Røros har en sterk mediehistorie. I dag eksisterer de tre lokalavisene Arbeidets Rett, Fjell-ljom og Rørosnytt side om side i en kommune som har 5.600 innbyggere. Pressemuseet Fjeld-Ljom er historiebæreren. Halvveis ute i elva, ligger et komplett avishus. Pressemuseet Fjeld-Ljom er Nordens eneste komplett avishus som står der med alt utstyret intakt.
Pressemuseet Fjeld-Ljom inviterer til seminar med debatt om blant annet ytringsfrihetens vilkår. Tittelen sier en del om utviklingen media har gått igjennom: Fra bly til kunstig intelligens.
Med jevne mellomrom trykkes det aviser på den gamle blypressa. Pressemuseet Fjeld-Ljoms Venner ønsker å løfte pressehistorien frem i lyset, og inviterer til medieseminar på Røros i april.
Trond Degenes er arrangementsansvarlig for medieseminaret, og reporter Tore Østby har møtt ham i hjertet av det gamle avishuset.
Maajja-Krihke Bransfjell satt i panelet i en debatt om sannhet og forsoning regi av Folkeakademiet Røros på Røros bibliotek i går kveld. Der ble sannhetskommisjonens rapport, med blant annet dokumentasjon på bortføring av sørsamiske spedbarn fra foreldrene diskutert. Det er en del av fornorskingsprosessen som har satt dype spor i sørsamiske familier. Det gjorde sterkt inntrykk på henne å høre om det som rammet hennes nære slektninger i to tiår på 1800-tallet finansiert av Stortinget etter initiativ fra presten.
Fortsatt byr livet på på tøffe utfordringer for unge sørsamer, som ofte føler at de må rettferdiggjøre sin egen eksistens og kultur i hverdagen.
Maajja-Krihke Bransfjell intervjuet av Tore Østby.
Maajja-Krihke Bransfjell er 23 år gammel. Hun er student, sitter i NSR-nourat-styret og i NRL lokallag. Hun vokste opp i en reindriftsfamilie i Brekken, og bor i Brekken. Hun skriver for øyeblikket master i sørsamisk ved sørsamisk lærerutdanning ved Nord universitet.
I dag hadde Galleri OK i Tufta sin siste åpningsdag. I 17 år har Galleri OK vært i huset der Frivilligsentralen har holdt til. Her har Anne Åssveen, Oddvar Siksjø og Knut Brandstorp vist frem og solgt sin kunst.
Galleri Ok startet 11. april i 2006. Galleriet har vært åpent i helger og under julemarkedet. I årenes løp har det vært massevis av folk innom. I begynnelsen hadde de gjestebøker. På den siste åpningsdagen mimret Knut og Oddvar med å se litt i de fire utskrevne gjestebøkene.
-Alt til sin tid. Så det er egentlig greit, sier Oddvar Siksjø.
Da Galleri OK flyttet inn i huset hadde Frivilligsentralen nettopp flyttet inn. Kunstnerne spurte om de kunne få lage et galleri i andre etasjen. Knut og Oddvar snekret, malte og satte i stand andre etasjen slik at det ble galleri der. Knut og Oddvar plasserte maleriene, og Anne kona til Oddvar ble med med datagrafikk.
I galleriet har det vært mange lokale motiv fra Røros, men også litt andre bilder.
-Både Knut og jeg har malt tømmerveggene på Røros i mange motiv. Og likeens ifra Nordgruvene, og Knut fra Storwartzområdet. Og Anne litt i samme gaten hun også, sier Oddvar.
På et tidspunkt bestemte de seg for å stenge galleriet. 17 år fikk være nok. Frivilligsentralen har flyttet til det nye biblioteket, og galleriet ble igjen for seg selv.
– Vi skal nok fortsette å lage bilder både Knut og jeg tenker jeg, sier Oddvar.
Anne og Oddvar har et galleri på Orvos som de kanskje åpner opp igjen til våren, eller har åpent i perioder.
Galleri Ok hadde sin siste åpningsdag i dag. Foto: Tove Østby
Leserinnlegg av Odd Sletten, Verdensarvkoordinator for Røros bergstad og Circumferensen og medlem av den norske UNESCO-kommisjonen.
For 50 år siden i dag, den 16. november 1972 ble Verdensarvkonvensjonen vedtatt på UNESCOs generalkonferanse i Paris. Og hvilken populær 50-åring det har blitt! Verdensarvkonvensjonen er UNESCOs mest populære konvensjon, ratifisert av 194 land, og Verdensarvlista består nå av 1154 innskrevne områder.
Verdensarvlista er vår felles globale arv, som vi er forpliktet til å ta vare på og videreføre slik at også kommende generasjoner kan få oppleve de kvalitetene som stedene representerer.
Norge har åtte steder som er innskrevet på lista, og disse utgjør et nokså bredt spenn av både naturområder og kulturmiljøer:
Bryggen i Bergen (1979) Urnes stavkirke (1979) Røros bergstad og Circumferensen (1980 og utvidet i 2010) Bergkunsten i Alta (1985) Vegaøyan (2004) Struves meridianbue – fire norske punkter (2005) Vestnorsk fjordlandskap – Geirangerfjorden og Nærøyfjorden (2005) Rjukan-Notodden industriarv (2015)
Det er ettertraktet å få en plass på verdensarvlista, men det er også krevende å være innskrevet. Å være verdensarv utfordrer både eiere, kunnskapsinstitusjoner, kommuner, fylkeskommuner og stat, – verdensarvverdiene skal ivaretas for evigheten, samtidig som stedene skal være levende og utvikle seg. Den internasjonale forpliktelsen vi har tatt på oss skal oppfylles, men det skal også være godt å bo og leve i verdensarvområdet. I vårt verdensarvområde er det fem kommuner, to fylkeskommuner og Sametinget som sammen forvalter verdensarvområdet, – god planlegging og politisk klokskap er nødvendig for å oppfylle disse målsettingene samtidig.
Verdensarvkonvensjonen er et ektefødt barn av UNESCO, stiftet i 1945, og på 50-årsdagen for konvensjonen kan det være verdt å ha med seg UNESCOs primære målsetting: å bidra til å skape fred og sikkerhet i verden, gjennom samarbeid innen utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon mellom land.
Samarbeid og tillit skapes over tid, det tar lang tid å bygge opp og det er veldig raskt å bryte ned. Kriger og konflikter mellom land er dessverre en del av hverdagen vår. I år har vi fått det nært innpå oss, og vi kjenner nok alle på hvor skjørt det internasjonale samarbeidet kan være.
Desto viktigere at vi har organisasjoner som UNESCO som jobber jevnt og trutt på den internasjonale arenaen, og bidrar til en bedre forståelse mellom land og folk. I denne sammenhengen er verdensarvlista viktig, fordi den representerer felles verdier som nesten alle land i verden har forpliktet seg til å ta vare på.
Det er derfor verdt å feire 50-åringen, og ta fatt på de neste 50 med friskt mot – gratulerer med dagen!
Flokk er en viktig del av industrihistorien på Røros. Historien til Flokk begynner i Oslo på 1940-tallet, da Håkon Granlund startet rørmøbelfabrikken HÅG.
På slutten av 40-tallet hadde HÅG behov for mer plass til å produsere sine produkter og Granlund begynte å se seg om etter fabrikklokaler utenfor Oslo.
Et sett med tilfeldigheter og strategisk lobbyvirksomhet, bidro til at fabrikken havnet på Røros. En av nøkkelpersonene var ordfører i Røros kommune Ole J. Kværneng. Han fikk blant annet bygget Veksthuset som ga HÅG et gunstig fabrikklokale. Granlund fikk også tilskudd fra kommunen da han flyttet fabrikken til Røros i 1957.
1970-tallet
På 70-tallet kom det trend-endringer. Rørmøbler med PVC trekk og harde solide overflater ble byttet ut med plysj og farger. For HÅG betydde det nedgang i salg samtidig som kostnadsbasen til fabrikken økte. Det ble noen tøffe år før Torgeir Mjør Grimsrud kom inn som salgssjef. Etter noen år ble han daglig leder og kom inn på eiersiden.
Han redesignet produktene HÅG hadde med pepitaruter og 70-talls trekk, i samarbeid med Røros Tweed og Gudbrandsdalen Ullvarefabrikk.
Stolene fikk nye fremtidsrettede navn og endringer i salgsstrategi og samarbeid med norsk industidesignere ga positivt utslag for fabrikken på Røros.
Varighet og kvalitet
En av de viktigste prinsippene til Granlund var at han skulle lage møbler av god kvalitet, som kunne leve i generasjoner. Dette ble etterhvert en av grunnprinsippene som HÅG arbeider etter også i dag.
Visuelt design
I løpet av 1970-tallet begynte legevitenskapen å legge merke til at mennesker fikk mer og mer stillesittende arbeid som medførte ulemper og utfordringer fysisk. Det kunne fort ha blitt sett på som en trussel for en stolfabrikk, men i stedet så Mjør Grimsrud på det som en mulighet. Sammen med industridesigner Peter Opsvik designet de ergometiske riktige stoler. Etter den tid har alle HÅG-produkter hatt en balansert vippemekanisme som bidrar til at kontorstolen alltid er i bevegelse ved bruk.
– Den bevegelsen du har når du sitter på en HÅG stol, er å regne som aktivitet. Du får såpass god blodgjennomstrømning i kroppen at det er likestillende med veldig lett aktivitet, sier Ottar Tollan som er Vice President of Manufacturing hos Flokk.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Foto: FlokkFoto: FlokkFoto: Flokk
Bærekraft
På 1990-tallet kom begrepet bærekraft og HÅG så at dette ville være et viktig prinsipp for fremtiden. De ansatte en egen miljøsjef i ledergruppen og begynte å utvikle produkter med resirkulerte materialer. Ikke minst ble det viktig at produktet skulle kunne plukkes fra hverandre og resirkuleres når det ikke lenger var i bruk. HÅG har stått støtt på denne visjonen siden den gang.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Montering av stoler. Foto: Flokk
200 ansatte
Ved fabrikken på Røros er det i dag ca 200 ansatte, og er med det den største private arbeidsgiveren på Røros. Ottar Tollan forteller at HÅG-produktene har vokst med selskapet. Produktene skiller seg litt ut fra mange andre av de kontormøblene som man finner rundt om i verden.
Det aller meste av råvarer som det skal lages stoler av kjøpes i utlandet, og 80 % av alle stolene som lages på Røros eksporteres ut igjen.
– Vi har måttet plukke ut de kompetanseområdene fabrikken på Røros er gode på for å få best mulig produksjon. Vi har automatiserte prosesser på stålbehandlingen som produserer setemekanismene til våre kontorstoler. Vi utfører lakkering og delemontering, før stolene blir tapetsert og sluttmontert her på fabrikken. Av komponenter på stolen så er det kun det som går inn i setemekanismen som vi produserer selv på fabrikken i Sundveien, resten av komponentene kjøpes inn fra underleverandører. Flokk sitt design og verktøy produseres andre plasser i verden, så møtes alle deler på Røros og settes sammen til en ferdig stol, som sendes ut til sluttbrukere i hele verden, sier Tollan.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Foto: Flokk
Ute i verden
Flokk har fortsatt hovedkontor i Oslo med en konsernledelse som i hovedsak er Skandinavisk. I tillegg til de 200 ansatte på Røros så er det i overkant av 100 ansatte ellers i Norge gjennom hovedkontor og salgskontorer. Det er i Polen Flokk har flest ansatte, men de har også ansatte i USA, Kina og Sverige. Totalt i konsernet er det i dag rundt 1750 ansatte. I fjor omsatte Flokk for ca 3,35 milliarder.
– Det har vært fagkompetanse fra Røros involvert i nesten alle oppkjøp, og i utvikling av fabrikker i USA, Kina, Sveits og Nederland. Disse fabrikkene er nå lagt ned og dels flyttet til Sverige og Polen. Kompetansen fra Røros er ettertraktet alle plasser vi utvikler fabrikkene våre, avslutter Ottar Tollan.
I dag, 18. mai 2022 er Frelsesarmeen Røros korps 130 år. På denne datoen i 1892 hadde Frelsesarmeen Røros sitt første møte i Ellensveta, og korpset ble offisielt åpnet. Møtet var ved kaptein Hulda Sørensen og løytnant Mittet, som var de første offiserene på Røros. Møtet på Røros ble holdt bare fire år etter at Frelsesarmeens flagg ble plantet i hovedstaden.
Lokaler
Den første tiden var det vanskelig med lokaler for Frelsesarmeen på Røros. Men Per Kjelsberg i Ellensveta var villig til å åpne sitt hjem for offiserene og deres møter. Der fikk også offiserene bo. Stuen ble snart for liten, da sto baker Haanæs klar med innbydelsen. Også i hans hjem ble det holdt møter. Etter hvert ble det så innredet lokale og leilighet hos Helmer Olsen i Nygata.
Men møtelokalene skiftet fortsatt, virksomheten ble flyttet til Madam Larsen-salen før Frelsesarmeen i 1920 flyttet møtene til Totalsalen, som var stor og lys. Der hadde korpset sine møter i 28 år. Offiserene bodde i Malistuggu på Bakkan. I følge jubileumsheftet for 100 årsjubileet til Frelsesarmeen Røros, var Malistuggu ikke store krypinnet. Det kunne være kaldt med rim langsmed gulvlistene og tykk is på vindusrutene om vinteren.
Så endelig i mars 1948 kunne frelsessoldatene flytte sin virksomhet til eget lokale i Peder Hiortsgate. Det var en stor dag for Røros korps da offiserer og soldater stilte opp til marsj, og gikk fra Totalsalen til sitt eget lokale “Frelsesgruva” i Peder Hiortsgate. Lokalet ble innviet av kommandør T.J. Øgrim med frue, og nøkkelen ble overlevert til korpsets leder adjutant Åse Hansen og assistent Alfhild Eriksen. Frelsesarmeen Røros holder fortsatt til i lokalene, som har møtelokaler i første etasjen og leilighet til offiserene i andre etasjen.
Gruva
I jubileumsheftet fortalte korpsets eldste soldat i 1992, Elisabeth Aalen om “gamle dager” for armeen. Da de dro til gruva på ski med sangbøker og gitarer i ryggsekken. Det var mange ganger en lang og strabasiøs tur, med livet i fare i storm og kulde. Men på gruva ble det sunget, talt, og bedt.
Samlingssted
I løpet av 130 år har Frelsesarmeen Røros vært samlingssted for både små og store. Igjennom tiden har de også vært å finne med sine friluftsmøter i gatene, på utposter, i syke- og aldershjem, og eller hvor folk måtte ha bruk for den. Mens Astrid Hansen var korpsleder på Røros på starten 2000-tallet var det blant annet babysang i Frelsesarmeen sine lokaler.
100 år
I jubileumsåret 1992 hadde korpset blant annet en speidertropp, hjemforbund, kvinneforening og støtteforening. Korpsleder dengang var kaptein Bjørg Tronstad og assistent Karina Magnussen, som kom fra Færøyene.
Så marsjerte Frelsesarmeen i Røros videre med sitt flagg, inn i de nye 100 år, under sitt motto: Blod og ild! En reise som de er godt i gang med i dag når de fyller 130 år. I dag er det major Marie Skuland som er korpsleder for Frelsesarmeen Røros. 130-årsjubileet blir markert 26. mai i år.
Kilder: “Frelsesarmeen Røros korps 90 år 1892 – 1982”, og “Frelsesarmeen Røros 1892 – 1992 100 år”.
Huset som rommer Frelsesarmeen Røros i 2022. Foto: Tove ØstbyMarie Skuland ved Frelsesarmeen Røros. Arkivfoto. Foto: Tove ØstbyMarie Skuland og ungdomsarbeider Ruben Martinussen høsten 2021. Foto: Tove Østby
I vinter har Nedre maskinhus på Malmplassen blitt istandsatt innvendig. Maskinhuset ble oppført i 1887 i forbindelse med ny smelteteknikk som innebar overgang til vannkappeovner og konvertorer. I maskinhuset står fortsatt blåsemaskinen som skaffet luft til konvertoren. Maskineriet var i drift til juni 1953, da en brann i smeltehytten satte sluttstrek for smelting på Røros.
Det har vært både sopp og råte i deler av konstruksjonen. Bygningsvernsenteret har skiftet ut råtne deler, men de gamle gulvåsene fra 1887 og det gamle gulvet er der i hovedsak fortsatt.
-Det er veldig for seg gjort når man kommer inn her. Nede under gulvet i mørket er det ordentlig murte velv, og store gode sluttsteiner som man egentlig kan bli ganske imponert over at er i så god stand, med tanke på at det må jo ha vært en viss form for rystelse i konstruksjonen selv om maskinene står på et veldig veldig godt separat fundament, sier Sophie Gjesdahl Noach som bygningsantikvar hos Bygningsvernsenteret.
I innslaget hørte vi intervju med Sophie Gjesdahl Noach og Bygningsvernhandverker Magnus Ambrosius Heltboe.
Oljeveker
Maskinen i Nedre maskinhus er godt bevart. Vekene i oljefyllingsrommet er der fortsatt. Det er Trondheim Mekaniske Verksted som har levert maskinen.
-Det hadde vært fryktelig artig å kjørt den en dag. Vi får se om det kan bli til virkelighet en gang. Det er som en liten skjult skatt som ligger her nede, rett nedenfor Smelthytta, sier Sophie.
Simen Flaten Svisdal, som er student ved NTNU sitt studie for kulturminneforvaltning har i en måned i vinter vært hospitant hos Rørosmuseet, og blitt godt kjent med Nedre maskinhus og det unike anlegget det rommer.
Prosessen som de startet med på slutten av 1800-tallet i maskinhuset var med frem til brannen i Smelthytta i 1953.
-Det var behov for å tilføre større mengder med luft inn i smelteprosessen for å øke effektiviteten og varmen, og dermed få en mer effektiv og moderne smelteprosess, sier Simen Flaten Svisdal.
Tegninger
Det er funnet frem originale tegninger, maskintegninger, tegninger av huset og grunnmur tegninger som viser at huset er så godt som urørt kontra slik det var da det ble bygd. Det er noen mindre endringer, men hovedtrekkene er helt like.
Simen tror at årsaken til at maskinen er så godt bevart skyldes at den står litt bortgjemt, og at ingen har brydd seg så hardt om den. Den ble bare forlatt da Smeltehytta ble stengt ned etter brannen. Simen er imponert over anlegget, og hvordan det er konstruert.
-Jeg vil påstå at det er tilnærmet unikt i Norge. Så god stand som dette er i, sier han.
Brann
Det er spor i huset som viser at det har vært brann innvendig i Nedre maskinhus. Brannen var i 1925. I branntaksten står det at det ble lite skader på huset. Men Nedre maskinhus har tydelige spor etter brannene i Smelthytta som var i 1888, 1953 og 1975. Det kunne gått skikkelig ille med huset. Gavlveggen mot Smelthytta, deler av gulvet og hele takkonstruksjonen er forkullet.
-Vi kan nå være glad for at ikke hele huset forsvant, men at det fortsatt står her bevart selv med sine spor etter brannene. Oppe på loftet kan man bli litt forskrekket, men det har stått siden siste brann i 1975 så det holder dette, sier Sophie.
Selv om maskinhuset er godt bevart, har det vært rammet av brann i tidligere tider. Bygningsvernhandverker hos Bygningsvernsenteret, Jørn Solli er med på restaureringsprosjektet, og forteller om tydelige spor etter brann.
Det er ikke bare innvendig maskinhuset er blitt restaurert.
På kontoret sitt har Sophie Gjesdahl Noach gamle tegninger og sort-hvitt-bilder av nedre maskinhus.
Kraftverk
På slutten av 1800-talet kom elektrisiteten til Røros. Fra Nedre maskinhus ble det produsert strøm tidligere enn fra Kuråsfossen kraftverk. Strømmen som ble produsert lyste opp Malmplassen, området rundt, Smeltehytta, og trolig nedre maskinhus.
Under gulvet i maskinhuset er det rester etter en gammel turbin som fikk vann fra samme rørgate som turbinen til kompressoren i maskinhuset. Turbinen var koblet opp mot en generator, som ble montert i 1896. Det førte til at deler av Røros fikk strøm før Kuråsfossen Kraftstasjon ble åpnet.
– Dette var nok det første kraftverket som forsynte Røros med strøm, sier Simen.
Han har ikke funnet noe dokument som viser når kraftverket ble tatt ut av drift, men når Kuråsfossen Kraftverk kom i drift ble det trolig en gradvis utfasing. Kraftverket i nedre maskinhus stod kanskje som ei reserve maskin.
Her er noen glimt fra inne i Nedre maskinhus vinteren 2022:
Foto: Tove ØstbyFoto: Tove ØstbyI nedre maskinhus er det fortsatt hull på veggen etter montering av diverse ledninger. Foto: Tove ØstbyOljeveker. Foto: Tove ØstbyFoto: Tove ØstbyFoto: Tove ØstbySpor etter brann. Foto: Tove Østby
Aud Selboe har varslet samarbeidspartnerne om at tilbakeflytting av Laddbua skrinlegges. Tilbakeflyttig av Laddbua til Røros sentrum er et av tiltakene nevnt i kommunens kulturminneplan. Aud Selboe har i flere år arbeidet for å få gjennomført dette, men ser seg nå nødt til å skrinlegge tiltaket.
Laddbua, plan. Illustrasjon: Skjermbilde fra kommunale sakspapirer
Selboe skriver i redegjørelsen til samarbeidspartnerne at kostnader og manglende vilje til samarbeid fra deler av Røros kommune, er årsakene til at denne beslutningen er tatt:
«Med en stipulert byggekostnad på over 5 mill. for en bygning med bruksareal på ca 105-110m2, og med signaler som viser liten vilje til samarbeid fra deler av Røros kommune, blir prosjektet for tungt å gjennomføre både økonomisk og praktisk.»
Selboe gir en grundig redegjørelse for sitt engasjement i saken, og inviterer nå andre til å ta over arbeidet.
«Min første konkrete henvendelse om prosjektet ble sendt våren 2017. Sentrumsplan og kulturminneplan måtte foreligge før saken kunne behandles. Til slutt var det bare manglende trafikkplan som sto i veien for behandling. Jeg valgte da å søke om dispensasjon fra den bestemmelsen og 06.05.2021 sa planutvalget enstemmig ja til søknaden om tilbakeføring av Laddbua til kommunes tomt i Finneveta, og delegerte tomtferadeling og byggesak til kommune- administrasjonen.
Prosjektet var godt utredet og forberedt. Fylkeskommunen hadde gitt dispensasjon for tilpasning av trapp på Finnegården slik at veibredden i Finneveta fulgte kravet i planutvalgets vedtak. Fortidsminneforeningen (Rasmusgården) var positiv til tiltaket med tilpasningskrav som enkelt kunne imøtekommes. Kommunens eiendomsforvalter mente, med bakgrunn i en aktuell sak i Lorentz Lossiusgate, at tomteprisen i Røros sentrum var ca 400,-/ 500,-kroner. Lokale entreprenører tok kontakt og utredet, uten kostnader for prosjektet, om huset kunne flyttes uten å tas ned. Bygningsvernsenteret hadde levert anbud på nedtaging og gjenoppretting av tømmer kassen. Sammen med en lokal, erfaren entreprenør ble det utarbeidet et budsjett på bakgrunn av nylig gjennomførte prosjekter. Totalsummen endte på 4-4,2 mill. Med forventning om støtte fra kulturverninnstanser holdt fortsatt egenkapitalgrensen på 3-3,5mill.
Den 04.08.2021 sendte byggeleder den første rammesøknaden, for videre å kunne be om konkrete anbud fra utøvende håndverkere. Siden tomta fortsatt ikke var oppmålt og fradelt, ble ikke søknaden behandlet.
Byantikvar Magnus Borgos ba meg søke støtte i desember 2021, da han mente det erfaringsbaserte budsjettet med anbud fra Bygningsvernsenteret var godt nok vurderingsgrunnlag for hans del. Det resulterte i kr 200 000,- i støtte til arbeidet med den gamle delen av bygget.
Etter gjentatte henvendelser til teknisk etat om framdrifta i saken, fikk jeg etter hvert svar fra teknisk sjef om at oppmåling av tomt ikke kunne skje på vinters tid, og at Røros kommune ventet på en fastsettelse av tomtas markedsverdi fra en uavhengig takstmann. Innen 1.05.2022 skulle arbeidet være klart fra kommunens side, i flg teknisk sjef.
Den 28.03.2022 fikk jeg tilsendt takstpapirer fra Takst-Forum Trøndelag AS. Markedsverdien på 100 m2 tomt til full disposisjon og ca 30 m2 til disposisjon ut fra det offentliges behov (arealet på framsiden av huset mot Bergmannsgata) var satt til kr. 480 000,-. Begrunnelsen var en sammenligning med Mjølbua, som i 2014 ble solgt for 260 000,- med 120 m2 tomt til full disposisjon og et påstående bygg, som i sakens anledning ikke var tillagt noen verdi overhode.
Med en prisvekst på 11% på byggvarer fra 2019 til 2021, og med en enda streker økning av energipriser og andre forbruksvarer, ligger det an til ca 20% økning i byggvaremarkedet kommende år.
Tilbakeflytting av Laddbua var primært et kulturminnefaglig tiltak jeg hadde stor glede av å kunne forvalte. Dessverre lyktes jeg ikke denne gangen.
Finnes det andre interessenter som kan tenke seg å videreføre prosjektet på bakgrunn av det arbeidet som er gjort, er de velkomne til ta over. Avtale om flytting må i tilfelle inngås innen 1.juli. Hvis ikke blir huset rehabilitert der det står».
Arnfinn Strømmevold, har skrevet manus til et nytt historisk spel. Det har tatt sin tid, før det kom en oppfølger til Elden, med fredag er det premiere på «Den første malmsten»
I dette stykket tar Arfinn Strømmevold, som Hans Olsen Aasen og Vegar Dahl som Lorentz Lossius, tilbake til da gruve-eventyret startet.
Vegar Dahl og Arnfinn Strømmevold intervjuet av Tore Østby
Tone Rygg har tatt steget opp. Hun er ansatt som direktør for Rørosmuseet, som er den største avdelingen i Museene i Sør-Trøndelag (MIST). Den nytilsatte direktøren sier det er et stort ansvar å forvalte arven etter Røros Kobberverk, men aller viktigst å være et museum i Rørosregionen.
Tone Rygg intervjuet av Tore Østby
Rørosmuseet ble etablert i 1930, under navnet Røros Museumsforening. I 1979 ble Olavsgruva åpnet som museumsgruve. De to museumsenhetene ble slått sammen i 1990 og omdannet til en stiftelse. I 2014 ble Rørosmuseet en del av Museene i Sør-Trøndelag AS, MiST. Eiendommer og samlinger eies av stiftelsen Rørosmuseet.
Rørosmuseets faglige ansvarsområder er bergverkshistorie, bygningsvern, sørsamisk kulturhistorie, naturhistorie og Verdensarven Røros bergstad og Circumferensen.
Rørosmuseet ivaretar omlag 80 bygninger, hvorav 54 er fredet. Vi forvalter også 4,5 kvadratkilometer industrielt kulturlandskap med bygninger og eiendommer etter Røros Kobberverk, hvorav mesteparten er fredet. Rørosmuseet har omlag 12 000 gjenstander og 70 000 foto i sine samlinger.
Rørosmuseet har ca 70 000 besøkende årlig, fordelt på besøksstedene Olavsgruva, Smelthytta, Doktortjønna og Sleggveien.
