Slider

Om boplikt og borett

av

Femte generasjon banker nå på døra. Den døra vil flertallet i kommunestyret holde lukket og låst. Og med dét er Røros kommune på ville veier, skriver Sigmund Sandall, Kristine Sandall, Trond A. Sandall og Eirik Grinde i dette leserinnlegget.

Debatten om innskjerpet boplikt for bolighus på Røros engasjerer mange, – også oss. Hvorfor det?

Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi er «flanderborginger». Det har slekta vært siden 1910. Da slo Anders Sandall (oppr. Klokkervold) seg ned på Flanderborg sammen med sin lærerinnekone Petronelle Sandall (oppr. Sandmæl). Mens Petronelle sto på kateteret og gjorde sitt for å gjøre unge rørosinger best mulig skikket for å møte framtida, bygget Anders opp sin snekker- og byggmesterbedrift. 

Anders Sandall døde i 1952. Siden har «Flanderborg» uavbrutt tjent som feriested for familien. Regner vi Anders og Petronelle som første generasjon, er det i dag fjerde generasjon som er eier,- med de følelser for og den positive binding til Rørossamfunnet dette har gitt. 

Femte generasjon banker nå på døra. Den døra vil flertallet i kommunestyret holde lukket og låst. Og med dét er Røros kommune på ville veier. 

Den private eiendomsretten – er det fortsatt liv i den?  Og borett, – hva er det? 
Vi har følgende prinsipielle innfallsvinkel: Hvis Hvermansen eier ett bolighus i A kommune og ett bolighus i B kommune skal det være opp til Hvermansen å avgjøre når han eller hun skal være i A og eller B. Det skal være opp til Hvermansen å avgjøre hvilket bolighus Hvermansen skal  ha som bosted, og hvilket bolighus som skal være feriested. Hvis Hvermansen  vil selge eller gi bort bolighusene skal det være opp til Hvermansen hvem bolighusene skal overdras til. Skulle Hvermansen forlate denne verden uten først å ha overdratt bolighusene, skal Hvermansens arvinger kunne overta bolighusene med den samme råderett som den  Hvermansen hadde. Alt dette skal kunne skje uavhengig av hva staten eller kommunestyrene i A og B måtte mene.   

Denne prinsipielle holdningen deles kanskje ikke av flertallet i kommunestyret i Røros. Til gjengjeld finner vi støtte andre steder, f.eks. i FNs Verdenserklæring for Menneskerettigheter (FNVM) der det heter: «Enhver har rett til å eie eiendom, alene eller sammen med andre».

Og vi har mer; – f.eks. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK): «Enhver som lovlig befinner seg på en stats territorium, skal ha rett til bevegelsesfrihet innenfor dette territorium og til fritt å velge sitt bosted.»

Disse bestemmelsene om vern av eiendomsretten og vern av retten til selv å avgjøre hvor man vil bo gir uttrykk for helt sentrale verdier i et demokratisk samfunn. En rekke dommer fra bl.a. den  europeiske menneskerettsdomstolen viser da også at de føringer som gis i FNVM og EMK er høyst reelle. Gjennom bl.a. domspraksis har det over tid vært en vedvarende og markant styrking av enkeltmenneskets rettigheter og friheter, – på bekostning av så vel stat / offentlig forvaltning som kapitalinteresser.  

Det er likevel vanskelig å angi generelt hvor grensen går for tillatte offentlige inngrep overfor enkeltindivider. Men dersom en domstol skal vurdere om «boplikt ved arv på Røros» er på riktig side av grensen, vil bl.a. inngrepets ulempe for huseierne bli holdt opp mot de fordeler inngrepet faktisk gir for fellesskapet. Med andre ord: Dersom en kommune iverksetter et radikalt inngripende negativt tiltak  overfor huseier, uten at dette tiltaket gir den tilsiktede positive effekt for fellesskapet,  så kan saken begynne å bli brysom for kommunen. Dette leder oss over til formålet med boplikten. 

«Lys i vinduene». 
Røros kommune har hatt boplikt siden 1975. I følge kommunen har formålet med boplikten vært å sikre at bolighus benyttes til boligformål, – da i motsetning til fritidsbruk. Man vil ha «lys i vinduene». 

Kommunens erfaringer med boplikten har vært nedslående. Dagens bopliktsregler har vært lette å omgå, noe som har ført til fremvekst av «lovlige» fritidsboliger (!). For å få bukt med dette mener kommunedirektøren at det foreligger to alternativer: Enten å skjerpe de bopliktsreglene man har dårlige erfaringer med, eller droppe hele boplikten. Et tredje alternativ – å opprettholde dagens boplikt – vrakes av kommunedirektøren. Dette fordi hensikten med boplikten utvannes over tid, og at dagens boplikt er «svært ressurskrevende» å følge opp. 

Det er mildt sagt interessant at Røros kommune gjennom nærmere 50 år har praktisert et regelregime som griper direkte inn i den enkelte boligeiers eierrådighet, – uten at dette inngrepet har fungert etter hensikten. Dette tar seg dårlig ut i forhold til den avveining som er nevnt ovenfor om ulempene for huseierne contra de oppnådde positive virkninger for fellesskapet. 

Men mer interessant: Når kommunen lar det gå nærmere et halvt århundre før det konstateres at noe må gjøres med bopliktsreglene; – hvor akutt er da egentlig problemet med dagens lovlige fritidsboliger?

I forlengelsen av dette: Røros kommune har fremlagt en betydelig mengde saksdokumentasjon, og det er mulig vi har oversett noe. Men vi kan ikke se det er fremlagt noen underbygget og etterprøvbar redegjørelse for hvor stort og presserende problemet med lovlige fritidsboliger er. Hvor mange boliger er det tale om? Hvor stor andel utgjør de lovlige fritidseiendommene av den totale boligmassen? Hvor ligger disse lovlige fritidsboligene? Hva slags standard har disse boligene? Er de jevnt over rundt 200 år gamle, trekkfulle og kalde med blytunge kjellerlemmer, bratte og kronglete innvendige trapper og håpløse parkeringsforhold? Er dette noe for unge barnefamilier? Hvordan er bruken i dag av disse boligene; – svarte vinduer året rundt? Eller mer eller mindre faktisk fastboende pensjonister med derav følgende lys i vinduene og kjøp av varer og tjenester fra butikker og håndverkere på Røros? Dette får vi ikke vite noe om. Med mindre vi har oversett en slik redegjørelse fremstår det faktiske grunnlaget for innskjerping av boplikten som særdeles tynt.

Dårlige erfaringer på Røros, – hva med andre steder?  
Røros kommune er ikke alene om å ha dårlige erfaringer med boplikten. I 2007 hadde Norge 435 kommuner, hvorav 76 kommuner (17,5 %) hadde boplikt for helårsboliger («nullkonsesjon»). Norge har i dag 356 kommuner, hvorav 42 (11,8%) har boplikt for helårsboliger. Snart er vi nede i 41 kommuner. Risør kommune som er viet stor plass i Røros kommunes saksfremlegg besluttet 26. januar d.å. å oppheve boplikten.  I Trøndelag (nord og sør) er det 38 kommuner; – Røros er eneste kommune med nedsatt konsesjonsgrense. Dette gir en viss pekepinn.

Gjennom årene er det fremlagt flere undersøkelser som søker å gi et mer helhetlig bilde av de effekter boplikten har; – tilsiktede effekter så vel som uønskede sideeffekter. I 2002 fremla bl.a. professor Normann Aanesland ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (tidligere Landbrukshøgskolen på Ås) en større undersøkelse som konkluderer med at boplikten virker mot sin hensikt, uavhengig av om boplikten er personlig eller upersonlig. Tilsvarende i en undersøkelse fra 2002. (Jfr. Aanesland m.fl., «Boplikt – drøm og virkelighet», 2002). Konklusjonene er opprettholdt i en artikkelen «Boplikt for fall?» av Aanesland m.fl. i 2007. 

Det er m.a.o. ikke så voldsomt spesielt at bopliktsregimet til Røros kommune har feilet. Mer spesielt er det at Røros kommune – etter å ha konstatert at den bopliktsmedisinen man har forskrevet ikke virker – forskriver en sterkere versjon av samme medisin. Vi tror ikke det blir mer lys i vinduene av dette. 

Men sterkere medisin kan da også virke …?
Av og til ja, – av og til ikke. Sterkere medisin i form av boplikt ved arv hører inn under siste kategori. 

Det er en allmenn erfaring at når folk flest møter et pålegg eller en inngripen fra det offentlige som oppleves som urimelig, så forsøker man å tilpasse seg. Og jo større urimelighet, dess større kreativitet. 

De lovlige tilpasningsmulighetene er ikke alltid lett å få øye på for Hvermansen, men går man til en anstendig  og rimelig kreativ advokat så er det ofte hjelp å få. Men dette koster penger. Og det tar tid. Noen har begge deler og aksler seg etter hvert frem til en brukbar løsning. De som derimot mangler penger og ork til å ta opp kampen gir opp, og må la eiendommen gå ut av slekta for en billig penge. Den gamle leksa om kong Salomo og Jørgen hattemaker; –  også på Røros. Rettferdig? 

Men hvorfor «billig penge»? Fordi dess sterkere restriksjoner som legges på en eiendom, dess lavere blir markedsprisen. Dette er kjedelig for eieren og etterhvert kanskje også for skatteinngangen til Røros kommune. 

Men for de med kjøperinteresse er det vel flott med lavere markedspris? Tja, et stykke på vei…kanskje. For hva gjør en huseier som vet at skjerpet boplikt ved arv er rett om hjørnet? Han / hun tilpasser seg så godt han kan. I tråd med vanlige rettsprinsipper vil de nye skjerpede bopliktsregler ved arv ikke få tilbakevirkende kraft. Så da må huseier Hvermansen bestemme seg: Skal han la huset gå til barna «nå» før skjerpet boplikt innføres? Eller skal han ta sjansen på bare å avvente for å se hva fremtiden måtte bringe?  

For de fleste Hvermansener vil det være et avgjørende hensyn å «holde eiendommen i slekta». Huset går til en sønn eller datter «nå». Huset kommer ikke på markedet. 

En typisk situasjon blir da at en 60-70-årig eier nå lar den lovlige fritidsboligen gå til en sønn eller datter i 30-40 års alderen. Legger vi gjennomsnittlig levealder til grunn, er det lite som tyder på at det blir mer lys i vinduene de første 30-40 årene. Eller kanskje man like gjerne skal overføre eiendommen direkte til barnebarna som er 8-10 år gamle og som kan holde det gående 50, 60, 70 år fremover?  For å si det forsiktig: En umiddelbar ønsket effekt av innskjerpingen kan man se langt etter.

Hva så med den som i dag eier en lovlig fritidsbolig, men ikke har aktuelle slektninger til å overta? Denne eieren er for så vidt ikke påvirket av de nye innstramningene, – utover da den ytterligere generelle push nedover på prisene som tilstramningen kan føre  til. Oppnåelig pris nærmer seg da det eieren anser som sin «bruksverdi». Da kan han / hun like gjerne fortsette å bruke eiendommen, og se det hele an. Boligen kommer ikke på markedet. Eieren sitter der med eiendommen sin, putter inn «passe» med penger for vedlikehold,  svevende i  uvisshet om vedlikeholdsutgiftene vil svare seg ved et senere salg. 

Så hva venter huseieren på? At flertallet i Røros kommunestyre skal skifte mening? Mon det. Kanskje et regjeringsskifte? Ikke umulig.  I mellomtiden: Markedet dovner, bygningsmassen blir så som så, mens håpefulle kjøperinteressenter står og ser på.

Et hjertesukk. 
Røros er et fantastisk sted! All verdens muligheter for friluftsliv, et flott sentrumsmiljø, et variert næringsliv som gjennomgående går så det suser, lav arbeidsledighet,  godt helsetilbud og ditto eldreomsorg. Og ikke minst et blomstrende forenings- og kulturmiljø! Med dette som bakteppe må det være noe av et nederlag for Røros kommune å måtte ty til et tvangsmiddel som skjerpet boplikt for å få «lys i vinduene». Hvorfor kan ikke Røros kommune heller våge seg frampå å være «litt ja-kommune»? Løs litt opp på regulerings- og restriksjonsmanien, – en forskrift får ikke vann til å renne oppover. Drop boplikten, gi litt mer rom for Hvermansens  kreativitet og virkelyst. Da blir det etter hvert kanskje så besatt trivelig på Røros at noen av oss som bare har lovlig fritidsbolig «vipper over» og blir rørosinger «på ordentlig». Man kan aldri vite.      

Erfaren løpsveterinær

av

Karoline Klepstad Færevaag har vært løpsveterinær mange ganger de siste årene. Karoline har sitt daglige virke i Dechra Veterinary Products. Hun har erfaring fra både MUSH Synnfjell, Femundløpet og Finnmarksløpet i ryggsekken.

Hverdagen hennes er langt fra det som møter henne på et langdistanseløp. Vi tok en prat om de viktige spørsmålene for en løpsveterinær. 

Dialog som verktøy 

– Det er en så stor glede å få lov å være så tett på disse firbente toppidrettsutøverne sier Karoline. Være der for å påse at de har det bra og kunne gi råd til hundekjøreren deres. Dialogen er mitt verktøy når jeg jobber på løp ,påpeker hun. Er det noe en hundekjører har spørsmål om, er det å sammen kunne komme fram til gode løsninger for hunden som er mitt mandat. De er noen fantastiske atleter disse hundene. Topptrente og ikke minst motiverte for «jobben» de skal gjøre. Min jobb på løp er å bidra til at hundevelferden er på topp, sier hun.

Arbeid døgnet rundt 

Hundekjørere vet det, løpsarrangører vet det. Karoline vet det også godt, at det er arbeid døgnet rundt. Hun forteller at den viktigste egenskapen kanskje er å tåle lite søvn og tåle å jobbe med kalde tær og kalde fingre. Hvordan klarer man da å ta gode avgjørelser undrer jeg. 

– Jeg tror vi har en slags faglig autopilot som trår inn akkurat da mener Karoline Klepstad Færevaag. Kanskje er det bare det rent faglige som fungerer når man er trøtt, kald og sliten humrer hun. Dette er vi godt trent til gjennom både studie og klinisk praksis forteller Karoline. Det er på et vis en del av yrket og ligger i ryggmargen. Vi er jo vant til vaktordninger og utfordrende situasjoner også i vår vanlige jobb, sier hun. 

Spennende 

Sammen med motivasjonen for at hunder på løp skal sikres god velferd ligger det også en motivasjon for egen læring og erfaringsbygging. Jeg har en faglig interesse i bunnen forklarer Karoline. En interesse for sportsmedisin, akuttmedisin, indremedisin og hundens bevegelsesapparat. Det er mye å lære og løp er en fantastisk måte å få mer praksis og kunnskap på. Alt jeg erfarer og lærer på løp har jeg nytte av også i klinisk praksis understreker Karoline. 

Hvordan ble du engasjert i arbeid som løpsveterinær? 

– For min del handler det om at jeg har vokst opp med trekkhund. Alle former for brukshunder har alltid vært en del av livet mitt sirer Karoline. Det føltes på et vis helt naturlig å bidra også innenfor sporten. Jeg hørte først om muligheten fra en medstudent. Så mitt første oppdrag var som veterinærassistent på Femundløpet, mens jeg enda var student. Og så fort jeg var ferdig med studiet bar det rett til Finnmark, før jeg begynte å jobbe, sier hun. 

Karolines drivkraft er å få lov til å være med å skape dialog mellom kjørere og veterinærer, slik at man sammen tar de beste avgjørelsene for hundene som er ute og konku

rrerer. Det å få se hundene få lov å gjøre det de elsker og er «laget for», og samtidig bidra til å sikre at de blir godt ivaretatt. Ja, da blir det gode dager på jobb sier Karoline.

Ikke bare rosenrødt 

– Det at det ikke er en fasit er jo ofte en utfordring påpeker Karoline. Langdistanse hundekjøring er i stadig utvikling og hva man synes er greit og hva man mener ikke er bra er i stadig endring. Det gjøres stadig nye vurderinger hvor flere perspektiver blir ivaretatt samtidig. Det er da dialogen kommer inn igjen. Uten god dialog mellom kjørere og veterinærer blir det vanskelig å ta de rette avgjørelsene. 

At jeg har egenerfaring som hundekjører gjør at jeg kjenner kjørernes hverdag og vet mye om hvordan de jobber i det daglige. Dette er et godt verktøy for meg for å forstå den enkelte kjører jeg møter på løp forklarer Klepstad Færevaag. 

De heldigste hundene jeg vet

Både fra klinisk praksis og fra løp er det etter min erfaring lite problemer med sledehunder forteller Karoline, ja færre problemer enn med en del andre hunder. Dette er generelt sunne hunder som blir tatt svært godt vare på og får lov til å gjøre det de liker aller best – å løpe. At hundekjørere bryr seg veldig om hundene sine kommer tydelig fram også under ekstreme forhold, forteller Karoline. 

Naturopplevelser 

Å være løpsveterinær er også fantastiske naturopplevelser understreker veterinæren fra Bergen. Gleden over storslått natur og samspillet mellom hunder og hundekjører gjør dette til opplevelser for livet. Det er fint å gjennom dialog og samarbeid å kunne bidra til god dyrevelferd, avslutter hun. 

Var i ferd med å bli en gjeng med gamle sære gubber

av

Nesten 40 år har gått siden Petter Swift fikk sin første hund til konfirmasjonen. Siden da har han blant annet vunnet norgesmesterskap i mellomdistanse og fått ungdomskomiteens hederspris, som han ble tildelt for sitt engasjement for ungdom i hundekjørersporten.

Swift har lang erfaring innen hundekjørersporten, og har kjørt alle grenene; sprint, mellomdistanse og langdistanse. Opprinnelig kommer han fra Tønsberg, og flytta til Røros med kona for en ti års tid tilbake.

– Da jeg startet var det bare av egeninteresse, men nå har interessen holdt i snart 40 år, sier Swift.

Petter har mottatt både Femundløpets frivilligpris i 2011 og Femundløpets Hall of fame i 2019. Ungdommskomiteens hederspris ble han tildelt for sitt engasjement for ungdom i hundekjørersporten, og det er lagt vekt på at han har vært med på å legge grunnlaget for dagens Rookie-kurs, og at han er opptatt av at unge hundekjørere skal sitte med den kunnskap som er nødvendig for å gjennomføre et langdistanseløp.

Rookie-kurs er noe ungdom må gjennom før de kan gjennomføre Femundløpet Junior.

Swift var tidlig ute med å legge til rette for at ungdom skulle få interessen for hundekjøring.

– Før var det 18 års aldersgrense for å være med i Femundløpet. Det var en stor diskusjon i miljøet, men min erfaring var at ungdom som var trent opp og var godt forberedt, kunne fungere vel så bra som en 18-åring, forklarer Swift, og forteller at det var mye motstatnd i hundekjørermiljøet til å inkludere de yngre. 

Petter så at det var behov blant ungdom for opplæring, og innføring i terrengene, naturen, utstyret og kommunikasjonen med hundene, men det var ikke bare bare å overbevise hundekjørermiljøet om at det var riktig vei å gå.

– Det var en ganske hard kamp faktisk. Jeg kom med et forslag om å arrangere juniorløp på hundekjørertinget i Norges hundekjørerforbund, og da led jeg et sviende nederlag, og fikk ikke noe gehør i det hele tatt, medgir Swift.

På våren 2012 kom Swift med et nytt forslag om å arrangere juniorløp, og da ble det enstemmig vedtatt. 

– Etter det har hundekjøring blitt veldig populært blant unge, og det har pleid å være mellom 10 og 18 juniorkjørere hvert år, sier Petter. 

Swift forklarer at det å trene opp unge hundekjørere handler mye om å gi dem utfordringer som kan øke mestringsfølelsen. Da, forteller Swift, lærer de veldig fort. Og det er mye som skal læres.

– Det er evnen til å ta vare på seg selv og hundene på fjellet i dårlig vær. Det er å lære seg hvordan å lese terreng og fjellet, og lære seg å bruke riktig type utstyr. Det handler om hvordan en kler seg, og det handler om å være trent og godt forberedt, for man kan havne i situasjoner hvor man ikke kommer videre. Det handler om å holde hodet kaldt, og det handler om at man har rutiner på ting, sier Swift. 

– Hva tror du ungdom kan få ut av å holde på med hundekjøring?

– Det tror jeg er masse. Mestringsfølelse, lære seg å kommunisere med dyr, lære seg å leve i naturen og oppleve det fine som er rundt oss som ikke alle legger merke til. Spesielt vil jeg trekke fram det med samhandling med dyr, sier Petter. 

Interessen for å trene opp ungdom, sier Swift kommer fra den motivasjonen det gir å lære opp andre. 

– Jeg blir motivert av å prøve å gjøre andre gode. Så ser man at de har et helt annet utgangspunkt når de har vært igjennom hele systemet med rookie-kurs og juniorløpet. Da har man allerede mye kunnskap hvis man skal delta i de lange løpene, sier Swift, og legger til:

– Dessuten så jeg at vi var i ferd med å bli en gjeng med gamle sære gubber, og tenkte at vi trengte rekruttering til sporten, sier Swift. 

Foreslår å si nei til utbygging av nye områder for fritidsboliger

av

Nedbygging av natur og tap av biologisk mangfold er en av verdens store utfordringer. Naturen har en stor egenverdi, og dersom mennesker også i framtida skal få oppleve alle gledene og nytten ved godt bevarte skoger, myrer, sjøer, fjell og vidder må vi stoppe naturtapet, skriver Christian Elgaaen i dette leserinnlegget.

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger. Innlegget er skrevet av varaordfører i Røros kommune, Christian Elgaaen (SV).

I forbindelse med revideringen av kommuneplanens samfunnsdel skal Røros kommune utarbeide og vedta ny arealstrategi. Denne vil igjen være førende for neste revidering av kommuneplanens arealdel og nye reguleringsplaner. Ny samfunnsdel er planlagt vedtatt høsten 2023.

I denne sammenhengen ønsker SV å foreslå at vi må si nei til utbygging av nye områder for fritidsboliger i Røros kommune. Framtidig hyttebygging skal kun foregå som fortetting av allerede bebygde områder.

Hytteeierne i Røros betyr mye for oss, og et slikt forslag som jeg tar til orde for her vil ikke påvirke allerede eksisterende fritidsbebyggelse. Vi skal fortsatt ta godt vare på hyttene og hytteeierne vi har.

Vi må også gjøre andre grep for å ta bedre vare på naturen. Den maksimale størrelsen på nye hytter må reduseres ved neste revidering av arealplanen, og Røros kommune må få et arealregnskap og innføre arealnøytralitet som prinsipp.

Det er et faktum at vi må verne bedre om naturen vår, både lokalt, nasjonalt og globalt. Da må en del områder forbli urørt og ubebygd, til det beste for det biologiske mangfoldet, bærekraftig bruk av utmarka og kommende generasjoner.

Christian Elgaaen (SV)

varaordfører, Røros kommune

Det er 61 år mellom 1947 og 2008

av

Femundløpet har en mer enn 30 år lang historie. Åsmund Snortheim er en viktig del av denne historien og har kjørt utallige Femundløp og er eldste deltaker i 2023. I andre enden av skalaen finner vi Ronja Næss, løpets yngste deltaker. 

Skrevet av Eli Vogt Godager.

At aldersspennet mellom yngste og eldste deltaker er hele 61 år forteller noe fint om hundekjøring. Om du er gutt eller jente, kvinne eller mann, ung eller gammel, er løypa og utfordringene de samme. Gleden over samspillet med hundene har alle som står på startstreken til felles. Havet av erfaringer som ligger mellom yngste og eldste deltaker skaper grobunn for læring på tvers av generasjoner. 

Åsmund Snortheim (75 år) – Femundløpets eldste deltaker 

– For meg handler det å trene mot et Femundløp om en lang prosess der jeg er strukturert og disiplinert gjennom et halvt år, innleder han. Jeg bruker alt jeg har lært gjennom livet, når jeg jobber med hundeflokken.      

– På ettersommer og tidlig høst betyr det å starte i grålysninga mens temperaturen er lav, eller på kveld og natt når det er blitt kjøligere igjen. Utover høsten blir det mange treningsturer på dagtid langs de fine seterveiene rundt Røros. Noen ganger kjører jeg en etappe, forer bikkjene og lar de hvile i tilhengeren, mens jeg sjøl går på kafé. Etter noen timer kjører jeg en etappe til. Dette kan jeg gjøre fordi jeg er pensjonist, sier han.

Etter elgjakta blir det mange treningsturer i terrenget med Trollvogn langs fine skogsbilveier og grassletter, der kan man kjøre langt uten å slite på potene. 

– Ofte tar jeg med meg et bål, som for mine hunder betyr lang pause. Da koser vi oss, slapper av og “knytter vennskapsbånd”. For meg er måten man hviler på også en viktig del av treninga, sier han og fortsetter.

– Den heftige barfrosten vi hadde seinhøstes snakker vi ikke om, og de første sledeturene, som ofte er tidlig her på Vintervollen hvor jeg bor, er mer spennende enn jeg egentlig setter pris på. Da hender det at jeg gjør opp status og må erkjenne at “du kan ikke være heldig hver gang”, og så trener jeg bikkjene foran bilen en periode, til det har blåst mer snø inn i sporene på fjellet. 

Hverdagen i hundegården er også veldig viktig, med tilsyn og vedlikehold, sosialisering og helsesjekk.

– Hunder er som mennesker, de vil gjerne bli sett, og måten du møter hvert individ på, er avgjørende for den harmoni og kultur du etablerer i flokken din. Hvis jeg unngår skader på hundeflokken og meg sjøl, så står jeg på startstreken med resultatet av et halvt år med levd kvalitetsliv som jeg ikke vil bytte med noe annet, sier Åsmund.

Det finnes ikke noen enkel konklusjon på hva som er motivasjonen, men forstår vi Åsmund rett, er samspillet med hundene og det å bringe et spann til startstreken en viktig motivasjon. 

Et langt og klokt svar fra en gammel ringrev som virkelig vet hva han snakker om. Her er det hundekjørerfilosofi å lære av, både for nybegynnere og erfarne kjørere. 

– Jeg tror jeg kjørte mitt første Femundløp i 1994. I noen år ble det vanskelig å få til tilstrekkelig trening ved siden av små barn og en krevende jobb, men etter at jeg ble pensjonist har jeg kjørt det hvert år.  Totalt ca 10-15  ganger, sier han.

Altså en ikke ubetydelig bank av erfaring han har å dele fra når vi spør nærmere om hva han vil gi av råd til unge hundekjørere. 

Et budskap til de unge som satser på hundekjøring

Skal du satse på hundekjøring må hovedmotivasjonen være at du er glad i hunder, starter Åsmund sitt svar på spørsmålet om hva som er det viktigste han vil si til ungdom som vil satse. Han utdyper med en anbefaling om at det er veldig lurt å kontakte en etablert kjører der man kan få være med å oppleve hundekjøreren sin hverdag. 

– Det er veldig hardt arbeide, det koster en formue, og det begrenser friheten din i veldig stor grad. Etter noen år får du en oversikt over hva det handler om, og kan vurdere om det er riktig for deg. Men blir du hekta, så vil du som hundekjører oppleve en annen form for frihet og mestring, forteller han.

Gode råd til en førstegangskjører

I møte med en så erfaren kar som Åsmund Snortheim tenkte vi det var klokt å spørre etter viktige tanker en som skal kjøre løpet for første gang bør ha med seg. 

Like viktig som trening er det å etablere gode spise og hvile rutiner sier Åsmund. 

– Har du ikke øvd på det så er det ennå tid til å få det på plass.  Dra ut på noen lange treningsturer, gjerne med overnatting ute, der du gjennomfører sjekkpunktrutinene slik du har tenkt å gjøre det på løpet. Ta med halm så hundene blir vant med å hvile på sporet, og du må huske å rydde opp etter deg, sier han.

Åsmund anbefaler også å legge ned hundene på halm i egen hundegård etter trening. 

– Sjøl forer jeg alltid hundene foran sleden etter trening før jeg setter de på plass, sier Åsmund. 

Da sparer du deg for mye engstelse på sjekkpunkt når du har etablert slike rutiner mener han.

Konkurranseinstinktet styrer

Når du står på startstreken så kan ditt eget konkurranseinstinkt være din største fiende fremholder Åsmund Snortheim. Et av hans viktigste budskap er å holde seg til planen, kjør hundene i det tempo de er vant med på trening, og ikke la deg stresse av konkurrenter som passerer deg, for de tar du igjen lenger ut i løpet smiler han.

Han avslutter med følgende oppfordring: – Det er uklokt å kjøre hardt og bryte løpet halvveis. Det har jeg sjøl gjort flere ganger, og det er negativt for både deg og hundene. Det er i den siste delen av løpet du henter den kunnskapen som skal gjøre deg til en ordentlig hundekjører. 

Løpets eldste deltaker hadde mange viktige og kloke tanker. Hva sier så den yngste om sin deltakelse som førstegangskjører i Femundløpet 2023?

Ronja Næss (13 år) – rookie i Femundløpets juniorklasse

Ronja Næss er førstegangskjører i Femundløpets juniorklasse. Hun er hjemme i Meråker når vi snakker med henne på telefon. Hun er løpets yngste deltaker. Når 13-åringen svarer lenge, på spørsmålet om hvor lenge hun har holdt på med hundekjøring, så skjønner Femundløpets journalist raskt at hun har vokst opp i en hundegård. 

– Søstera mi kjørte Femund Junior i 2022 og ble nr 4 forteller Ronja. Nå er det altså hennes tur. Stort sett de samme hundene skal være med gjennom Femundløpets 200 km lange trasé for juniorer. 

Hva tenker du om å kjøre Femundløpet? 

– Jeg gleder meg veldig svarer Ronja kjapt og det er nesten mulig å føle entusiasmen og gløden over telefon. Ronja fryder seg over å skulle dele denne opplevelsen med hundene. Hun er veldig tydelig på at det å få være sammen med hundene er hennes viktigste motivasjon for hundekjøringa. Å skape opplevelser sammen med hundene gir både glede og mestring, avslutter hun.

Thomas Tivoli kommer ikke til Rørosmartnan

av

I mer enn 30 år har Thomas Tivoli vært å finne på Rørosmartnan, men slik blir det ikke i år.

– Vi er veldig lei oss for at vi må kaste inn håndkleet, men vi får det rett og slett ikke til denne gangen, sier daglig leder Arne Grønnesby.

Besøket på Rørosmartnan 2020 var noe av det siste det Elverumsbaserte tivoliet gjennomførte før koronaen stengte Norge. Siden den gang har det ikke vært arrangert Rørosmartnan. Men i år er det klart for den 168. Rørosmartnan i rekken.

– Rørosmartnan pleier å være vår første tur ut for året, men det å skulle forflytte og drifte et tivoli på vinteren, i Røros-kulda, krever mye av oss. Vi bruker blant annet spesialdekk på bilene og trenger sjåfører som har erfaring fra norske vinterveger. Gjennom koronapandemien har flere i personalet vårt fått seg andre jobber, og vi har ikke klart å erstatte dem i tide, sier Grønnesby.

– I tillegg kommer de rekordhøye utgiftene til strøm, som et tivoli bruker mye av, spesielt i vinterkulda. Totalen tilsier derfor at det ikke blir forsvarlig å frakte Thomas Tivoli til Røros, og heller ikke økonomisk forsvarlig å delta på Rørosmartnan. Avlysningen kommer i siste liten, for vi har snudd hver stein for å få det til. Men denne gangen gikk det ikke, og det er vi veldig lei oss for. Vi har jo sett generasjoner vokse opp med karuseller og moro på Røros opp igjennom disse årene, sier han.

Thomas Tivoli er et av Norges største tivoli og har bakgrunn fra seks generasjoner med tivoli-historie.

Vil boplikt ha den effekten man er ute etter

av

Vil en effektiv boplikt etter intensjonen med reglene, nemlig at bare fastboende skal bo i boligene, føre til at man heller ut babyen med badevannet.

Dette retoriske spørsmålet stiller Dag Jørgen Hveem, advokat og førsteamanuensis ved Institutt for rettsvitenskap og styring ved UIA og Handelshøyskolen BI. Hveem har i tillegg kjennskap til problemstillingene rundt boplikt fra hjemkommunen Risør.

Det er 42 kommuner med boplikt i Norge. Det skal nå avgjøres videre skjebne for boplikten i Røros. Saken er ute på høring, og det debatteres mye både for og imot ordningen. Fristen for å sende inn høringsinnspill er 6. mars

Vil boplikt ha den ønskede effekten
Et sentralt spørsmål i debatten er om boplikten som verktøy gjør det man ønsker, og hvilke negative konsekvenser det kan ha. Rørosnytt har snakket med Dag Jørgen Hveem om hvilke betraktninger han gjør seg rundt bopliktspørsmålet i Røros kommune.

– Boplikten fungerer passe bra – det vil si egentlig nokså slapt – i mange kommuner. Men nettopp denne slappheten i form av fleksibiliteten, «hullene» i lovverket og manglende oppfølging fra kommunen, gjør at skadevirkningene ved boplikten begrenses. Mange som egentlig ikke skulle vært i kommunen hvis det hadde vært en effektiv boplikt, er der og bidrar til at et brukbart tjenestetilbud opprettholdes, sier Hveem.

– Kan det også være slik at med en effektiv boplikt etter intensjonen med reglene, nemlig at bare fastboende skal bo i boligene, så heller man babyen ut med badevannet? Dette ved at det ikke er «plass» til en del personer med god kjøpekraft, godt integrert i lokalmiljøet, men som ikke kan være fast bosatt på Røros? Hva skjer med kjøpekraften i kommunen, herunder etterspørselen etter en del varer og tjenester, ved en effektiv boplikt? spør han retorisk.

Hveem sier at et kjernespørsmål er om det er tilstrekkelig antall boliger i attraktive boområder og gode nok planer for dette, slik at de som ønsker å bo i kommunen, kan kjøpe seg god bokvalitet.

– Det kan være argumenter for boplikten hvis det virkelig er mangel på boligtilbud til folk, særlig barnefamilier, som ønsker å bo der og som ikke kan konkurrere økonomisk med velstående personer om et knapt boligtilbud, sier Dag Jørgen.

Hveem sier at det er et problem at mange bopliktkommuner er avhengig av kjøpekraften til de velstående for å ha et levebrød i nærområdet.

– Fortrenger manglende boplikt, eller manglende oppfyllelse av boplikten, mange som ellers ville bodd i kommunen? Ville en effektiv bopliktkommune vært tilstrekkelig attraktiv for barnefamilier flest? Jeg tviler, men sikker er det vanskelig å være, sier han.

Kan være utfordrende for unge med boplikt
Hveem forklarer at det kan høres fristende ut å begrense markedet i et kortsiktig perspektiv, men at det for mange – og særlig viktig for unge – fører til en innlåsing og stor risiko for at investering i egen bolig er noe det avgrensede markedet ikke er villig til å betale for 

– Det blir tapsprosjekt og smitter dessuten over på finansieringsmulighetene som særlig unge er avhengig av. Mens storbymarkedene tilsynelatende er mye dyrere i form av dyrere inngangsbillett, vil det vise seg at tilsynelatende billigere markeder litt ut i distriktene, som for eksempel Røros og Risør, blir dyrt fordi eier over tid ikke får en fornuftig verdiutvikling på boligene. Det er stor risiko for at man ikke får tilbake pengene sine hvis man må eller vil flytte. Det er ikke et optimistisk scenario å «selge inn», sier Hveem.

Som jurist er han åpen for boplikt og andre innskrenkninger i folks råderett over egen eiendom dersom grunnene er tilstrekkelig gode. Slike innskrenkninger finnes det mange av i jussen, for eksempel med bakgrunn i allmennhetens interesser og naturvern.

– Et hensyn bak boplikten er fast bosetting, men det er svært usikkert om virkemiddelet oppfyller hensikten i tilstrekkelig grad, og da bør opphevelse vurderes. Mange er avhengig av flere bosteder på grunn av arbeid og/eller andre forhold. Hvis man da bor i en bopliktkommune sammen med familien, er man avhengig av at den andre kommunen ikke er en bopliktkommune, eller man må leie seg en bolig som er unntatt fra boplikt. Det er vanskelig å forsvare et system som baserer seg på at andre kommuner skal «betale regningen» ved ikke å ha boplikt. Dessverre har vi et skatte- og inntektsoverføringssystem som ikke i tilstrekkelig grad reflekterer at folk «bor» i flere kommuner. Kommunen man er folkeregistrert i, tar hele kommunedelen av inntekts- og formuesskatten, sier Hveem.  

Har mer tro på ordentlig boplikt
– Jeg har imidlertid sans for argumentasjonen om at hvis Røros først skal ha boplikt, bør kommunen ha ordentlig boplikt og dermed fjerne arveunntaket. Det er vanskelig å forstå argumentasjonen for at bosettingshensynet må vike for at arvinger skal kunne overta boligen og i praksis bruke den som feriebolig. Fjerner kommunen arveunntaket, noe den kan gjøre, kan arvingene fortsatt arve boligen, men de må sørge for at den bebos med fastboende, så får de heller si opp leietakerne hvis de selv ønsker å flytte «hjem», sier Hveem.

– Dessuten er det vanskelig å forstå at arvinger skal bli «tilgodesett», mens «nytt blod» utenfra må tåle boplikt. Mange småkommuner – også bopliktkommuner – trenger nettopp nye impulser fra folk utenfra.

Hveem forteller at det på noen steder, som Hemsedal, pøses på med fritidsboliger, som gjør at kommunen kan ha “ordentlig” boplikt uten arveunntak samtidig som økonomisk aktivitet opprettholdes. 

– Men det er en pris å betale i form av massive utbygginger, en pris som kanskje verken Røros eller Risør ønsker å betale, avslutter Hveem.

#sjekkdeg, sier vi. Men er det egentlig vits?

av

Mange har fått et inntrykk av at halvparten av alle celleprøver som tas for å forebygge
livmorhalskreft blir feiltolket. Det stemmer ikke.

Dette er et leserinnlegg av Tom Anders Stenbro, distriktsleder i Kreftforeningen Midt-Norge.

De siste dagene har vi hørt om 27 år gamle Maren Walvik Johnsen som fikk livmorhalskreft
selv om hun hadde tatt en celleprøve som var normal, men som i ettertid viste seg å være feil.
Det er en forferdelig historie, og slikt skal ikke skje.

Vi i Kreftforeningen opplever nå at mange kvinner er redde og usikre på om de kan stole på
svaret de får på celleprøven. Flere har fått et inntrykk av at det er 50/50-sjanse for om du får
rett svar. Det stemmer heldigvis ikke.

Hvert år er det over 90 000 kvinner i alderen 25-33 år som tar en celleprøve. Rundt 14 har
normal celleprøve, men utvikler likevel kreft innen tre og et halvt år. Hvor mange av disse
som har fått prøven feiltolket, vet vi ikke. Det stemmer altså ikke at det er en feilmargin på 50
prosent. For alle aldersgrupper er feilmarginen i Livmorhalsprogrammet på 0,01 prosent.
Selv om det er svært få som får prøven sin feiltolket, er det selvfølgelig forferdelig for de
kvinnene det gjelder. Ingen skal måtte oppleve det Maren opplever nå. Vi i Kreftforeningen
gjør det vi kan for at færre og færre skal utvikle livmorhalskreft. Derfor er vi utrolig glade for
at det blir innført en mer effektiv og følsom test, nemlig en såkalt HPV-test, for alle kvinner
innen sommeren.

Vi mener også tiden er inne for å tenke mer offensivt for å forebygge både livmorhalskreft og
flere andre kreftformer som forårsakes av viruset HPV. I Sverige bruker de nå erfaringene fra
pandemien. De har de et mål om å slå ned HPV-smitten og utrydde livmorhalskreft i løpet av
fem år. Norge kan gjøre det samme med en smart og mer effektiv bruk av vaksine, HPV-
screening og -selvtest, men da trenger vi hjelp fra helsemyndighetene.

Nå i januar markeres livmorhalskreft internasjonalt. I Norge arrangerer vi i Kreftforeningen
sjekkdeg-kampanjen for niende året på rad. #sjekkdeg ble startet i samarbeid med Thea Steen etter at hun selv fikk livmorhalskreft. Hun gjorde en enorm innsats før hun døde for å få
flere kvinner til å delta i Livmorhalsprogrammet. Vi håper alle dere som er bekymret og
usikre, fortsetter å ta prøven. Livmorhalsprogrammet redder over 700 kvinner fra å utvikle
livmorhalskreft hvert år. Tar du prøven, reduserer du risikoen for kreft. Sammen kan vi
utrydde livmorhalskreft.

Ros til ansatte ris til kommunen

av

Per Arne Gjelsvik gir ros til ansatte som varsler om en arbeidssituasjon preget av stress og bekymring i dette leserinnlegget: – Røros kommune har tidligere uttalt et mål om åpenhet. Denne saken er et stort tilbakeslag i så henseende og «følelse av munnkurv» kan minne om fryktkultur.

Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger. Tekst: Per Arne Gjelsvik.

Like oppunder jul ble fem ansatte i pleie- og omsorgssektoren intervjuet i Arbeidets Rett og Rørosnytt om Helseplattformen (HP). De uttalte seg anonymt. Dette fordi de «følte» de hadde munnkurv i spørsmål rundt HP sjøl om de ikke hadde fått skriftlig eller tydelig muntlig beskjed om dette.

De påpekte omfattende problemer som innføringa av journalsystemet hadde medført på deres arbeidsplass. De nevnte også noen positive aspekter.

Det framgår i Arbeidets Rett at samtlige fast ansatte brukere av HP i kommunen på forhånd hadde gitt støtte til synspunktene disse fem framførte. Bakgrunnen for utspillet var at kommunedirektøren etter deres oppfatning hadde gitt mangelfull og til dels uriktig informasjon til kommunestyret da hun orienterte om HP 15.12.22. Innvendingene framkommer i intervjuene.

Her er eksempler på mangelfull informasjon til kommunestyret:

De ansatte påpeker at de som jobber med HDO pasienter har fått samme opplæring som de som jobber på sykehjemsavdelinga mens de skulle hatt opplæring på samme plattformområde som hjemmesykepleien. De fikk mindre veiledningshjelp enn lovet de første dagene og dette medførte stress og usikkerhet. Pasienter som kommer fra St Olav til Tynset sykehus får ikke med seg nødvendig informasjon fordi systemet for utsending av epikriser og røngtensvar stadig har feilfunksjoner. Dette forplanter seg når pasientene skal videre til Røros. Det å skaffe seg informasjon via omveier tar mye tid og gir usikkerhet. De oppfatter helseplattformen som et prestisjeprosjekt. Systemet er en tidstyv og ekstra tid brukt ved skjermen betyr mindre tid til pasientene. De har derfor ikke mulighet til å lære seg datasystemet i tilstrekkelig grad i arbeidstida. De ansatte er slitne etter 2 år med pandemi og nedstengning. Det at det meldes inn færre avvik er ikke uttrykk for bedring, men heller at de ikke har tid og mulighet til melde hele tida. Videre ser de liten effekt av tidligere meldinger. De påpeker at tillitsvalgte ikke er kontaktet sjøl om det opplyses om «tett dialog». Sikkerhetsmessig opplever de problemer med medisinlistene og en følelse av at de «de prøver og feiler med mennesker». De mener en pilotkommune som Røros bør evaluere innføringa både for egen og andre kommuners del.

Vurdering: Pleie og omsorgssektoren i Røros er underbemannet og underfinansiert. HP er et stort prestisjeprosjekt for helseforetaket, for St Olav og for pilotkommunene. I vår kommune er det administrasjonen ved kommunedirektøren som har kjørt saken og fått politisk støtte for dette. Foreløpig dokumentert kostand 17 mill. Mangelfull og selektert informasjon kjennetegner ofte prosjekter som SKAL gjennomføres. Det at hele administrasjonen feiret innføringa med marsipankake og høye glass taler mot at HP er en bagatell for dem. Da kommunestyret vedtok innføringa som første distriktskommune, ble det aldri informert om at HP er et uferdig journalsystem og at kommunens ansatte skulle pålegges å delta i utviklinga av journalsystemet på toppen av underbemanning og strevsomme arbeidsdager. Det er ikke informert om at HP har to ulike plattformer for pleie og omsorgsarbeidere (en for sykehjem og en for HDO/hjemmesykepleie) og at ansatte trolig må opplæres i begge. Det er heller ikke informert om at kommunen har forpliktet seg til å være med på å opprette og drifte et interkommunalt service- og utviklingskontor for HP. Kostand ukjent. HP er ønsket av administrasjonen, ikke av helsepersonell. Det er gammaldags, tungvint, og det vil alltid være en tidstyv. I Finland og Danmark er det fortsatt ca. 20% tap av effektivitet etter 6 års drift og stor misnøye. Direktøren ved St Olav har sendt en rekke bekymringsmeldinger til statsforvalteren og blant annet bedt om at medisinlista i appen «Helsa Mi» stenges inntil videre pga. feil. Styret ved St Olav frarår videre utrulling av HP pga. kritiske feil og mangler. Eventuelt utsatt innføring i Møre og Romsdal samt gamle Nord- Trøndelag blir avgjort på styremøtet i helseforetaket 060123. Hvis utsetting, koster dette straks 70 millioner som heller skulle vært brukt på pasientbehandling. Det er innmeldt over 9500 feilmeldinger i HP etter 121122. Mye er ikke rettet. Rørosbefolkningen er utsatt for økt helserisiko etter innføringa først og fremst pga. problemene ved St Olav og overføring av disse til fastlegene og Tynset Sykehus, men også pga. feilene som pleie- og omsorgstjenesten opplever i eget system. Røros har et medansvar for at våre nabokommuner er påkoblet HP og de problemene systemet medfører hos disse.

Konklusjon: Jeg vil gi ros til de ansatte som sier fra om en arbeidssituasjon preget av stress og bekymring. Datasystemet stjeler tid fra deres primæroppgaver. Situasjonen er ventet og den ble varslet både i avisene og i kommunestyret, men ikke hensyntatt. Ros også til en dyktig presse som har skjønt alvoret i situasjonen og sørget for at saken nå er bedre belyst. Videre mener jeg også at innføringa i kommunen må evalueres. En anonym spørreundersøkelse om positive og negative erfaringer der alle brukere av HP blir inviterte til å svare, er en opplagt mulighet. Men kan det være slik at HP har lagt ned veto mot dette? Eller er det kommunedirektøren som motsetter seg evaluering? Journalister er godt skikket til å stille oppklarende spørsmål og kan trolig gjennomføre en slik undersøkelse hvis det blir gitt tillatelse.

Røros kommune har tidligere uttalt et mål om åpenhet. Denne saken er et stort tilbakeslag i så henseende og «følelse av munnkurv» kan minne om fryktkultur. Pårørende må til enhver tid ha fullt innsyn i det faktiske hjelpetilbudet som de sykeste og svakeste pasientene får. Informasjonen skal ikke skjønnmales hverken i kommunestyret eller overfor de pårørende. Arbeidsgiver skal legge til rette for at de ansatte får jobbet med sine primæroppgaver så effektivt som mulig. Det er ikke gjort. Jeg mener utspillet fra de ansatte kan oppfattes som varsling på kommunens administrative leder. Etter endringer av arbeidsmiljøloven av 2019 er det særlig ordlyden i § 2A 2 og spesielt underpunkt 3 som kan tyde på det. Her er det åpnet mulighet for ekstern varsling i media på arbeidsmiljøproblematikk og myndighetsperson.


To nye investeringsselskaper

av

To nye investeringsselskaper er etablert på Røros, Pikasu as og Huggu Buver Holding as.

Huggu Buver Holding as er stiftet med 30.000 kroner i egenkapital og styrets leder er Martin Gabrielsen, og styremedlem er Susanne Rugelsjøen Wæraas. Formålet med selskapet er investering i verdipapirer, fast eiendom og annet som står i naturlig sammenheng til dette.

Bak Pikasu as står Kristin Bendixvold som styrets leder. Aksjekapital er 30.000 kroner og selskapets formål er porteføljeinvesteringer og annen tilknyttet virksomhet.