Årevis har folk strømmet til Røros den tredje uka i februar. Rørosmartnan har blitt en del av den gamle Bergstadens identitet, og denne uka utgjør en stor del av omsetningen for mange i lokalt næringsliv. Siden arrangementet ble revitalisert av Atle Ødegaard og co på 70-tallet har folkefesten vært en selvfølge. Slik er det ikke lenger.
Rørosmartnan fikk seg en skikkelig knekk under og det første året etter pandemien. Da statsminister Jonas Gahr Støre varslet om en million fra staten til arrangementet på onsdag, falt en viktig brikke på plass i redningsaksjonen, som pågår i kulissene.
Martnasgeneral Lillian Sandnes viste det tydelig med sin reaksjon rett etter at statstilskuddet var varslet.
Lillian Sandnes intervjuet av Tore Østby
Den viktigste pilaren i Rørosmartnan er utstillerne. Uten alle de som kommer til Bergstaden for å selge sine varer fra boder i gatene og i martnashallen, er det historiske grunnlaget for arrangementet borte. Utstillerne er også inntektsgrunnlaget for arrangøren. Utstillerne kjøper seg plass, og betaler slik for hele gildet.
De siste årene har det vært et generasjonsskifte i bransjen. I mange tilfeller har det ikke kommet til noen ny generasjon utstillere, etter at de gamle traverne har gitt seg. Tendensen ble kraftig forsterket under pandemien. Matnasledelsen har sett farevarslene, og satt ned et redningsutvalg. Det er satt i verk tiltak, og tilskuddet fra staten var kanskje det mest usikre kortet i redningsplanen. Ordfører Isak V. Busch har vært spydspissen i arbeidet for å få gjennomslag i Regjeringen.
Isak V Busch intervjuet av Tore Østby
Statsmillionen løser ikke alle utfordringer for Rørosmartnan. Den er med å gi et grunnlag for den store jobben som må gjøres fremover. Bevilgningen har også betydning ut over det rent økonomiske. Bevilgningen er en anerkjennelse av Rørosmartnan som arrangement, og av de som har dette som sitt hovedfokus hver dag på jobb.
Onsdag 8. mai blir det markering av frigjørings- og veterandagen 8. mai på Røros. Markeringen er åpen for alle. Markeringen starter ved Røros kirke klokken 12. Ordføreren deltar, og det legges ned krans. Arrangementet er et samarbeid mellom Røros kommune og NIVIO fjellregionen.
Veteraner er de som har tjenestegjort for Norge i krig og fredsbevarende operasjoner. I Røros er det 56 veteraner, og det tilsvarer 1 % av befolkningen.
Kommunene i fjellregionen har utarbeidet egen veteranplan, og kommunene Røros, Os og Holtålen har samarbeidet om en veteranplan. I tillegg til markeringen på Røros, har veteranene fast tur til Trondheim for å delta i markering der. Målet med veterfanplanen er å anerkjenne, ivareta og følge opp våre veteraner.
Runa Finborud blir ny direktør på Rørosmuseet. Finborud kommer fra stillingen som rådgiver i avdeling for samfunnsutvikling i Innlandet fylkeskommune.
– Jeg er veldig motivert for jobben og har stor respekt for fagkompetansen ved Rørosmuseet som er bygd opp gjennom mange år. Jeg gleder meg til å bli en del av laget ved Rørosmuseet og i MIST. Jeg ser også fram til et godt samarbeid med aktører nasjonalt, regionalt og lokalt, sier Runa Finborud.
Tidligere har Runa Finborud blant annet sittet som ordfører i Os kommune i åtte år. Hun har også ledet Verdensarvrådet for Røros bergstad og Circumferensen. Hun er i ferd med å ferdigstille en master i offentlig ledelse og styring ved Høgskolen i Innlandet, og er utdannet lærer fra før.
MiST/Rørosmuseet består i dag av nesten 30 ansatte fordelt på teknisk drift, formidling og verdensarv, kulturhistorisk avdeling og bygningsvernsenteret.
I den nye jobben vil hun jobbe med museets kjerneoppgaver, som er en god balanse mellom formidlingsansvaret, samlingsforvaltningen og behovet for forskning og kunnskapsutvikling. Runa Finborud vil jobbe godt med alle de faglige ressursene på museet, og med eksterne interessenter som departementer, Riksantikvaren, eierstiftelser, kommuner, verdensarvrådet og aktører i lokalsamfunnet. Hun vil også jobbe videre med utvikling av Malmplassen.
Kulturminnefondet på Røros er en desentralisert statlig virksomhet, og representanter fra Statens høyeste organ kommer jevnlig på besøk. Fredag var direktør Simen Bjørgen vert for stortingsrepresentantene Mona Nilsen (Ap), Heidi Greni (Sp) og Åslaug Sem Jacobsen (Sp). Heidi Greni sitter på Stortinget som representant for Senterpartiet i Sør-Trøndelag. Hennes hjemkommune er nabokommunen nord for Røros, Holtålen.
De tre stortingsrepresentantene kommer på et strategisk viktig tidspunkt for kulturminnefondet. Nå starter arbeidet med å bestemme statsbudsjettet for neste år. Det er varslet at det denne gangen vil bli brukt mye på forsvar. Dermed kan det fort bli press på bevilgningene til restaurering av kulturminner. Kulturminnefondet er en statlig virksomhet utenfor Oslo. Mona Nilsen sitter på Stortinget som representant fra Nordland. Hun sitter i Familie og Kulturkomiteen på Stortinget, og har dermed en sentral rolle i fordelinga av kulturkaken i Statsbudsjettet.
Mona Nilsen intervjuet av Tore Østby
En annen viktig aktør i utarbeidelse av Regjeringens forslag til Statsbudsjett på kulturområdet er Åslaug Sem Jacobsen. Hun er andre nestleder i Familie og Kulturkomiteen. Hun sitter på Stortinget for Senterpartiet i Telemark.
Røros har en sterk mediehistorie. I dag eksisterer de tre lokalavisene Arbeidets Rett, Fjell-ljom og Rørosnytt side om side i en kommune som har 5.600 innbyggere. Pressemuseet Fjeld-Ljom er historiebæreren. Halvveis ute i elva, ligger et komplett avishus. Pressemuseet Fjeld-Ljom er Nordens eneste komplett avishus som står der med alt utstyret intakt.
Pressemuseet Fjeld-Ljom inviterer til seminar med debatt om blant annet ytringsfrihetens vilkår. Tittelen sier en del om utviklingen media har gått igjennom: Fra bly til kunstig intelligens.
Med jevne mellomrom trykkes det aviser på den gamle blypressa. Pressemuseet Fjeld-Ljoms Venner ønsker å løfte pressehistorien frem i lyset, og inviterer til medieseminar på Røros i april.
Trond Degenes er arrangementsansvarlig for medieseminaret, og reporter Tore Østby har møtt ham i hjertet av det gamle avishuset.
Maajja-Krihke Bransfjell satt i panelet i en debatt om sannhet og forsoning regi av Folkeakademiet Røros på Røros bibliotek i går kveld. Der ble sannhetskommisjonens rapport, med blant annet dokumentasjon på bortføring av sørsamiske spedbarn fra foreldrene diskutert. Det er en del av fornorskingsprosessen som har satt dype spor i sørsamiske familier. Det gjorde sterkt inntrykk på henne å høre om det som rammet hennes nære slektninger i to tiår på 1800-tallet finansiert av Stortinget etter initiativ fra presten.
Fortsatt byr livet på på tøffe utfordringer for unge sørsamer, som ofte føler at de må rettferdiggjøre sin egen eksistens og kultur i hverdagen.
Maajja-Krihke Bransfjell intervjuet av Tore Østby.
Maajja-Krihke Bransfjell er 23 år gammel. Hun er student, sitter i NSR-nourat-styret og i NRL lokallag. Hun vokste opp i en reindriftsfamilie i Brekken, og bor i Brekken. Hun skriver for øyeblikket master i sørsamisk ved sørsamisk lærerutdanning ved Nord universitet.
I dag hadde Galleri OK i Tufta sin siste åpningsdag. I 17 år har Galleri OK vært i huset der Frivilligsentralen har holdt til. Her har Anne Åssveen, Oddvar Siksjø og Knut Brandstorp vist frem og solgt sin kunst.
Galleri Ok startet 11. april i 2006. Galleriet har vært åpent i helger og under julemarkedet. I årenes løp har det vært massevis av folk innom. I begynnelsen hadde de gjestebøker. På den siste åpningsdagen mimret Knut og Oddvar med å se litt i de fire utskrevne gjestebøkene.
-Alt til sin tid. Så det er egentlig greit, sier Oddvar Siksjø.
Da Galleri OK flyttet inn i huset hadde Frivilligsentralen nettopp flyttet inn. Kunstnerne spurte om de kunne få lage et galleri i andre etasjen. Knut og Oddvar snekret, malte og satte i stand andre etasjen slik at det ble galleri der. Knut og Oddvar plasserte maleriene, og Anne kona til Oddvar ble med med datagrafikk.
I galleriet har det vært mange lokale motiv fra Røros, men også litt andre bilder.
-Både Knut og jeg har malt tømmerveggene på Røros i mange motiv. Og likeens ifra Nordgruvene, og Knut fra Storwartzområdet. Og Anne litt i samme gaten hun også, sier Oddvar.
På et tidspunkt bestemte de seg for å stenge galleriet. 17 år fikk være nok. Frivilligsentralen har flyttet til det nye biblioteket, og galleriet ble igjen for seg selv.
– Vi skal nok fortsette å lage bilder både Knut og jeg tenker jeg, sier Oddvar.
Anne og Oddvar har et galleri på Orvos som de kanskje åpner opp igjen til våren, eller har åpent i perioder.
Galleri Ok hadde sin siste åpningsdag i dag. Foto: Tove Østby
Leserinnlegg av Odd Sletten, Verdensarvkoordinator for Røros bergstad og Circumferensen og medlem av den norske UNESCO-kommisjonen.
For 50 år siden i dag, den 16. november 1972 ble Verdensarvkonvensjonen vedtatt på UNESCOs generalkonferanse i Paris. Og hvilken populær 50-åring det har blitt! Verdensarvkonvensjonen er UNESCOs mest populære konvensjon, ratifisert av 194 land, og Verdensarvlista består nå av 1154 innskrevne områder.
Verdensarvlista er vår felles globale arv, som vi er forpliktet til å ta vare på og videreføre slik at også kommende generasjoner kan få oppleve de kvalitetene som stedene representerer.
Norge har åtte steder som er innskrevet på lista, og disse utgjør et nokså bredt spenn av både naturområder og kulturmiljøer:
Bryggen i Bergen (1979) Urnes stavkirke (1979) Røros bergstad og Circumferensen (1980 og utvidet i 2010) Bergkunsten i Alta (1985) Vegaøyan (2004) Struves meridianbue – fire norske punkter (2005) Vestnorsk fjordlandskap – Geirangerfjorden og Nærøyfjorden (2005) Rjukan-Notodden industriarv (2015)
Det er ettertraktet å få en plass på verdensarvlista, men det er også krevende å være innskrevet. Å være verdensarv utfordrer både eiere, kunnskapsinstitusjoner, kommuner, fylkeskommuner og stat, – verdensarvverdiene skal ivaretas for evigheten, samtidig som stedene skal være levende og utvikle seg. Den internasjonale forpliktelsen vi har tatt på oss skal oppfylles, men det skal også være godt å bo og leve i verdensarvområdet. I vårt verdensarvområde er det fem kommuner, to fylkeskommuner og Sametinget som sammen forvalter verdensarvområdet, – god planlegging og politisk klokskap er nødvendig for å oppfylle disse målsettingene samtidig.
Verdensarvkonvensjonen er et ektefødt barn av UNESCO, stiftet i 1945, og på 50-årsdagen for konvensjonen kan det være verdt å ha med seg UNESCOs primære målsetting: å bidra til å skape fred og sikkerhet i verden, gjennom samarbeid innen utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon mellom land.
Samarbeid og tillit skapes over tid, det tar lang tid å bygge opp og det er veldig raskt å bryte ned. Kriger og konflikter mellom land er dessverre en del av hverdagen vår. I år har vi fått det nært innpå oss, og vi kjenner nok alle på hvor skjørt det internasjonale samarbeidet kan være.
Desto viktigere at vi har organisasjoner som UNESCO som jobber jevnt og trutt på den internasjonale arenaen, og bidrar til en bedre forståelse mellom land og folk. I denne sammenhengen er verdensarvlista viktig, fordi den representerer felles verdier som nesten alle land i verden har forpliktet seg til å ta vare på.
Det er derfor verdt å feire 50-åringen, og ta fatt på de neste 50 med friskt mot – gratulerer med dagen!
Flokk er en viktig del av industrihistorien på Røros. Historien til Flokk begynner i Oslo på 1940-tallet, da Håkon Granlund startet rørmøbelfabrikken HÅG.
På slutten av 40-tallet hadde HÅG behov for mer plass til å produsere sine produkter og Granlund begynte å se seg om etter fabrikklokaler utenfor Oslo.
Et sett med tilfeldigheter og strategisk lobbyvirksomhet, bidro til at fabrikken havnet på Røros. En av nøkkelpersonene var ordfører i Røros kommune Ole J. Kværneng. Han fikk blant annet bygget Veksthuset som ga HÅG et gunstig fabrikklokale. Granlund fikk også tilskudd fra kommunen da han flyttet fabrikken til Røros i 1957.
1970-tallet
På 70-tallet kom det trend-endringer. Rørmøbler med PVC trekk og harde solide overflater ble byttet ut med plysj og farger. For HÅG betydde det nedgang i salg samtidig som kostnadsbasen til fabrikken økte. Det ble noen tøffe år før Torgeir Mjør Grimsrud kom inn som salgssjef. Etter noen år ble han daglig leder og kom inn på eiersiden.
Han redesignet produktene HÅG hadde med pepitaruter og 70-talls trekk, i samarbeid med Røros Tweed og Gudbrandsdalen Ullvarefabrikk.
Stolene fikk nye fremtidsrettede navn og endringer i salgsstrategi og samarbeid med norsk industidesignere ga positivt utslag for fabrikken på Røros.
Varighet og kvalitet
En av de viktigste prinsippene til Granlund var at han skulle lage møbler av god kvalitet, som kunne leve i generasjoner. Dette ble etterhvert en av grunnprinsippene som HÅG arbeider etter også i dag.
Visuelt design
I løpet av 1970-tallet begynte legevitenskapen å legge merke til at mennesker fikk mer og mer stillesittende arbeid som medførte ulemper og utfordringer fysisk. Det kunne fort ha blitt sett på som en trussel for en stolfabrikk, men i stedet så Mjør Grimsrud på det som en mulighet. Sammen med industridesigner Peter Opsvik designet de ergometiske riktige stoler. Etter den tid har alle HÅG-produkter hatt en balansert vippemekanisme som bidrar til at kontorstolen alltid er i bevegelse ved bruk.
– Den bevegelsen du har når du sitter på en HÅG stol, er å regne som aktivitet. Du får såpass god blodgjennomstrømning i kroppen at det er likestillende med veldig lett aktivitet, sier Ottar Tollan som er Vice President of Manufacturing hos Flokk.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Foto: FlokkFoto: FlokkFoto: Flokk
Bærekraft
På 1990-tallet kom begrepet bærekraft og HÅG så at dette ville være et viktig prinsipp for fremtiden. De ansatte en egen miljøsjef i ledergruppen og begynte å utvikle produkter med resirkulerte materialer. Ikke minst ble det viktig at produktet skulle kunne plukkes fra hverandre og resirkuleres når det ikke lenger var i bruk. HÅG har stått støtt på denne visjonen siden den gang.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Montering av stoler. Foto: Flokk
200 ansatte
Ved fabrikken på Røros er det i dag ca 200 ansatte, og er med det den største private arbeidsgiveren på Røros. Ottar Tollan forteller at HÅG-produktene har vokst med selskapet. Produktene skiller seg litt ut fra mange andre av de kontormøblene som man finner rundt om i verden.
Det aller meste av råvarer som det skal lages stoler av kjøpes i utlandet, og 80 % av alle stolene som lages på Røros eksporteres ut igjen.
– Vi har måttet plukke ut de kompetanseområdene fabrikken på Røros er gode på for å få best mulig produksjon. Vi har automatiserte prosesser på stålbehandlingen som produserer setemekanismene til våre kontorstoler. Vi utfører lakkering og delemontering, før stolene blir tapetsert og sluttmontert her på fabrikken. Av komponenter på stolen så er det kun det som går inn i setemekanismen som vi produserer selv på fabrikken i Sundveien, resten av komponentene kjøpes inn fra underleverandører. Flokk sitt design og verktøy produseres andre plasser i verden, så møtes alle deler på Røros og settes sammen til en ferdig stol, som sendes ut til sluttbrukere i hele verden, sier Tollan.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Foto: Flokk
Ute i verden
Flokk har fortsatt hovedkontor i Oslo med en konsernledelse som i hovedsak er Skandinavisk. I tillegg til de 200 ansatte på Røros så er det i overkant av 100 ansatte ellers i Norge gjennom hovedkontor og salgskontorer. Det er i Polen Flokk har flest ansatte, men de har også ansatte i USA, Kina og Sverige. Totalt i konsernet er det i dag rundt 1750 ansatte. I fjor omsatte Flokk for ca 3,35 milliarder.
– Det har vært fagkompetanse fra Røros involvert i nesten alle oppkjøp, og i utvikling av fabrikker i USA, Kina, Sveits og Nederland. Disse fabrikkene er nå lagt ned og dels flyttet til Sverige og Polen. Kompetansen fra Røros er ettertraktet alle plasser vi utvikler fabrikkene våre, avslutter Ottar Tollan.
I dag, 18. mai 2022 er Frelsesarmeen Røros korps 130 år. På denne datoen i 1892 hadde Frelsesarmeen Røros sitt første møte i Ellensveta, og korpset ble offisielt åpnet. Møtet var ved kaptein Hulda Sørensen og løytnant Mittet, som var de første offiserene på Røros. Møtet på Røros ble holdt bare fire år etter at Frelsesarmeens flagg ble plantet i hovedstaden.
Lokaler
Den første tiden var det vanskelig med lokaler for Frelsesarmeen på Røros. Men Per Kjelsberg i Ellensveta var villig til å åpne sitt hjem for offiserene og deres møter. Der fikk også offiserene bo. Stuen ble snart for liten, da sto baker Haanæs klar med innbydelsen. Også i hans hjem ble det holdt møter. Etter hvert ble det så innredet lokale og leilighet hos Helmer Olsen i Nygata.
Men møtelokalene skiftet fortsatt, virksomheten ble flyttet til Madam Larsen-salen før Frelsesarmeen i 1920 flyttet møtene til Totalsalen, som var stor og lys. Der hadde korpset sine møter i 28 år. Offiserene bodde i Malistuggu på Bakkan. I følge jubileumsheftet for 100 årsjubileet til Frelsesarmeen Røros, var Malistuggu ikke store krypinnet. Det kunne være kaldt med rim langsmed gulvlistene og tykk is på vindusrutene om vinteren.
Så endelig i mars 1948 kunne frelsessoldatene flytte sin virksomhet til eget lokale i Peder Hiortsgate. Det var en stor dag for Røros korps da offiserer og soldater stilte opp til marsj, og gikk fra Totalsalen til sitt eget lokale “Frelsesgruva” i Peder Hiortsgate. Lokalet ble innviet av kommandør T.J. Øgrim med frue, og nøkkelen ble overlevert til korpsets leder adjutant Åse Hansen og assistent Alfhild Eriksen. Frelsesarmeen Røros holder fortsatt til i lokalene, som har møtelokaler i første etasjen og leilighet til offiserene i andre etasjen.
Gruva
I jubileumsheftet fortalte korpsets eldste soldat i 1992, Elisabeth Aalen om “gamle dager” for armeen. Da de dro til gruva på ski med sangbøker og gitarer i ryggsekken. Det var mange ganger en lang og strabasiøs tur, med livet i fare i storm og kulde. Men på gruva ble det sunget, talt, og bedt.
Samlingssted
I løpet av 130 år har Frelsesarmeen Røros vært samlingssted for både små og store. Igjennom tiden har de også vært å finne med sine friluftsmøter i gatene, på utposter, i syke- og aldershjem, og eller hvor folk måtte ha bruk for den. Mens Astrid Hansen var korpsleder på Røros på starten 2000-tallet var det blant annet babysang i Frelsesarmeen sine lokaler.
100 år
I jubileumsåret 1992 hadde korpset blant annet en speidertropp, hjemforbund, kvinneforening og støtteforening. Korpsleder dengang var kaptein Bjørg Tronstad og assistent Karina Magnussen, som kom fra Færøyene.
Så marsjerte Frelsesarmeen i Røros videre med sitt flagg, inn i de nye 100 år, under sitt motto: Blod og ild! En reise som de er godt i gang med i dag når de fyller 130 år. I dag er det major Marie Skuland som er korpsleder for Frelsesarmeen Røros. 130-årsjubileet blir markert 26. mai i år.
Kilder: “Frelsesarmeen Røros korps 90 år 1892 – 1982”, og “Frelsesarmeen Røros 1892 – 1992 100 år”.
Huset som rommer Frelsesarmeen Røros i 2022. Foto: Tove ØstbyMarie Skuland ved Frelsesarmeen Røros. Arkivfoto. Foto: Tove ØstbyMarie Skuland og ungdomsarbeider Ruben Martinussen høsten 2021. Foto: Tove Østby
