Politikk

Kommunestyrerepresentant Christer Tronsmed har sett seg lei på den utstrakte lysbruken på Røros. Røros er til tider så opplyst at det ikke er mulig å se stjernene. Tronsmed vil at kommunen skal regulere lysbruken, og fremmer saken gjennom en interpellasjon til kommunestyremøtet i kveld.

Christer Tronsmed har sendt inn en interpellasjon til kommunestyret 12. desember 2024. Interpellasjonen er vedlagt.

Tronsmed legger frem interpellasjonen muntlig for kommunestyret i møtet i kveld. Ordfører svarer på interpellasjonen i møtet, før det åpnes for debatt.

Her er Interpellasjonen fra Christer Tronsmed:

Interpellasjon; lysregulering

Lysforurensing er lys på feil sted til feil tid. Det er mye unødvendig belysning som står på hele natten uavhengig av behov, eller som har feil innretning og styrke. Dette har flere negative konsekvenser og det er på tide å tenke mer helhetlig rundt bruken av kunstig lys.

Jeg vil ha tilbake Melkeveien. Den er ikke så langt unna, men vi er forhindret fra å se den på grunn av den stadige mengden kunstig belysning i våre nærområder. Ofte havner lyset på steder og tidspunkter det ikke trengs og er til skade for pattedyr, fugler og insekter. Lys på avveie er lysforurensing.

Om vi ser på lokale lyskart så ser vi at Femundsmarka er et av få gjenværende steder i Sør-Norge vi kan oppleve intakt mørke. Dette er dessverre under press grunnet strølys fra randsonene til nasjonalparken.

Jeg ser også dette i et verdensarvperspektiv. Med den økende graden av lys på avveie, så forringes helhetsinntrykket av Bergstaden. Estetikk og turisme henger nøye sammen, så et mer bevisst forhold til bruk av lys er også å ta vare på og utvikle Røros som destinasjon. Jeg vil påstå at jo mer Røros skiller seg ut fra andre småsteder, jo mer attraktive blir vi å besøke.

En bedre nattehimmel vil slå positivt ut for turismen. Internasjonalt har man fått «mørketurisme», altså at folk oppsøker steder der man fremdeles kan stjernene. Her finnes det et nettverk man kan delta i og man kan sertifiseres som mørkt sted. Jeg mener at dette vil appellere til den typen turister vi ønsker oss flere av.

Tiltakene varierer i grad og kostnad.
I mange tilfeller er det bare å slå av lyset eller fjerne det helt. Fasadebelysning bør generelt unngås. Der det trengs lys kan man bruke bevegelsessensorer eller tidsstyring.
Armaturer bør være konstruert på en slik måte at man unngår blending og spredning av lys oppover.

Det er flere fordeler med å innføre tiltak. Vi gjør det bedre for oss selv og resten av artene vi deler jorda med. Helseplager som resultat av eksponering av lys på feil tidspunkt er godt dokumentert, Det samme er effekten på andre dyr og insekter.
Vi kan også redusere ressursbruk ved å ikke installere unødvendig belysning. Her får vi helsemessige, økologiske og estetiske fordeler på en gang.

Kommunen bør gå foran og kutte unødvendig belysning på bygg som kommunen eier eller har råderett over. Som eksempel vil jeg nevne Beredskapsentret og Verket. Det første er veldig synlig fra flere steder på Røros og har en uheldig fjernvirkning.
Det andre har en stor logo med lys montert på siden som vender mot Stormoen. Det er vanskelig å se at dette er nødvendig.

Organisasjonen Bevar Mørket har flere gode veiledere om dette, som både kommunen og private kan dra nytte av.

Også bør det sikkert nevnes at dette ikke handler om utendørs julepynt, men om permanente installasjoner.

Forslag til vedtak:
Røros kommune innarbeider tiltak mot lysforurensing i nye reguleringsplaner og ved rullering av gamle planer. I tillegg endrer vi praksis i bygg som kommunen eier.

Røros kommunestyre har vedtatt Handlings- og økonomiplan 2025-2028 og budsjett 2025. Det skjedde i et relativt avmålt møte uten store trefninger, men heller ikke med stor entusiasme. Det var tidlig varslet dramatiske kutt, men i det vedtatte budsjettet ligger ingen slike. Det er gjort noen gap, for å få ned forbruket, men det er nye inntekter, som har hatt størst innvirkning i det siste.

Regjeringens budsjettforslag sikret fem millioner ekstra i kommunekassen. I budsjettforhandlingene mellom Regjeringen og SV kom det en million til. Det kommer også som et godt bidrag at oppgjør for konsesjonskraft for årene 2021-2024 utbetales i 2025.

Møtet i dag ble ledet av Christian Elgåen (SV), og han pustet i likhet med de fleste andre lokalpolitikerne, lettet ut etter dagens kommunestyremøte.

Mens det var strid om de to øverste plassene, var hele årsmøtet samlet om Isak V Busch som Arbeiderpartiets i Sør-Trøndelag valgkrets sin tredjekandidat til stortingsvalget til høsten. Dette innebærer at en plass for Busch på Stortinget er innen rekkevidde.

Debatten før avstemningen viser at splittelsen i partiet er stor, og at bitre konflikter ligger og ulmer. Flertallet i Sør-Trøndelag Arbeiderpartis årsmøte stilte seg til slutt bak Trond Giske som partiets toppkandidat til stortingsvalget neste høst. Før avstemningen ble det en usedvanlig tøff debatt der flere av de som tok ordet beskyldte Trond Giske for urent spill, utilbørlig press, og å ha fokus på seg selv foran laget. Giske fikk også støtte fra mange kandidater, som sa at Giske på topp er det partiet trenger for å skape ny begeistring.

Det vil valget i høst gi svaret på. Slik det er nå, har Arbeiderpartiet historisk liten oppslutning.

.

Kronikk av Lemma Desta, migrasjonsrådgiver i Norges Kristne Råd

Vi går vinteren i møte. Dagene mørkner fort, og det tar tid før det blir lyst igjen. Det føles som om vi går en mørk tid i møte på mange områder i vår tid og i vår del av verden. Ja, kanskje mange andre steder også. Noe som hørtes usannsynlig og utenkelig ut, har blitt en realitet. Endringene skjer fort, og det gir oss lite tid til å tenke, men vi blir numne. Verken bilder eller overskrifter sjokkerer oss lenger. Det er makt og penger som råder. Moralske verdier, sunn fornuft, tillit, rett og galt er blitt diffusere. Den som har penger og tilgang til institusjonell makt, får hva den vil. Ja, det mørkner når makten råder og retten lider.

I denne teksten vil jeg legge fram en sann historie om en asylsøkers tapte kamp mot den norske staten. Selv om dette er en enkeltsak, er den både representativ og opplysende for politikken og praksisen i norsk asylpolitikk. Først av alt sies det at det er bred enighet i norsk politikk om at Norge skal ta sin del av ansvaret ved å ta imot og beskytte medmennesker som flykter fra fare og forfølgelse i sitt opphavssted. Dette gjøres gjennom asylinstituttet. Den primære funksjonen til asylinstituttet er å hjelpe mennesker som søker asyl i Norge i deres saksbehandlings-, bosettings- og integreringsprosess. I mange tilfeller går ting som de skal. Gjennom årene har mange flyktet til Norge, berget, bevart og begynt et nytt liv. Vi må glede oss over det. Men dessverre skjer det noe som ikke skulle ha skjedd. I de senere årene har vi vært vitne til en villet politikk der asylinstituttet brukes som unnskyldning for å la mennesker lide i limbo. Mange har kjempet for å bli hørt, men blir avvist, uttransportert, utvist og brutalt utestengt. I politikken er tvil, empati og humanitet erstattet med mistanke, avslag og strenghet.

Nylig ble jeg kjent med en sak, eller riktigere sagt en asylsøker. La meg først presentere den prosessuelle siden av saken før jeg vender tilbake til den humane siden. Vedkommende kom til Norge for 22 år siden og søkte asyl. Saken ble først behandlet hos UDI, som tvilte på troverdigheten og avslo søknaden. Mens saksbehandlingen foregikk, fikk asylanten lov til å jobbe; det var det lovlig å jobbe i påvente av saksbehandling. . Videre behandlet UNE saken og opprettholdt UDIs avslag. Så fikk asylanten en utreisefrist. I mellomtiden fortsatte arbeidsforholdene uberørt. Noen få år senere, da asylanten mistet den første jobben i fabrikken, stiftet han sitt eget firma, kjøpte et småbruk og levde livet på utsiden av samfunnet, men fortsatte å betale skatt via firmaet sitt. Nesten 20 år senere ble han anholdt for ulovlig opphold i landet. I retten ble han frikjent fordi utlendingsmyndighetene ikke klarte å skaffe ID-dokumenter for å tvangstransportere ham ut av landet. Så fikk han et utvisningsvedtak selv om utlendingsmyndighetene ikke kunne skaffe papirene. I år har det kommet et gjennombrudd i det Norge inngår et retursamarbeid som medfører at hjemlandets myndigheter kan komme til Norge møte utlendingen for å avklare deres identitet og om de anerkjenner dem som deres borgere. Prosessen med at en utenlandsk delegasjon skal utøve makt over asylsøkere på norsk jord utfordrer prinsippene om asylsøkeres trygghet, rettigheter og norsk suverenitet. Der står saken.

Denne asylanten rømte hjemmefra i Nordvest-Etiopia i ung alder, rundt 12 år, midt i krigen rundt 1991. Reisedokumenter og ID-papirer var selvfølgelig ikke en sak for ham da. I de første årene sluttet vedkommende seg til militante opprørere. Da kampen var tapt, dro han i redsel langt vekk mot landets grense og krysset over til nabolandet, hvor han registrerte seg hos FNs høykommissær for flyktninger. Av frykt for represalier og langvarig venting dro vedkommende til et annet land med muligheter for å komme til trygghet i Europa. Gjentatte forsøk på å gjemme seg i lastebåter endte i voldelig pisking og traumatiske mishandlinger. Etter noen år dro vedkommende til et annet land hvor han lyktes i å etablere seg, skaffe lokal ID-dokumentasjon tilpasset lokale forhold (inkludert blant annet å skifte navn fra et kristent til et muslimsk). Uheldigvis var tryggheten i det nye landet kortvarig. Han måtte selge alt han eide for å skaffe seg mulighet til å komme seg til en trygg havn, tilfeldigheter gjorde at det ble Norge.

Vinteren 2002 ankom asylsøkeren til Norge og søkte asyl. Forestill deg en skjebnedag der en norsk statsrepresentant fra UDI, sammen med en tolk du aldri har sett før, møter deg som har levd i frykt og flukt for et asylintervju. Vi må merke oss at asylintervjuer, til tross for sine begrensninger, har blitt forbedret år etter år, særlig i nyere tid. Men i dette tilfellet fanget intervjuet neppe all relevant informasjon for å kvalifisere seg for flyktningstatus. Det har tatt mange år for asylanten å få innsikt i typer av informasjon som underbygger asylsaker, selv om han alltid har vært en ekte flyktning. Etter at jeg ble kjent med asylanten mange år senere, er det mulig å se begrensningene i de intervjuene. Asylsøknaden endte med avslag på grunn av asylantens troverdighet. Når ett barn flykter hjemmefra fra krig, oppholder seg i ulike land i nærområdet, kommer til Norge uten reisebevis og ID-papirer og forteller sin livshistorie, byr dette på en kjempekrevende oppgave å vurdere. Det samme skjedde hos klageinstansen UNE. Selv om det heter seg i lov og forskrift at når det er tvil om klagerens troverdighet når det gjelder anførsler om faktiske forhold som kan ha avgjørende betydning for utfallet av saken så skal saken behandles i nemnd og klageren få lov til å forklare seg muntlig, har min venn aldri fått denne muligheten. Faktisk er det svært få som får den muligheten, kun noen få prosent hvert år i 2023 kun 4,1 % av sakene UNE avgjorde i fjor ble avgjort i nemndmøter. Asylanten ble ikke trodd. I dette, så vel som i en del asylsaker, kommer tvilen staten til gode fremfor asylsøkerne. 

Det er ingen hemmelighet at det norske asyl regelverket er komplisert og detaljstyrt. Dels er det blitt kynisk. Hele prosessen tar utgangspunkt i mistanke fremfor tillit til at asylsøkere forteller sant om seg selv og sine forhold. I denne asylantens tilfelle endte saken med avslag etter avslag uten rom for tvil og nærmere innsyn. Når saken behandles slik, slår det hardt ut for dem som ikke er flinke til å presentere seg selv og sin sak på en pålitelig måte. Asylsøkere med mangelfull utdannelse, kultur- og språkkompetanse og rettighets bevissthet ender med ekte saker som avgjøres feil. Når saken havner på avslagssporet med troverdighetsproblemer, øker faren for å ikke bli trodd. Selv rettsvesenet viser tendenser til systemtro der institusjonenes vedtak og antakelser ikke overprøves. Det er motbakke å prøve rettsvesen i asylsaker. Foruten NOAS Domstolsprojsekt, som vinner frem i ca 60 % av sakene som de tar, så er det få muligheter for asylsøkere å få prøvd saken sin i domstolen, det skjer i de ganger og steder med sterke lokale nettverk og engasjement. I de siste årene har antall saker som overprøves i retten sunket. Hvem har råd til å kjempe mot den norske staten? Her er en hendelse som illustrerer hvordan institusjonell maktbruk rammer prinsippet om at rett, ikke makt, skal ha siste ord. I asylsaker trumfer makt over rett. Det mørkner når makten råder og retten lider. De svakeste blant oss rammes hardest. Det mørkner for Norge, det mørkner for asylsøkere, det mørkner for Nagga Hailemichael, en Rørosing som tvangssendes til Etiopia