Kronikk av Lemma Desta
Jeg vet at jeg kan avskrives som inhabil i saken jeg skriver om. Men jeg har sett nok av systemfeil på nært hold til at jeg ikke kan la være å si fra, med relativt god kultur-, språk- og systemkompetanse. I 15 år har jeg arbeidet som migrasjonsrådgiver. Deler av arbeidet mitt går ut på å følge norsk asyl- og flyktningpolitikk, forvaltningspraksis og noen ganger rettssaker. Hensikten med arbeidet er både å bistå mennesker i nød og samtidig være på vakt overfor politikk og forvaltningspraksis som undergraver rettssikkerheten. Mitt arbeid er del av kirkens engasjement for menneskeverd, likebehandling og rettferdighet. Dette samsvarer med grunnvollen til samfunnet vårt, nemlig at alle mennesker uansett status, bakgrunn og opphav skal behandles humant og ingen skal utsettes for urettferdig og urettmessig behandling i landet vårt. Med mitt opphav i Etiopia og nærmere kjennskap til de etiopiske forholdene og Norges Etiopiapolitikk i de senere årene, besitter jeg system- og samfunnskunnskap fra begge sider.
De siste månedene siden pågripelsen og interneringen av Røros-bonden Nagga Hailemichael, har jeg fulgt saken tett både i media og i retten. Da jeg fikk sett på Naggas sak, innså jeg at saksbehandlingen var mangelfull. Han har aldri blitt hørt, og heller ikke blitt trodd. Det hele startet med det ene og avgjørende asylintervjuet foretatt av UDI få dager etter ankomst for 23 år siden. Intervjuet foregikk på amharisk språk via en tolk, slik det går fram i asylintervjunotatene. Jeg har ikke sett verken lyd- eller videoopptak fra asylintervjuet. Det fremkommer en rekke framstillinger av detaljer Nagga bestrider. Nagga mener intervjueren ikke var interessert i innhentingen av all relevant informasjon om hans liv og flukt. Dermed fikk Nagga aldri muligheten til å fortelle og redegjøre, slik hensikten med asylintervjuer er. Dette må også ses i sammenheng med at UDI på denne tiden ikke hadde de intervjustandardene som er forbedret siden (jf. Fafo-rapport, 2022:30). Norsk regelverk pålegger gjensidig plikt. Asylsøkeren plikter å opplyse sin sak så godt som mulig (Utlendingsloven §93), og vedtaksmyndighetene har også plikt til å utrede saken og sikre at saken er så godt opplyst som mulig (forvaltningsloven §17).
I asylintervjuet opplyste Nagga at han var registrert som enslig mindreårig flyktning ved UNHCR i Sudan rundt 1993/1994. UDI og norske myndigheter forsøkte aldri å innhente opplysninger eller sjekke med UNHCR. Dermed pågikk asylsaken uten avklaringer om identitet og status. I løpet av de siste 23 årene har Nagga mange ganger, både fysisk og ved brev, vært i kontakt med Politiets utlendingsenhet i søken etter sin libyske ID, som trolig ble beslaglagt på Oslo bussterminal ved første ankomst da den ble registrert hos politiet. Han besitter et brev fra PU, der det står at den libyske ID-en muligens kunne være makulert som del av antatte falske bevis. Hvis vi ser på noen detaljer i det registrerte asylintervjuet, staves navnet feil. Dette medførte at det den dag i dag skrives feil. Feilen har sitt opphav i asylintervjuet og det er mulig å bevise. Det er skrevet feil bursdag, fødested og en rekke momenter relevante for sakens utfall er feil. Det er også mange momenter som aldri ble inkludert.
Nagga har jødisk minoritetsopphav på morssiden og ukjent etnisk tilhørighet på farssiden i datidens Etiopia. Dette var han ikke klar over. I regimet der hans far hadde en rolle, forbød folk å snakke om etnisk opphav. Det var ikke et tema hjemme hos ham i barndommen. Nagga kan være av eritreisk avstamming på farssiden. De to landene var ikke delt da krigen brøt ut og Nagga rømte. Han dro hjemmefra før myndighetsalder, uten egen lokal og nasjonal ID. Dermed er det slik at selv om Nagga ble født i Etiopia, har han aldri hatt etiopisk statsborgerskap.
Da Nagga forsøkte å skaffe etiopiske ID-papirer gjennom IOM ved den etiopiske ambassaden i Stockholm i 2018/19, viste det seg at det ikke var mulig å lage slike dokumenter lovlig. Etiopisk lovverk krever at en person må ha oppholdt seg i landet og kjent til lokalt samfunn og myndighetsstrukturer. Det betyr ikke at ulovlige og falske ID-papirer og bevis ikke kan lages, men det er ikke lovlig å lage ID-dokumenter for en person uten at han selv ønsker, søker og medvirker.
Naggas sak handler ikke bare om Nagga. Den handler også om Rørossamfunnet og det hele grunnlaget for norsk suverenitet. I uke 45/46 i fjor, etter den brutale og traumatiserende pågripelsen, ble Nagga utsatt for utenlandsk maktutøvelse på norsk jord. Det skjedde da politiets utlendingsenhet inviterte etiopisk migrasjons- og sikkerhetspersonell til å avhøre Nagga i en fengselscelle på Trandum. Riktignok nektet Nagga å møte delegasjonen, fordi han bare ville forholde seg til norske myndigheter. Da Nagga forsøkte å rømme til fengselscellene, kom flere etiopiske og norske politimenn for å tvinge ham til å prate med dem. De truet ham på livet og dro sin vei.
Det etterlyses opptak fra hendelsen, og det gjenstår å se om domstolen tar seg tid til å undersøke dette nærmere. Saken er omtalt i 2024-rapporten fra Tilsynsrådet for utlendingsinternat. Verre og voldelige ting har skjedd mot Nagga under det mislykkede forsøket å deportere ham via et etiopisk rutefly 11.12.2024. Videoopptak fra hendelsen, foretatt av kabinbesetningen, skal være slettet etter krav fra norsk politi. Jeg regner med retten undersøker episoden nærmere. Ettersom jeg kjenner til, skulle hendelsen anmeldes til Spesialenheten for politisaker. Det å invitere myndigheter fra landet han hadde rømte fra for avhør, vold og trusler mot en asylsøker, er umoralsk, ulovlig og et klart brudd på norsk suverenitet. Det som skjedde med Nagga, minner meg om Mossad-saken fra 90-tallet hvor Israelske etterretningstjenesten fikk kartlegge og senere likvidere en palestinskflykting. Saken vakt oppsikt. Vi avventer om det norsk Stortinget tar disse hendelsene på like alvor Mossadsaken.
For Nagga er Os/Røros stedet han har bodd lengst, bygd et liv og eier og driver en gård. Han har naboer og venner som kjenner ham godt. Det er der han har reist seg etter alle de traumatiske hendelsene, alt fra fengsling, pisking, tortur, redsel og bortgangen av faren og moren. Han har ingen i Etiopia. Til tross for livet i limbo, traumer og sorg, har han gode minner og bekjentskap i Røros. I denne saken har vi ikke fått svar på de grunnleggende rettsprinsipper og allmenn moral. Om det er tvil i Neggas sak, burde ikke da tvilen komme han til gode? Om han ikke kvalifiserer seg retten til flyktningstatus, burde ikke saken behandlet for sterke menneskelige hensyn og tilknytning til samfunnet? Naggas sak er en sak for sunn fornuft. Jeg håper domstolen handler og leverer rettssikkerhet til den svake parten.
