konsertstemning og en nær kjemi med publikum.
Alf Hulbækmo begynte å pusle med Prøysen da han gikk på jazzlinja, og har tidligere spilt egne arrangementer av Prøysen med bandet “Lillebror”. Lillebror ga i 2017 ut Prøysen-plate som er tilgjengelig både på CD og Spotify. Noen av arrangementene vi får høre stammer fra den tiden, og noe har han jobbet videre med.
I prøysens viser er det mye glede og mye alvor, men også humor; og humoren har ikke kommet i skyggen denne gang: pianoet tripper lett eller tramper tungt om hverandre, og Alf tar lytteren med på en uforutsigbar og frisk reise. Å få et helt publikum til å le av klaveret kan ikke være helt enkelt, men Hulbækmo får det til å se lekende lett ut, og man minnes Victor Borge med sin klassiske piano-komikk.
Det er noe intimt og forsiktig prøvende over fremførelsen, og de velkjente melodiene får gå igjennom en sjangerblandende musikalsk reise. Bare i løpet av en enkelt vise blir vi dratt fra det rolige til det dramatiske, fra det formfaste til det abstrakte.
Et stadig begeistret publikum reagerer vekselvis med latter og applaus når Alfs mange musikalske krumspring overrumpler dem.
Pianoet drypper lett og elegant i “Nøtteliten”, og går plutselig over i en tung, jazz-inspirert solo. Stemningsbredden imponerer, og publikum henger med i hver sving.
Da konserten var ferdig lot ikke applausen vente på seg, og entusiasmen var stor idet Alf overrasket med ektranummeret “Du ska få en dag i mårå”.
Det er ikke noen tvil om at Alf har gitt Prøysen nytt liv.
Bare en drøy time etter konserten avsluttet i Storstuggu har Hulbækmo slått seg ned ved orgelet bak i Ziiren. Foran står dirigent Anita Brevik, Nidarosdomens jentekor og oboisten Christoph Hartmann fra Berlinerfilharmonikerne, klar for fremføre Hulbækmos verk til Falkbergets dikt «Den første sang på fjellet».
Stykket skulle egentlig blitt fremført på Vinterfestspill i Bergstaden i fjor, men koronaen satte det på vent og først i år fikk vi høre urpremieren.
Konserten åpner arrangementet Lun Lørdag i kirka.
Falkbergets dikt begynner for ti tusen år siden, da Rørosvidda lå kald og øde: «Ti tusen år før den første rune ble risset inn med lodden hand i hulens kalde, våte vegg –», og breen lå kald og blå på våre fjell. Et mennesketomt og øde landskap.
Nettopp et slikt musikalsk landskap begynner å forme seg da konserten starter. Harmonier som virker fremmede, nesten uvirkelige, og det er en urtidsmessig kvalitet over deler av komposisjonen.
Komponisten selv sitter bak orgelet, usynlig for publikum men ikke desto mindre til stede. Den ydmyke og spontane Alf vi traff i Falkbergetsalen er byttet ut med en selvsikker, dramatisk og mektig skikkelse som sitter bak og trekker i trådene.
Orgelet runger tungt gjennom Ziiren og det salige jentekoret løfter oss opp sammen med den like salige oboen.
Den særpregede kombinasjonen av orgel, jentekor og oboe gir det hele en kontrastfull lyd, og like kontrastfull er selve komposisjonen, som veksler mellom det tonale og det atonale, mellom det mørke og det lyse, og mellom klassisk og folkemusikk.
Motsetningene ligger hele tiden i bakgrunnen og skjelver mens det bygger seg opp, eller spirer og blomstrer inn i en stadig mektigere form.
En blir så fanget. Komposisjonen er full av mysterier og uløste gåter, tonerekker som løper løpsk og harmonier som oppløses i uforståelige musikalske klimaks. I tillegg til folkemusikk og klassisk har Hulbækmo hentet inspirasjon fra bibelske salmer.
Verket får en tidløs kvalitet, og man merker at det nok ville vært vanskelig å tidfeste komposisjonen.
Publikum var full av beundring, og Johan Falkbergets stemme ble igjen hørt i en fullsatt Ziir.
Så fortsatte Lun Lørdag med fremførelser av Gustav Mahler, Gioachino Rossini og Robert Schumann, og publikum kunne en stund glemme verden utenfor og nyte noe av verdens vakreste klassiske musikk.
Konsertvert Erling Dahl jr. tok et beundrende publikum med på en fabelaktig reise med musikere og sangere som Ann-Helen Moen, Luíz Fïlíp Coelho, Christoph Hartmann og strykere fra KonstKnekt. kvelden avsluttet med Schumans klaverkonsert i ess dur, framført av W.A.M trio og Christian Ihle Hadland.
