Dag: 29. desember 2021

29. desember 1931, ble Knut Brandstorp født. Starten på livet var traurig. Hans mor var meget syk da Knut ble født. Faren ble sendt ut i nattemørket. Det var ikke slik på den tiden at fedrene skulle være med på fødselen. Faren gikk ute i nattkulden. Knut tror han var nervøs der han gikk. Omsider fikk Knut se dagens lys. Knut hadde mørk hudfarge på grunn av gulsott da han ble født. 

Som barn fikk Knut høre at faren var leder av noe som het Framfylkingen, hva nå det var for noe. Knut snuste litt for å finne ut hva dette var. 

– Joda, det var et sted hvor barn, jenter og gutter møttes og hadde det moro. De gikk på turer, var med på sangleker, hadde revyer og det ene med det andre. Dette var jo artig. Men det var ikke noe sånt på Høybråten, der jeg bodde. Dermed var det en septemberkveld, hvor jeg ruslet innover til Grorud. I Grorud, der skulle det skje. Jeg kom opp i Grorud, og der var det masse unger, og der var det sang, og der var det lek. Det sto en gubbe der med solbriller. Da sa jeg at nå skal jeg bli medlem av Framfylkingen. Skal du bli medlem av Framfylkingen du, sa han. Men du er veldig liten da. Ja, men jeg er stor nok hadde jeg visstnok sagt. Og dermed var jeg medlem av Framfylkingen, sier Knut Brandstorp. 

Krigen

Da fulgte det flere år med blant annet den første store Framleiren Stavern i 1937, og den store nordiske i 1939. Så kom krigen. Den var meget dramatisk for Knut. Faren var dengang i Arbeiderbladet, og fikk melding om at det var uro i Oslofjorden. 

– Han sa ifra om at dersom det kommer fly i løpet av natten, så må dere løpe inn i skogen og gjemme dere under noen laken. Vi bodde rett i sonen for Kjeller flyplass. Himmelen den var svart krydret av tyske messerschmitt fly, som da spydde sin last utover. Men vi kom nå gjennom den natta, sier Knut. Men han kan fortelle at den store furua som de hadde lagt seg under ble delt i to av splinter, og det lå deler av ruiner rundt omkring dem. Men ingen kom til skade. 

Så kom dagene igjen med skole, trodde barna. Men nei, det første som skjedde var at fiendene tok skolen, så det ble ingen skolegang. 

– Vi vokste opp, og vi skjønte at det var viktig å ha en bestemt holdning over disse nye grønnkledde som hadde kommet til oss. Vi gjorde så godt vi kunne for å vise vår forakt, sier Knut. Blant annet husker han at de fikk beskjed om at

dersom det kom en tysker langs veien så skulle de gå over på den andre siden av veien og snu ryggen til ham. Det var ingen fra Høybråten som tok imot godteri fra tyskerne. Det var landsforræderi. 

Emblem

Knut vet at de var med på flere tokter innover i skogen, og prøvde å markedsføre barnas holdning til de nye fiendene. Knut husker ikke om han var med selv, men det ble malt et stor emblem inne ved Elvåga i Østmarka. Emblemet var rundt åtte – ti meter stort, og var en hyllest til Håkon den 7. Det er rester av emblemet der den dag i dag. 

Årene gikk, og Knut skjønte mer og mer at barna var nyttige de også. De delte blant annet ut flygesedler, og de prøvde å mate russerfanger som var plassert i nærheten. 

– Vi bidro på vår måte, sier Knut. Han legger til at de stjal turnips som de ga til de gamle som ikke hadde fått tak i poteter. 

Så var det en mørk dag i 1943. Familien var sent oppe fordi de skulle fikse noe hjemme. Plutselig begynte det å dundre i vegger, og det var skrik og skrål. Plutselig var tyskerne inne med sin gestapo, og arresterte Knut sin far. 

– Jeg skal ikke gå i detaljer på det, men det var en forferdelig opplevelse, sier Knut. 

Faren ble tatt, mens Knut og moren ble igjen alene. Huset ble okkupert i tre-fire dager, før tyskerne dro igjen. Umiddelbart etter at de hadde dratt, fikk moren og Knut en melding fra en nabo, om at de måtte komme seg ut av huset. Faren var borte. Det var ingen som visste hvor han var. De regnet med at tyskerne kom tilbake, og det gjorde de. Ti minutter etter at Knut og moren hadde rømt fra huset sitt, var huset okkupert av tyskerne igjen. De brant opp rester av det familien hadde av møbler, bøker og slike ting. Men noe hadde Hjemmefronten greit å gjemme unna. 

Da var det for moren og Knut å komme i en dekkleilighet. De hadde flere dekkleiligheter, før de omsider fikk melding om at nå var tiden inne for å komme seg over til Sverige. 

Julaften

På selveste julaften banket det på døren. Inn kom en kar, som sa at i kveld måtte moren være alene hjemme. Gutten måtte bort. Knut ble stablet inn på et loft. Ut på kvelden banket det igjen på døren. Da var Knut langt inne i nøkkelhullet, og hørte en stemme som han kjente så altfor godt. Han styrtet inn i rommet, og der satt hans far. Men det var ikke hans far. Det var en kar som nok var lik på mange måter, men han var mørkhåret, hadde hornbriller, han hadde nesten ikke tenner, og hadde store bandasjer på hendene. Faren hadde greid å rømme i fra gestapo. Mor og sønn fikk beskjed om at faren nok ikke kunne komme til Sverige, før på lang tid, fordi han var så skadet. Men Knut og moren måtte dra over, og det gjorde de. 

Dette var i romjulen 1943. Det hadde vært kaldt, men så ble det mildvær. De skulle gå over Rødenessjøen, men det var ganske håpløst på grunn av mildværet, så de måtte gå rundt sjøene. Det var en tur på over 11 timer. 

– Det var dramatisk. Men vi så ikke så mye til tyskerne før vi kom til grensen. Og da braket det løs. Da lå tyske kommandostyrker og skjøt mot oss med Krag-Jørgensen, tror jeg det var. En av disse kulene traff da en stein som ble en rikosjett som havnet i panna mi, og jeg lå der i en blodpøl, mens de andre løp retning Sverige, en par hundre meter. Jeg ble liggende igjen. Da skjedde noe som, egentlig aldri skulle kunne ha skjedd-En svensk soldat løp over grensen, fikk tak i meg og dro meg over på svensk side. På den måten ble jeg og mor etterhvert forent i Sverige, på en mottakelsestasjon for flyktninger fra Norge. 

Tiden gikk, og etterhvert havnet de i Stockholm. Faren kom tilbake, og fikk jobb hos den Norske legasjon. 

– Jeg hadde en fantastisk tid med svenske kamerater. Fin skolegang, og veldig mye flotte opplevelser, sier Brandstorp. 

Knut kom tilbake til Norge 15. mai, like etter at krigen var slutt. Men før det hadde han opplevd det helt store. På selve frigjøringsdagen var hans mor borte. Ingen visste noe om noe som helst. Knut var på vei til skolen. Da han kom oppover der som skolen lå, badet hele området i norske flagg. Barna sang “Ja, vi elsker”, og Knut var hedersgjesten. 

Da var det bare om og gjøre å bli ferdig med Sverigeoppholdet, og komme tilbake til Norge. Etter lang lang tid fikk familien etablert seg med et sted å bo, i nærheten av der som de bodde før de rømte til Sverige. 

Tiden etterpå med Framfylkingen, AUF og skolegang ble spennende. 

– Jeg var aldri noe skolelys, men jeg føler at det jeg lærte av viktige ting det lærte jeg gjennom Framfylkingen, og gjennom AUF. Slik gikk nå årene. Det er iallefall en ting som er sikkert, at all forferdelse og all gru, alt spetakkel som var det glemmer jeg aldri. Men jeg vil også takke på mange måter for det man lærte om medmenneskelighet, om dette med å ta vare på hverandre i vanskelige tider- Det var dramatisk, sier Knut.