Et av husene som står på Nedre Storwartz er stigerboligen, eller Klettjønnbrakka som den også ble kalt. Huset ligger ikke langt fra Klettjønna, og var boligen for stigeren ved Storwartz. En stiger var ingeniør og arbeidsleder ved ei gruve.
Historien til stigerboligen starter på Muggruva. Der ble bygningen satt opp som kontorbrakke rundt 1900. I 1938 ble den flyttet til Storwartz, der den står i dag, og tatt i bruk som stigerbolig. Året etter ble det bygd en stall utenfor boligen. Stallen står fortsatt.
Stigerboligen rommer en del av familiehistorien til Andreas Kokkvoll. Oldeforeldrene hans bodde i huset med familien, blant annet Andreas sin bestefar. Oldefaren Anders Kokkvoll var overstiger på Storwartz. Andreas ble nysgjerrig på familiehistorien sin, og tok en god prat med bestefar, Gunnar Kokkvoll. Han fortalte at oldefaren hadde en spennende historie. Under 2. verdenskrig var han et halvt år i tysk fangeleir. Han flyktet til Sverige for å komme unna nazistene, og han var med i motstandsbevegelsen. Oldefaren omkom i 1961. På Storwartz står en minnestein til minne om han.
– Oldefar har vært en mystisk mann, som snakket lite, sier oldebarnet Andreas Kokkvoll.
Kokkvollen
Oldefar Anders var oppvokst på Kokkvollen ved Aursunden. Det var hans far som kjøpte Kokkvollen, som tidligere het Jamtvollen. Oldefaren ble påspandert skolegang på Eidsvoll Offisielle landsgymnas, av Bergdirektør Pettersen. Der møtte han Gudrun. Etter endt skolegang flyttet de til Løkken. Og i 1938-1939 begynte han på Bergskolen i Kongsberg. Da han var ferdig på bergskolen flyttet de til Nissedal og Søftestad gruber.
2. verdenskrig
9.april 1940 skulle de flytte fra Nissedal til Løkken, men kom ikke lengre enn Eidsvoll. Familien ble igjen på Eidsvoll frem til høsten 1940. Bestefar Gunnar minnes synet som møtte dem. Der var brua sprengt, og Anders ble innrullert i militæret. Han ble sendt til Tretten, og var med på de første trefningene der. Der ble han tatt til krigsfange, og ble sittende frem til senhøsten 1940. Anders måtte skrive under på et brev om at han skulle være snill mot tyskerne. Da fikk han slippe ut, og reise tilbake til Løkken.
– Oldefar var en aktiv motstandsmann under krigen. Han var en viktig brikke i spillet mot tyskerne. Han var med på å organisere sprengingen av Thamshavnbanen, forteller Andreas.
Rinnanbanden jaktet på Anders, og prøvde å få tak i han. Det endte med at han måtte flykte fra Løkken. Han gikk på ski, og tok tog til Røros. Her møtte han sin tante, som bodde på Erzscheidergården. Derfra gikk han på ski inn til Sverige. Han kom ned til Feragen først, der hadde de en telefon som ble brukt til å ringe Gudrun, og fortelle at pakken var kommet frem.
Ferden gikk så videre inn til Funäsdalen, der Anders ble innrullert i de norske polititroppene. Han kom tilbake til Norge under frigjøringsdagen i mai 1945. Da freden kom dro han tilbake til Løkken, men det ble en periode i Oslo før han kunne komme hjem igjen. Han fortsatte som ordfører på Løkken frem til 1956. Han satt som ordfører i en og en halv periode der. I 1956 fikk han jobb som overstiger på Storwartz. Derfor flyttet familien til Røros i 1956, til Kokkvollen.
Stigerboligen
Overstigeren jobbet sju dager i uken, og bodde i stigerboligen. Det var langt å gå på ski eller bruke hest hjem til Kokkvollen. Stigerboligen ble brukt som en pendlerbolig for å følge opp jobben i gruva.
– Min oldefaren var veldig opptatt av HMS og sikkerhet i gruvene. Det var hans agenda virker det som, sier Andreas.
Etterhvert flyttet også oldemoren til stigerboligen sammen med bror til bestefar Gunnar, Ragnar. Da bodde hele familien i andre etasjen på stigerboligen. I første etasjen bodde det to andre personer.
I boligen var det innlagt vann og strøm. Det lille huset utenfor ble brukt som grisehus til en gris. Familien bodde der frem til januar 1961 da Anders omkom. Han hadde vært på inspeksjon i Olavsgruva, og skulle gå tilbake til stigerboligen. Like bak heishuset, ikke så langt fra der endte den turen tragisk, med at han fikk hjertestopp og døde. I ettertid har Ragnar og Gunnar Kokkvoll reist en minnestein i kobber der faren døde.
Sjøen
Andreas sin bestefar var på sjøen. Han reiste ut i 1950, 15 år gammel. Det var mange på den tiden som reiste ut på sjøen.
– Han spurte ikke foreldrene om lov, men han hadde hørt mye om folk som hadde kommet tilbake fra sjøen, som snakket om palmer, sol og eksotiske ting. Så da hadde han lyst til å prøve det, sier Andreas. Bestefaren ble på sjøen frem til 1960 hvor han seilte på alle de 7 hav, ombord på blant annet tankeren M/T Nueva Andalucia. I mellomtiden hadde han møtt Andreas sin bestemor, Klara. De møttes på dans ved Aursunden. I 1962 ble Andreas sin far født.
Hobbyfotograf
Andreas er en ivrig hobbyfotograf, og et bilde som har fått mye oppmerksomhet er et bilde som han har tatt av stigerboligen på Nedre Storwartz. Bildet ligger ute på Magasin.no, i tillegg var bildet med i den første fysiske utgaven av Magasin.no, som kom 1. november. Andreas tror at bildet traff ganske bra med den tiden som vi gikk inn, med koronapandemien og isolering.
– Det er bilde av isolasjon på mange måter, for det er ingen tegn til aktivitet og spor inn til huset, sier han.
For Andreas er stigerboligen et hus som står der, som har den familiehistorien. Han vet at det er en familie som har bodd der. Malingspannene som står der tilhørte trolig hans oldeforeldrene, det er ikke så mange som har bodd der i ettertid.
Andreas synes stigerboligen er et spesielt hus, han synes det er synd at det ikke blir brukt til noe, som har med turisme eller Røros å gjøre.
– Jeg synes Storwartz er en ekstrem fin plass å fotografere på. Det er et helt spesielt lys der. Det er et område som er fotografivennlig på mange måter, sier Andreas. Han legger til at han er en del på Storwartz når han er på Røros.
– Jeg har flyttet fra Røros, men det henger igjen mye av meg på Røros. Jeg har lyst til å vise frem Røros på andre måter enn hva mange turister gjør, kanskje. Røros er så mye mer enn kirke, hyttklokke og slegghaug. Hver gang jeg er på Røros så filmer jeg noe nytt, gjerne noe med en historie, det er det som er spennende, sier han.
Forsvaret
Andreas jobber i Forsvaret som yrkesmilitær. Han har jobbet 10 år i Hæren, fem år i Nord-Norge i Setermoen leir og nå på Rena. Fotografering er en stor lidenskap, det er hans hobby og fritidssyssel for å få til å slappe av og leke med kreativiteten. Samtidig som han jobber tar han utdannelse innen grafisk design.
Foto
Interessen for foto fikk Andreas ganske tidlig. I 2005 kjørte en guttegjeng ski i Funäsdalen.
– Var nok en av de som var tidligst ute med jibbing når man hoppet på big jump i parker. Vi startet Fjøsbakken Open. I den perioden der ble det en del filming. Det fantes ikke gopro-kamera da, så jeg fikk lånt meg et videokamera med kasett fra min onkel, som jeg tapet fast med gaffatape på hjelmen. Det var så upraktisk å kjøre med det i hånden, sier han.
Det ble laget noen filmer. Guttene meldte seg på UKM med en film, som de gikk videre med. Kanskje det var der interessen startet. Men det var ikke før for to år siden at han virkelig kom i gang med fotograferingen.
Andreas lærte mye om fotografering av en venn som var fotograf, men som dessverre gikk bort i en ulykke for for to år siden.
– Han var nok en stor bidragsyter for at jeg fotograferer så mye som jeg gjør i dag. Han lærte meg mye på kort tid. På den tiden jeg ble kjent med han. Vi fant tonen gjennom foto og film. Man kan si at det er han som har gjort at jeg er der jeg er i dag på mange måter. Han ga meg det lille dyttet for å komme i gang, sier Andreas.
Sledehund-fotograf
Andres har en ambisjon og mål om at han skal bli en god sledehund-fotograf. For å markedsføre sin bror Amund og sporten han driver med. Gjennom fotograferingen ønsker han å få hundesporten frem til folket. Andreas står gjerne oppe på fjellet i storm for å få de ekstra gode bildene.
Sledehundsesongen er kort så Andreas må bruke tiden på å lære seg mer, for å få til de bildene som han ønsker. Han liker å ta bilder med litt mystikk, og landskapsbilder med kontraster i. Han har alltid med seg kamera.
Drone
Andreas er godkjent dronepilot, og får lov til å fly så lenge han følger reglene som er satt av Luftfartstilsynet. Noen av hans bilder blir tatt med drone, og dermed har han mulighet til å ta bilder av spennende motiv som ikke så mange andre får tatt.
På Instagram har Andreas gitt sine følgere en utfordring som har med stigerboligen å gjøre. Han utfordrer sine følgere til å reise til Røros og prøve å finne huset og fotografere det. #stigerboligen.
Drømmen
Andreas har en drøm om å få igang fototurisme med fotosafari på Røros. Der folk skal reise rundt og kose seg ei helg og ta bilder.
– Landskapet er spesielt. Du har ikke de høyeste fjellene, men du har utrolig mye vidder og kultur, sier Andreas. Han legger til at siden Røros ligger såpass høyt får man fin solopp -og nedgang. Han ønsker at stigerboligen kunne vært hovedkvarter, men han tror det skal godt gjøres å få til det. Boligen står midt i hjertet av vernesonen. Men hadde det vært opp til Andreas hadde han villet brukt den til noe, og fylt den med liv. Det er historien om oldefaren som har dratt han i retningen Storwartz og stigerboligen.
