Linn Charlotte Jamt holder stand som misjonær i Sør-Afrika, mens covid-19 sprer seg i landet. Så langt er det registrert 2415 smittetilfeller, og 27 er døde som følge av pandemien.
– Jeg er fortsatt i Sør Afrika reiser ikke her ifra. Det har blitt utvidet lockdownen i 2 uker til, men det er mange som tror at det vil bli flere uker. Før påsken reiste vi ut en runde bare for og lever litt mat til påske slik at de kunne få kose seg med kylling og litt godteri i påsken da det går stort sett i mais grøt og mas(surmelk), sier Linn Charlotte Jamt til Rørosnytt.
Sør-Afrika er verden 25. største land, og har den 25. største befolkningen. I landet bor det i underkant av 60 millioner innbyggere. Linn Charlotte Jamt er misjonær i misjonær i Greytown, som ligger to timer unna Durban i provinsen Kwa-Zulu Natal. I denne provinsen bor det omlat 11 millioner mennesker.
Arbeidet i Greytown består i å hjelpe foreldreløse og fattige barn på bygda og følge dem opp. Lockdown gjør hjelpearbeidet mye vanskeligere, men Linn Charlotte Jamt har ingen planer om å gi opp.
– Vi må prøve og finne ut måter hvordan vi kan kommet oss ut og følge opp de vi hjelper, sier Linn Charlotte Jamt.
Sivert Donalis «Bergmannen og hans hustru» er ikke akkurat omringet av folk for tiden. Den urørte snøen kan symbolisere disiplinen i Rørossamfunnet under koronakrisen. Kommuneoverlege Anne Lajla Westerfjell Kalstad har også i dag kommet med beskjed om at et nytt døgn er tilbakelagt uten påvist smitte.
Norge har kommet seg gjennom påskehøytiden på en nokså bra måte. I følge Folkehelseinstituttet har videresmittekvotienten holdt seg under en. Det betyr at de som har pådratt seg smitte i gjennomsnitt smitte mindre enn en ny.
Gjennom hele påsken har covid-19 krevd liv, og så langt i dag er det rapportert om fem nye døde. Nå er det påvist 6623 smittetilfeller, og pandemien har krevd 139 liv.
Regjeringen har bestemt at kontroll med Riksgrensen fortsetter i minst 20 nye dager. Den 16. mars gjeninnførte Norge kontroll på indre grense som et tiltak for å begrense spredningen av Covid-19. Tiltaket skulle da vare fram til kl. 08.00 i morgen.
Nå er det besluttet at tiltakene skal videreføres i 20 nye dager fra og med 15. april kl. 08.00. Politiet har fått tilført seks nye stillinger, som bistår i grensekontrollen. Dermed er det til sammen 14 operative politifolk, to sivilt ansatte og to studenter tilknyttet Røros Lensmannskontor. Heimevernet bemanner kontrollposten ved Vauldalen sammen med politiet.
I dag dagens fylkesutvalgsmøte i Trøndelag fylkeskommune er krisen i opplevelsesnæringen eneste tema. Reiselivet på Røros er en viktig del av dette, og nå holder hotellene stengt, og det er ingen turister her.
Ingvill Dalseg.
– Fjellregionen er sentral når vi snakker opplevelsesnæringer i Trøndelag, Røros og Bergstaden med sin unike status, kulturminner, kobberverket og verdensarven. Røros og den fantastiske rørosmaten og lokal drikke. Naturen er fantastisk og alene en opplevelse for tilreisende. Også er Røros genial på arrangement som Vinterfestspill, Femundløpet, Rørosmartnan og Elden. Det er viktig at fylkeskommunen støtter opp om opplevelsesnæringene i fylket og bidrar til samarbeid for felles satsning i Trøndelag, sier Fylkespolitiker, nestleder hovedutvalg for kultur Ingvill Dalseg (H) til Rørosnytt.
Det skal være enighet om å utvide scenarioprosjektet til ut 2020, og det gis en tilleggsbevilgning til prosjektet på kr 200 000,- fra de regionale utviklingsmidlene 2020, innsatsområde opplevelsesnæringer.
Pål Sæter Eiden
– Målet med støtten og prosjektet er å ta ut potensialet i opplevelsesnæringene i fylket. Det er gjennomført en bred prosess, det er utarbeidet et omfattende kunnskapsgrunnlag og man var i ferd med å samle trådene og sammenfatte scenarioet da corona-situasjonen inntraff. Opplevelsesnæringene er svært hardt rammet av krisen og konsekvensene kan bli store. Derfor er det viktig å gå inn å støtte opp om denne næringen nå, sier Gruppeleder Høyre Pål Sæter Eiden.
Scenarioprosjektet for opplevelsesnæringene i Trøndelag gjennomføres av Trøndelag fylkeskommune i samarbeid med en rekke aktører. Til møtet i dag foreslår i utgangspunktet at saken legges fram nå for å be om politisk tilslutning til arbeidet så langt. Omstendighetene har naturlig nok blitt endret. Nå legges saken fram både som en løypemelding, med ønske om politisk tilslutning til utvidelse av prosjektet og en tilleggsbevilgning for å ivareta den endrede situasjonen.
Hovedfunn fra kunnskapsgrunnlaget om Trøndelag
ï Trøndelag står for 7% av turismen i Norge.
ï Den økonomiske verdiskapingen i trøndersk reiseliv (ekskl. transport) var i 2018 på kr 5,1 mrd. Verdiskapingen økte med 26% fra 2016-2018.
ï Trøndelag har en stor andel gjestedøgn i hjemmemarkedene, 81% av alle kommersielle overnattinger i Trøndelag er norske gjester.
ï Trøndelag har ingen tydelig etablert posisjon internasjonalt.
ï Det internasjonale turistbesøket til Trøndelag er rundreisebasert, det er kun 5% av utenlandske reisende som bare overnatter i Trøndelag.
ï Den norske turismen til Trøndelag er relasjonsbasert, mer enn 50% av norske turister til Trøndelag overnatter ikke kommersielt.
ï Trondheim med Nidarosdomen, Røros og Oppdal bærer det meste av posisjonen internasjonalt. Trøndelag har andre «reasons-to-go» som genererer trafikk, eks; havfiske på kysten, skiferie på Oppdal og laksefiske i elvene.
* Trondheim har 43% av alle kommersielle overnattinger i Trøndelag.
* Den kommersielle kraften er relativt sett sterkere for yrkestrafikk og kurs/konferanser og svakere for ferie/fritid.
* Vekstpotensialet kan påvirkes i størst grad innen ferie/fritid, og i svært liten grad for yrkestrafikk.
* Trøndelag har høy tilgjengelighet – andre reisemål er mer kompliserte å utvikle ift. infrastruktur. Grønn mobilitet er et fortrinn.
* De internasjonale markedene oppgir så langt ikke mat som en grunn til å reise til Norge, og dermed heller ikke til Trøndelag.
* Turister som besøker Trøndelag ønsker aller mest ønsker å oppleve lokalsamfunnet, lokal kultur og det lokale livet.
* Det er potensial for videre vekst, og det er opp til Trøndelag å ta ut veksten.
Forslag til scenarier mot 2030
Scenariene for utvikling av opplevelsesnæringene i Trøndelag mot 2030 vil avhenge av:
Påvirkbare faktorer (virkemidler, ressurser, politisk prioritering)
Aktørenes egen vilje, evne og suksesser
Trender, drivere, overordnede premisser
I prosjektet er det trukket opp tre mulige scenarier:
A. «Status quo» er basert på tilbudsdrevet vekst og en uendret posisjon på nivå med dagens andel av samlet aktivitet. Prioritering, ressursbruk og organisering forblir på dagens nivå og andre næringer får større oppmerksomhet.
B. «Vekst der det satses» er basert på at næringen i stor grad bestemmer prioriteringer og innsatsområder og at dette legges til grunn for utviklingsinnsats og virkemiddelbruk. Scenarioet er aktør- og initiativorientert, har fokus på egne løsninger og det satses der ressursfortrinnene er størst, kraften og forutsetningene er best. Vekstmulighetene baseres på ledende aktører og lokale/egne merkevarer blir viktigst. Vekstanslag mot 2030: 77%.
C. «Trønde-laget vinner sammen» er basert på en bred mobilisering/satsing kombinert med aktive strategiske satsinger fra regionale utviklingsaktører. Her blir det å bygge laget og rammeverket viktig. Hele Trøndelags ressursgrunnlag og samlede konkurransefortrinn legges til grunn for å skape vekst og felles løsninger har fokus. Ambisjonen er «Hele Trøndelag hele året» og felles posisjon og regional merkevare blir viktigst. Vekstanslag mot 2030: 96%.
Rettferdighet har vært viktig for SV i forhandlingene med regjeringen rundt krisepakkene. Om ikke krisetiltakene har en solidarisk innretning, kan vi få en eksplosjon i ulikhet i framtiden.
Mange i landet vårt kjenner nå på utrygghet for både liv, helse, arbeid og økonomi. I mediene leser vi om mennesker som har blitt permitterte og som har søvnløse netter fordi de ikke klarer å se hvordan de skal få endene til å møtes. Reiselivsbransjen er hardest rammet, men de siste ukene har også fysioterapeuter, frisører, næringsdrivende og arbeidsfolk i flere andre yrker fått livsgrunnlaget sitt revet bort over natten.
Vi må ta vare på folk som har mistet jobben. Statens muskler må tas i bruk for å berge bedrifter og arbeidsplasser. Vi må bruke de pengene som er nødvendig for å holde økonomien vår i gang. Hotell- og restaurantarbeidere som permitteres, selvstendig næringsdrivende og andre kan ikke vente på vår solidaritet. Det er veldig bra at staten nå stiller opp med kontantstøtte til bedrifter og næringsdrivende.
Alle de ekstra pengene som staten gir til næringslivet må medføre at arbeidsfolk får beholde jobbene sine. Derfor mener SV at kontantstøtten til bedriftene må kobles til et krav om ingen oppsigelser.
Rettferdighet er alltid viktig i samfunnet vårt. Men det er aldri viktigere enn midt i en krise. SV kommer til å fortsette å ta kampen for mer rettferdig fordeling når nye krisepakker skal forhandles og penger fordeles.
Norge trenger krisepakker for både bedrifter og folk. Hvordan vi møter krisen avgjør hva slags samfunn vi får etterpå. Vårt svar på krisen må holde hjulene i gang nå, men også hindre en kraftig økning i sosial ulikhet i framtiden. Slik oppnår vi rettferdighet også etter den krisa vi nå sammen lever i.
Stortingets har vedtatt å bevilge 600 millioner kroner ekstra til Statens vegvesen. Hensikten er å bidra til å opprettholde økonomisk aktivitet i en spesiell tid, samtidig veiene forbedre. Dette gir lite og ingen uttelling for Rørosområdet, fordi pengene i hovedsak går til Riks- og Europaveier. Etter at Riksvei 30 ble Fylkesvei 30 sitter bevilgningene langt inne.
Av de 600 millionene går 73 millioner kroner til en rekke strakstiltak i Trøndelag og Møre og Romsdal.
– Dette gjør vi for å holde hjulene i gang i bygg- og anleggsbransjen. Satsingen kommer på økt vedlikehold på veinettet. Vi har valgt prosjekter der vi kan komme raskt i gang. Dette er oppdrag som passer godt små og mellomstore bedrifter lokalt, sier Ruth Myklebust – som er sjef for Drift og vedlikehold midt i Statens vegvesen.
Slik skal korona-pengene brukes i Midt:
10 millioner til ekstra asfalt.
Oppgradere tunnelbelysning til LED i Grillstadtunnelen på E6 i Trondheim
Utskifting av veglysarmaturer til LED på E39 og E6 på Sunnmøre og i Trøndelag
Ekstra rekkverkstiltak på deler av riks- og europavegene i regionen
Utskifting av stikkrenner m.m. flere steder på E14, E39 og E6 i Trøndelag og Møre og Romsdal
Utbedringstiltak i flere riksvegtunneler på Sunnmøre
Trafikksikkerhetstiltak på E39 i Møre og Romsdal
Utvidet dekkelegging og forsterkning på riks- og europaveger i begge fylker
Oppretting av setningsskader på fire E6-ramper i Steinkjer
Utbedring av signalanlegg i Kristiansund og Molde.
Det eneste Rørosområdet og Fylkesvei 30 kan håpe på, er at noen dype spor fylles med ny asfalt.
På listen over hva vi skal huske å tenke igjennom på nytt når koronatiden er over, er hvordan vi skal bygge sykehus og sykehjem, slik at de hindrer rask smittespredning blant dem som oppholder seg der.
Generalsekretær i Pensjonistforbundet, Harald Olimb Norman.
I et intervju på Dagsrevyen advarte fungerende assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad mot å bygge sykehus med «svære høye tårn» på grunn av smittevernhensyn. Han mer enn antydet at vi må finne nye måter å bygge sykehus på. Kanskje er det ikke bare sykehusene som må bygges annerledes, men også sykehjem, omsorgsboliganlegg og demenslandsbyer. I mange år har forskning og ulike fagmiljøer anbefalt å bygge små bofellesskap, omsorgsboliger og mindre institusjoner med små avdelinger. Stoltenberg-regjeringen la fram landets første demensplan. Under overskriften «Smått er godt», hadde den som en av tre hovedsaker å sørge for at sykehjem og omsorgsboliger var tilpasset mennesker med demens:
«Da er små bokollektiv og avdelinger med aktivitetsmuligheter og direkte tilgang til tilrettelagte utearealer, bedre enn gammeldagse institusjoner i mange etasjer med store avdelinger og lange korridorer»
Likevel bygges det fortsatt store sykehjem i mange etasjer, med lange korridorer og felles hovedinngang som alt og alle må passere gjennom. På tross av demensplanens anbefalinger er enkelte kommuner i gang med å samle over 150 mennesker med demens inne i lukkede landsbyer med en bevoktet port ut mot verden. Det bør vi slutte med.
Nå har vi fått nok en grunn til å bygge små enheter på bakkenivå med gode privatareal og mulighet for flere porter ut og inn: Hindre smittespredning, enten det gjelder korona, influensa eller omgangssyke og noravirus. På den måten kan vi unngå at alt sluses gjennom samme hovedinngang og smittemateriale spres gjennom samme korridor- og heissystem. Ved å holde enhetene geografisk fra hverandre hindrer vi at katastrofen blir mindre når den skjer.
Det er mange ting vi bør lære om beredskap etter korona. Trolig må vi også tenke gjennom driftsformene og skape lokale turnusordninger som reduserer tallet på helse- og sosialpersonell som er inne hos den enkelte, enten det er i hjemmetjenesten eller på sykehjemmet. Færre på deltid og flere på heltid kan også bidra til bedre løsninger. Det innebærer at vi har ansatte som er bedre rustet både kunnskapsmessig og med erfaring i å stå oppe i smittevernarbeid.
Arkitekter, planleggere og entreprenører utfordres med dette sammen med fagmiljøene i helse- og omsorgstjenesten samt politikere i samarbeid med kommunale eldreråd til å sette seg ned for å finne nye måter å bygge sykehjem og omsorgsboliganlegg på, slik at de effektivt hindrer smittespredning. Pensjonistforbundet inviterer ikke til å ta denne debatten nå, men melder det inn som tema på huskelisten for de lærdommer vi må gjøre noe med, når denne pandemien er bekjempet.
Harald Olimb Norman Generalsekretær Pensjonistforbundet
Det er blitt sagt at det var mindre farlig å arbeide i Røros Kobberverk sine gruver enn i andre gruver. Forklaringen har vært at sjølve berggrunnen var mer solid, og at faren for ras følgelig var mindre. Det skal derfor ha skjedd færre dødsulykker i rørosgruvene enn det gjorde andre steder. Jeg har villet undersøke denne påstanden.
Av Ragnar Kokkvoll
Foto: Tove Østby
Jeg har funnet at minst 18 gruvearbeidere døde i ulykker i Rørosgruvene mellom 1889 og 1945. Om det er lite eller mye sammenlignet med i andre gruver i Norge, vil jeg ikke ta stilling til. Men at så mange mistet livet i løpet av to generasjoner må være et betydelig antall, uansett hvordan man regner.
Dette er fakta slik de framkommer i rørosavisene fra den gang, fra personlige meddelelser, og i noen grad også fra kirkebøkene. De fleste av ulykkene er dessverre glemt. Stort sett er det bare ulykka i 1929, der Iver Bakken, Svend Nyhus og Aksel Møller omkom, som er blitt husket.”
Jeg mener at denne delen av gruvehistoria er viktig. Ofrene fortjener å bli husket, ettertida trenger å vite at de har skjedd. Dette er en viktig, sjøl om temaet i svært liten grad er blitt berørt i bøker som er skrevet om Røros Kobberverk. For meg føles det både respektløst og historieløst.
En grunn til at jeg er opptatt av dette, er nok at da jeg som liten gutt på fem år, og bodde på Løkken, opplevde en slik tragedie på nært hold. I 1954 mistet to av mine lekekamerater, Odd og Per Bjørnås, plutselig en dag sin far. Martin Bjørnås hadde gått til arbeidet klokka seks om morgenen, slik alle fedrene gjorde. Men da arbeidsdagen var over, kom han ikke hjem igjen. Han hadde mistet livet i ei sprengningsulykke. Det sjokket vi alle opplevde den gangen husker jeg svært tydelig. Opplevelsen har jeg beskrevet i boka På flukt.
”I alle gruvesamfunn måtte folk lære seg å leve med farene, brått kunne ulykker og dødsfall skje. Uventet sto presten eller en funksjonær på trappa med et tragisk budskap. Da gikk det alltid som en skjelving gjennom brakkeleiren der offeret hadde bodd. En plutselig stillhet, et øyeblikk hvor tiden stanset. I dagene deretter lå sorgen som et teppe over samfunnet. Kvinnene besøkte de etterlatte og uttrykte sin medfølelse, mennene samlet seg i grupper og funderte lavmælt over det som hadde skjedd. Noen bitre ord om sikkerheten falt sikkert også. Barna holdt seg på avstand og ble plutselig keitete og sjenerte overfor de som nettopp hadde mistet en far. Alle var takknemlige over at de var blitt spart, denne gangen.” (Fra boka På flukt 2017)
I hovedsak skjedde ulykkene i årene mellom 1889 og 1929. En av ulykkene skjedde på Smeltehytta, de andre ved nordgruvene og på Storwartz. I samme tidsrom har jeg dessuten funnet rundt 30 dødsulykker ved de andre gruvene i distriktet: Killingdal, Folldal, Røstvangen, Kjøli gruber, Fossgruva i Os og Gruveåsen gruve. I flere av disse ulykkene er rørosinger ofre.
Hvem var disse mennene? Hvor kom de fra? Og hvordan døde de?
De fleste var fra Røros eller Ålen. Noen kom langveis fra. Ofte var det en blokk som løsnet og falt over den forulykkede. Sprengningsulykker skjedde også. Ved innførsel av ny teknologi var det økt risiko for ulykker. Strømførende kabler tok så langt jeg har funnet livet av to menn.”
Ole Olsen Sandkjernan
Den 9. mai 1890 døde Ole Olsen Sandkjernan i ei ulykke på Muggruva. ”Han var såkalt ”kruttmann”, og skulle måle et minehull. Mens han gjorde dette løsnet hele massen og falt utover ham. To andre gikk fri. Åtte mann gikk straks i gang med å frigjøre mannen som var ille tilredt, spesielt var mavepartiet og lårene ynkelig ødelagt. Han ble ført til sitt hjem, der han etter gresselige lidelser avled ved døden fredag kveld. Mannen satt i god stilling som gårdbruker og etterlater seg hustru og voksne barn.” Dette skrev Fjell- Ljom den 13. mai 1890.
Dagskjæring ved Kongens gruve Foto- Iver Olsen, Rørosmuseet
Noen dager senere fulgte redaktør Olaf Berg opp med en nokså harsk kommentar: «En arbeiders liv er ikke meget verd. Arbeidskraften er en billig markedsvare. Katastrofen med den forulykkede Ole Olsen Sandkjernan inntraff tidlig torsdag morgen. I løpet av dagen reiste verkslegen (dr. Brostrup Marius Müller, min anmerkning) forbi stasjonen to ganger uten å ha anledning til å stanse. Først omtrent kl. 10 aften kom legehjelp. Legen kunne visstnok lite utrette, men allikevel, tungt er det å være arbeider. Og så den besynderlige driftsmåte på Røros Værk; bare stadig å gnage på bergfestene, inntil en vakker dag hele hvelvet ramler. Når bare kapitalistene tjener penger, og bergmesteren og andre embedsmenn får sin lønn, er det ikke så nøye om noen arbeideres liv mer eller mindre.»
Iver Pedersen Bentz
Den 9. desember1897 var Iver Pedersen Bentz utsatt for ei ulykke i Smeltehytta. Han skulle gå opp ei treklopp med et trau med malm da han gled og falt ned fra et par meters høyde. Fjell-Ljom forteller at han etterpå fikk blindtarmbetennelse og døde den 19. desember. Trolig var han blitt påført store indre skader i fallet. Han etterlot seg sin hustru og sin 75årige mor som han hadde forsørget i mange år. ”De vil av riksforsikringen hver få 20 % av avdødes lønn.” Dette skrev Fjell-Ljom den 21. februar 1898.
Hans E. Sundrønning
Den 26. februar 1902 på Storwartz: Hans E. Sundrønning døde etter å ha kommet under ei steinblokk. Dette skjedde kort tid etter at arbeidet var gjenopptatt etter storstreiken. Ufaglærte streikebrytere hadde arbeidet i gruvene et halvt års tid, og ofte hadde de forlatt dem i en farlig tilstand. Kristen Tørres skrev den 18. mars 1902 i Arbeidsmanden: ” Det ble fortalt at det var forferdelig hvordan gruvene ser ut, man skjøt bort bergfestene så fall og ras hører til dagens orden.”
Dovre skrev at ulykka skjedde etter at man hadde avfyrt ei salve for å sprenge et bergfeste. ”Sundrønning hadde gått inn i gruva for tidlig, og var kommet inn under ei ca. 2 tonn tung blokk som løsnet fra taket. Allerede etter to timer var doktoren kommet, og den skadede ble kjørt ned til verkets sykehus. Venstre fot var knust, ingen hodeskade. Han ble verre dagen etter, og døde om kvelden klokka halv 11.”
Hans Sundrønning etterlot seg hustru og flere ukonfirmerte barn. Han var forsikret gjennom sitt medlemskap i Norsk Arbeidsmandsforbund, og enka skulle få utbetalt 300 kroner. Forbundskassa var bunnskrapt på grunn av den langvarige rørosstreiken, og for å kunne innfri forsikringssummen ble alle medlemmer pålagt 15 øre i ekstrakontingent. I medlemsbladet Arbeidsmanden blir medlemmene bedt om å innbetale raskt. ”Da avdøde har deltatt i streiken er det selvsagt at hans etterlatte er i meget trykkende økonomiske omstendigheter.”
John Berntsen
1905: 27. januar. John Berntsen. Ugift. Født 1875. Kom fra Børsa. Brudd på hjerneskallen etter fall fra heisen i Nybergsjakta på Storwartz. Døde like etter han var brakt opp i dagen.
Ole Olsen Sandnes
1907. 26. september. Storwartz. Ole Olsen Sandnes, fra Sandneset, 20 år og ugift. Mauren skrev 2. oktober: ”En ung partifelle har vi mistet i verksarbeider Ole O. Sandnes som torsdag i forrige uke avgikk ved døden som følge av ulykkestilfelle på Storwartz grube, sannsynligvis ved utladning fra den elektriske taubaneledning. Han var i alle henseender brav ungdom og god kamerat. Tross sin unge alder, kun nær 20 år, var han tilsluttet sin fagorganisasjon, og la ofte for dagen stor interesse for tidens spørsmål så vel på det praktiske område, som han også syslet med tanker om det liv som følger etter dette.” Kamerater fra Folldalen skrev et minnedikt i Mauren.
Undersøkelsen viser at det skjedde ulykker ved alle gruvene som kobberverket drev. De skjedde i en tid da sikkerheten for arbeiderne var lavt prioritert, og hvor etterlatte ofte ble satt i en svært vanskelig situasjon. Jeg ønsker å presisere at dette selvfølgelig ikke er et vitenskapelig arbeid, men at det er mer å regne for noe som han har gjort av privat interesse. Det er heller ikke sikkert at jeg har funnet alle ulykkene. Som sagt er dessverre de fleste glemt. Men at de er en viktig del av vår historie, det kan det ikke være tvil om.
Kilder:
Notiser i Fjell-Ljom, Mauren, Dovre og Arbeidsmanden, medlemsblad for Norsk Arbeidsmandsforbund.
