Leserinnlegg

Med rett til å klage? – En osteskive til besvær

av

Kronikk av Seksjonsleder og jurist Hilde Bøgseth og assisterende fylkeslege Øyvind Alexandersen 

Helse er viktig, og som pasient i det norske helsevesenet har du svært mange rettigheter. Dersom du ønsker å klage, har du rett til å klage. Det står i loven. Men hva skal du klage på? Hvor skal du klage? Og ikke minst, hvordan skal du klage? Noen ganger kan det også være grunn til å spørre seg: hvorfor skal du klage?

Hos Statsforvalteren i Trøndelag (tidligere Fylkesmannen) mottar vi årlig mange tusen henvendelser fra folk som klager på helsetjenestene. Noen klager er alvorlige og krever grundig behandling og mye oppfølging, andre klager kan vi avklare med enkle råd og tips, og en stor del klager havner et sted midt imellom.

Faktisk er det også slik at noen klager trolig kunne vært løst på en bedre måte enn at de havner hos Statsforvalteren.

Vår rolle som tilsynsmyndighet og klageorgan er å se til at du får oppfylt dine pasientrettigheter, å bedre pasientsikkerheten, samt å bidra til økt kvalitet og tillit til helsetjenestene. Denne rollen tar vi på største alvor. Dessverre er det slik at tilsyn og klagebehandling er en begrenset ressurs, noe som gjør at vi må prioritere hardt. Likevel strekker vi oss langt for å besvare alle henvendelser.

Nesten alle henvendelser til Statsforvalterens helse- og omsorgsavdeling får en grundig og omstendelig (ofte kalt byråkratisk) vei gjennom vårt system. Alle henvendelser skal registreres, stemples, skannes, leses, vurderes, fordeles, leses og vurderes en gang til, besvares, kontrolleres, signeres, postes og sendes. Fra du sender en henvendelse til du får svar, har som regel en god håndfull statsansatte i større eller mindre grad vært involvert. Og det har gått ganske lang tid.

Selv om følgende eksempel ikke er helt representativt for alle klager, blir likevel spørsmålet om en tre-siders klage (pluss vedlegg) om antall osteskiver til lunsj på sykehjemmet fortjener en slik byråkratisk rundreise? Kunne dette heller vært løst ved å snakke med de ansatte på sykehjemmet?

Så hva hører da hjemme hvor?

La oss ta noen eksempler.

Når du ikke får din rett

Dersom du mener du har rett til noen form for helsehjelp fra kommunen eller sykehuset, skal du som regel først klage til den det gjelder. Her vil vi anbefale at du sender en skriftlig klage til den aktuelle organisasjonen, for eksempel til kommunens eller sykehusets postmottak. En SMS eller epost til en tilfeldig ansatt kan fort bli liggende og smuldre bort, og dermed er det ikke sikkert at klagen din blir tatt tak i.

Når du er misfornøyd med det som er sagt

Det vil ofte lønne seg å ta opp dine opplevelser direkte med det helsepersonellet det handler om. Dialog løser ofte opp i misforståelser, og gir mulighet for direkte avklaringer, eller beklagelser når det er aktuelt.

Når du er misfornøyd med det som er gjort

Også når du mener at den behandlingen du har fått ikke har vært god nok, kan det være lurt å henvende deg til den personen eller institusjonen det gjelder. Direkte tilbakemeldinger og dialog mellom helsetjenesten og pasienten kan ofte være nyttige både for kvalitetsforbedring og pasientenes medvirkning. De som gir helsehjelp er også de som sitter nærmest svaret når noe ikke går som ønsket. Dessuten er helsepersonell svært opptatt av å bedre tjenestene sine, og ønsker derfor tilbakemeldinger fra pasienter og brukere.

Dersom du ikke kommer noen vei, eller opplever at helsevesenet ikke tar saken på alvor, vil vi hos Statsforvalteren alltid ta imot henvendelser og vurdere hvordan vi kan bidra. Det er imidlertid viktig at det ikke går for lang tid. Om det har gått mye mer enn et år siden hendelsen, kan det ofte være for sent for oss å følge opp saken. Dette handler om at tjenester, rutiner og praksis er i kontinuerlig og rask utvikling og at personell byttes ut. Tilsyn med «gamle» saker bidrar sjelden til kvalitetsforbedring. Alle saker blir imidlertid konkret vurdert om de kommer til oss.

Dessverre opplever vi at mange har for store forventninger til hva vi kan bidra med. Det er derfor viktig å understreke at Statsforvalteren ikke er en «granskningsenhet» eller «etterforskningsavdeling». Vår rolle handler om å se til at dine rettigheter til gode helse- og omsorgstjenester blir ivaretatt, og at tjenestene er trygge og av god kvalitet.

Når du vil klage på vegne av noen andre

Du kan klage på vegne av andre. Da må du ha en skriftlig fullmakt fra den det gjelder. Du må imidlertid huske at verden kan se annerledes ut for den andre, og det er ikke sikkert at dere har samme opplevelse av situasjonen. Fullmakt må du også ha dersom det er snakk om egne barn over 16 år, eller dine tilårskomne foreldre som du er nærmeste pårørende til.

Når du er misfornøyd med at din gamle onkel på sykehjemmet fikk for få osteskiver til lunsj

Hos Statsforvalteren er de fleste saker store, noen er derimot «små». Noen saker er det vi kaller «grunnløse». Slike saker kunne trolig vært løst på en bedre måte enn at de havner hos oss. Rådet er derfor: snakk først med det helsepersonellet som er nærmest. Mye lar seg løse når man snakker sammen. Uansett, dersom du klager kan du være trygg på at vi vil vurdere klagen og at du vil få et svar tilbake.

Ta noen skritt for helsa

av

Leserinnlegg av Mina Gerhardsen, generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen:

10. mai er verdens aktivitetsdag, og ikke minst i år er den viktigere enn noensinne.  De fleste av oss har hatt mindre anledning enn vanlig til å være i aktivitet under pandemien. Denne inaktiviteten er ikke bra for folkehelsa.

Korona har begrenset hverdagsaktiviteten, frivilligheten og så mye annet. Nå er det på tide å komme i gang igjen. Det har sjelden vært mer behov for hyggelige og enkle tiltak for å få flere ut i bevegelse. Med vår og sommer blir det enklere, selv om det tar tid før alle får vaksine og smitteverntiltakene kan lettes. Lavterskelaktivitetene som våre lokallag vanligvis har over hele landet har i stor grad måttet avlyse, men stadig flere starter nå opp igjen. Vi vet det er mange som savner møteplasser, gågrupper, hyggetreff og andre muligheter til å treffe andre, komme seg ut og få litt trim.

I fjor måtte vi i Nasjonalforeningen for folkehelsen avlyse de fleste tradisjonelle våraktivitetene. I år er mye i gang igjen. Over hele landet deltar 100 000 barn i årets hoppetaukonkurranse og mange steder arrangerer våre lokallag i disse dager Hjertemarsjer, slik tradisjonen er under Hjerteuka i mai.  Vi er glade for alle som får en mulighet til å delta i aktiviteter sammen med andre. Det er bra for hver enkelt og det er bra for folkehelsa. God folkehelse skaper vi sammen! 

Alt før pandemien hadde vi en utfordring med at folk flest beveger seg mindre og at vekta vår øker. Dette er forsterket av koronapandemien. For å møte dette trenger vi at det blir lettere å gjøre gode helsevalg. Lokalt handler det om god tilrettelegging for å gå og sykle framfor å kjøre, eller å ha tilgjengelige utearealer for lek og aktivitet. Nasjonalt trenger vi satsing på mer fysisk aktivitet i skolen hver dag og tilrettelegging som gjør at vi velgere sunnere, som at varer uten sukker koster mindre enn de med. 

Det er de små tingene som kan gjøre de store forskjellene. Om vi alle dultes litt, blir gevinsten for folkehelsen vår stor. 

For de fleste er det ikke snakk om mer enn 10 minutter ekstra aktivitet daglig for å nå aktivitetsnivået helsemyndighetene anbefaler. Bli med oss og ta noen skritt for helsa.

Kjære alle sammen – Gratulerer med dagen

av

Appell av Stein Petter Haugen

1 Mai er den internasjonale arbeiderdagen. Dagen da vi skal feire oss selv og markere alle kamper som vi arbeidere har vunnet. Selv om vi har vunnet mange kamper ligger mange foran oss

1 mai er en tradisjon og en festdag som har røtter helt tilbake i 1889. Da møttes den internasjonale arbeiderkongressen i Paris for å stifte den annen internasjonale. Etter forslag fra  fagorganiserte i USA. Dette på bakgrunn av at politiet skøt og drepte 4 demonstranter under en generalstreik i Chicago der kravet var 8 timers arbeidsdag. I dag er dette en selvfølgelighet at du skal jobbe maks 8 timer i løpet av dagen. Selv om dette er en selvfølgelighet i dag må vi aldri slutte å kjempe for å bevare 8 timersdagen eller andre rettigheter vi har som arbeidstakere. 

I over et år har vi følt på koronaen i Norge. Hjemmekontor, hjemmeskole, sosial distanse og større og større ulikheter har vært gjennomgangsmelodien. Mange har vært permiterte og mange har mistet jobben. Og mange er usikre på hvordan hverdagen deres vil bli fremover. Dere skal bare vite at vi tenker på dere og vi vil jobbe hver dag for at dere skal komme så godt ut av dette som det er mulig.

Mange har også følt på en ensomhet og mistet mye verdifull tid. Jeg tenker da spesielt på studenter som har sittet mye alene og ikke har hatt mulighet til å dra på skolen. Et år som student og ung føles mye lengre enn for meg som ikke er akkurat noen ungdom lengre. Jeg føler mange kanskje har glemt studentene, men nå må det være deres tur til å få oppmerksomhet. Vi trenger en ordentlig kraftpakke for studenter og gode kompensasjonsordninger for studenter. 

På en dag som denne er det mange og takke.

Jeg vil rette en stor takk til alle i helsevesenet som har stått på dag og natt for å ta seg av alle syke som trenger ekstra pleie.

Jeg vil rette en stor takk til alle lærere som har snudd seg rundt på 5 øringen og undervist elevene digitalt og fått hele sin arbeidsdag snudd opp ned på dagen.

Jeg vil rette en stor takk og beundring til reiselivsnæringen som har måttet levd med nedstengninger og usikre tider, men har gjort det beste ut av det og tilpasset seg med smittevernsregler.

Jeg vil takke alle som har stått i pandemien og gjort sitt ytterste for at samfunnet skal gå mest mulig normalt. Jeg skjønner at dere nå er slitne og lei. Dere skal vite at vi har den største respekt og beundring for dere alle.

Jeg vil også takke bøndene for den jobbene dere gjør med å produsere god og trygg mat for oss alle sammen. Uten dere hadde vi alle sultet ihjel. Derfor støtter jeg bondeopprøreret som nå brer seg om i landet. Det er ikke rart at det kommer et bondeopprør når man ser hvor mye bøndene har ligget etter inntektsmessig sett opp mot andre yrkesgrupper. Vi må gi bonden et inntektsløft om vi skal sikre en bærekraftig næring og ha bønder i fremtiden. Bonden har en av de mest betydningsfulle yrkene i samfunnet og da må vi som samfunn vise det i forhandlinger. Jeg vil si til alle dere bønder der ute. Tusen takk for maten 

Jeg vil påstå at bondeopprøreret er nåtidens arbeideropprør.

Stein Petter Haugen, leder Røros Senterparti

Ønsker egentlig AtB passasjerer fra distriktet?

av

Leserinnlegg av Bjørn Salvesen

Undertegnede stilte spørsmål i dagens Trøndelag fylkesting om det er en lovhjemmel som sier at AtB sine busser må stoppe for at passasjerer kan bruke toalettet. Det er det ikke, de –kan- tillate det selv om jussen er vag.

I forrige fylkesting stilte jeg spørsmål til fylkesordfører om bussbytte på Støren for AtB sin rute mellom Røros og Trondheim var tilfredsstillende for den politiske posisjonen. Det var det ikke, fylkesordførers svar var krystallklart på det punktet. Men AtB har nå lagt opp til bussbytte på Støren på tre av fem avganger på hverdager og alle rutene på lørdager og søndager mellom Røros og Trondheim.

AtB sin standing i distriktet synker dermed enda et hakk etter flere år med kritikk, og det er betimelig å stille spørsmålet om AtB egentlig ønsker passasjerer fra distriktet?

Bjørn Salvesen (uavhengig)

Trøndelag fylkesting

Doktortjønna – et sted for læring og opplevelser – og tro og tvil!

av

Leserinnlegg av Guri Heggem og Heidi Greni

Doktortjønna har en lang historie og er sentralt plassert både i Røroshistorien og i Røros sentrum. Etter flere år på pinebenken med mange politikerbesøk og med underskuddsgarantier fra kommunen ventes det fortsatt på penger fra regjeringa. Senterpartiet har også tro på prosjektet, men vi vil gjøre noe med situasjonen i tillegg til å tro. 

Doktortjønna eies av Stiftelsen Rørosmuseet og ligger like nord for Røros sentrum. Med sin beliggenhet er Doktortjønna et attraktivt sted å besøke på sommers tid for barnefamilier, i tillegg er det svært godt egnet for andre som vil oppleve og lære mer om natur, kulturlandskap og naturmangfold. Røros kommune hadde fram til 2018 status som nasjonalparksenter for Femundsmarka Nasjonalpark. Dette senteret med sine formidlingsfunksjoner var lokalisert på Doktortjønna.

Etter at Røros mistet denne statusen i 2018 forsvant det også et årlig driftstilskudd fra Miljødirektoratet. Det har etter dette vært jobbet hardt og målrettet fra Rørosmuseet sin side i tett samarbeid med Røros kommune om å få på plass en varig finansiering fra Kulturdepartementet slik at det kan sikres fortsatt drift ved anlegget i Røros sentrum. Søknaden er sendt og planen er å etablere et formidlingssenter med hovedfokus på natur og naturmangfold i kombinasjon med verdensarv og bærekraft. 

Røros kommune har nå for andre år på råd vedtatt en underskuddsgaranti slik at det er mulig for Rørosmuseet å ha et tilbud åpent for sommersesongen. Uten denne garantien er Rørosmuseet nødt til å avvikle drifta ved stedet. Dette er ingen holdbar situasjon. Må Doktortjønna stenge er det mye verre å bygge opp et nytt tilbud og få i gang drifta etter et avbrudd. Røros kommune har forkjøpsrett til eiendommen dersom Stiftelsen Rørosmuseet må avvikle drifta. Stiftelsen kan ikke eie noe som ikke brukes til museal virksomhet og må derfor legge det ut for salg. 

Det var mange som krysset fingrene for at Doktortjønna stod på statsbudsjettet for 2020 da det ble lagt fram. Året etterpå kunne vi lese i avisa at representanter fra regjeringspartiene besøkte Røros og nærmest garanterte at dette måtte kunne la seg realisere. Det samme skjedde i fjor høst. Doktortjønna var ikke nevnt i regjeringas statsbudsjett. Jon Gunnes var en av flere representanter fra regjeringspartiene på besøksturne og uttalte at han ikke hadde kommet hvis han ikke hadde hatt troa på prosjektet. 

Senterpartiet har også troa på prosjektet. Vi har så god tro på dette at vi satte av 1,8 mill til årlig driftstilskudd til Doktortjønna i vårt alternative statsbudsjett for 2019. Denne summen står fortsatt ved lag, og det vil fortsette å gjelde dersom vi kommer i regjeringsposisjon. Og til deg Jon Gunnes; Vi foreslår at ordner opp i dette mens du har trua og muligheten! 

Guri Heggem Fylkestingsrepresentant Senterpartiet

Heidi Greni Stortingsrepresentant Senterpartiet

Ordførerne i Trøndelag Sør støtter Bondeopprøret

av

Leserinnlegg fra ordførerne i Trøndelag Sør

Vi vil med dette vise at grasrotinitiativet til #bondeopprør21 har støtte fra Trøndelag Sør.

Gjennom det siste året har vi virkelig fått bevis på hva Norsk landbruk betyr for Norge. Tross pandemi har landbruket stått fjellstøtt og sikret mat på bordet for oss samtidig som å holde verdiskapning og sysselsettingen oppe i distriktene og landet.

Vi er meget bekymret over at mange gårdsbruk blir lagt ned og at mange arbeidsplasser forsvinner. Dette har stor påvirkning på distriktene da landbruket står for mye av verdiskapningen.  Små og mellomstore bruk er viktige for å opprettholde lokalt næringsliv, lokal beredskap og ikke minst en bærekraftig matproduksjon basert på lokale ressurser. Distriktslandbruket forhindrer gjengroing og ivaretar kulturlandskap og den lokale historien. Det bidrar til å opprettholde bosetting i distriktene. Dette gir barnetall på våre skoler, barnehager og i idrettslagene. Å opprettholde innbyggertall og forhindre fraflytting er viktig for kommunenes behov for tilgang til kompetanse i offentlige tjenester som skoler og helsetjenester.   

Fortsetter utviklingen hvor de små og mellomstore bruka legges ned, vil landet vårt bli fattig på opplevelser. Vi tenker da spesielt på kortreiste råvarer og et kulturlandskap som forvitrer. 

Landbruk er så mye mere enn at forbrukeren kan få juleribba på billigsalg.

I både distrikts- og fjellandbruket er det vanskelig å tenke store driftseffektive bruk. I disse områdene er det viktig å utnytte de fantastiske ressursene naturen gir oss. Med den politikken som føres nå blir det for mange, da spesielt små og mellomstore bruk håpløst å reinvestere og samtidig å ha ei lønn å leve av.

Norge har tatt mål av seg å lede an i en bærekraftig utvikling. Vi skal kunne produsere mat, forvalte kulturlandskapet og foredle skogressursene våre, må vilkårene endres slik at små/mellomstore bruk blir ivaretatt. 

Sterkt behov for barn- og ungdomsarbeiderfaget!

av

Leserinnlegg fra VG2 Barn- og ungdomsarbeider på NØVGS:

Tilbudet VG2 Barn- og ungdomsarbeider ved Nord-Østerdal VGS er foreslått lagt ned. Dette synes vi som nå går denne linjen at er ekstremt trist og skuffende. Vi skulle gjerne sett at denne linjen opprettholdes, med tanke på hvor viktig denne utdanningen er. Et tilbud som dette er viktig for fremtiden til Nord Østerdal, fordi at utdanningsmuligheter i distriktene også vil sikre fremtidige arbeidsplasser i distriktene. 

Vi synes det er synd at utdanningsmulighetene i distriktene blir fjernet med tanke på viktigheten av å kunne til å utdanne seg i nærområdet. Barn- og ungdomsarbeider på NØVGS er den eneste muligheten til å ta denne utdanningen i Nord-Østerdal hvis vi ser bort fra Røros. Her kan vi se et eksempel på at de som bor i Folldal nå har 119 kilometer reisevei til Røros, noe som tilsvarer ca. 3 timer med kollektivtransport. Velger de å dra til Elverum vil dette være en distanse på 202 kilometer, og også her ca. 3 timer reisevei. Det sier seg selv at disse elevene er nødt til å flytte på hybel for å gå på den linjen de ønsker. Det å flytte hjemmefra og å flytte så langt, ser mange ungdommer på som vanskelig i en så ung alder. 

Flere av elevene på VG1 Helse- og oppvekstfag vil nå bli fratatt muligheten til å gå det de aller helst ønsker til neste år, VG2 Barn- og ungdomsarbeider. Vi har snakket med elevene på VG1 Helse- og oppvekstfag som har søkt VG2 Barn- og ungdomsarbeiderfag til neste år. De synes alle at det er ekstremt trist at denne linjen nå blir tatt vekk. De kan ikke se for seg å gå en annen linje, og flere av dem vil heller ikke flytte hjemmefra enda. Mulighetene de har nå, er å gå noe de ikke vil, eller å flytte hjemmefra. Ingen av disse mulighetene er optimale for disse elevene, og flere av dem angrer nå på at de valgte Helse- og oppvekstfag til å begynne med, med tanke på hva som skjer. 

Hvis VG2 Barn- og ungdomsarbeider består, blir elevene værende her, og flere av dem vil da ta fagbrevet i en bedrift i Nord-Østerdal. En ungdom med fagbrev vil være svært attraktiv på arbeidsmarkedet, og vil ha stor sannsynlighet for å få seg jobb. Dette fører til at de blir værende i regionen, ettersom de ser at muligheten til å etablere seg her er der. 

Arbeidsplassene, slik som barnehagene, ønsker 50/50 med pedagoger og fagarbeidere. Det vil derfor være viktig å ha dette utdanningstilbudet i regionen, slik at dette behovet blir dekket. Uten dette utdanningstilbudet i Nord Østerdal, vil arbeidsplassene i regionen stå i fare for å bli underbemannet. 

Et argument for å legge ned Barn- og ungdomsarbeider er at det ikke er nok lærlingplasser til de som går linjen. Dette argumentet kommer fra en administrasjon som sitter lengre sør i fylket og uttaler seg om dette uten å ha sjekket om dette faktisk stemmer her Nord Østerdalen. Sannheten er at dette ikke stemmer, her er det mange lærlingplasser, og alle som i år har ønsket seg lærlingplass, har fått det der de ønsket. Vi har vært i kontakt med Fagopplæringen i Fjellregionen angående tilbudene i forhold til lærlingeplass i regionen. Det de sier er at det hvert år utlyses mellom 10 og 12 lærlingplasser i Nord Østerdal. Når vi ser dette tallet reagerer vi på argumentasjonen som administrasjonen kommer med om at det er vanskelig å få lærlingeplass. 

Det er også argumentert med at elevene som har søkt VG2 Barn- og ungdomsarbeider likeså godt kunne gått VG2 Helsefagarbeider ettersom de fleste har satt dette som 2. valg. Elevene sier selv at de ikke har et ønske om å gå helsefagarbeider. Vi som elever blir oppfordret på det sterkeste til å sette noe på 2. valg, slik at vi har en sikkerhet. Mange ender da med å sette opp Helsefag her på NØVGS fordi de ikke vil flytte hjemmefra. Opp igjennom har det vært en stor garanti for å komme inn på VG2 Barn- og ungdomsarbeider her på NØVGS, og flere av de som nå går VG1 Helse- og oppvekstfag ser derfor på det som en garanti for å komme inn på sitt 1. ønske. 

Vi oppfordrer dere på det sterkeste til å se på alle fordelene som kommer ved at vi har denne linjen her på NØVGS. Vi håper dere ser på konsekvensene en nedleggelse vil kunne få, for både Nord Østerdal og elevene. 

Til kamp mot det kommunale løsarbeidersystemet!

av

Leserinnlegg av Hege Bae Nyholt, Johnny Johansen og Rainer Svartrapmo

Det må bli et viktig krav overfor en rødgrønn regjeringsallianse å arbeide for å bli kvitt det kommunale løsarbeidersystemet.

Norske kommuners rykte som en av verstingene når det kommer til deltidsansettelser er etterhvert godt kjent. Trøndelagskommunene utgjør i denne sammenheng intet unntak; i Røros kommune var i følge KS per 1.12.2019 andelen deltidsansatte blant turnusansatte innafor helse, pleie og omsorg på hele 78,2%!

En forskergruppe ved Senter for omsorgsforskning leverte nylig en rapport som viser at små stillinger og mange deltidsansatte gjør at mange må ha flere arbeidsplasser, og utgjør dermed en smitterisiko for både ansatte og beboere ved sykehjem. Fagforbundet etterlyser tiltak fra regjeringa, og peker på stram kommuneøkonomi som et hinder for å oppnå reell heltidskultur.

Andelen kvinner i helse- og sosialsektoren er i følge SSB på over 80%. Vi kan derfor si at deltidsproblematikken i kommunene også utgjør et likestillingsproblem. Det finnes ingen åpenbar og enkel løsning på denne stadige utfordringa, og den må løses i fellesskap av  kommunene som arbeidsgivere, arbeidstakerorganisasjonene og den politiske ledelsen som sådan.

Om deltidsarbeid i seg selv er problematisk, blir det ikke bedre av måten vaktplaner utarbeides, og hvordan ledige vakter dekkes opp. Røros kommune har, i likhet med mange andre kommuner, innført datasystemer der ansatte kan «shoppe» vakter. Det fungerer slik at ledige vakter legges ut i systemet, og at ansatte kan melde interesse.

Selv om Røros kommune ga ut en arbeidsgiverstrategi-melding i 2017 hvor det fremgår at kommunen skal prioritere heltidsstillinger i framtida, så er det ennå i stor grad deltidsstillinger som utlyses i helsesektoren i kommunen. Det at kommunen ansetter i lave stillingsprosenter gjør den ansatte helt avhengig av å få ekstravakter for å få en levelig økonomi. Siden det er leder som har siste ord i tildeling av ledige vakter, er det stor fare for at ansatte som stiller kritiske spørsmål eller er syke ikke får vakter.

Dette er løsarbeid satt i system; lydige ansatte må stå med lua i hånda og ikke stille kritiske spørsmål. Løsarbeid svekker ytringsfriheten og styrker arbeidsgivers makt over den ansatte. Dette kan verken fagforeninger eller politiske partier som hevder de står på arbeidernes side akseptere.

Løsarbeid svekker fagforeningene, svekker den ansattes forhold til arbeidsplassen, og dermed også fagligheten. Det svekker den ansattes lønn og andre opparbeidede rettigheter nedfelt i tariffavtalen, blant annet når det gjelder rettigheter i forbindelse med sykefravær og pensjon. Det skaper også lite forutsigbarhet for den enkelte arbeidstaker, som vil ha problemer med å få lån til kjøp av bolig, og de vil også ha en usikker framtid økonomisk. Det må derfor bli et viktig krav overfor en rødgrønn allianse å arbeide for å bli kvitt det kommunale løsarbeidersystemet.

Hege Bae Nyholt, førstekandidat for Rødt i Sør-Trøndelag

Johnny Johansen, Rødt Røros

Rainer Svartrapmo, distriktsleder Rødt Trøndelag

Hvorfor fjerne noe som virker, FrP?

av

Leserinnlegg fra Trygg Trafikk:

Norge har verken de beste veiene eller den nyeste bilparken i Europa. Hvorfor er Norge best på trafikksikkerhet da, Bård Hoksrud?

Norge er for femte år på rad det landet i Europa med færrest omkomne i trafikken målt i forhold til folketall. Ifølge FrP – som nå vil fjerne prikkbelastningen – handler det om bedre bilpark og bedre veier, men stemmer det egentlig?

FrP vil fjerne prikkbelastningen ved brudd på trafikkreglene fordi de mener det er dobbelt straff å både få bøter og prikker. Straffen er for streng, for alle kan gjøre feil, sier Bård Hoksrud på Dagsnytt 18 den 6. april, som også argumenterer med at flere bryter fartsgrensene nå enn tidligere.

Men stemmer dette? Over tid har antallet som bryter fartsgrensene gått ned. Andelen bilførere som overholder fartsgrensen var 62,1 % i 2019. I 2006 var den 45,6 %. At stadig færre omkommer i trafikkulykker viser også at flere følger trafikkreglene.

En rapport fra Transportøkonomisk institutt (TØI) fra 2017 viser at prikkordningen fungerer slik den er tenkt, nemlig påvirke bilførere til å holde fartsgrensene stadig oftere, legge vekk mobilen når de kjører og sikre barna sine ordentlig. Reglene er der for en grunn. Når straffen og risikoen for å bli tatt er der, har vi en tendens til å oppføre oss bedre og mer kontrollert enn om det er «fritt fram».

En nyere rapport fra 2020 viser at skaderisikoen for ungdommer har gått ned 40 prosent på 5 år – og at prikkbelastningen er en viktig årsak. Prikkbelastningssystemet som er spesielt strengt for unge førere, har dokumentert effekt, sier TØI.

Et annet viktig argument for å beholde prikksystemet, er at det luker ut potensielt farlige sjåfører, de som gjentar lovbrudd over tid, fra veien. Bøter gjør ikke det på samme måte.

Argumentasjonen fra FrP er at fordi vi har bedre veier enn tidligere og bedre biler, så vil det uansett bli færre ulykker. Men det stemmer heller ikke. Norges bilpark er i gjennomsnitt 10,8 år og det er over 2 år eldre enn for eksempel Storbritannia som har 29 omkomne per million innbyggere. Til sammenligning har Norge 17,2 omkomne per million. Du skal ikke reise langt for å se at både Sverige, Danmark og Tyskland har bedre veier enn vi har. Vi er enige med FrP om at veiene må bli bedre, men hvorfor endre på andre tiltak som faktisk forebygger ulykker? Det er kombinasjonen av tiltak som gir effekt.

Så det store spørsmålet til Hoksrud og co blir: Når vi verken er best på nye biler eller høy veistandard, hvorfor er vi da best på trafikksikkerhet? Jo, svaret er tiltak som påvirker folks holdninger og handlinger. Folks adferd i trafikken. Og det som påvirker folks adferd, er opplæring i skoler og barnehager, det er fakta og kunnskap, det er kontroller og ikke minst, det er regler som det får konsekvenser å bryte.

Eksempler på tiltak som har vært viktige for at stadig færre omkommer i trafikken i Norge er at vi har verdens beste trafikkpoliti – som FrP vil legge ned. Vi ser gode, dokumenterte effekter ved bruk av streknings-ATK (gjennomsnitts-fartsmålere) – som FrP ikke synes vi skal bruke. Vi har relativt lave fartsgrenser – som FrP vil heve. Vi har prikksystem som gjør at færre unge omkommer i trafikken – igjen er FrP på banen for å fjerne noe som virker.

Bedre veier er viktig, det samme er nyere kjøretøy. Men trafikantene har fortsatt det viktigste ansvaret. Min frihet til å kjøre fortere enn hva som er trafikksikkert for meg selv og andre, kan bli andres ufrihet så fort ulykken rammer. Hvilken frihet er det?

Vindkraft, reindrift og den politiske stillheten

av

Leserinnlegg fra Runar Myrnes Balto, leder av Norske Samers Riksforbund (NSR) og 1. kandidat for NSR til sametingsvalget i Gaisi valgkrets:

I vårt innlegg om et skjebnevalg for vindkraft torsdag 8. april, beskriver jeg og Maja Kristine Jåma de katastrofale konsekvensene vindkraftutbygging har for reindrift og samisk kultur. Vindkraftsaken er for viktig til å skulle bli glemt i valgkampen. 

Derfor oppfordrer vi alle partier som stiller til valg ved stortingsvalget til å arbeide for nødvendige lovendringer, og så inviterer vi alle partier som stiller til valg ved sametingsvalget til å vise at de er med i kampen for våre dyrebare områder.

Arbeiderpartiets gruppeleder på Sametinget, Ronny Wilhelmsen, mistolker dette som et angrep på sine holdninger knyttet til vindkraft. “Sukk, det er tydelig at det er valgår” starter han sitt svarinnlegg med, der han går til angrep på NSR og ber oss om stille i kommunevalget – i stedet for å ta invitasjonen. Ja, det er valgår enten Wilhelmsen vil det eller ei, og vindkraftsaken forsvinner ikke. 

Det Wilhelmsen velger å unngå, er å si noe som kan tolkes som kritikk av sine partifeller ute i kommunestyrene som tilrettelegger for de katastrofale ødeleggelsene. I stedet velger han å gå til forsvar av Arbeiderpartiet som sådan, og lanserer en unnskyldende forklaring om at kommunene blant annet må balansere dårlig kommuneøkonomi. 

Jeg forstår at man har lojalitet til moderpartiet. Men man opererer med en stor elefant i rommet hvis man unngår å forholde seg til at de man er alliert med ofte er blant de som ivrer mest for ødeleggende vindkraft. Når Stortinget har valgt å overføre makt i vindkraftsaker nettopp til kommunestyrene, så er det ekstra viktig at vi snakker om valgene som gjøres der. 

Som jeg og Maja Kristine Jåma beskrev i vårt innlegg, så er det dessverre altfor ofte en vilje til å konkludere med at kommuneøkonomi er viktigere enn reindriftas eksistensgrunnlag. Når Maja uttaler seg om vindkraftsaker for NSR, så gjør hun det med førstehånds kunnskap om vindkraftas ødeleggelser. Hun kjenner dem selv på kroppen. Hun har måttet se på at flertallsviljen i sitt område på Fosen har ført til at vinterbeitet deres er ødelagt. 

Det Maja kan fortelle om hvordan deres reinbeitedistrikt har blitt møtt på i denne saken, er så sjokkerende at man får vondt i magen. Det samme ubehaget følte jeg da jeg fredag besøkte NSRs ungdomskandidat på Kvaløya i Tromsø – den 20-årige reindriftsutøveren Sara Katrine Aleksandersen. På yttersia av Kvaløya har det reist seg et enormt vindkraftverk, hvor reinen absolutt ikke ønsker å beite. Ødeleggelsene og opplevelsene er hjerteskjærende.

Lørdag 10. april var det markeringer i Mosjøen mot Øyfjellet vindkraftverk, der utbygger fikk lov å starte industrialiseringen av fjellet før alle godkjenninger var gitt, og før det forelå noen avtale med Jillen-Njaarke reinbeitedistrikt. Også i Vefsn har flertallet i kommunestyret stått på sitt – og det ser ikke ut til å ha hjulpet at ordførerkjedet har blitt sendt videre fra Arbeiderpartiet til Senterpartiet.

Det er seriøst alvorlige ødeleggelser vi har med å gjøre – for natur, kultur og folk! Vi trenger lovpålagt beskyttelse mot vindkraft i samiske områder, og ikke en pulverisering av ansvaret som gjør de samiske interessene avhengig av å være heldig med flertallet i kommunestyret for å få beskyttelse. 

Inntil videre måles vi samepolitikere på jobben vi gjør for å støtte de av våre som står i kampen. Kanskje Ronny Wilhelmsen kan opplyse oss om sitt arbeid opp mot egne gode AP-partikamerater med tanke på Fosen og Øyfjellet? Eller kanskje Høyres sametingsgruppe kan bryte vindkraft-stillheten sin? Hvorfor er det så stille?

Det er med et hjertesukk at jeg så gjerne skulle ønske at AP, Høyre og andre partier på Sametinget tar invitten vår og blir med og legger press på Stortingspartiene i denne saken. Det er nemlig på det nasjonale planet at stillheten virkelig råder når det gjelder reindriftas møte med vindkraft. Hvor er egentlig de nasjonale politikerne våre i denne saken?