Bak smeltehytta stod det før et vasshjul. Etter et ras restaureres murene i hjulgraven på tradisjonelt vis.
Håndverkerne Geir Idar Hjelvik og Gisle Huseby bygger opp murene på tradisjonell måte med litt hjelp av moderne teknologi. En av murene i hjulgraven hadde rast ut og for å forhindre at det skjer igjen, ønsker Hjelvik å gjøre alle murene i grava mer solide.
Slik så det ut i hjulgraven rett etter raset. Foto: Rørosmuseet.
– Det hadde jo rast ut her, så vi måtte mure opp igjen. Vi prøver å bygge opp muren på samme måte, men bygger den litt bredere for å gjøre den mer stabil. De andre murene som sto igjen etter raset behandler vi på samme måten, sier Hjelvik.
Tradisjonshåndverk
Det er ikke så lang tid igjen før Hjelvik og Huseby er ferdige med oppgaven. I løpet av en uke regner de med å ha alt klart. Rørosmuseet valgte å bruke akkurat de to til jobben fordi begge har jobbet mye med tradisjonelle mureteknikker tidligere.
Hjulgraven er i dag til venstre ved broen, tidligere stod det altså et hus over. Foto: Rørosmuseets arkiv.
– Jeg har murt mange tørrmurer før, bak kirka i fire sesonger, ute i Eidet og mye annet da. Det er jo en tradisjonsmur dette også. Å tørrmure, eller å mure tørt, betyr at vi murer uten bindemiddel, som for eksempel mørtel. Tørrmuring er en gammel teknikk hvor man lager konstruksjoner av naturstein. Det er mye brukt i steingjerder, grunnmurer og støttemurer. Både Bergstadens Ziir og Hyttstuggu ble konstruert med slike tradisjonelle murer, opplyser Hjelvik.
Det er nøysommelig presisjonsarbeide å mure opp en slik mur uten bindemiddel. Foto: Iver Waldahl Lillegjære
Til å utføre jobben så bruker de tradisjonelle verktøy, og av og til gravemaskin. Det viktigste for Hjelvik er likevel håndlaget.
– Slegge, brekkjern og meisel er de viktigste verktøyene man har. Men øyemålet er det som virkelig skiller en dyktig håndverker fra en mindre erfaren en, avslutter han.
I går kveld hadde Røros Handelsstand sitt tradisjonelle sommerarrangement Nattåpent. De fleste butikkene i gatene og på Domus kjøpesenter hadde åpent til kl. 24:00. Nattåpent er et populært arrangement for både lokalbefolkningen og turister. Denne fine julikvelden var det aktiviteter, livemusikk og liv i sentrum.
Hyttstuggu er bygd i 1808, og i sommer startet Rørosmuseet restaureringen av det som tidligere var administrasjonsbygget til Kobberverket på Røros.
Før er det gjort to restaureringsforsøk av Hyttstuggu, det første på 50 tallet, og det seneste mellom 2000 og 2002. Sophie Gjesdahl Noach bygningsantikvar hos Rørosmuseet, og den som leder oppussingen, forteller at de tidligere forsøkene ikke har klart å ta vare på huset.
– Det vi ser nå er at det som ble gjort den gangen ikke er godt nok. Hvis du har hatt et bilde av hyttstuggu fra et halvt år siden så ville du sett at den har stått med både riss i muren, og store avskallinger.
Under arbeidet med muren oppdaget de at gulvet i huset var totalt ødelagt av råte, og det endret fremdriftsplanen.
– Gulvet hadde vi egentlig tenkt som neste års prosjekt, men da vi demonterte et bord der det var mest kritisk, og så hvordan tilstanden var, måtte vi gjøre noe. Plankene under var bare som pulver, fullstendig råtnet opp. Noe av trematerialet kunne man klemme på og det kom ut vann. Rett og slett som en svamp. Ut fra anbefalingen til fagfolkene våre så ville det ikke være forsvarlig å mure opp igjen uten at man tørket ut gulvet, sier hun.
Kirkegulv
Olaf Piekarski leder for treverkstedet på Rørosmuseet forteller at fagfolkene har gjort samme restaureringen i kirka som de holder på med nå i Hyttstuggu.
– Det er mange likhetstrekk med kirkegulvet, begge har den samme oppbyggingen, åsene som gulvbordene er festet til, ligger helt ned i massen. Så lenge massen holder seg tørr går det helt fint, i det øyeblikket det blir fuktig, er det stor fare for råte. I perioden Hyttstuggu og kirka ble konstruert var denne måten en vanlig teknikk å legge gulv på. De ville stoppe trekken fra tørrmurene som var ganske luftige og la dermed massen helt oppunder gulvet.
Tømrer Eirik Iversen fra Oslo, tok sommerjobb ved museet for å lære seg merom bygningsvern. Her undersøker han sedimentlagene under det som var gulvet i Hyttstuggu. Foto: Iver Waldahl Lillegjære
I kirka ble det oppdaget ekte hussopp og det medførte mye ekstraarbeid og ekstra kostnader, noe de er redd for blir resultatet av prøvene fra Hyttstuggu også.
– Her er det også tatt noen sopprøver og de må sendes inn og det må avklares hva slags type sopp vi har funnet. Hvis resultatet blir det samme som i kirka så blir det en større jobb, fortsetter han.
Har det travelt
Fagfolkene på Rørosmuseet har vært i kontakt med riksantikvaren, fordi dette bleethasteoppdrag på grunn av det korte tidsvinduet hvor det er mulig å pusse opp.
– Murarbeidene utvendig skal være ferdig i løpet av sommeren, det er også fordi kalken må herdes før frosten setter inn. Det er blant annet derfor vi har det travelt, sesongen er jo svært kort på Røros så derfor måtte vi gjøre det på denne måten og få gulvet opp raskt, forteller Noach.
Sophie Gjesdahl Noach bygningsantikvar hos Rørosmuseet, viser hvordan fukten siger ned fra veien og inn mot muren. Foto: Iver Waldahl Lillegjære
De har nå tatt opp gulvet og alt er tegnet inn, nummerert, dokumentert i foto, og stablet langs veggen i et av rommene.
– Det underste laget som lå øverst skal på igjen, mens det andre er for råttent til å brukes. Nå skal dette få stå å tørke over sommeren og så vil vi se på oppbyggingen av gulvet som en vinterjobb, fortsetter hun.
Det som en gang var plankene på gulvet i Hyttstuggu. Nå ødelagt av råte. Foto: Iver Waldahl Lillegjære
I dialog med riksantikvaren prøver Sophie Gjesdahl Noach og fagfolkene hennes å finne en løsning på fuktproblemet.
– Man har jo sett den samme problematikken oppe i kirka, og der gravde de ut massen under gulvet for å sørge for lufting, men bygde opp forsåvidt med samme konstruksjon. Vi ser ikke bort ifra at det blir den samme løsningen her.
Hyttstuggu er et viktig bygg i og med at det er den gamle administrasjonsbygningen til bergverket og en av de første vedtaksfredningene på Røros. På spørsmål om hva hun ser for seg at bruken blir når huset er ferdig restaurert, har Noach et klart ønske.
– En tidligere direktør på Rørosmuseet ønsket å lage kafé i Hyttstuggu, men det blir nok vanskelig siden det ikke er innlagt vann. Derimot som utstillingsareal vil det nok egne seg bedre, det er utrolig vakre rom. Hyttstuggu er et utrolig spennende bygg så det vil være flott om det var åpent for allmennheten, avslutter hun.
Simen Bjørgen, direktør i Kulturminnefondet. Foto: Kulturminnefondet
Av Simen Bjørgen, direktør i Kulturminnefondet
Vi står overfor ett spennende kommune og fylkestingsvalg nå i høst. Vi skal velge politikerne som vil få ansvar for å ta vare på kulturarven i bygder og byer. Hittil har dette temaet fått liten oppmerksomhet i valgkampen.
La meg derfor gi noen grunner til at kulturarven bør være en viktig valgkampsak.
Vår felles hukommelse
I mer enn 10.000 år har det bodd folk i det området vi i dag kaller Norge. De har brukt naturen rundt seg, og satt sine fysiske spor i landskapet. De har bygget hus for å bo i, båter som fraktet varer, folk og fe, og samfunnshus for å samles til fest og møter. De har trasket langs de samme stiene og kjørt de samme kjerreveiene som folk i tidligere tider. Alt dette er en del av Norges felles hukommelse.
Bevaring av kulturminner gir oss kunnskap om tidligere tiders samfunn og levekår. Sporene etter bruk gir oss forståelse for og tolkning av fortida, og kan hjelpe oss å forme vår egen framtid. Ved å forvalte og forstå kulturarven, kan vi formidle til kommende generasjoner for at de også skal kjenne sin historie og være stolte av den. De som skal leve i framtida vil takke oss som lever i dag for hvert eneste kulturminne vi klarer å ta vare på. Ingen kan redde alle kulturminner, men alle politikere kan gjøre noe.
Kulturminnevern er godt miljøvern
Det er bedre for miljøet at vi setter i stand kulturminner som alt er bygd, enn at de rives for å bygge noe helt nytt. Bevaring og gjenbruk av opprinnelige bygningsdeler er høyt verdsatt ved restaurering av kulturminner. Det kommer ikke bare kulturminnet til gode, men også miljøet.
Miljøet spares ved at man unngår utslippene ved ny produksjon av materialer, mange av kulturminnene er bygget med kortreiste materialer, og man slipper transportbelastningen. I tillegg inneholder materialene lite eller ingen giftstoffer og krever heller ingen avfallshåndtering hvis de må skiftes ut.
SINTEF anslår at i 2050 er opp mot 80 prosent av bygningsmassen vi skal bruke, allerede bygget. Det betyr at store deler av disse bygningene allerede eksisterer, og Kulturminnefondet er en viktig aktør for å sikre en ressursbesparende bruk og ivaretakelse slik at miljøbelastningen blir minimal.
Vern gjennom bruk gir nye verdier
Et kulturminne får større verdi når folk bruker det, og når kulturminnet gir folk opplevelser. Mange av kulturminnene som er satt i stand med støtte fra Kulturminnefondet stod til forfall da jobben med restaurering startet, uten bruk. Flere av de tidligere forfalne kulturminnene har i dag en nytte i næringsvirksomhet som overnattingssted, restaurant eller kafé, museer og til utstillinger. Denne nytten er først og fremst til den private eieren, som har et bedre økonomisk grunnlag for å ta vare på kulturminnet inn i fremtiden, men det er også til nytte for besøkende, eller de som rett og slett liker å vite at våre kulturminner tas vare på.
Restaureringen av kulturminner gir også verdiskaping og næringsmessige virkninger lokalt. Det skaper aktivitet blant håndverkere med kunnskap om bevaring og restaurering av kulturminner, og det samme skjer hos leverandører av byggevarer. I tillegg fører restaureringen til økt aktivitet hos underleverandører som regnskapsførere, bensinstasjoner, butikker og vareleverandører. Gjennom «Vern gjennom bruk» skaper kulturminner store verdier inn i fremtiden.
Sluttord
Tenk deg om hjemstedet ditt ikke hadde noen synlige spor etter alle generasjoner som har levd sine liv der tidligere. Tenk deg en reise til en by, langs kysten eller til en fjord der alle minner etter våre forgjengere var borte. Tenk om alle spor etter mennesker var nye og laget i vår egen tid.
Kulturminnene forsvinner fortere enn vi aner dersom ingen ser verdien eller nytten i å ta vare på den arven vi har fått ansvaret for å forvalte.
Kulturminner er en ressurs som representerer kvaliteter av stor betydning for utviklingen av våre lokalsamfunn. Både som identitetsskaper og som grunnlag for sosial, økonomisk og kulturell verdiskaping. Dette håper jeg nyvalgte og gjenvalgte politiker tar tak når de nå skal sette seg sammen i kommunestyre og fylkestingsmøter etter valget.
Kulturminnefondet er Klima- og miljødepartementets viktigste virkemiddel for å ta vare på verneverdige kulturminner i privat eie. Vi står klare til å hjelpe til.
Kunstneren Ola O. Lysgaard bruker å si at han vokste opp i keramikkverkstedet til foreldrene nederst i Kjerkgata på Røros. Søndag åpner han sin aller første maleriutstilling. Det skjer i galleriet Kunst og kaos på Røros.
Folk flest er rare, og i maleriene til Ola Lysgaard er de enda rarere.
– Jeg lager historier for å skjønne hva jeg tenker. Jeg lager bilder for å skjønne hva jeg føler, sier Ola Lysgaard.
I denne utstillingen er mennesket som motiv i fokus, om ikke slik vi faktisk ser ut, så kanskje mer slik vi faktisk føler oss. Salgsutstillingen presenterer en fargerik samling karakterer det er vanskelig å bli klok på – men lett å bli glad i!
FOLK FLEST, maleri av Ola O. Lysgaard. Foto: Ola O. Lysgaard
Ola O. Lysgaard er en mangfoldig kunstner. I dag er han bosatt i Bergen, og har etter fullført bachelor ved fakultetet for Kunst på Universitetet i Bergen praksis som freelance tegner. Han arbeider med illustrasjon, animasjon, utsmykning, design, tegneserier, kunstbøker og annen fri kunst. Utstillingen hos Kunst og kaos er hans første utstilling med malerier.
Åpner søndag
Ola Lysgaards utstilling Folk flest åpner søndag 14. juli kl. 13.00. Galleriet Kunst og kaos på Røros inviterer til vernissasje og treff med kunstneren. Dette er den andre utstillingen til Kunst og kaos etter at de flyttet inn i helt nye lokaler i den gamle Finborudgården i Mørkstugata for en måned siden.
– Vi gleder oss stort til å vise fram Ola Lysgaards malerier, forteller galleristene Ellen Kristine Klemmetvold og Sigrid M. Jansen. – Mange på Røros kjenner nok Lysgaards strek som tegneserieskaper og illustratør. Vi er glade for å være det første galleriet i Norge som presenterer Ola Lysgaard også som maler.
Utstillingen som åpner 14. juli, blir stående gjennom hele sommeren og er en del av Kunst og kaos sommerutstilling.
Førstkommende fredag arrangerer Røros Handelsstand nattåpent. Nattåpent er et populært arrangement for både lokalbefolkningen og turister.
Dette er et tradisjonelt sommerarrangement på Røros, der de fleste butikkene i gatene og på Domus kjøpesenter har åpent til klokken 24:00.
– Det er veldig mange grunner til at folk skal ta seg en tur, men hovedattraksjonene er Kaffestuggugården der man sitter ute og koser seg i godt selskap og hører Bergstaden Old Stars som spiller på plattingen, sier leder for Røros Handelsstand Rikke L. Norvik.
Det blir også levende musikk flere steder i sentrum. Polkagrisan og Vømmølknektan spiller på Domus kjøpesenter. I tillegg blir det grilling og levende musikk i bakgården ved Peder Hiort mathus.
– I utgangspunktet så er det en dag for hele familien med aktiviteter fra man åpner om morgenen til man avslutter ved midnatt. Nattåpent og slike dager er veldig viktig for Handelsstanden på Røros, det viktig for omsetningen at man har gode dager innimellom, forteller hun.
Norvik har fulgt spent med på værmeldingen i det siste, og ble glad for det fine været som er meldt på fredag. – Det ser ut til å bli kjempebra, det var et bra sammentreff at været skiftet denne uka her, sier hun.
Omsetningsmessig er dette vanligvis årets beste dag for bedriftene. Med glade kunder og levende musikk blir det en ekstra trivelig kveld å jobbe på.
– Det er en artig dag for ansatte, det skjer ting og er liv i gata. Kundene blir glade for gode tilbud og da blir jo vi glade også, avslutter Norvik.
Neste handelsdag på Røros er kveldsåpent den 2. august.
Fra Babylon i Irak til Vatnajökull nasjonalpark på Island. Nå er 29 nye områder av umistelig verdi for menneskeheten skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste.
Verdensarvkomitéen forvalter kultur- og naturarv på Unescos verdensarvliste. Norge er valgt inn i komitéen for perioden 2018-2021. Klima- og miljødepartementet, Riksantikvaren og Miljødirektoratet representerer Norge.
Årets møte i verdensarvkomitéen har forgått i Baku i Aserbajdsjan. Møtet har resultert i 29 nye verdensarvområder. Riksantikvar Hanna Geiran er Norges delegasjonsleder til komitéen.
– Verdensarvlisten består av områder med betydning for alle. Når vi nå er tilstede på verdensarvmøtet ser vi hvor mye verdensarvstatusen betyr, både for den nasjonen og for de lokalsamfunnene som får en ny innskriving, sier riksantikvar Hanna Geiran.
Vatnajökull(Fláajökull) er en av mange naturområder som er skrevet inn på lista. Foto: Thorvardur Arnason
Natur- og kulturarv
Fire naturområder, 24 kultursteder og et område med både kultur- og naturarv er nå skrevet inn på lista. Blant naturarvområdene finner vi Vatnajökull nasjonalpark på Island, som er et geologisk fenomen med isbre over et aktivt vulkansk område. På sørligere breddegrader finner vi De franske sørterritorier. Området består av en rekke subantartiske vulkanske øyer i den sørlige delen av Det indiske hav. Her finner vi verdens største marine verneområde med den største konsentrasjonen av kongepingviner i verden.
Blant kulturområdene som er skrevet inn finner vi Risco Caido og de hellige fjellene på Gran Canaria. Dette området består av hellige fjell og hulebosetninger fra den tidligere urbefolkningen på Gran Canaria. Babylon i Irak er også skrevet inn i år. Babylon var en av de eldste og største bosetningene i Midtøsten, med dateringer tilbake til 3000 før Kristus. Men verdensarven inneholder også langt nyere kulturarv. I USA er åtte av arkitekten Frank Lloyd Wrights verk skrevet inn på lista, blant annet det berømte verket Falling Water og Solomon R. Guggenheim Museum i New York.
Faktaboks:
Kulturarv • Burkina Faso: Ancient ferrous metallurgy sites • Kina: Archaeological Ruins of Liangzhu City • Irak: Babylon • Myanmar: Bagan • Australia: Budj Bim Cultural Landscape • Russland: Churches of the Pskov School of Architecture • Bahrain: Dilmun Burial Mounds • Tsjekkia og Tyskland: Erzgebirge/Krušnohoří Mining Region • Tsjekkia: Landscape for Breeding and Training of Ceremonial Carriage Horses at Kladruby nad Labem • Tyskland: Water Management System of Augsburg • Aserbajdsjan: Historic Centre of Sheki with the Khan’s Palace • India: Jaipur City • Storbritannia: Jodrell Bank Observatory • Polen: Krzemionki Prehistoric Striped Flint Mining Region • Italia: Le Colline del Prosecco di Conegliano e Valdobbiadene • Laos: Megalithic Jar Sites in Xiengkhuang – Plain of Jars • Japan: Mozu-Furuichi Kofun Group: Mounded Tombs of Ancient Japan • Indonesia: Ombilin Coal Mining Heritage of Sawahlunto • Spania: Risco Caido and the Sacred Mountains of Gran Canaria Cultural Landscape • Portugal: Royal Building of Mafra – Palace, Basilica, Convent, Cerco Garden and Hunting Park (Tapada) • Portugal: Sanctuary of Bom Jesus do Monte in Braga • Sør-Korea: Seowon, Korean Neo-Confucian Academies • USA: The 20th-Century Architecture of Frank Lloyd Wright • Canada: Writing-on-Stone / Áísínai’pi
Naturarv • Frankrike: French Austral Lands and Seas • Iran: Hyrcanian Forests • Kina: Migratory Bird Sanctuaries along the Coast of Yellow Sea-Bohai Gulf of China (Phase I) • Island: Vatnajökull National Park – dynamic nature of fire and ice
Kultur- og naturarv • Brasil: Paraty and Ilha Grande – Culture and Biodiversity
I de gamle lokalene etter Brødrene Krogs Uldvarefabrik har Potteriet Røros verksted og butikkutsalg. Her lever den trønderske pottemakertradisjonen. Alle produktene til Potteriet Røros lages på huset.
Rørosserien
Potteriet Røros har flere serier i sitt sortiment. En av dem er Rørosserien som bygger på to gamle modeller som finnes på Rørosmuseet. Potteriet Røros lager en kopi som er stemplet med Rørosmuseet under; ei Rørosskål.
– Vi er ganske sikker på at dette er ei drikkeskål som gjerne hang over vannbøtta på kjøkkenet, før man hadde innlagt vann. Vi er nok i en periode etter 1870, for designet er veldig enkelt, sier daglig leder hos Potteriet Røros, Robin Schellenberg.
Rørosskålen er i kremfarget hvit i midten med en grønn bord rundt. Den grønne borden blir laget ved at det blandes inn kobberoksid i dekorleira. Trøndersk keramikktradisjon valgte veldig ofte å bruke grønt framfor f.eks. blått fordi det var enklere å få tilgang til. Nå bygger Potteriet opp Rørosserien med middagstallerkener, frokosttallerkener og flere kopper og kar. Den nyeste modellen, ei skillingsskål i dessertstørrelse, tar igjen opp litt av det gamle.
Skillingsboller
Skillingsboller, som kan finne hos bakern blir bakt og stekt i et helt stykke. Når bollene skal deles så skiller man dem. Fra dette kommer ordet skillingsbolle. Den samme ordstammen har man i skillingsskål som da står for overgangen fra felles matfat til endelig å få sin egen porsjonsskål. Skålen har en hank og den henges på veggen for å vise gjestene at her kan du få ordentlig traktering. Du slipper å spise av samme fatet som de som bor der.
– I ordet skillingsviser derimot kommer ordet av myntenheten skilling, men skillingsskål og skillingsbolle, der er det altså å dele og skille som ligger i bunnen, sier Robin.
Skillingsskåler er gjerne også et øre som er både godt å holde i når man skal få med seg siste rest fra suppen, men det er også dekorativt og ikke minst bumerket til pottemakeren. Det er ganske uvanlig i trøndersk keramikk at pottemakeren var opptatt av å signere. Trønderkeramikk i seg selv var gjengs stil, slik skulle det være, derfor var det ikke så viktig å sette signaturen sin under.
I Rørosserien har Potteriet Røros laget en skillingskopp. En kaffekopp som er litt uvanlig siden hanken er skrotet. Det er brukt et øre i stedet. Grønnfargen fremhever mønstringen i øret. Kobberet gjør at glasuren smelter litt før og grønnfargen forsterkes i fordypningene.
– Her kan man findrikke litt. Skillingskoppen er også gørrfin til å servere dip, saus eller godteri i, sier Robin.
Unikum-vegg
Foto: Tove Østby
I butikkutsalget er det en unikum-vegg. Et unikum betyr at de lager et mønster bare én gang. Tradisjonelt går det mye fra veggen om sommeren. Potteriet har også noen klassikere som bakeboller og strikkeboller.
24 år med Potteriet Røros
Potteriet Røros startet i 1993. Bedriften har alltid vært i Brødrene Krogs Uldvarefabrik. Potteriet Røros ligger nære sentrum, men det er ikke alle som finner dem. Man kan gå inn i bakgården til Vertshuset Røros og finne den store ullvarefabrikken bak der. Man kan også gå inn i fra Kjerkgata og gå samme veien som inn til Trevarefabrikken. Robin har satt opp skilt, og håper at mange tar turen innom i sommer, både Rørosinger og turister.
De som jobber hos Potteriet Røros er et team som består av: Nina Westum keramisk dekor, Christer Dirfeldt – hånddreiing, Sissel Wathne – keramisk produktdesign og branding, Berit Skogås – butikkmedarbeider og Robin Schellenberg – daglig leder – glasering og brenning.
– I keramikkverkstedet her er vi spesialisert på hvert vårt steg i prosessen. En er best på hånddreiing, en er best på dekor osv. sier Robin.
Robin har drevet Potteriet Røros i 13 år. Han er like mye i produksjon som i driften.
– Det er en veldig mangfoldig jobb, som jeg er glad i, sier Robin.
Han synes det er artig å møte folk. Han jobber mye og har ikke tid til å reise bort, så det blir å se verden gjennom gjestene som kommer innom.
Galleri Kårstuggu åpnet sin kunstutstilling med kunstnere tilknyttet Orvos i går. Oddvar Siksjø, medeier og driver fortalte om en vellykket åpning.
– I løpet av de første timene etter at det åpnet var det minst 50 mennesker som var innom. Det var en del av de som stilte ut, kjenninger av dem, og en god del vanlig kunstinteresserte folk fra Røros og områdene rundt, sier han.
Bra salg
– Vi solgte en del bilder, det står en del røde prikker på maleriene her ser jeg, sier Oddvar Siksjø som selv er representert med tre maleri på utstillingen. Han forteller at denne utstillingen har vært under planlegging en god stund.
– Vi har hatt litt forskjellige tidspunkt på perioder vi har kjørt utstillinger, tidligere har vi hatt blant annet vinterutstillinger. Denne utstillingen har vi tenkt på relativt lenge, vi har visst at det er, og har vært en uforholdsmessig stor andel av folkene i denne lille bygda som driver på med kunst. Når vi fant ut det, var det naturlig å tenke på en utstilling med det som tema. Vi begynte å kontakte de som vi visste av i fjor høst, og alle som vi hadde på blokka takket ja til å være med.
https://vimeo.com/346698850
Oddvar Siksjø forteller om sin tilnærming til malerkunsten. Video: Iver Waldahl Lillegjære
Siksjø sier at det ikke er noen konkrete planer om en ny utstilling, men at det kommer.
– Vi har ingen konkrete planer om en ny utstilling, men vi har mye kunst og Anne driver Åssveen kunst og det er en permanent utstilling der. Etter hvert så kommer det sikkert noe nytt fra oss om ikke i år, avslutter han.
Utstillingen på Galleri Kårstuggu henger frem til 21. juli, og åpningstidene i perioden er fra 11:00 – 17:00.
Siste mai-dag i 1889 ble det født en kommende kunstner i Hitterdalen. Denne dagen så Ole Bukkvoll dagens lys. Han var den fjerde i en søskenflokken, som totalt endte på 8 barn, 4 gutter og 4 jenter. Frem til 1912 bodde familien i Strømmelia nedre i Hitterdal. Simen, den eldste sønnen tok da over gården, og familien flyttet til Stigerslia i Djupsjølia.
Jakt og fiske var Ole sin interesse fra rundt 10-årsalderen. Om vinterkveldene satt han ofte med løvsaga eller skar ut i tre. I 1908 begynte han å jobbe på Storwartz. Trestykket og kniven var med, og ble tatt frem når han hadde fri.
I 1913 giftet Ole seg med Margrethe Wesselvold, de fikk fire barn. Ole og Margrethe bosatte seg på Flanderborg i gården som tidligere ble kalt Per Akselsa-gården. I perioder var Ole på anleggsarbeid, bl.a. i Bygdin. Et godt treemne, snittjern og kniv var med dit, og hobbyen begynte å nærme seg livnæring.
Ole laget ulike bruksting som kjøkkenredskaper, lamper, hyller og bokser. Bergstaden, jakt og fiske, tømmerdrift og seterliv var motiver som inspirerte. Han laget også turistsuvenirer, som de små bergmannsstavene «haklo» som mange som besøkte Røros kjøpte med som et minne.
Utstilling
45 år gammel deltok Ole på ei utstilling i Trondheim Kunstforening. Flere kunstnere fra Røros deltok på utstillingen. Ole solgte alle arbeidene han stilte ut, og dette ga han for alvor støtet til jobben med trerelieffene. Etter hvert ble dette en fulltids beskjeftigelse, og dagene i verkstedet ble ofte lange.
Verkstedet
Verkstedet til Ole var innredet i et tømmerhus, som tidligere hadde vært fjøs. Verkstedet lå på Bakkan i bakgården til Ole Guldals gate 1. Han avsluttet alltid arbeidsdagen med en god sjekk av vedovnen før han forlot verkstedet.
Ole sin produksjon ble stor og bildene han laget ble spredt. Ikke bare i Norge, men også til Sverige, Danmark, Tyskland, Frankrike, England og USA. Mange av bildene som han laget henger i offentlige bygninger.
Ole fikk noen store oppdrag, bl.a. for Oslo Lysverker og Røros E-verk. Glommen og Lågens Brukseierforening bestilte 10 bilder av kraftstasjoner fra Røros til og med Borregård. Et av de største bildene han leverte er bildet av Borregård.
Ved åpningen av Røros Aldershjem i 1974 ble det donert en serie av Ole sine bilder til det nye aldershjemmet. Med sine trearbeid betydde Ole mye for å gjøre Rørosmotiver kjent og mye av det Bergstaden rommer av av minner og tradisjoner. Mye av det som Ole laget pynter fortsatt opp vegger i Røros. Bildene finnes bl.a. hos Røros Kunstformidling.
Materialet som Ole brukte var oftest furu. Ved enkelte anledninger brukte han bjørk, men furu var det best egnede materialet slik han så det. Ole signerte sine bilder med Ole O. Bukkvoll. Han døde 24. april 1971, nesten 82 år gammel.
Kilde: Artikkelen «Ole Bukkvoll – Bestefar med snittjarn og kniv» fra Årbok for Rørosmuseet Fjell-folk nr. 30. 2005. Artikkelen er skrevet av barnebarn til Ole Bukkvoll, AnneMa Aspaas.
Dette bilde henger i et privat hjem. Foto: Tove Østby
