Vi må ha klimaløsninger som funker!

Leserinnlegg fra Ivar Østby:

Klima er en av vår tids største utfordringer; det er helt sant. Sjeldent har det vært så innlysende som akkurat nå at vi må ta klimakrisa på det største alvor. Men, da må det gjøres ordentlig. MDG er veldig opptatt av å bygge ned og avvikle; dette oppleves for meg litt som en panikkreaksjon. 

For, det er innlysende helt sant at norsk oljeindustri ikke er bærekraftig og det er like innlysende at Norge ikke burde være med på å undergrave andre lands muligheter til å klare seg i klimakrisa. Det er både usolidarisk og kortsiktig! 

Men om man skal omstille Norge, og det skal man, så har ikke MDG løsningene. For, virkeligheten er den: 100 selskaper står for rundt 70% av jordas utslipp. Det trengs kanskje ikke nevnes, men ingen av disse 100 selskapene har hovedbase i noen bakgård på Brekken; dette er store internasjonale selskaper som blant annet driver med kull, olje og gass. 

Og, Norge har påvirkningsevne langt over vår størrelse. Vårt enorme pensjonsfond gir oss muligheten til å investere i bærekraftig industri både innenfor og utenfor våre landegrenser; vi har muligheten til å bidra til forskning som kan løse enorme spørsmål og vi har en kompetanse på industri som få andre har. Den dag i dag er det tross alt vi som bygger ut verdens største havvindpark rett utenfor kysten til Skottland!

Når MDG da velger å fremme bilfiendtlige, flyfiendtlige og kjøttfiendtlige tiltak fremstår det på meg som litt rart. For, det er jo ikke slik at det er den jevne karen og dama i gata som står for det meste av utslipp på jorda; uavhengig av om de kjører Tesla eller spiser kjøtt. Det er de store tiltakene, de lange linjene og de internasjonale avtalene som kommer til å redde verden. Ikke smålige tiltak som over tid gjør folks liv verre.

Heldigvis har Arbeiderpartiet store planer: Vi forstår at oljenæringa er på siste verset og at mange av de som går til plattformene for sitt daglige brød nå frykter morgendagen. Men, vi i Norge er i en kjempeposisjon til å omstille oss! Som sagt så er det allerede Equinor som er ute og bygger havvind i Britiske havområder, men tenk om de bygde havvind for oss i Norge? Tenk så i tillegg om vi hadde en offentlig styring av strømindustri, og gode ordninger som bidrar til å redusere strømregningene til folk flest? 

I tillegg så flommer det over av skog i Norge; skog som kan brukes til foredling, konstruksjon og fiskemat for oppdrettsanlegg! Nå har riktignok regjeringa gjort det de kan for å slå ut knærne på en norsk skogsatsing ved å selge store deler av statsskog til utlandet, men Arbeiderpartiet kommer til å stanse disse salgene. Vi vet at det ligger et industrieventyr i skogen og venter, og vi skal utvikle det før oljepumpene stopper. 

Arbeiderpartiet skal kutte 55% av Norges utslipp; det er enkelt og greit målet vårt. Men i motsetning til MDG så skal vi gjøre det samtidig som vi bygger landet;et Norge bygd for vanlige folk og ikke for de som bare lever av renter! 

Ivar Østby, medlem av Røros Arbeiderparti og fagligpolitisk ansvarlig AUF i Trøndelag

Uredd ungdom

Leserinnlegg fra Ivar Østby – Røros AUF:

Grunnverdien som brakte meg til aktivitet, både i samfunnet og i AUF var ganske enkel:

Menneskeverdet.

Jeg er en håpløs menneske-elsker. Det er unektelig at vi, som art, har en tendens til å undertrykke hverandre, gitt at vi får sjansen. Det kan hende at VG har større oppslag på Vålerenga enn 800 døde i Indonesia. Det kan hende at vi, som samfunn, bare ser på humanitære kriser.

Men, det finnes de stemmer som ser dette og som, uten å ha følt det på kroppen, setter sine krefter i sving mot sorgene. Det er personer som bruker timer, dager, ja, hele uker, på det de mener er helt nødvendig. Ungdommer som ligger våken i et par ekstra timer fordi de føler seg maktesløse stilt overfor en katastrofe deres skuldre strengt talt ikke trenger å bære. De som ser apatien herje i samfunnet og de som selv er lei inaktivitet; uten kunnskap får disse ildsjelene til relativt lite. Nå og da kan de komme med en kommentar om hvordan verden er “teit”, eller hvordan selve samfunnet “funker dårlig”. Eventuelt kan de være helt eksplisitte, helt rå, og da kommer en kommentar, like kjent som den er unøyaktig.

“Verden e for jævli’”

Da kjenner jeg hjertebanken. For, jeg har tenkt samme tanken. Jeg tenkte samme tanken under demonstrasjonen mot tvangsreturnering av oktoberbarna i 2017, og jeg tenker den kontinuerlig hver gang jeg ser noen sitt menneskeverd blir tråkket på. Dette tror jeg mine felles AUF’ere på Røros kan relatere til; jeg ser det i engasjementet når de minste sakene står på bordet. Jeg ser det når folk som har travle hverdager dropper en eller annen aktivitet for å dukke opp på årsmøtet. Jeg ser det når de som kanskje er litt redde for å skille seg ut, eller som ellers er litt sjenerte, tar ordet for en sak de seriøst mener har vekt. Det er tydelig i vedtakene de så flittig kjemper for, i leserinnleggene de nervøst lar avisene trykke, og i debattene som så ofte sentraliserer seg om saker de aldri selv har blitt utsatt for.

Om vi hadde to ungdommer som dedikerte timer og kvelder til mennesker de aldri hadde møtt og livskvalitetene deres, ville det vært imponerende nok. På Røros har vi i oppkant av tjue som alle er ansvarlige for å tviholde på menneskeverdet, selv når hatpopulister raser mot det. La meg poengtere en gang til:

Vi, på Røros, har et aktivt ungdomslag som ikke frykter det som har vært den mest voldelige gruppen folk i Norge; vi har ungdommer som ikke tar et steg tilbake når de ser urett, og vi er ungdommer som rakryggede møter sinte, voksne personer besatt av frykt.

Finnes det noe bedre?»

-Ivar Østby, Røros-AUF

Ivar Østby sin 1.Mai-appell

Ivar Østby fra Røros AUF holdt 1.Mai-appell på Nilsenhjørnet:

Vi er ikke et folk.

Et samfunn består ikke av folk, det består av enkeltindivider; enkeltindivider som har så mange motivasjoner og opplevelser at det er garantert umulig for en person å forstå alle. 

Det betyr likevel ikke at en organisasjon av mennesker ikke kan; de første partiene oppstod ut av dette ønsket om å kunne handle etter beste evne.

Dette gjelder på alle plan, selv om jeg ofte tenker på de forskjellige arenaene som samme nivå. Politikk er sosialt, og det sosiale kan ofte bli litt politisk. Dette er sannsynligvis fordi det ligger i menneskets natur å jobbe sammen for å løse konfliktene det står ovenfor, uavhengig av om det er hvordan man skal spleise til en pizza etter LAN, eller hvordan unngå streik. Løsningene vi kommer på, de kalles på «fagspråket», politikk. 

Det er en grunn til at vi kaller løsninger politikk, og ikke politikk for løsninger.

Denne grunnen, tenker jeg, er at ikke all politikk kan løse situasjoner, men alle løsninger kan bli politikk. Politikk, altså, yrket og selve kjernen til entusiasmen mange i partiene har, er jo bare en dedikasjon til å finne løsninger. 

Det kan virke som om det er en dedikasjon til å finne problemer, av og til. Svartmaling er et vanlig retorisk middel, selv når det er uten intensjon det brukes. 

Hovedgrunnen til at svartmaling er så vanlig fra folk som hele tiden står i midten av samfunnet, med oppgave å forvalte det, er kanskje at de ser de mørke sidene av det litt hyppigere enn «vi» gjør. 

Det sa noen til meg, en gang, i alle fall. Jeg tror ikke det er så stor forskjell på en politiker, og den generelle personen som er her i dag. Jeg mener, fast, at det ikke er noen innebygd hindring for den generelle personen til å uttale seg politisk; alt er, til en viss grad, politikk.

Grunnen til at svartmaling av situasjoner skjer, er ofte frykt. Frykt for konsekvenser, frykt for hva som ikke vil skje, og frykt for frykten. Populismen, altså, bevegelsen som har bevegd seg smidig gjennom verden, både i form av IS og i form av Trump, nærer seg på frykt, lik jeg gjør på den tidligere nevnte pizzaen. 

Panikk, selv i mildeste form, er det største problemet demokratiet vårt har stått ovenfor. Selvsagt er ikke vårt samfunn, og vårt demokrati, det første som har stått ovenfor panikk og populisme; til og med i det gamle Hellas var ofte populistiske holdninger som avgjorde om masser av mennesker døde.

Eksempelet som står først på listen er sannsynligvis mer relevant enn det burde være. 428 år før Jesus ble født, bestemte bystyret i Mytilene, altså, hovedstaden i Det Gamle Hellas, seg for å rive seg løs fra resten av Hellas, sammen med Sparta. Etter at det ikke gikk så bra for Bystyret og Spartas general, oppstod en debatt i Athen hvor spørsmålet var om de skulle henrette stordelen av mannsbefolkningen i Mytilene. 

I, det jeg vil anta var sinne og frykt for enda et forsøk på løsrivelse, ble det stemt for å drepe hver eneste mann på Mytilene. Etter at båten med hæren som skulle henrette så mange mennesker hadde forlatt stranden, oppstod en ny debatt, med de samme medlemmene, hvor de, tjuefire timer senere, bestemte seg for at det å henrette masse folk, også helt uskyldige, var litt unødvendig. 

Den eneste grunnen til at det ikke døde tusenvis av mennesker den dagen var at folk som, helt sikkert, også følte hat og frykt, ikke lot seg rive med av det. 

Vi, i definisjonen Norge, og det gjelder hver eneste innvandrer, flyktning, og innfødte, har også et par problemer. Flyktningkrisen, så vel som klimaendringer og en mangel på et stabilt USA er alle genuine vansker vi, som vårt Storting, må ta stilling til. Det som likevel er helt sikkert er at vi, som ikke trenger frykte, og som er omgitt av hverandre, definitivt ikke blir flinkere til å ta rette valg av å være redd for «Svenske tilstander». 

Likevel kan det ikke kreves at man ikke føler ubehag når man ser overskrifter om gatevold i Sverige, eller enda en artikkel fra de mange Facebookgruppene som sprer spekulative historier. Frykten er intuitiv og personlig; ingen har rett til å kritisere den. Det som derimot er under enhver kritikk, og som jeg har full tillit kan bygges opp under, er motet og aktiviteten. Vi kan, og vi skal, som et folk, bestående kun av individer, klare å holde hodet kaldt, også når hjertet er varmt.

Gratulerer med dagen!

Taleren holdt seg delvis til manus og det som er gjengitt her er orginalmanuskriptet.

Norsk Rikskringkasting, og hvorfor det ikke heter Norsk Kringkasting

Leserinnlegg fra ungdomspolitiker, Ivar Østby:

Det er antageligvis én stor fellesnevner for at Sosialdemokratiet ved navn Norge kan fungere på en verdig måte. Selvsagt er det tusenvis av aspekter, mange av dem «usynlige» i hverdagen, men den absolutt mest synlige, er det faktum at vi, i Norge, kan ha tillit til våre medier. Enda mer spesielt er det at vi kan ha, ikke bare en, men tre statlige TV-Kanaler som på jevnlig basis er ansvarlig for innhold som man kan argumentere strekker seg langt utover mediebildet som dominerer hverdagen. Selvsagt tar NRK i bruk private aktører, som «Match» illustrerer i bruken av produksjonsselskapet «Ape&Bjørn», skjønt, hovedrollen er fortsatt den av en tro kunnskapskilde. Fra der igjen, som selve hovedblodåren til Norske medier, har NRK også en rolle som, selv om det ikke tar opp mye mer enn femten minutter, er vital for at det brede landet Norge skal kunne funke på tvers av distriktene. Hvor Norge har en stor mengde private aviser som dekker lokalområder spesifikt, er det slik at de ofte sitter i monopolposisjoner. Røros er antageligvis et av unntakene, da Røros ikke bare har Nearadio, Arbeidets rett, Rørosnytt, og Fjell-Ljom, men også en (til tider) aktiv skoleavis[i]. Enda mer unikt er at flere av disse avisene, både i nett og papir-format, sikter seg inn på at leserne skal få et reelt bilde av virkeligheten, som er basert på å være leser-vennlig, mer enn kommersielt lønnsomt. Det vil ikke si at mediene som går på Røros ikke er lønnsomme; med mengden arbeid de legger ned for å være der på det voldsomme kulturlivet vårt, vil de alltid være velkomne! Likevel er det faktisk slik at relativt få distrikter har ekvivalenten av det varierte mediebildet man finner her. Man skal ikke lengre enn til eventuelt, eksempelvis, Gudbrandsdalen før man finner at en singulær nettavis har et nært monopol, og bruker det monopolet til å tyne mest mulig penger ut av tjenestene deres ved å flittig bruke «plussaker». Forskjellen på nettavisene her, og Gd.no, er at det er alternativer som gir deg muligheten til å få et fullt bilde, kostnadsfritt.[ii]

Nettopp her kommer NRK inn.

Norsk Rikskringkasting som det ble døpt, eksisterer nettopp fordi det var mulig, gjennom felles satsing, også fra deler av Norge som ikke nødvendigvis «trengte» et NRK, å skape et medietilbud som dekket disse behovene. Uten NRK vil det være deler av landet som rett og slett er for små til å motivere mediadekke. Eksemplene jeg intuitivt har lyst til å dra inn her er så ufattelig mange, fordi de eksisterer i form av småbygder og «mellom-bygd-bygder», hvor det av og til ikke finnes navn for dem. Sakene som oppstår her, uten et sterkt NRK, kunne enkelt sluppet gjennom de kommersialiserte nyhetsaktørene, som Verdens Gang (VG), Dagbladet, Aftenposten og andre. En mulig konsekvens av det er jo at de som bor i disse distriktene blir sultet på informasjon om deres egne nærområder, og ikke opplever at de er «verdige» mennesker på grunn av hvor de bor. Spesielt i Nord-Norge, som ligger lengre unna flere av de større byene, føler jeg det er vitalt at et sterkt Distrikts-NRK eksisterer for at de skal kunne gjøre avgjørelser som er informerte, og derav, ansvarlige. Dette kan man best se, tenker jeg, i NRK-plakaten II: «§ 12 NRK skal ha som formål å oppfylle demokratiske, sosiale og kulturelle behov i samfunnet». Uten denne kammen som kan plukke opp saker av interesse og alvor, hvor sakene ikke nødvendigvis vekker størst interesse, men likevel kan fremstå som vekkere, kunne man like så godt droppet «Riks» fra Norsk Rikskringkasting. kjølvannet av Høyre, Venstre og FrP sitt nylige samarbeid, kan man se starten på det jeg tenker er direkte trusler mot kravet om god kvalitet fra NRK. Der, hvor vi betaler en andel for å få et tilbud som er mangfoldig, langt forbi det man kan kreve av en statlig kanal, finner jeg nå at presset for et sterkt NRK forsvinner med lisensen. Høyre, Venstre, og FrP foreslo, rett etter at den Blågrønne regjeringen under Erna Solberg ble stiftet, å fjerne lisensen som er hovedbrikken i presset mot et sterkt NRK; selve transaksjonen. Byttet som er en sum med penger mot en gratis nettavis, tilgjengelig for alle, og løftet om tre gode radiokanaler, samt tre effektive TV-kanaler, som dekker Norge på beste vis, er selve stempelmerket på NRK. Skulle dette løftet om kvalitet for kapital forsvinne, samtidig som den Blågrønne regjeringen prøver å kutte i mengden sendetid gitt distriktene, tror jeg vi vil se et historisk forfall i tillit til både media, politikken, det offentlige, og hverandre.

[i] Skoleavisen som valgfaget «Media og Kommunikasjon», før tilgjengelig fra åttende til tiende trinn ved Røros Grunnskole, har hatt flere navn opp gjennom årene. Da jeg deltok der mener jeg vi gikk under navnet «Fokus». Poenget blir uansett å illuminere på temaet mediekultur innenfor Rørosregionen.

[ii] Det skal nevnes at enkelte aviser på Røros har «plussaker», men det er relativt enkelt å få en gratis, verdig dekning.

Ivar Østby

Apati, både for og mot mennesker

Leserinnlegg fra Ivar Østby:

Respekt er et ord som, uten en tvil i mitt hode, gjør kommunikasjon mulig; selv på de fåtalls språkene, om noen, hvor ordet «respekt» ikke eksisterer. Hva som er den riktige bruken av et ord, spesielt innenfor et så spesifikt språk som Norsk, er, i seg selv, vanskelig å definere. Dette kommer ikke av at respekt er et eksepsjonelt vanskelig ord, med mange startpunkter og enda flere kulturelle varianter. Det stemmer jo selvsagt at «respekt» varierer voldsomt fra person til person, men den variasjonen kommer fra det personlige synspunktet, ikke personen. Nettopp derfor, på grunn av at respekt er definert forskjellig fra person til person men ikke fra kultur til kultur, og er så fundamental en pilar i systemer som land og vennegrupper, føler jeg denne teksten må skrives.

Mange vil assosiere unødvendige definisjoner med arbitrære, «politisk korrekte» kontekst-biter, satt der kun med den vilje å drukne teksten i fyll. Det er ikke unaturlig, gitt at den formen for skrivning, hvor det er nærmest umulig å få tak i den originale meningen bak ordene som har blitt satt ned, er en egen kunstform som ofte glorifiseres i popkulturelt media. Likevel, tror jeg det er viktig, med den hensikt å være så klar som mulig, at jeg viser leseren den respekten som skal være nødvendig når jeg påpeker at mitt synspunkt ikke er det eneste mulige. Det er også vitalt for meg, som individ, at leseren i dette leser-forfatterforholdet forstår, uten tvil, selv om de allerede har «fått det med seg», at jeg ikke har noe innebygd ønske om å dytte dem. Viktig, er det rett og slett ikke for meg at leseren får noe mer lyst til stemme, støtte eller ellers snakke om de sidene ved politikken som eventuelt dukker opp som assosiasjoner til teksten. Om alle disse sidene ved teksten, som i seg selv, og gjennom ren nødvendighet, har tatt opp selve introduksjonen, om alle disse sidene virkelig dekker temaet respekt, er vanskelig å svare på. Likevel, mener jeg at den delte forståelsen mellom meg og «Leser», er ytterst nødvendig for å komme til kjernen av saken jeg vil fremstille.

Det ytterste problemet med «saken», som da er konflikten mellom respekt og «politisk korrekthet», blant andre kontroversielle tema, er at det ikke egentlig var en sak for ti år siden. Selvsagt eksisterte debatten på nettforum, bak stengte dører, og generelt, på enkelte individers middagsbord. Å betvile det ville vært naivt, da diskusjoner som disse ikke blir så brutalt relevante uten å holde tidligere røtter. Denne holdningen til å ikke kunne si enkelte ord, eventuelt, holdningen til å si disse ordene nettopp fordi det var sett på som uakseptabelt i det generelle, hadde også da, et lite brukt navn. Antageligvis hadde denne konseptuelle holdningen flere hundre navn, med et par synonymer fra hvert språk, men det fikk ikke et universelt media-basert navn før det Amerikanske valget. Nå, jeg er noe klar over at «Valget», ofte uttalt på samme måte som når Harry Potter snakker om «Voldemort», var overraskende for en del personer i Norge. Andre, enkelte, jublet også på veine av Donald Trump, mens andre, igjen, som meg selv, så tegnene men turte ikke helt å tro at den type populisme kunne sette røtter i et land så nære Norge. Det stemte jo, får så vidt, at Norge ikke var på samme kontinent, og bare så vidt, i samme økonomiske akse som «De Forente stater», men det var nærmest irrelevant der og da. Selvsagt var jo de sosiale systemene, holdningene, og kulturene vidt forskjellige mellom de to landene, men, hadde ikke Bernie Sanders fått en enorm oppslutning? Han hadde jo ikke vunnet selve nominasjonen til Demokratene, men det var vel irrelevant hvis det var en genuin mulighet for seieren hans; så lenge han kunne ha vunnet, skulle ikke Trump ha gjort det. Så vidt forskjellige som disse to politikerne var, med ideologier som befant seg stikk i strid med hverandre, var det vanskelig å tro at Trump kunne få nok av en oppslutning.

Det ble jo senere gjort funn, og det gjøres den dag i dag, funn angående både dårlig valgkamp hos Hillary Clinton, samt Donald Trumps relasjoner til Russland, men det var i utgangspunktet fortsatt en pseudo-demokratisk valgkamp. Hvorfor gikk det så galt for Hillary? Det er en debatt som, uten tvil, hvis mennesket som art varer så lenge, vil vare ut i neste århundre, ikke ulikt diskusjonene rundt Washington og Hamilton, men vinklet i mer negative lys. Svaret, vil jeg gjette, finnes like mye på Norsk grunn som den eksisterer i tankene til Amerikanske velgere. I seg selv, og konseptuelt, ligger mange av grunnene rundt Trump, samt individer som Le Pen og Erdogan samlet i et ord mange vil finne det vanskelig å assosiere med de tidligere nevnte navnene. «Respekt», som man kanskje vil anta er nettopp det ordet, refererer til viljen som kreves for å vise vennskapelighet og åpenhet, til og med over tribalistiske grenser. Å krysse grenser som «Demokrat versus Republikaner», eller å vise vennskapelighet ovenfor selv den mest dedikerte Muslim når du er Kristen, er essensen av respekt. I en del andre land har juvenilophobiaen som så ofte assosieres med generasjonsskifter tatt overhånd for definisjonen av respekt, hvor alder automatisk er ekvivalent til mengde respekt du skal få. I den forstand er det nesten mulig, så lenge du er innenfor de arbitrære målene, mulig å kvantifisere respekt; du kan gjøre det til en fysisk egenskap ved universet. Jeg er da sytten respekter gammelt, i et sånt system. Selvsagt så domineres ikke ethvert land med disse trendene av det tankesettet, og det tankesettet er ikke nødvendigvis, intuitivt som det er, destruktivt i seg selv; man gir sjeldent treåringen bilnøklene. Problemene jeg observerer oppstår, antageligvis, når respekt faller ut av kommunikasjon, og individer snakker med hverandre fordi de opplever det er nødvendig å overbevise «motparten», kun for dets eget skyld og overlevelse. I disse scenarioene, selv om ord slenges frem og tilbake, ofte med intelligente tanker bak, blir mange av de meningsløse og sittende fast på veggen, bak diskusjonspartneren. Det kan, og har, som evident med valgkampen i USA, gjort det vanskelig å presentere poeng som kunne ha hjulpet individer uten den informasjonen tidligere.

Nå, alle land har noe av den respekten jeg ønsker å se, inne i seg. Dette er fordi land, populasjoner, og grupperinger består av individer, og ingen gruppe er helt homogen. Det er derfor naturlig, om ikke nødvendig, for meg å påpeke at Norge, også, har noe av den motsatte, aldersbaserte respekten i seg. Ideen om at respekt er en form for måler på verdighet, både blant andre og i seg selv, kan antageligvis bli funnet på ethvert sosialt forum. Igjen, noen ganger kan denne respekten, med hensyn til alder over alle andre faktorer, spesielt avhengig av konteksten, være utrolig gunstig for situasjonen den kan forekomme i. Problemet jeg ser, er når man trekker et teppe over enkelte individer og driver frem ideen om at du «respekterer» disse personene så lenge du ikke slår dem ihjel, eller stormer ut av rommet. Jeg har, som en del av oss antageligvis også har, opplevd argumentet «jeg er ikke så politisk korrekt», som om dette skulle gå som en unnskyldning for å da ikke oppføre seg som et noenlunde okay menneske. Nå, jeg innser raskt at definisjonen av et «okay menneske» er vag, og at den, i likhet med definisjonen for respekt, varierer voldsomt fra person til person. Uavhengig av hvilke attributter og styrker, samt svakheter, man kan assosiere med det tidligere nevnte «okay-e mennesket», blir det en subjektiv diskusjon. For meg, som person og som politisk interessert, blir definisjonen fort at personen, i likhet med den «politisk ukorrekte» er uredd når det kommer til å påpeke meninger, men tar seg også det lille bryet som det er å vurdere at det står faktiske mennesker på andre siden av sagte ord. Det er vel også tungt, men samtidig, nødvendig å nevne at jeg kan sympatisere med fristelsen det er å bare glemme at folk i Syria, England, USA, og Frankrike er folk; de bor jo så langt unna. Litt vanskeligere er det å glemme at personer fra Sverige er nesten identiske, genetiske kopier av meg selv, men med nok apatisiring er det, også, mulig. Dette konseptet, hvor man demoniserer og dehumansierer individer basert på enkelte, dividerende faktorer, er kjent som «tribalisering».

Tribalisering er, dessverre, ganske vanlig, selv i sin mest harmløse form. Man kan identifisere den når man snakker om «de Man-U supportærna, az» og man kan spotte konseptet når man diskuterer det generelle tyske folket i andre verdenskrig. Av og til kan man også se det i referanse til døde individer, hvor de ikke lenger, logisk som det er, kategoriseres som individer, nettopp fordi de er døde; fordi de mangler relevans. Dette er naturlig, og jeg vil ikke argumentere mot den mest intuitive tribaliseringen i den generelle sosiale interaksjonen og samtalen. I stedet, finner jeg det ubeskrivelig mye viktigere å sette til side tribaliseringen som står i veien for respekt; den typen tribalisering som gjør at respekt blir trivialisert, om ikke eliminert. Når man, under unnskyldningen av «jeg er ikke politisk korrekt», kan anklage andre individer for å være for politisk korrekte, og uten en konsekvens sosialt, har man oppnådd et punkt hvor respekt ikke lenger er normen. Å snakke i absolutter, som enhver debattant og argumentativ skribent vil fortelle deg, er farlig i seg selv. Likevel kan jeg oppdage personer, som i mitt dagligdagse liv, ser ut til å leve i den absolutte forståelsen at verden er oppdelt i svart og hvitt, og de er alltid på den hvite siden. Hvor ordet «feminist» plutselig betyr mannshater og flyktningssympati er et direkte symptom på den sykdommen de ser som «politisk korrekthet». Jeg forstår selvsagt at dette er grunnløst; at dette tankesettet kommer ut av en haug med stråmannsargument og hersketeknikker, som igjen bunner inn i basisk populisme. Det betyr ikke at den typen atferd, så akseptabel og lovlig som den er i det eksepsjonelt frie landet vårt, burde straffes eller at individene ansvarlig for dem burde oppleve konsekvenser. Det ville vært faktisk politisk korreksjonisme, som sett og observert i diverse autoritative nasjoner, sånn som Nazi-Tyskland og Sovjetunionen. Det betyr at jeg opplever at den oppførselen, samt tankesettet som insinuerer at du «må være på min side», er juvenilt og irrasjonelt, men likevel, veldig enkelt å elske.

Jeg antar, uten alle fakta på bordet og uten direkte kjennskap til livet til den generelle Trump-supporter, at respekt spiller en stor rolle i nøyaktig hvordan det var mulig for dem å overse, om ikke akseptere mange av de tingene han endte opp med å støtte. Noen vil selvsagt argumentere, og kanskje rettmessig så, for at de genuint mente det å bygge en vegg mot Mexico var en god idé. Andre vil, muligens, argumentere for at de anså forslagene, samt partipolitikken hans, som overdrivelser. De diverse standpunktene som blir representert, og med gråsonene mellom disse punktene, er unike i det faktum at de viser en halv-genuin støtte til noe de ofte vet ikke vil virke. Spesielt med fakta som at mesteparten av de «ulovlige» innvandrerne i USA kommer med lovlig Visa og via fly, er det interessant å se en støtte for forslag og tilbud som Trump selv aldri insinuerte at han vitset med. Det er kanskje derfor, da, at jeg føler det stod om respekt; at det ikke var så viktig om det å antyde at alle Meksikanere burde holdes ute, for hvem bryr seg egentlig om Meksikanere? Når man hørte om Muslimregister, grunnløse tiltak som å «slå IS på 30 dager», var det egentlig viktig å holde en egen-basert respekt for genuin retorikk og ærlige forslag? Jeg tror, når vi nærmer oss slutten av det hele, at mye av apatien jeg selv har vært med på å skape, ofte i formen av «memes», er delvis skyldig i dette. Når kampsaken plutselig ble «Trump, den politisk ukorrekte versus systemet» ble vitsene alltid på siden til Trump, med referansene til Trump, fordi det hele virket sinnsvakt fra det økonomisk sterke landet Norge. Til og med i USA, hvor mange, spesielt i Sørstatene, samt Øststatene, er jobbløse, tror jeg det var enkelt å bli revet med av memebølgen Trump ridde på. Dette styrket Trump, som, jeg begynner å mistenke ble valgt på basis av det faktum at alt virket håpløst, og at Hillary gjorde en ellers elendig jobb. Likevel innser jeg at som Rørosing, midt i Norge, er det eksepsjonelt lite jeg kan gjøre for å reversere valgene som ble gjort, og for å forhindre videre økonomisk, samt miljøorientert katastrofe.

Dagen da Trump ble valgt, satt jeg opp med en del venner og fulgte valgnatten, som en del andre også gjorde. Vi lo, vitset, og spilte til og med Bingo med statene vi trodde ville velge Trump, versus de som ikke ville. Dette var gjort fordi vi antok at Hillary ville vinne; fordi vi antok at den politiske apatien i et land hvor bare 58% av folket stemmer, ikke ville dominere valget. Selvsagt, som antydet ved det faktum at Trump i dag er President, ble vi mer og mer nervøse mens deler av Florida og diverse vippestater ble dypere og dypere røde. Det virket ikke helt realistisk når vi nærmest oss klokken tre den morgenen, med hjertet mildt i halsen og med rasende tanker, vekket av mild søvnløshet. Når valget enn var avgjort, med bekreftelse av diverse media i USA som eneste barrikade mellom Trump og genuin, ekte makt, gikk jeg og la meg. Nå, når det Norske valget kommer i løpet av neste høst, i nøyaktig samme år som jeg skriver dette, innser jeg at det nøyaktig samme kunne forekomme. Selvsagt blir ikke Donald Trump statsminister i Norge, og det blir ikke en divisjon mellom to partier; vi er jo et polypartisk system, med representativer som forhindrer såkalt «gerrymandering». Det betyr likevel ikke at den samme apatien, og tribaliseringen av «motstanden», uavhengig om du er på Høyre, Arbeiderparti, Rødt eller FrP, ikke kan slå rot i Norge. I visse partier, samt i visse deler og byer har den allerede vist ansiktet sitt noenlunde, men med ulik grad av alvorlighet. Den er å finne i nettdebatter, som tidligere har vært irrelevante symptomer på noe vi antok var et enda mer irrelevant problem. Dette er ikke lenger scenario. Når mesteparten av populasjonen, om ikke i nærheten av ethvert individ som lever i Norge har tilgang til Internettet, vil den respektløse apatien for personer fra den andre siden fortsette å spre seg. Dette er logisk, så lenge den er direkte harmløs og ikke griper fatt i våre daglige liv, eller i våre fysisk relasjoner. Derfor vil jeg oppfordre deg, som Leser, og dere, som Lesere, til å ta et ekstra sekund mellom hver setning dere skriver til hverandre, og mellom hverandre. Jeg antar, og frykter, at den nøyaktige samme apatiske, nasjonalistiske fronten Trump bygde seg på, kan dukke opp i valgkampen her i Norge. Uavhengig av hvilken side den tar, håper jeg at dere, som individer, velgere og mennesker finner det i dere å analysere den med åpent sinn, både for nøyaktig hvor emosjonelt ladet den kan være, samt for de punktene den kan ha rett.

Essensielt, spør jeg dere, som velgere, en annen aldersgruppe, velgere, enn jeg selv er del av dette året, om å utvise respekt og bekjempe tribaliseringen som det er så lett å drukne seg selv i.

Ivar Østby

 

Hadde ikke forventet dette

Av. Finn O. Fosmo/Malviknytt

– Å bli nominert til Drømmestipendet var en av tingene jeg ikke hadde ventet meg, sier 16 åringen Ivar Østby fra Røros.

– Etter at jeg hadde sendt inn søknad så har det vel ligget i bakhodet en plass hvor den tanken har fått rusle og gå, men dette blir spennende.

Hva skal du bruke et eventuelt stipend til?

– Skulle jeg være så heldig å få stipendet vil det hovedsakelig bli brukt til markedsføring av bøkene mine, jeg må sette av litt til sparing og resten skal jeg bruke på skriving, forteller Ivar.

I sin egenpresentasjon på Drømmestipendets nettside forteller han at når han skriver skjer det som oftest på engelsk og med musikk på øret, helst rytmisk. Skrivningen foregår som regel på nattetid, fra mandag til fredag. Skjønt, det burde vel nevnes at hvis inspirasjonen tar meg kan det fort bli en sen lørdagsnatt.

På slutten av fjoråret kom hans første bok «Flawed Perfection» som er utgitt på Amazon.

Har du flere bøker på gang?

– Jeg jobber med en trilogi som jeg håper å få ferdig i løpet av året, forteller han og røper at to tredjedeler av teksten er på plass.

En av drømmene, i tillegg til å bli forfatter på heltid, er å få bøkene publisert på skolebibliotek.

– En plass i bokhylla ved siden av Dan Brown og J. K. Rowling hadde heller ikke vært å forakte, forteller Ivar Østby som ikke har noe stort forfattermiljø rundt seg på Røros.

– Har vel ikke hørt om noen på min alder som aktivt skriver bøker her på Røros nei.

Tror du at du kan leve av å være forfatter?

– Hvis jeg får muligheten til å leve av mitt forfatterskap ville jo det vært fantastisk, men det er vel lite trolig. Det å være forfatter er jo et nokså ustabilt yrke, men man kan jo alltids drømme.

Kunngjøring av hvem som får Drømmestipend 2017 offentliggjøres i mai/juni.

Her kan du lese Ivar Østby sine egne ord om sin forfatterdrøm:

http://www.drommestipendet.no/profil/?id=4072

Nominert til Drømmestipendet

Vi er stolte av å kunne presentere tre nominerte til Drømmestipendet 2017 fra Røros, skriver Røros Kulturskole i en pressemelding. Det er Fredrik Nøss Høyem – musikk, Ivar Østby – skapende skriving og Hanna Aunmo Schølberg – annet/hundekjøring.

– De er alle strålende representanter for kulturlivet på Røros, sier virksomhetsleder/rektor ved Røros Kulturskole, Nils Graftås.

Mere om hver enkelt sine drømmer finnes på http://drommestipendet.no/nominerte-drommer/

Drømmestipendet består av 100 stipender à 10 000 kroner – til sammen én million kroner.  Stipendordningen er et samarbeids­prosjekt mellom Norsk kulturskoleråd og Norsk Tipping. Gjennom denne stipend­utdelingen ønsker vi å synliggjøre kommunenes arbeid for barn og unge. Vårt håp er at Drømmestipendet skal være verdifull inspirasjon og et viktig bidrag til å oppfylle mange unge kulturutøveres drømmer…

Mere informasjon om Drømmestipendet på : http://drommestipendet.no/