Kronikk av Lemma Desta, migrasjonsrådgiver i Norges Kristne Råd
Vi går vinteren i møte. Dagene mørkner fort, og det tar tid før det blir lyst igjen. Det føles som om vi går en mørk tid i møte på mange områder i vår tid og i vår del av verden. Ja, kanskje mange andre steder også. Noe som hørtes usannsynlig og utenkelig ut, har blitt en realitet. Endringene skjer fort, og det gir oss lite tid til å tenke, men vi blir numne. Verken bilder eller overskrifter sjokkerer oss lenger. Det er makt og penger som råder. Moralske verdier, sunn fornuft, tillit, rett og galt er blitt diffusere. Den som har penger og tilgang til institusjonell makt, får hva den vil. Ja, det mørkner når makten råder og retten lider.
I denne teksten vil jeg legge fram en sann historie om en asylsøkers tapte kamp mot den norske staten. Selv om dette er en enkeltsak, er den både representativ og opplysende for politikken og praksisen i norsk asylpolitikk. Først av alt sies det at det er bred enighet i norsk politikk om at Norge skal ta sin del av ansvaret ved å ta imot og beskytte medmennesker som flykter fra fare og forfølgelse i sitt opphavssted. Dette gjøres gjennom asylinstituttet. Den primære funksjonen til asylinstituttet er å hjelpe mennesker som søker asyl i Norge i deres saksbehandlings-, bosettings- og integreringsprosess. I mange tilfeller går ting som de skal. Gjennom årene har mange flyktet til Norge, berget, bevart og begynt et nytt liv. Vi må glede oss over det. Men dessverre skjer det noe som ikke skulle ha skjedd. I de senere årene har vi vært vitne til en villet politikk der asylinstituttet brukes som unnskyldning for å la mennesker lide i limbo. Mange har kjempet for å bli hørt, men blir avvist, uttransportert, utvist og brutalt utestengt. I politikken er tvil, empati og humanitet erstattet med mistanke, avslag og strenghet.
Nylig ble jeg kjent med en sak, eller riktigere sagt en asylsøker. La meg først presentere den prosessuelle siden av saken før jeg vender tilbake til den humane siden. Vedkommende kom til Norge for 22 år siden og søkte asyl. Saken ble først behandlet hos UDI, som tvilte på troverdigheten og avslo søknaden. Mens saksbehandlingen foregikk, fikk asylanten lov til å jobbe; det var det lovlig å jobbe i påvente av saksbehandling. . Videre behandlet UNE saken og opprettholdt UDIs avslag. Så fikk asylanten en utreisefrist. I mellomtiden fortsatte arbeidsforholdene uberørt. Noen få år senere, da asylanten mistet den første jobben i fabrikken, stiftet han sitt eget firma, kjøpte et småbruk og levde livet på utsiden av samfunnet, men fortsatte å betale skatt via firmaet sitt. Nesten 20 år senere ble han anholdt for ulovlig opphold i landet. I retten ble han frikjent fordi utlendingsmyndighetene ikke klarte å skaffe ID-dokumenter for å tvangstransportere ham ut av landet. Så fikk han et utvisningsvedtak selv om utlendingsmyndighetene ikke kunne skaffe papirene. I år har det kommet et gjennombrudd i det Norge inngår et retursamarbeid som medfører at hjemlandets myndigheter kan komme til Norge møte utlendingen for å avklare deres identitet og om de anerkjenner dem som deres borgere. Prosessen med at en utenlandsk delegasjon skal utøve makt over asylsøkere på norsk jord utfordrer prinsippene om asylsøkeres trygghet, rettigheter og norsk suverenitet. Der står saken.
Denne asylanten rømte hjemmefra i Nordvest-Etiopia i ung alder, rundt 12 år, midt i krigen rundt 1991. Reisedokumenter og ID-papirer var selvfølgelig ikke en sak for ham da. I de første årene sluttet vedkommende seg til militante opprørere. Da kampen var tapt, dro han i redsel langt vekk mot landets grense og krysset over til nabolandet, hvor han registrerte seg hos FNs høykommissær for flyktninger. Av frykt for represalier og langvarig venting dro vedkommende til et annet land med muligheter for å komme til trygghet i Europa. Gjentatte forsøk på å gjemme seg i lastebåter endte i voldelig pisking og traumatiske mishandlinger. Etter noen år dro vedkommende til et annet land hvor han lyktes i å etablere seg, skaffe lokal ID-dokumentasjon tilpasset lokale forhold (inkludert blant annet å skifte navn fra et kristent til et muslimsk). Uheldigvis var tryggheten i det nye landet kortvarig. Han måtte selge alt han eide for å skaffe seg mulighet til å komme seg til en trygg havn, tilfeldigheter gjorde at det ble Norge.
Vinteren 2002 ankom asylsøkeren til Norge og søkte asyl. Forestill deg en skjebnedag der en norsk statsrepresentant fra UDI, sammen med en tolk du aldri har sett før, møter deg som har levd i frykt og flukt for et asylintervju. Vi må merke oss at asylintervjuer, til tross for sine begrensninger, har blitt forbedret år etter år, særlig i nyere tid. Men i dette tilfellet fanget intervjuet neppe all relevant informasjon for å kvalifisere seg for flyktningstatus. Det har tatt mange år for asylanten å få innsikt i typer av informasjon som underbygger asylsaker, selv om han alltid har vært en ekte flyktning. Etter at jeg ble kjent med asylanten mange år senere, er det mulig å se begrensningene i de intervjuene. Asylsøknaden endte med avslag på grunn av asylantens troverdighet. Når ett barn flykter hjemmefra fra krig, oppholder seg i ulike land i nærområdet, kommer til Norge uten reisebevis og ID-papirer og forteller sin livshistorie, byr dette på en kjempekrevende oppgave å vurdere. Det samme skjedde hos klageinstansen UNE. Selv om det heter seg i lov og forskrift at når det er tvil om klagerens troverdighet når det gjelder anførsler om faktiske forhold som kan ha avgjørende betydning for utfallet av saken så skal saken behandles i nemnd og klageren få lov til å forklare seg muntlig, har min venn aldri fått denne muligheten. Faktisk er det svært få som får den muligheten, kun noen få prosent hvert år i 2023 kun 4,1 % av sakene UNE avgjorde i fjor ble avgjort i nemndmøter. Asylanten ble ikke trodd. I dette, så vel som i en del asylsaker, kommer tvilen staten til gode fremfor asylsøkerne.
Det er ingen hemmelighet at det norske asyl regelverket er komplisert og detaljstyrt. Dels er det blitt kynisk. Hele prosessen tar utgangspunkt i mistanke fremfor tillit til at asylsøkere forteller sant om seg selv og sine forhold. I denne asylantens tilfelle endte saken med avslag etter avslag uten rom for tvil og nærmere innsyn. Når saken behandles slik, slår det hardt ut for dem som ikke er flinke til å presentere seg selv og sin sak på en pålitelig måte. Asylsøkere med mangelfull utdannelse, kultur- og språkkompetanse og rettighets bevissthet ender med ekte saker som avgjøres feil. Når saken havner på avslagssporet med troverdighetsproblemer, øker faren for å ikke bli trodd. Selv rettsvesenet viser tendenser til systemtro der institusjonenes vedtak og antakelser ikke overprøves. Det er motbakke å prøve rettsvesen i asylsaker. Foruten NOAS Domstolsprojsekt, som vinner frem i ca 60 % av sakene som de tar, så er det få muligheter for asylsøkere å få prøvd saken sin i domstolen, det skjer i de ganger og steder med sterke lokale nettverk og engasjement. I de siste årene har antall saker som overprøves i retten sunket. Hvem har råd til å kjempe mot den norske staten? Her er en hendelse som illustrerer hvordan institusjonell maktbruk rammer prinsippet om at rett, ikke makt, skal ha siste ord. I asylsaker trumfer makt over rett. Det mørkner når makten råder og retten lider. De svakeste blant oss rammes hardest. Det mørkner for Norge, det mørkner for asylsøkere, det mørkner for Nagga Hailemichael, en Rørosing som tvangssendes til Etiopia
