Slider

Dagligvarehandelen på Røros har i påska 2022 opplevd en fantastisk opptur med omsetningsrekorder på alle mulige måter. Coop Mega har flere rekorder å vise til.

Når tallene oppsummeres etter påskehandelen er det flere som kan juble og klappe seg selv på skuldra etter en vanvittig påskehandel.

Rekord på rekord

Coop Mega kunne onsdag morgen presentere tall som de ikke hadde sett i boka før. Med en brutto omsetning på 5 103 000 kroner fra palmehelga til og med påskeaften var det helt klart lov til å feire med kake. Men dette var ikke den eneste omsetningsrekorden butikksjef Arve Strid har å by på etter påska. 

– På onsdag hadde vi tidenes omsetningsrekord med 1 124 000,- på en dag, og på en time hadde vi rekord på 163 000,- i omsetning. Dette er helt vanvittige tall, sier Strid.

Bare i løpet av påskeuka hadde rundt 13 000 kunder vært innom Coop Mega for å gjøre unna litt påskehandel.

– Vi har fått en ny flott Extra, som tar litt av våre kunder samt at vi sliter med parkering i disse tider, da er det ekstra gledelig at så mange kunder bruker oss. Alle våre butikker, også Glåmos og Brekken, kan vise til en fantastisk påske omsetningsmessig, så dette er vi veldig fornøyd med. Vi kan konkludere med at vi har hatt en helt fantastisk påske på alle mulige vis, sier butikksjef ved Coop Mega, Arve Strid.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Extra langt over forventningene

Nyåpnede Extra kan også vise til tall som ligger langt over forventningene de hadde til sin første påske. Med nettotall på 3 650 000,- i perioden fra 8. april til 18.april, så er de veldig fornøyd.

– Dette er helt fantastisk. Veldig gøy å se at så mange har vært innom oss. Det har vært et jevnt sig av kunder under hele påska til tross for godt vær, både av hyttegjester men også av rørosinger. Dette gjør til at vi gleder oss veldig til fortsettelsen, sier butikksjef Terje Grinde. 

Røros kommune har fått sju søkere til et vikariat som barnevernskonsulent for Røros, Os og Holtålen.

De som har søkt er:

• Gunn-Hilde Kristoffersen, 37 år, Røros, barne- og ungdomsarbeider
• Maja Fjærli Aune, 23 år, Trondheim, assistent
• Lasma Stray, 37 år, Røros
• Maria Husby Enge, 23 år, Trondheim, assistent
• Ane Thyvold Ranøien, 35 år, Holtålen, miljøterapeut
• Johnny Kildal, 58 år, Orkland
• June Johansen, 22 år, Kvæfjord, assistent

Tirsdag hadde kroppsøvingslærerne på Røros skole opplæring i sjølberging på isen i Hittersjøen. Egil Galaaen Gjølme og Borgar Ness fra forskningsgruppa Water Competence ved NTNU holdt kurs for en gjeng litt engstelige men engasjerte lærere.

Artikkelen fortsetter etter bildet

En lærer fra hvert trinn dukket opp for å lære om sjølberging på isen. I fjor hadde de kurs ved gjettjønna. – Det var ihvertfall ikke badesesong da, men det var ikke noe is heller, sier Jan Ødegård. I år er første gang de skal trene på isen, både på å falle uti og å redde noen fra å drukne. Her skal det øves på kuldesjokk, pusting, og hvordan å dra seg opp fra vannet og komme i trygghet.

Artikkelen fortsetter etter bildet

– Tanken bak er å øke kompetansen innen sjølberging til lærere så de kan lære det videre til elevene. Tradisjonell svømmelæring foregår i basseng, mens drukneulykker skjer ute, så det er et poeng å trene i autentiske omgivelser på en trygg måte, forklarer Egil Galaaen Gjølme.

Rektor Ingvild Prøsch-Moen sier at i forbindelse med fagfornyelsen er livredding noe som skal mer inn i svømmeundervisningen, og at nå får lærerne endelig øvd seg på isen.

Mattis Danielsen er født og oppvokst på Røros. Han er født inn i den samiske reindriftskulturen, i Saanti Sijte, som er Essand reinbeitedistrikt. I motsetning til andre samiske barn på den tiden, gikk Mattis på Røros skole.

Samiske barn gikk ofte på internatskolen i Snåsa. Mange foreldre valgte den skolen til sine barn for å få språket og det kulturelle fellesskapet tilbake. Litt av grunnen til at Mattis gikk på skole på Røros var at hans far hadde gått på sameskolen i Havika. Det var ifølge Mattis en skole som var ment bare for å samle samiske barn, og fornorske dem. Det fikk man ikke samisk kulturelt utbytte av. Det er gjort en del forskning som viser at det var mye negativt med det. 

– Han ville ikke sende meg på ei skole borte fra familien og foreldre. Jeg ville det ikke selv heller. Det fikk både fordeler og ulemper med det. En ting er at du fortsatt hadde tilhørigheten til Røros, og området rundt omkring her som var viktig. Det er viktig for barn å ha denne tilhørigheten, også for voksne selvsagt. De som gikk på skole i Snåsa fikk kanskje mer tilhørighet seg imellom. Det ble en sterkere samisk identitet blant dem. Det var noe som jeg merket også når vi samiske barna traff hverandre i sammenhenger som hadde med reindrifta å gjøre, som kalvemerking, slakting, flytting og slike ting. Da merket jeg at de hadde noe som jeg ikke hadde. De hadde en helt annen tilnærming til å bruke språket, sier Mattis Danielsen. 

Brekken

Da Mattis gikk i 5. – 6. klasse fikk han tilbud om samiskundervisning i samarbeid med Brekken skole. Da reiste han en dag i uken til Brekken, og fikk undervisning i språk og duodji, som er samisk sløyd. På sett og vis er det den samme ordningen man har i dag med at samiske barn får opplæringen i hjemkommunen og dermed kan bo hjemme sammen med familien. 

Lærer

Mattis jobber i dag som samisklærer ved Røros skole med barn fra 1. – 10. trinn. Røros kommune tilbyr i dag samiskundervisning både på Røros og i Brekken, og alle barn knyttet til den samiskekulturen har nå krav på å få språkopplæring på hjemplassen. 

– Det er jo et paradigmeskifte. Jeg hadde aldri klart å sende barna mine på internatskole 40 mil unna. Men man må tenke på at det var det eneste alternativet man hadde for å få språkopplæring tidligere. Forstår jo helt klart at man gjorde det, men det gjør jo noe med familien. Det gjør noe med barnet selv som blir sendt dit. Det gjør noe med det her samiske samfunnet, og det gjør noe med lokalsamfunnet her. Når du ble sendt bort på skole i Snåsa, og kom tilbake i feriene så ble du nesten sett på som fremmed. Det vet jeg at flere har sagt. Det var noe som jeg observerte selv også, at mine norske kompiser synes liksom det var rart at de kunne være rørosinger når de ikke så dem i Røros. De var jo bare en del av Rørossamfunnet i feriene, sier Mattis. 

Barna startet på internatskolen fra 1. klasse. Mattis tror det måtte være tøft for alle, både store og små.

Formidling

Mattis liker å jobbe med barn. Han liker formidling, det er noe som han brenner for. Alle alderstrinn har sine utfordringer og sine fordeler med læringen. 

– Jeg synes det er kjempeartig å se elevene, og kunne følge dem fra 1. trinn og ut skolen, sier Danielsen. 

Røros kommune har fått et tilbud der andre også kan få lære samisk, ikke bare samisk elevene. Det har vært en del utfordringer med lærekreftene, med tanke på at det samiske samfunnet ikke er så stort og det er få utdannede samiske pedagoger. Det ser ut til at denne trenden er i ferd med å snu, så det er håp for fremtiden.  

Artikkelen fortsetter under bildet.

Samisk historie

Når Mattis ikke er lærer har han flere spennende prosjekter han jobber med.  Blant annet å finne ut mer om den samiske historien, som i følge Mattis har vært veldig underkommunisert. 

På 1970-tallet og tidlig 80-tallet under revitaliseringen av samisk kultur i forbindelse med Stilla-utbyggingen, og senere når Sametinget kom på trappene, ble det bredere interesse for samisk historie og kultur. 

– Det har egentlig bare vært et fenomen som har vært frakoblet historiefaget. Det har ikke vært fokus på den samiske historien, sier Mattis. 

Kulturminner

Han jobber med kulturminner og finner mange spor bakover i tiden. Mattis har bestandig interessert seg for historie, og som barn leste han mye, ikke bare samisk historie, men all historie. Røroshistorien med Røros Kobberverk og krigshistorie var noe som opptok han veldig. Men hele tiden har han hatt spørsmålet om hva med den samiske historien?

– På skolen var kanskje bare noen få sider i et kapittel som var viet den samiske historien, og da gjerne stereotypisk om at samene bodde i Finnmark. De drev utelukkende med reindrift, og bodde i lavvo. Det var på det nivået der. De spørsmålene man fikk som barn, om man bodde i lavvo, det er spørsmål som man kan møte i dag også. I visse deler av det norske samfunnet så vet man veldig lite om samisk historie, sier Danielsen. 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Språkforvaltningsområde

Røros er blitt samisk språkforvaltningsområde, og dette medfører at samene får synliggjort seg mye mer, men Mattis tror at den jevne rørosing vet veldig lite om den samiske kulturen. 

– Bare det at reindrifta foregår rundt Røros, er det ikke alle som er klar over. Det kan man merke dersom man for eksempel har flokken på fjellet, og ser ned på Bergstaden. Du ser Rørossamfunnet, men du vet at de inne i bykjernen, ikke ser deg, sier Mattis. 

Drivkraften som ligger hos Mattis er å få synliggjort det er som tidligere har vært usynlig. 

Elev

– Som elev på Røros skole fikk man opplæring i det som stod i skolebøkene, og resten var litt opp til lærerne selv hvor mye de ønsket å legge i undervisningen. Nå hadde jeg Arne Bakken som klasseforstander, og han var veldig fremoverlent på å forankre undervisningen lokalt. Han tok blant annet med seg klassen opp til reinflokken ved Flensjøen. Vi hadde skitur dit, og vi hadde med samiske gjenstander som kniver og sløyd å vise frem. Fortsatt i dag er det også veldig opp til den enkelte lærer hva som blir lagt inn i undervisningen, sier Mattis. Han legger til at det samiske samfunnet er basert på muntlige tradisjoner, og overleveringer der historiefortelling om seg selv som folk og kultur er viktige elementer, og tradisjonen strekker seg langt bakover i tid. Det som skolevesenet, læreverket og annen litteratur presenterte det var en helt annen historiefortelling. Det ble litt kollisjon om hva som var den riktige fremstillingen. Det er årsaken til at Mattis fikk den store interessen for å prøve å finne ut mer om sin historiske bakgrunn. 

Rørosboka

Bygdebøker som blant annet Rørosboka er noe Mattis bruker flittig i sin jobb med å finne elementer han kan putte inn i en historisk kontekst. 

– Det er mye god informasjon i en bygdebok, men samtidig har de ikke samme kravet til forskning, men allikevel kan innhold bli oppfattet som et ubestridelig faktum når det står på trykk. En bygdebok kan bli som bibelen til et bygdesamfunn. Da er det kanskje det man forholder seg til, og her på Røros så ble Rørosboka skrevet på 1940-tallet, med datidens forskning og datidens strømninger. Men det er blitt presentert i senere tid også som faktum. Blant annet at man ikke vet når samene kom. De kom hit innvandrende kanskje som et fremmedelement på 16-1700-tallet, men det er bare antagelser. Forskningen var jo ikke der. Det setter seg i lokalsamfunnet, og så reproduseres det som fakta. Så er det vanskelig å komme frem med ny forskning inn i dette paradigmet, sier Mattis. 

Forskerne

Han synes dagens forskerne gjør en utrolig god  jobb. Det ligger til grunn et krav om å formidle informasjon og forskningsresultater til allmennheten og ikke  bare frekventere innad i forskermiljøene.    

– Jeg synes formidlingsbiten er veldig viktig, og så er den kjempeartig også for det er da du får til samtalene. Får i gang dialogen med folk, og denne undringen blant folk som er det som skaper læring, sier Mattis. 

Fordelen med å starte så tidlig, er at vi slipper kø. Kent er en fornøyd mann der han sitter i bilen sammen med Sigrid. Han er også fornøyd med å ha fått overbevist sin kjære om at Røros er stedet. Ingen skiheiser og ikke så mye folk. Fine skiløyper uten store bakker hverken oppover eller nedover.

Sigrid lener seg litt fram, og ser i speilet at det ligger en bil bak. Hun tenker at det ikke er lett for den som lager køen å se den. Like før Røros suser en bil forbi, men det blir ingen kø for Kent og Sigrid da heller. Det tar ikke lang tid før den forsvinner ut av syne.

I bilen som suser forbi sitter Kåre med hjertet i halsen. Han skjønner ikke helt hvorfor Gunda, som har snakket så mye om å slappe av i ferien, har det så travelt. I et glimt ser han Bergstaden og den legendariske kirka gjennom en åpning i skogen. 

Det er selvfølgelig Gunda og Kåre som kommer først til parkeringsplassen utenfor Bergstadens Hotel. Det er mange ledige plasser så tidlig på dagen. De to får så vidt parkert, før bilen de kjørte forbi kommer inn på plassen.

I hotellresepsjonen står en dame med store briller, og et enda større smil og ønsker velkommen. 

– Vi vil ha et fint dobbeltrom med utsikt mot fjellet, sier Gunda, til Kåres store overraskelse. Han har ikke sett noe fjell. Overraskelsen blir enda større, da resepsjonisten forteller at det ikke finnes ledige rom.

– Da får vi dra til et annet hotell, sier Kåre.

– Ja, nå er det nok ikke noen ledige rom på noen av de andre hotellene heller, sier resepsjonisten. Hun har oversikt over det, etter å ha ringt rundt for å hjelpe andre husløse påsketurister. For litt over en time siden ble også den siste leiligheten på Røros, som er lagt ut på Airbnb opptatt.

Så går døren opp, og Kent og Sigrid kommer opp trappen. Gunda og Kåre blir stående å se på, mens de nyankomne får samme beskjed som dem. De fire med felles skjebne, går sammen ut av hotellet, og ned mot parkeringsplassen. På veien møter de en mann med to store Kiwiposer. Like før de møtes, stopper han opp og setter posene fra seg.

– Hvorfor bestilte dere ikke på forhånd spør han plutselig.

– Vi trodde ikke det skulle være fullt, når det ikke er noen alpinbakker her, sier Kent.

– Det er mange fine og populære skiløyper. Det er mange som er mer opptatt av heis på hotellet, enn der de beveger seg på ski. Nilsen er ledig, sier mannen.

Han forklarer at Nilsen er ei legendarisk, stor og flott hytte med alle fasiliteter. Familien som har bodd der de siste 20 årene, hadde nettopp ringt og sagt at de ikke kommer i år.

– Hytta koster 16.000,- kroner for hele påska. Det går ikke bilvei helt fram, men det er bare 5 kilometer å gå på ski. Det er bare å følge scootersporet fra parkeringsplassen. Jeg må ha kontant betaling. Jeg viser dere veien til parkeringsplassen. Dere tar ut penger i minibanken, mens jeg henter nøkkelen. Så møtes vi her. 

Mannen plukker opp posene og vandrer av sted. Gunda, Kåre, Kent og Sigrid blir stående og se på hverandre. Hver for seg tenker de over mulighetsrommet, og det er Kent som bryter stillheten.

– Hvor finner vi minibank?

– Rørosbanken kan jo være en mulighet, sier Sigrid og peker på det store brune bygget som ligger vegg i vegg med Bergstadens Hotel.

Fire mennesker, som hver for seg tenker at dette er galskap, går sammen mot banken, og finner minibanken de trenger. De rekker så vidt å presentere seg for hverandre, før de står der med små seddelbunker i hendene. 

Da de kommer tilbake til parkeringsplassen, står det allerede en svart pickup der. Inne i bilen sitter posemannen, med åpent vindu.

Følg meg, sier han, før han ruller opp igjen ruta. Gunda og Kåre setter seg inn i sin bil. Kent og Sigrid blir stående noen sekunder, før de gjør det samme.

Tre biler kjører ut av Røros sentrum. Etter en stund svinger de av Fylkesvei 30 og inn på en smal vei. Den ender i en rund parkeringsplass. Det står noen biler der, men det er folketomt. Like ved der de stoppet, går det et smalt scooterspor, som mannen forklarer går til Nilsen. Han mottar pengene, og leverer fra seg en nøkkel. Det står Nilsen på ei rød gummiplate som fungerer som nøkkelring.

Gunda har allerede begynt å plukke ned skiene fra skiboksen. Kåre tar ut den store sekken fra bagasjerommet. 

– Vi får gå tilbake og hente det vi har i koffertene etter hvert, sier han, og Gunda sier seg enig i det. 

Det tar ikke lang tid, før de fire er klare til å gå mot sitt hytteparadis, men været har endret seg raskt. Det både blåser og snør, men det smale scootersporet gir en fin såle å gå på. De legger i vei, og parkeringsplassen er snart ute av syne. Etter en stund er også alt annet ute av syne. Det blåser og snør, og sola går ned.

På Bergstadens Hotel er det vaktskifte. Nattevakten har ingen spørsmål, for det finnes ikke noe hun ikke vet om Bergstadens Hotel. Hva som skal gjøres, eller hvem som bor på hotellet. Hun ser over resepsjonsområdet, og ser at det mangler en nøkkel. Det er nøkkelen til baren.

– Hvor er nøkkelen til Nilsen, spør hun. 

Jeg vet ikke, sier resepsjonisten, som er glad hun har flyttet til gata, og ikke er nødt til å kjøre over Rugldalen til Ålen i det forrykende uværet denne kvelden.