FN-dagen 2019 ble markert lokalt i regi av Miljøpartiet De Grønne Røros. I går, 24. oktober hadde de stand ved Plattingen.
– Vi ser nemlig en direkte forbindelse mellom spesielt to FN-forankrede programmer, Klimapanelet IPCC og Naturpanelet IPBES, og dagens politiske miljøreddende innsats – hvor Miljøpartiet De Grønne må anses å befinne seg i fremste frontlinje, med et partiprogram som i manges øyne fremstår urealistisk radikalt, men som vel er det eneste innen norsk partipolitikk i nærheten av å være på høyde med hva den miljømessige krisesituasjon krever?, sier Arnt E. Bukkvoll i MDG Røros.
Han legger til at man møter fortsatt iblant den påstand at FN utretter lite eller ingenting – og derfor gjerne kunne vært nedlagt. Men fordyper man seg litt i hvordan utviklingen har vært innenfor alle områder hvor organisasjonen har engasjert seg, blir det meningsløst å påstå at verden hadde vært «et bedre sted» uten all denne innsats.
Arnt E. Bukkvoll har skrevet dette leserinnlegget i anledning FN-dagen:
FN-dagen
(eller «Det internasjonale samarbeids Nasjonaldag»)
Da andre verdenskrig brøt ut, hadde verdenssamfunnet opplevd mange år med dårlige erfaringer i internasjonalt samarbeid, særlig knyttet til Folkeforbundet. Dette var FNs forløper, og ble dannet etter første verdenskrig. Med en slik bakgrunn var det ingen selvfølge for verdens ledere at en ny organisasjon mot krig skulle lykkes bedre enn den forrige. Men 51 land mente likevel alternativet til ikke å gjøre et nytt forsøk var mer risikabelt, og undertegnet i San Francisco 26. juni 1945 FN-pakten, som trådte i kraft fra
24. oktober samme år.
Man møter fortsatt iblant den påstand at FN utretter lite eller ingenting – og derfor gjerne kunne vært nedlagt. Et raskt blikk på listen over organisasjonens aktivitetsområder – UNHCR, UNICEF, OHCHR, ILO, UNDP, pluss flere titalls andre – overbeviser kanskje ikke umiddelbart om FNs berettigelse. Men fordyper man seg litt i hvordan utviklingen har vært innenfor alle disse områdene, blir det meningsløst å påstå at verden hadde vært «et bedre sted» uten all denne innsats.
Nå mot slutten av dette tiåret er det spesiell grunn til å trekke fram to fra listen over aktivitetsområder/underorganisasjoner – WMO og UNEP – da disse har dannet grunnlag for våre dagers definitivt mest avgjørende innsikt og utfordring:
1. FNs klimapanel (IPCC) – etablert i 1988 av Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) og FNs miljøprogram (UNEP) – med formålet å sammenstille eksisterende kunnskap om endringer i jordens klima.
2. Naturpanelet (Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Sevices, IPBES) – etablert i 2012 og med sterk forankring i FN, er i ferd med å etablere seg som et av verdens fremste organer for fremstilling og sammenstilling av forskningsresultater fra den globale vitenskapelige ekspertisen på miljøfeltet. Enda betraktelig mindre anerkjent enn sin tvilling FNs Klimapanel, er Naturpanelets arbeid av like stor betydning for verden og Norge.
Noen korte sitater som sammenfatter en høyst foruroligende, altomfattende situasjon:
«Havet stiger raskere enn man tidligere har trodd, og 2,5 ganger raskere enn i perioden 1900 til 1990, ifølge en havrapport spekket med dystre utsikter»
(Dagsavisen 25/9-19)
«Den som tar FNs klimapanel alvorlig, må ta FNs naturpanel alvorlig. Det er de samme institusjoner, samme forskning, samme kvalitetssikring. Naturpanelets nyeste rapporter gir oss samme slags beskjed som klimapanelet gir, bare enda mer krevende: Menneskeheten må slutte å ødelegge natur» (Aftenposten 16/10-19)
«The fact that has shocked me the most is the Overshoot Day: By July 29th, we used up all the regenerative resources of 2019. From July 30 we started to consume more resources than the planet can regenerate in a year. It’s very serious. It’s a global emergency» (Pave Francis 9/8-19)
«Det kan finnes så mye som én million utrydningstruede arter på kloden, ifølge rapporten. Mange av dem kan forsvinne allerede i løpet av kommende tiår. Spesielt pollinerende insekter dør i rasende fart, og en tredjedel av verdenshavenes fiskebestander er i tilbakegang» (Infinitum Movement, 3/5-19)
Tar vi i tillegg i betraktning foreløpig ikke forutsigbare, men sannsynlige «forsterkende tilbakekoplingsmekanismer» – herunder eksempelvis metan som kan komme til å frigjøres i økende omfang fra smeltende tundra og oppvarmet havbunn – så er vi nær ved å slutte oss til de meget pessimistiske antagelser publisert av professor Jem Bendell (Institute for Leadership and Sustainability, University of Cumbria, England) – som bl.a. skriver:
«Recent research suggests that human societies will experience disruptions to their basic functioning within less than ten years due to climate stress. Such disruptions include increased levels of malnutrition, starvation, disease, civil conflict and war – and will not avoid affluent nations.» (2017)
Og oversatt fra hans «kampskrift» fra samme år:
«Når jeg sier sult, ødeleggelser, migrasjon, sykdommer og krig, så mener jeg i ditt eget liv. Strømmen er nede, og du har snart ikke vann i krana di lenger. Du vil bli avhengig av naboene dine for å få mat og litt varme. Du vil bli underernært. Du vet ikke om du bør bli eller dra. Du vil frykte å bli utsatt for vold og drap før du sulter ihjel.»
Disse dystre (dessverre logisk sannsynliggjorte) fremtidsscenarier – hvor global oppvarming og miljøødeleggelser blir én og samme sak – omfatter altså også stadig økende fare for kriger.
Virker alt dette fjernt?
La oss i så fall se for oss i fantasien en hypotetisk situasjon. I vårt eget lokalsamfunn!
I verste fall la oss si 7? – i noe gunstigere fall 17? – år fram i tid.
- Mangedobbel tilstrømning av (særlig klima-)flyktninger –> Norge tvinges etter hvert til å ta ansvar for høye antall av disse –> og alle lokalsamfunn til å ta sin del av denne byrden
- Konflikter (f.eks tollbegrensninger) begrenser internasjonal handel og etablerte forsyningslinjer for handelsvarer –> manglende varer i butikker
- Sviktende avlinger –> begrensninger av eksport, i tillegg til andre konflikter som rammer etablerte forsyningslinjer –> manglende matvarer i butikker
- Destabilisering av energiforsyningssystemer
- I tillegg: stadig risiko for militære konflikter som kan eskalere til omfattende krigshandlinger, med NATO og Norge direkte berørt
Og for dermed å vende tilbake til FN:
Statslederne som i lys av to verdenskriger for å redusere trusselen om nye militære konfrontasjoner – i verste fall av samme omfang – skapte en internasjonal organisasjon for fred, ville måtte medgi at vi igjen befinner oss i en ikke ulik situasjon. På listen over hva som truer (disruptions) finner vi nemlig også – KRIG. Det skal ikke mye fantasi til for å se for seg det som mulig følge av den totale situasjon.
Det spinkle håp vi kan ha er fremfor alt knyttet til nettopp to FN-forankrede programmer, IPCC og IPBES. Tilføyer for egen regning: forsterket med to selvstendige helt nylig oppståtte bevegelser som helt konkret aksjonerer for hva den FN-koordinerte forskning fremlegger som tvingende nødvendig – «Fridays For Future» og «Extinction Rebellion» – – og om man vurderer partipolitiske muligheter for bidrag til å redusere de refererte (sannsynliggjorte) trusler: MDGs partiprogram, som i manges øyne fremstår urealistisk radikalt, er vel det eneste som er i nærheten av å være på høyde med hva situasjonen vil kreve?
En avsluttende strøtanke: Burde FN-dagen bli vår nasjonaldag nr. 2? – eller helst nr. 1??
