Leserinnlegg

I dette leserinnlegget fra, Falkberget-entusiast, Eirin Folde, setter hun spørsmålstegn ved at det innstilles å ikke kjøpe Johan Falkbergets barndomshjem og skriver at dette er trist å være vitne til.

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Falkbergets barndomshjem skal selges. Det har vært i privat eie. Kommunen går nå for andre gang inn for å ikke benytte seg av forkjøpsretten. Dette behandles i kommunestyremøtet 16.juni. Prisen er på litt over 3 millioner. Det vurderes sågar å få tatt ut og fraktet Falkbergets arbeidsrom til det nye biblioteket på Røros.

Jeg undrer meg, og synes dette er trist å være vitne til.

Her burde Røros kommune, gjerne sammen med Holtålen kommune legge en strategi sammen hurtig. Falkbergets diktning berører hele circumferensen og har nasjonal og internasjonal betydning. Johan Falkberget hadde statens forfatterlønn, statens æreslønn og var nominert til Nobelprisen i litteratur. Det er i hele nasjonens interesse at Falkbergets barndomshjem med hans arbeidsrom ikke eies av private.

Hvor er fylket og staten? Hvilke initiativ er tatt fra kommunens side? Det er Nordland fylkeskommune som eier Hamsunsentret. Bjærkebek (Undsets hjem) eies av Staten ved Kulturdepartementet, og driftsansvaret ble overført til Maihaugen, fra 2011 Lillehammer museum. Aukrustsenteret er eid av Alvdal Kommune og Aukruststiftelsen i fellesskap. På Alstahaug har vi Petter Dass museet, og utviklingen og utbyggingen ble gjennomført i regi av Alstahaug kommune. Driftsmessig er Petter Dass-museet en avdeling av Helgeland Museum.

Det er naturlig at Røros kommune, eller kommunene (Røros og Holtålen) sammen vurderer å kjøpe Falkberget.

Det burde også vært laget en strategi for å få fylke og stat på banen i forhold til å bygge et senter knyttet til Falkbergets diktning. Et rom på et bibliotek på Røros er alt for lite på mange vis – og å flytte arbeidsværelset hans til biblioteket har sikkert i utgangspunktet hatt en god tanke bak seg, men oppfattes heller som en kulturrasering, og er museumsfaglig ikke å anbefale. Det er uverdig å behandle arven etter Falkberget slik.

Kommunen har selv noen ideer om at det kunne vært en kunstnerbolig på Falkberget, og dette er fint nok. Men hvor er samarbeidet, ideene og kreativiteten ut over dette? Falkbergets diktning og budskap har rekkevidde langt utenfor landets grenser. Jeg vet det finnes positive og sterke krefter i lokalsamfunnene i distriktet som kunne tenke seg å skape noe verdig, spennende og langsiktig knyttet til arven etter Falkberget, og gjerne sammen med kommunen. For å forstå fremtiden, må vi kjenne fortiden. Her kan man sette sammen et panel av dyktige og engasjerte folk på tvers av lokalsamfunn, fagfolk, stat og fylke.

Jeg forstår det slik at nåværende eier har pusset opp og satt i stand en del av huset. Vedkommende kjøpte det for 2,3 millioner kroner (kommunen fikk et tilbud på ca.1.9) – og taksten i dag er 1 million over dette igjen. Prisen øker dess mer kommunen venter.

Som Falkberget skrev sjøl: «Det er etter de gode ord det vokser og gror, ikke etter småskårenhet og pirkeri. Det har ennå ikke flyttet verden et lusefjed fremover.»

Falkberget har både direkte og indirekte stor ære for å ha satt vår historie og kultur på kartet.

Falkberget må være i det offentliges eie.

Det var manko på en felles situasjonsforståelse for å ikke å snakke om at ideologi og dogmer satte en stopper for en fornuftig diskusjon for å finne gode og innovative løsninger, skriver Rob Veldhuis i dette leserinnlegget når han beskriver opplevelsen ved drøftningsmøtet mellom AP og Høyre.

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi trenger flere innbyggere i Røros Kommune for å kunne opprettholde og ikke minst utvikle tjenestetilbudet i framtiden. Innbyggertallet er grunnlaget for rammetilskuddet til kommunekassen. I årets reviderte nasjonalbudsjett har Regjeringen bestående av Arbeiderpartiet og SP kuttet rammetilskuddet til kommune Norge. Det er stikk i strid med det som begge partiene har ytret før valget. For Røros Kommune sitt vedkommende vil Regjeringens kutt i rammetilskudd for 2022 utgjøre 7,67 mill. i følge 1. tertial rapport.

Mange (kommunale-)virksomheter skriker etter folk. Det foregår en knallhard kamp om arbeidskraft i hele landet, og både kommuner og bedrifter i distriktene sliter ekstra med å tiltrekke seg riktig kompetanse. Kommunens attraktivitet som tilflytterkommune vil være avgjørende for at Rørossamfunnet skal komme ut som vinner i denne kampen. Så er spørsmålet; hvordan blir Rørossamfunnet attraktivt?

Det vi vet er at Rørossamfunnet ikke er attraktivt nok. Innbyggertallet virker stabilt, men er synkende over tid. Dagens strategi for å tiltrekke tilflyttere fungerer ikke. Større og mer fundamentale endringer må til for å snu trenden. En fin start vil være at samfunnet kvitter seg med noen dogmer. Da kan det være nødvendig at noen politikere i Røros Kommune bør inngå kompromisser med sin egen ideologi for å gi nytenkning en reell sjanse. Så opphev boplikt, tillatt fritidseiendommer i sentrumsrandsoner, stimuler privat-offentlig samarbeid i helse- og oppvekstsektor, og ikke minst ta mulighetsrommet!

Etter at ‘Gjøsvikmoen’ saken ble utsatt i kommunestyret ble de partiene som stemte for utsettelsesforslaget invitert av selskapet til en uformell drøfting om saken for å undersøke om det var mulig å oppnå en politisk løsning. Arbeiderpartiet og Høyre stilte i møtet. Slike møter vil kun føre til en løsning når alle deltagere har en felles situasjonsforståelse og viljen til å ta mulighetsrommet er til stede. Jeg oppfattet i hvert fall at det var manko på en felles situasjonsforståelse for å ikke å snakk om at ideologi og dogmer satt en stopper for en fornuftig diskusjon for å finne gode og innovative løsninger. Resultatet er tapte muligheter for å gi nytenkning og utvikling av Rørossamfunnet en sjanse.

Jeg forstår godt at selskapets ledelse blir frustrerte, og jeg blir ikke overrasket om Røros Kommune på generalforsamlingen blir konfrontert med et styre som trekker seg. Som styremedlem kan en ikke jobbe for selskapets beste når selskapets største eier går i mot styrets anbefalinger for å utvikle selskapet. Samtidig ønsker ikke Røros Kommune som største eier å delta i en emisjon for å tilføre selskapet nødvendig frisk kapital. Da står styret uten handlingsrom, risikoen for hvert enkelt styremedlem blir for stor. I tillegg blir de øvrige eiere dratt med i dragsuget. Ikke veldig tillitsvekkende, og ikke fristende heller for hytteeiere til å møte opp på et oppstartsmøte i ‘Hytteeier-prosjektet’ med kommunale representanter til stede for å samle kompetanse og kapital, spør du meg. Helthetlig tenking må til, Rørossamfunnet er moden for en ny Opplysningstid.

Leserinnlegg av Ida Østby

Vanligvis når jeg skriver et innlegg så er det for å snakke om noe som jeg mener burde skje, eller noe jeg mener man absolutt bør unngå. Dette innlegget er derfor sjelden vare, for det handler om noe som har blitt gjort. På sist kommunestyre så ble det nemlig gjort noen vedtak som jeg mener er så gode at det er på sin plass å opplyse om dem.

Først og fremst så gikk kommunen med et engangsoverskudd på ~2 millioner kroner. Dette overskuddet kan ikke brukes til å fylle ut stillinger, men det kan brukes til å gjøre innkjøp og investeringer som vil tjene Røros sin befolkning i lang tid fremover. Eksempelvis så ble det satt til side 400.000 kroner til materiell for skolene, 100.000 til nye leker og nytt utstyr til barnehagene, og 400.000 kroner til næringsfondet. Dette er viktige satsinger som kommer til å gjøre en forskjell i årene fremover.

Røros, som resten av Norge, og verden for øvrig, står ovenfor en rekke utfordringer som i stor grad har blitt forverret av krigen mellom Russland og Ukraina. Det er fort gjort å tenke at man må kutte, kutte og kutte. Legge ned, sentralisere og effektivisere. 

Og, kutting er tidvis på sin plass. Men intet land har noen gang blitt bygd av ostehøvler. Land bygges av glødende hjerter og ambisjon; land bygges med hamrer og penner. Så, det må være vårt mål å skape grunnlaget som fremtidige generasjoner kan bygge på. Det gjør vi ved å ikke møte utfordringer med panikk og nedleggelse, men med ambisjon og vilje. 

Eksempelvis, så går man inn for et nytt tilleggsbygg på brannstasjonen hvor politiet vil kunne ha politistasjon. Det er viktig, ikke bare for rørosinger, men også for kommunene rundt Røros. Hjelpen vil være nærmere når den trengs og i tilfelle vi virkelig skulle stå utfor ulykke, ved eksempelvis et terrorangrep eller en naturkatastrofe, så står blålysetatene nå under samme byg. Dette øker drastisk etatenes mulighet til å bistå i krisesituasjoner og det legger grunnlag for økt sikkerhet og beredskap i hele Rørosregionen.

Men alt dette er bare viktig om det finnes innbyggere som kan ta i bruk disse tilbudene. En politistasjon i en tom bergstad hjelper ingen og tomme barnehager kan selvfølgelig ikke ta i bruk nye leker. Nå er det for øvrig slik at veldig mange har lyst til å flytte til Røros, og det er flust med åpne arbeidsplasser; hva er det da som skaper den største barrieren? Jo, det er selvfølgelig boligprisene. 

Også her gikk man inn i kommunestyremøtet med ambisjon; man har gått inn for å revidere forskrifta for boplikt fra 2007. Hva det vil innebære vil selvfølgelig kun tiden vise, men er uansett et uomtvistelig faktum at det er for mange potensielle hjem som i dag blir brukt som feriehus på Røros. Konsekvensen er at vi som faktisk vil bo her blir utestengt av uproporsjonalt høye boligpriser; dette kommer i tillegg til at leietilbudet er svakt på Røros. 

Det er derfor avgjørende at man håndterer denne epidemien av tomme hus, og for meg virker boplikt å være det innlysende neste steget. For, hva er poenget med et hjem det ikke bor noen i? Å innføre boplikt på arv vil være viktig, men et undervurdert poeng som jeg også håper kommuneadministrasjonen vil se på er en form for boplikt eller bruksplikt for private selskaper. Det er tross alt ikke noe bedre at et tomt skallselskap legger beslag på et hus som derfor ikke kan brukes til noe nyttig. 

Kort oppsummert: Jeg håper den nye forskriften for boplikt vil ivareta ambisjonen om at Røros skal forbli en plass hvor folk faktisk bor, og derfor innfører boplikt på arv og bruksplikt for selskapseide hus. 

Jeg vokste selv opp på Røros og strekker meg så langt jeg kan for å kombinere det å studere med å bo på Røros. For, jeg trives her. Jeg tror mine barn vil trives her, og det er i bunn og grunn det mitt politiske engasjement springer fra: Jeg ønsker å være med på å skape et Røros som mine unger, og deres barn igjen, opplever like stor kjærlighet til som jeg selv gjør. 

Leserinnlegg av Christian Elgaaen.

Siden 1972 har verdens miljødag blitt markert 5. juni. Dagen ble etablert av FN
for å øke folks bevissthet omkring miljøspørsmål. Gjennom disse 50 årene har
verden klart å løse flere miljøproblemer, slik som sur nedbør og hull i ozonlaget.
På samme tid har andre store problemer oppstått og blitt forsterket. Tap av
biologisk mangfold, plast i naturen, overforbruk av ressurser, forurenset luft og
global oppvarming er noen eksempler.

Bare én klode
Årets tema på verdens miljødag er kampanjen «Bare én klode», som handler om
at jordkloden er vår eneste beboelige planet og derfor må vi ta vare på den. Den
siste rapporten fra FNs klimapanel er heller ikke denne gangen til å misforstå.
Verden har det travelt dersom vi skal unngå konsekvensene av klimaendringene.
I Røros kommune er vi i gang med å kutte klimagassutslipp. For første gang har
kommunen i år lagt fram et klimaregnskap, der vi ser utslipp i ulike sektorer.
Dette er et viktig verktøy når vi skal kutte enda mer utslipp i åra framover.
Omleggingen til en mer miljø- og naturvennlig politikk må skje raskt, og på en
slik måte at alle innbyggere er med på laget. Vi må redusere utslipp og ta vare
på naturen, samtidig som fellesskapsløsningene i samfunnet utvikles. Den røde
og grønne politikken hører sammen, og det trengs mye mer av den
kombinasjonen.

Christian Elgaaen
varaordfører (SV), Røros

Sametingsråd Runar Myrnes Balto (NSR) har skrevet en kronikk om samehets, der han har fokus på at Norge trenger en kulturendring blant alle i alle aldre. Samt at et nasjonalt problem kreve nasjonal innsats. 

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Av Runar Myrnes Balto (NSR), sametingsråd med ansvar for arbeid mot samehets

Samehets er et samfunnsproblem i Norge. Det har vi på ny fått illustrert da lille Magnus på 5 år ble hetset i 17-maitoget i Bodø. Hvis vi skal komme samehetsen til livs, må vi ta tak i de grunnleggende utfordringene. 

Norge trenger en kulturendring. Når to jenter blir grovt trakassert og hetset av en ung mann på gata i Tromsø, hvorfor blir han ikke stoppet av vennegjengen sin? Når en 5 år gammel gutt opplever tilrop og hets på selveste 17 mai i Bodø fordi han går med samisk flagg – hvorfor er det ingen som tar til motmæle? Vi trenger en kultur der samehets er helt uakseptabelt.

I sametingsrådet har vi i vår jobbet med en handlingsplan mot samehets, og hatt tett dialog med flere som jobber med fenomenet i det daglige. Når vi har spurt om hva drivkraften i problemet er, så er det et tydelig svar som går igjen: kunnskapsmangel. 

Jeg er helt overbevist om at det ikke er ondskap som ligger bak det meste av samehetsen. Problemet er at folk i Norge vet for lite både om samer, samehets, samisk historie, fornorskningspolitikken og hvilke konsekvenser den enda har i dag. Det trengs et enormt kunnskapsløft i befolkninga, for folk i alle aldre. 

Hvis man bor i et samisk område, burde man kjenne til den lokale samiske tilstedeværelsen og historien. Her må skoleverket kjenne sin besøkelsestid, og sørge for at denne kunnskapen systematisk bygges inn i undervisningen fra første skoletrinn. Det finnes også en lang rekke institusjoner, både lokalt og nasjonalt, som kan og bør spille en rolle. Blant annet gjelder det media. 

Med idrett som bidragsyter

Det samiske folket kan ikke på egen hånd løse samehetsproblemet. Derfor er vi avhengige av velvilje og deltakelse fra storsamfunnet og nasjonale aktører. Sametingsrådet ønsker å invitere med nasjonale organisasjoner og aktører i denne samfunnsdugnaden. For eksempel er idretten en bevegelse som kan være en viktig motor.

Tromsø Idrettslag (TIL) har satt et strålende eksempel ved å stå i spissen for prosjektet RomsaDál. De arbeider for å synliggjøre samisk språk og kultur på en positiv måte i Tromsø, og med det bidra til å normalisere det samiske i samfunnet. De drar med seg mange andre i byen, og samisk både synes og høres flere og flere steder.

Samehetsen er et nasjonalt problem. Riktignok merkes den mer i samiske områder, men resten av landet går dessverre ikke fri. Nylig fortalte Anna Ellinor Hansrud om samehetsen hun opplevde i Kristiansand på 17 mai, og i fjor var det grove hendelser på gata i Hamar. 

Et nasjonalt problem krever nasjonal innsats. Også Regjeringen må på banen. Sametingsrådet vil kreve at det lages en egen nasjonal handlingsplan mot samehets. En slik handlingsplan finnes mot diskriminering av og hat mot muslimer, og det bør utformes en lignende plan for samer. Regjeringen bør også bidra til et kunnskapsløft, og sette samfunnet i stand til å håndtere hetsen som forekommer.   

Norge har altså et samehetsproblem, og det bør vi ikke kunne være bekjent med i 2022. Med sametingets handlingsplan mot samehets inviteres og oppfordres det nå til nasjonal innsats.  Alle kan være med å spille en positiv rolle. Enkeltpersoner, organisasjoner og myndigheter på alle nivåer. Sammen kan vi skape nødvendig kulturendring.

Ser samehets som et stort samfunnsproblem

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Sametingsrådet anser samehets som et stort samfunnsproblem, og legger nå frem forslag til en egen handlingsplan mot samehets for Sametinget. Lanseringen skjer bare dager etter en episode i Tromsø, der en gjeng samiske jenter ble utsatt for samehets på gata.

– Samehetsen Elle Nystad og andre samer opplevde på gata i Tromsø for en uke siden viser med all tydelighet behovet for denne handlingsplanen. I sametingsrådet har vi, dessverre, sett oss nødt til å løfte dette arbeidet høyt på agendaen, sier Runar Myrnes Balto (NSR), sametingsråd med ansvar for arbeidet mot samehets i en pressemelding.

Handlingsplanen har 17 tiltak som Sametinget skal jobbe med frem mot 2025. Den inneholder tiltak som Sametinget selv skal gjennomføre, og tiltak som er avhengig av samarbeid og at nasjonale myndigheter tar sitt ansvar.

– Vi ønsker å opprette en egen støtteordning for prosjekter som arbeider med forebygging av samehets. Vi vil styrke Sametingets samarbeid med politiet, og samtidig oppfordre Statsadvokaten til å undersøke kvaliteten på politiets arbeid med samehets. I tillegg vil vi kreve at Regjeringen lager en egen handlingsplan mot samehets, sier Myrnes Balto videre.

Sametingsrådet har hentet inn erfaringer fra miljøer som arbeider med samehets, i tillegg til å ha hatt en åpen innspillsrunde.

– Det er spesielt to typer innspill som går igjen. Det ene er behovet for å løfte kunnskapen i majoritetsbefolkningen om samer og samisk historie, og det andre er behovet for hjelp og veiledning når man blir utsatt. Vi foreslår derfor at det opprettes en ombudsfunksjon under Likestillings- og diskrimineringsombudet som fokuserer bare på samehetsarbeid. I tillegg skal vi lage en veileder for hvordan man går frem for å anmelde samehets, sier Myrnes Balto.

Sametingets handlingsplan mot samehets behandles i Sametingets komitemøter fra 30. mai til 5. juni, og endelig av Sametingets plenum, som møtes i perioden 13.- 17. juni.

I dette leserinnlegget sier sametingsråd Maja Kristine Jåma (NSR) at negative karakteristikker mot samer på etnisk grunnlag er ikke greit.

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Negative karakteristikker mot samer på etnisk grunnlag er ikke greit. Heller ikke når de kommer fra en som er same selv. Derfor var det trist å lese Lars Monsens uttalelser om samer og styremedlem Eva Nordfjell etter at han fikk avslag på søknad om dispensasjon til organisert ferdsel av hundekjøring i Femundsmarka nasjonalpark, i en sak hvor styret hadde gjort den jobben de er satt til. 

Han går i sin klage hardt ut mot sørsamer på generelt grunnlag, og styremedlemmet Eva Nordfjell spesielt. Nasjonalparkenes styremedlemmer er der for en grunn, nemlig å forvalte verneområdene. Styrets medlemmer skal også slippe å oppleve slike uttalelser på bakgrunn av sin etnisitet.

Avslaget fra Nasjonalparkstyret for Femundsmarka og Gutulia er godt begrunnet. De trekker frem hensynet til rein der ferdsel vil være en vesentlig forstyrrelsesfaktor for rein, og hensynet til naturen der økt markedsføring vil føre til en nevneverdig belastning på verneverdiene. Det ble enstemmig vedtatt etter et forslag fra ett av styrets medlemmer, nemlig Eva Nordfjell som er en av to styremedlemmer foreslått av Sametinget.

Jeg berømmer Nordfjell og hele styret som tar sitt verv på alvor og forvalter området etter verneforskriftene. 

Sametingets medlemmer i verneområdestyrene er valgt for å ivareta samiske interesser på god og helhetlig måte. De har viktig kunnskap om lokale samiske forhold, tradisjonell samisk bruk og reindrift, og bidrar til å forvalte områdene etter folkeretten, Naturmangfoldloven og FNs konvensjon om biologisk mangfold.

I verneplanen for Femundsmarka står det også at «Området skal kunne nyttes til reindrift. Ivaretakelse av naturgrunnlaget innenfor nasjonalparken er viktig for samisk kultur og næringsutnyttelse». Området og landskapet er preget av flere hundre års sørsamisk reindrift og har bidratt til at området er verneverdig. Reindrift er en del av verneverdiene, samtidig som det er viktig å understreke at i dette området er reindrift bærebjelken for samisk kultur, språk og tradisjoner.

Sametingsrådet er bekymret over at eksisterende samisk bruk fortrenges fra sine tradisjonelle ressursområder, og at dette forsterkes av økt markedsføring og tilrettelegging for nye brukergrupper i nasjonalparker og verneområder. Økt ferdsel vil føre til økt belastning på naturen, og ny bruk vil påvirke den eksisterende bruken. Dette er problematisert i Sametingsrådet redegjørelse om arealvern i Sápmi (2021) som vi ønsker å følge opp i denne perioden.

I sørsamisk område må vi anstrenge oss for å kunne leve i lag og vise respekt for hverandre. Vi har spesielt behov for at folk legger godviljen til og prøver å sette seg inn i hvorfor det er nødvendig for dyrevelferden at det finnes noen begrensninger på bruken. En mann som Monsen, som er viden kjent for å være naturens, dyrenes og også reindriftas venn, kan spille en svært konstruktiv rolle som brobygger. Hvis han vil. 

– Vi har meget dårlig beredskap når det gjelder mat (dvs. nesten ikke i det hele tatt). Mat må vi ha og den skal være sunn, for mat-helse og klima henger sammen og er hovedgrunnlaget for vår folkehelse.

Dette er en uttalelse. Innlegget gir uttrykk for skribentenes holdninger.

UTTALELSE FRA MARKERING AV FORBRUKERDAGEN 2022

Mat-Helse-Miljø Alliansen hadde på sin 27. årlige markering av Forbrukerdagen hovedfokus på et bærekraftig norsk landbruk. Der produsentene får nok inntekt til å kunne leve av sin næringsvirksomhet og med priser som forbrukeren kan betale for sunn, norskprodusert mat.

Vi har meget dårlig beredskap når det gjelder mat (dvs. nesten ikke i det hele tatt). Mat må vi ha og den skal være sunn, for mat-helse og klima henger sammen og er hovedgrunnlaget for vår folkehelse.

Vi vil stoppe nedbyggingen av det norske landbruket. På markeringen var det deltakere av unge og gamle, produsenter og forbrukere som alle var enig om å sende ut et felles forslag for å få en ny landbrukspolitikk, med større satsing på arbeidskraft og areal.

Endre fokus på tilskudd fra større enheter og volum, til små og mellomstore enheter og produksjonsmåte. Vi var en forsamling på tvers av alle organisasjonsgrenser, alder og kjønn.

Til sammenligning bevilget Regjeringen nylig over natten 3 milliarder mer til forsvaret. Hvis ikke soldatene har mat, er den bevilgningen lite verdt. Derfor bør regjeringen nå kunne gjøre samme gode grep overfor de som produserer mat, og bevilge de pengene som trengs for å oppfylle landbruksnæringens krav.

Covid-19 og krigen i Ukraina viser at det er uforsvarlig at Norge har en sjølforsyning av mat som er under 40 %, basert på bruk av egne ressurser.

Følgende krav fremmes til jordbruksforhandlingen i 2022:

Bønder må få 200 000 per årsverk, dvs. halvparten av inntektsopptrappingen opp på nivå som andre grupper.

Det må bøndene få i tillegg til kostnadskompensasjonen.

Isak V. Busch, Ordfører i Røros
Tore Evavold, Røros Bonde- og Småbrukerlag
Arne Jørgen Melien, Rørosbygdenes Bondelag
Reidun Roland, Koordinator MHM Alliansen
Rune Kurås, Røros Sau og Geit
Rune Kurås, Røros Beitelag
Dag Øystein Jordet, NØØL
Vegard Vigdenes, Småbruker
Grim Jardar Aasgård, Tolga Bonde- og Småbrukarlag
Arnt Langen, Rørosmeieriet