Kultur

Siste mai-dag i 1889 ble det født en kommende kunstner i Hitterdalen. Denne dagen så Ole Bukkvoll dagens lys. Han var den fjerde i en søskenflokken, som totalt endte på 8 barn, 4 gutter og 4 jenter. Frem til 1912 bodde familien i Strømmelia nedre i Hitterdal. Simen, den eldste sønnen tok da over gården, og familien flyttet til Stigerslia i Djupsjølia.

Jakt og fiske var Ole sin interesse fra rundt 10-årsalderen. Om vinterkveldene satt han ofte med løvsaga eller skar ut i tre. I 1908 begynte han å jobbe på Storwartz. Trestykket og kniven var med, og ble tatt frem når han hadde fri.

I 1913 giftet Ole seg med Margrethe Wesselvold, de fikk fire barn. Ole og Margrethe bosatte seg på Flanderborg i gården som tidligere ble kalt Per Akselsa-gården. I perioder var Ole på anleggsarbeid, bl.a. i Bygdin. Et godt treemne, snittjern og kniv var med dit, og hobbyen begynte å nærme seg livnæring.

Ole laget ulike bruksting som kjøkkenredskaper, lamper, hyller og bokser. Bergstaden, jakt og fiske, tømmerdrift og seterliv var motiver som inspirerte. Han laget også turistsuvenirer, som de små bergmannsstavene «haklo» som mange som besøkte Røros kjøpte med som et minne.

Utstilling

45 år gammel deltok Ole på ei utstilling i Trondheim Kunstforening. Flere kunstnere fra Røros deltok på utstillingen. Ole solgte alle arbeidene han stilte ut, og dette ga han for alvor støtet til jobben med trerelieffene. Etter hvert ble dette en fulltids beskjeftigelse, og dagene i verkstedet ble ofte lange.

Verkstedet

Verkstedet til Ole var innredet i et tømmerhus, som tidligere hadde vært fjøs. Verkstedet lå på Bakkan i bakgården til Ole Guldals gate 1. Han avsluttet alltid arbeidsdagen med en god sjekk av vedovnen før han forlot verkstedet.

Ole sin produksjon ble stor og bildene han laget ble spredt. Ikke bare i Norge, men også til Sverige, Danmark, Tyskland, Frankrike, England og USA. Mange av bildene som han laget henger i offentlige bygninger.

Ole fikk noen store oppdrag, bl.a. for Oslo Lysverker og Røros E-verk. Glommen og Lågens Brukseierforening bestilte 10 bilder av kraftstasjoner fra Røros til og med Borregård. Et av de største bildene han leverte er bildet av Borregård.

Ved åpningen av Røros Aldershjem i 1974 ble det donert en serie av Ole sine bilder til det nye aldershjemmet. Med sine trearbeid betydde Ole mye for å gjøre Rørosmotiver kjent og mye av det Bergstaden rommer av av minner og tradisjoner. Mye av det som Ole laget pynter fortsatt opp vegger i Røros. Bildene finnes bl.a. hos Røros Kunstformidling.

Materialet som Ole brukte var oftest furu. Ved enkelte anledninger brukte han bjørk, men furu var det best egnede materialet slik han så det. Ole signerte sine bilder med Ole O. Bukkvoll. Han døde 24. april 1971, nesten 82 år gammel.

Kilde: Artikkelen «Ole Bukkvoll – Bestefar med snittjarn og kniv» fra Årbok for Rørosmuseet Fjell-folk nr. 30. 2005. Artikkelen er skrevet av barnebarn til Ole Bukkvoll, AnneMa Aspaas.

Ved Glomma, like nedenfor Vintervollbrua, står et gammelt hus som er i ferd med å bil tatt tilbake av naturen. Folk på Glåmos kaller huset for badehuset. Det var en kort periode et badehus, men historien starter ikke der. Den startet da A/S Rugeldalens Dampmeieri, som ble etablert av Inge Åsen Kurås i 1898, skulle ta steget inn i fremtiden etter 14 års drift.

Meieriet var ei viktig bedrift i bygdesamfunnet ved Jensvold stasjon. Alt dette hendte før Glåmosnavnet ble innført av ei navnenemnd der Johan Falkberget var med. Det aller første møtet i Jensvold Elektrisitetsværk foregikk i den store meierisalen, og protokollen fra møtet forteller mye om hvordan dette gikk til:

Aar 1912 mai den 2den blev efter indbydelse av Iver O. Kuraas og Anders O. Sandkjernan avholdt et møte paa Meierisalen angaaende anlæg av et elektrisitetsverk i eller i nærheten av Meieriet for å skaffe belysning og mulig elektrisk drivkraft for meieriet og for de omliggende gaarde innenfor en circumfiranse av omtrent 1 1/2 kilometer fra Rugeldalens meieri.

De driftige karene arbeidet raskt, og til jul samme år hadde 28 abonnenter fått strøm fram til gårdene sine. Bygningen på elvebredden er det som står igjen av Jensvold elektrisitetsverk. Huset er et av Norges eldste e-verksbygninger som fortsatt står. Huset står som et visnende monument over E-verkenes barndom. Historien huset bærer er glemt av de fleste, men ikke av lokalhistoriker Anders Sakrisvold. Han har skrevet en stor artikkel om dette, for årets Jul i Fjellheimen.

Så var det badehistorien. Norske Kvinners Sanitesforening ville slå et slag for hygienen, og satte i begynnelsen av femtiårene igang en aksjon for å få bygd offentlige badstuer og bad alle steder. På Glåmos var den gamle E-verksbygningen et naturlig valg. I noen få somre fra og med 1952 yret det av liv ved og i elva. Så var tiden ute for mange av sanitetsforeningens badehus. I et badehus i vårt område er det fortsatt aktivitet. Det er i badstua nord for Aursunden. Der bader kvinnene på formiddagen og mennene på kvelden.

Da det ble slutt på badingen på Glåmos, ble huset kjøpt som hytte, og har vært i privat eie siden.