Historie

Elisabeth Irgens kunne være den reddende engel for arbeiderne, med kontroll over provianten. Om direktørene kom og gikk var Elisabeth til stede hele tiden.

At direktørene kom og gikk, og at Henning Irgens i tillegg var fengslet i perioder styrket nok også Elisabeth Irgens sin posisjon. Hun var der hele tiden, og var en viktig brikke uansett om lønningene ikke kom. Med sin kontroll over provianten kunne hun være den ”reddende engel”, selv om det kostet flesk. 

Elisabeth blir folkelig
Elisabeths bror fikk avskjed året før, i 1669, og var i følge Peder Hiort ”meget hidsig og ubesindig, samt behandlede arbeiderne med Hug og Slag meget uchristelig, hvilket undertiden gav Anledning til Opløb”. Elisabeths bror ble dypt fornærmet over avskjedigelsen og levde sine siste år i dyp ensomhet i en egen stue på Rørosgård.

Henning Irgens fikk ”den første rebellionen” rett i fanget av sin onkel, med andre ord. Henning hadde heller ikke allverdens tillit blant arbeiderne, og måtte nesten bøte med livet i de harde tumultene på 1670-tallet. Krig og uår gjorde heller ikke arbeidernes situasjon bedre, og at svenskene etterlot det meste av Bergstaden i aske gjorde det hele til en sann katastrofe for ledelsen ved verket.

Det er sannsynligvis også på denne tiden at Elisabeth bestemmer seg for å ”skifte stil”. Kan det være et valg som ga henne et viktig fortrinn i kampen om å unngå arbeidernes vrede. Arbeiderne måtte gå i kjerka, og fikk dermed oppleve Doktorinnen på nært hold. Den noe overdådige, overklassestilen hun hadde på det gamle maleriet var kanskje ikke egnet til å skape et image som ”den fromme”, som spilte på lag med arbeiderne. Den nye stilen til Elisabeth gir helt klart signaler om at Doktorinnen ville framstå som et menneske arbeiderne og allmuen lettere kunne identifisere seg med.

Det opprinnelig maleriet
Irgensepitafiet, minnetavlen over Henning Irgens og hans kone Elisabeth, har hatt en sentral plass i den gamle Røroskjerka, slik at den lutherske menigheten ikke skulle glemme de to sentrale skikkelsene. Maleriet er etter all sannsynlighet bestilt fra en utenlandsk maler, da få kunstnere av dette kaliberet holdt til i Norge på denne tiden. Ekspertene gjetter på at det er malt i Tyskland eller Nederland, hvor Irgensfamilien hadde sterke bånd. Irgensepitafiet er lagd i 1668, nesten ti år etter at Johannes døde. Antageligvis har hun straks bildet ankom Røros blitt misfornøyd med eget utseende.

Undersøkelser gjort under restaurering av Irgensepitafiet av Niku (Norsk institutt for kulturminneforskning), forteller oss mye om hvordan Elisabeth ble framstilt på det originale maleriet. Og om arbeiderne allerede følte seg knuget av klasseforskjellene, og var på randen til opprør, ville ikke den malte Elisabeth bidra til å roe gemyttene.

Her fremstilles Elisabeth som en yngre, slankere og vakrere kvinne. En elegant og lekker overklassekvinne med utringet kjole, nakne skuldre og naken hals. I en moderne kjole, med kragen og mansjettene rikelig utstyrt med blonder. Fingrene var utstyrt med dyre ringer og rundt håndleddene bar hun kostbare armbånd.

På bordet ligger et eple eller et garnnøste. Elisabeth lener den høyre hånden på bordet og det venstre over brystet. I den venstre hånden holder hun noe som kan ligne på en lyserød nellik. Ofte et symbol på Kristi lidelse, og ofte som et symbol på kjærlighetspant på forlovelsesbilder fra renessansen. Et bilde en hver overklassekvinne i Europa ville vært stolt av, og som hun kunne vise fram til resten av fiffen. Elisabeths bruksområde for bildet var ikke helt det samme.

Det er også mulig at maleriet opprinnelig har vært i to deler, og at de ble ”sydd sammen” da kjerkeinventaret ble flyttet til den nye kjerka i 1784. Menigheten husket da ingen av de to med gode minner og nektet visstnok å ta i bruk den nye praktkjerka hvis epitafiet skulle henge synlig. Det henger derfor den dag i dag bak altertavla i Røroskjerka.

Den nye Elisabeth
Man regner det som sannsynlig at det er Peter Kontrafeier, eller Peter Andersen Lilje som har fått oppdraget med å modernisere portrettet av Elisabeth. Dermed kunne hun også overvåke prosessen selv, for å sikre seg det riktige uttrykket. Lilje var nemlig i en periode omkring 1670 på Røros for å utsmykke kjerka, naturligvis på oppdrag for den mektige Irgensfamilien.

Det er annen Elisabeth vi kjenner gjennom det endrede portrettet. Hun har blitt eldre og ansikt og kroppsform er endret. Elisabeth ser ut til å blitt høyere, og ansiktet ligner mer en arbeidende landsbygdas kvinne enn en sminket og forfinet overklassekvinne. Et svagt smil på leppene hennes er erstattet av en litt tilkneppet munn. Hun bærer en enkel kjole av et stoff som minner om tradisjonelle tekstiler, ull eller kanskje lin. Kjolen er tilkneppet langt opp på halsen, armbåndene er borte og kun en finger på venstre hånd bærer ring. Eplet på bordet, eller garnnøstet, har blitt erstattet med en hodeskalle.

Elisabeth har blitt myndig, streng og langt mer folkelig. Et ”image” som passet langt bedre for en kvinne i hennes posisjon. Og om portrettendringen kanskje ikke skal tillegges mye effekt, så ble de neste årene enklere for Elisabeth enn for svoger Joachim og sønnen Henning.

Mens Joachim, som døde i 1675, og Henning ble anklaget for en rekke mislighold, fikk arbeideropprørene tett innpå livet og en ødeleggende krig som herjet bergstaden, folket og kobberverkets lønnsomhet. Henning ble sågar sparket og fengslet, til og med flere ganger de kommende tiårene. Elisabeth mistet sikkert også mer og mer av sin tilnærmede monopolhandel etterhvert som verkets grep om handelen ble svakere.

Elisabeth døde på Røros i 1694, mens Henning døde 5 år senere i Trondheim. En av Elisabeths andre sønner, oppkalt etter onkel Joachim, var blant kandidatene til den nye bergverksdirektørstillingen, men valget falt på Theodorus Bergmann. Snart ble det også utdelt handelsprivilegier i Bergstaden, og selv om arbeiderne fremdeles levde under harde kår, var maktfordelingen og rollespillet omkring rikdommene gruvebyen på Rørosvidda genererte endret for bestandig. En ny tid var kommet til fjellet.

Kilder: Rørosboka bind 1 og 2, Røros kobberverk 1644-1974 (Gunnar Brun Nissen), Mellom lys og mørke (Olav Gynnild), Niku publikasjon 118 (Jørgen Solstad).

Elisabeth Irgens fikk sitt eget portrett overmalt. Vekk med utringning og dyre ringer, ungdommelig utseende, blonder, frukt og blomster. Inn med fromhet, strengt utseende, nøkternhet og en hodeskalle. For å forsterke sin posisjon som kobberverkets reelle direktør?

Den mektige bergverksdirektør Johannes Irgens kone Elisabeth var slett ingen pyntegjenstand, slik mange europeiske hoffdamer kunne være. Elisabeth Sophie Henningsdatter Arnisæus ble født i 1618 i Haderslev på Jylland i Danmark. Elisabeth var datter av kong Christian den fjerdes livlege. Elisabeth og familien, som etthvert skal ha talt 12 sønner og fire døtre i tillegg til mor og far, bodde i Johannes Irgens fødeby, Itzeho i Tyskland. Kjøpmannsønnen Johannes hadde tatt en god utdannelse som doktor i filosofi og medisin.

En brors maktkamp
En dag i 1651 ble imidlertid livet vesentlig endret for familien Irgens. Broren til Johannes, kammertjener Joachim Irgens, hadde med kongen i ryggen fått kontroll over et kobberverk langt mot nord. Lorentz Lossius og de andre som hadde fått privilegie til de nye funnene på Røros ble fratatt det meste av sine eiendeler i verket. Joachim Irgens, som tidligere var kammertjener hos kong Christian den fjerde, fikk etterhvert også ”degradert” Lossius fra direktørstillingen og ville feste totalt grep om det lovende, voksende, dog kritiserte kobberverket. Johannes blir derfor bedt av sin bror om å komme til Røros, hvor han blir ansatt som berverksdirektør. 

Til Rørosgård
På Røros var ikke alt bare idyll, om vinterkledt viddelandskap kanskje er en fryd for våre øyne i dag. Området omkring Bergstaden var allerede kraftig avskoget. Et område på oppimot to mil fra smelthytta var avskoget og den lille bergverksbyen på Rørosvidda var ikke akkurat noe vakkert skue. I tillegg var det ikke bare enkle oppgaver den nye direktøren fikk lagt i fanget. Befolkningen og arbeiderne murret og broren hadde skaffet seg mange fiender.

Johannes kjøpte Rørosgaard av presten Anders Bernhoft, hvor familien bosatte seg. Bergverksdirektøren flyttet provianthuset dit, og fikk på den måten bygd ny vei over Floene fra Gråhøgda og anlagt bru over Glomma. På kobberverkets regning naturligvis, ettersom provianthuset skulle ligge på Sundet.

Johannes ble imidlertid syk etter bare få år på Røros, og døde i 1659. Direktørstillingen gikk til Jakob Mathias Tax enten i 1657 eller -59. Han ble imidlertid allerede i 1663 erstattet av Elisabeths bror, Christian Arnisæus, Joachim Irgens svoger. I 1669 ble han avskjediget, og blant annet kritisert for å drevet arbeiderne til opprør. Den nye bergverksdirektøren ble Elisabeths sønn, Henning Irgens.

Doktorinnen som ”direktør”?
Elisabeth Sophie Henningsdatter Arnisæus var altså ingen pyntedukke. Ikke bare skulle slekts- og familieforhold tilsi at hun hadde voldsom innflytelse på verkets drift. Mange tegn i historiske kildeskrifter tyder på Elisabeth i lange perioder nok var verkets relle direktør, den som virkelig tok avgjørelsene og som folk hadde tiltro til.

Hun var helt klart en viktig rådgiver for sin mann, og blir allerede før flyttingen til Røros som 33-åring betegnet som meget driftig, dyktig og foretaksom kvinne. Hun handlet med korn og andre varer til verkets arbeidere, og opparbeidet seg dermed en posisjon blant arbeiderne som de høye herrer i maktposisjonene ikke kunne klare.  

Elisabeth ble i tillegg beskrevet som nokså egenrådig og hardhjertet. Elisabeth lot seg slett ikke pirke på nesen og satte knallharde krav. Mye av det vi vet om henne bekrefter dette. I 1685 tillegg eide hun seks parter til en verdi av 1000 riksdaler i verket (etter den nye oppdelingen av eierskapet i kobberverket til 180 deler – omlag 3 prosent). Det meste av dette eierskapet var nok hennes avdøde manns tidligere 1/30-del, som han hadde fått av sin bror Joachim. Hun kan nok også ha fått overført flere eiendeler fra sin svoger, da de andre partisipantene nektet henne etterskuddslønn på 500 riksdaler årlig etter hennes manns død.

Hennes bror var slett ingen bergmann, og i flere kilder finner vi spor som tyder på at han først og fremst var en slags funksjonær for sin søster. Hun hadde en annen tillit blant arbeiderne enn karfolket, og fra historiske, skriftlige kilder har vi følgende ”bevisførsel” for Elisbeths virkelige status, både under sin manns, sin brors og sin sønns ansvarstid; 

– Verkets betjenter håper på riktig oppgjør når fru Doctorinden kommer hjem, heter det i et avregningsskriv fra 1666. Dette var første gang arbeiderne reiste seg samlet for å klage over manglende lønnsutbetalinger, mens hennes bror var kobberverkets direktør.

– I 1670 henvendte arbeiderne seg direkte til Doktorinnen, for å søke en løsning på sine manglende lønnssutbetalinger og generellt trurige situasjon. Selv om arbeiderne også hadde klaget på Doktorinnens dyre proviant. På denne tiden er det altså hennes sønn som har tatt over direktørstillingen.

En grunn til at arbeiderne valgte Elisabeth er kanskje at mens Irgens-karene og Elisabeths bror svarte med vold, pryl og hug mot de protesterende arbeiderne var sannsynligvis ikke straffen og reaksjonene fra Elisabeth i samme kategori. Selv om hun nevnes som brå og streng.

At arbeiderne hver gang problemene tårner seg opp, henvender seg til Elisabeths sier litt om hva slags posisjon hun hadde, og hva slags oppgaver hun må ha løst i årene forut. Arbeiderne var generellt i en opprørssituasjon mot kobberverket, da lønningene ofte uteble, provianten var dyr og ledelsen skaltet og valtet med arbeiderne som de ville. Men det ser altså ut til å ha vært tryggest, og kanskje også mest effektivt, å hevende seg til Doktorinnen. Olav Gynnild har vist at mens klagene oftest vedgikk Johannes, Joachim og Henning Irgens var Doktorinnens navn blant de som ble nevnt nest hyppigst. Dette underbygger også teorien om at Elisabeth hadde en sentral posisjon, og at hun av arbeiderne ble oppfattet som en viktig del av ledelsen. Henning Irgens var heller ikke så mye tilstede på Røros, og sannsynlig så arbeiderne hans mor som den raskeste veien til løsning på problemene sine.

Følg med i morgen for del 2 av denne historien.

Kilder: Rørosboka bind 1 og 2, Røros kobberverk 1644-1974 (Gunnar Brun Nissen), Mellom lys og mørke (Olav Gynnild), Niku publikasjon 118 (Jørgen Solstad).

Blant ”de glemte krigerne” i første verdenskrig finner vi Oscar Lund fra Røros. Første verdenskrig var også en norsk tragedie, men det er i utlandet han hedres for sin innsats. Tre dager etter at England erklærte krig mot Tyskland var rørosingen i Vancouver for å verve seg i den Kandiske 16. bataljon, “The Canadian Scottish”. Uniformen inkluderte kilt.

En halvtimes kjøretur unna Lens, i en landsby ved navn Vieille-Chapelle, ligger en ensom rørosing begravd. Den 11. november hedres han og andre falne soldater i den første verdenskrig med statslederbesøk og en rød valmue på graven.

Man anslår at mellom fem og titusen nordmenn kjempet på en av sidene i den første verdenskrigen, men disse krigerne er glemt av det offentlige Norge, og skjebnen deres har ikke fått plass i vårt nasjonale minne.

Canadas vikinger
Tre dager etter at England erklærte krig mot Tyskland 4. august i 1914 møtte 21 år gamle Oscar Lund opp i Vancouver for å verve seg. Oscar hadde avtjent ett halvt års verneplikt i Norge, og hadde tre år bak seg i US marines. Verken Norge eller USA var med i krigen, og i likhet med mange andre måtte den unge rørosingen derfor ta veien til Canada for å få vervet seg. Canada var en del av det Britiske imperiet, og den lille hærstyrken på om lag 3100 mann ble i løpet av få måneder til en hær på over 32.000 mann.

Han var langt fra den eneste som tok dette valget. Trolig var det i overkant av tusen norskfødte som verva seg til tjeneste i Canada. I 1917 ble det til og med satt opp to egne bataljoner for å rekruttere skandinaver; The 197th Overseas Battalion, Scandinavian Canadians; og 223rd Battalion, Vikings of Canada. Totalt ble 913 skandinaver rekruttert til fronttjeneste på denne måten, og det ser ut til at et flertall av dem var av norsk ætt. Det er vanskeligere å fastslå hvor mange som vervet seg før 1917, men det var sannsynligvis like mange.

I den skotsk-kanadiske bataljonen var uniformen annet enn Oscar var vant med fra sine tre år i US Marines.

– Vi bruger kjoler til knærne, skrev Oscar hjem til sin mor.

Slaget ved Ypres
Det skulle ta noen måneder før Oscar Lund havnet i krigen. Opptreningen foregikk i Canada, og først et halvår

etter at han vervet seg befant han seg ved fronten. Sammen med sine soldatkamerater var han på plass i det som har blitt hetende ”det andre slaget ved Ypres”.

Vi skriver april 1915, og den første uken av måneden ble den første kanadiske divisjonen flyttet for å forsterke en lomme ved Ypres. 22. april forsøkte tyskerne å utslette denne lommen ved bruk av giftgass. Etter et intenst artilleribombardement slapp de 160 tonn klorgass, og da skyene med giftgass kom over de allierte linjene brøt de fleste av soldatene opp og retretterte. Mange døde på stedet. Dette etterlot et om lag fem kilometer langt hull i de allierte linjene. 

En canadisk soldat oppdaget imidlertid at man kunne nøytralisere klorgassen gjennom å puste gjennom sokker innsatt med urin. Canadierne ble dermed den eneste divisjonen som holdt linjen, og de canadisk-rekutterte soldatene, med Oscar Lund i rekkene, kjempet natten igjennom for å lukke hullet i de allierte linjene.

24. april igangsatte tyskerne enda et gassangrep, denne gangen direkte mot de kanadiske linjene. Iløpet av de neste 48 timene tapte canadierne over seks tusen mann, og mer enn to tusen av disse døde. Men det gav canadierne rykte på seg som en formidabel kampstyrke. 

Hundre tusen menneskeliv gikk tapt på begge sider, uten at fronten flyttet seg mer enn tre kilometer. Oscar Lund overlevde det andre slaget ved Ypres.

Den tapre soldaten skulle imidlertid falle i en trefning snaue to måneder senere, så vidt fylt 22 år.

Lite penger til mor
Oscar Lunds far var død, og når Oscar vervet seg i Canada ble han ”naturalisert” canadier. Når slagene ved Ypres startet, i april, gikk 25 av de 40 dollarene Oscar tjente i måneden til hans mor Karen. 

På grunn av Oscars canadiske verving ble han ikke definert som norsk statsborger, og Karen fikk derfor ikke utbetalt pensjon etter sønnen. Hun skal derimot visstnok ha fått utbetalt 25 dollar som var avsatt for august som en siste utbetaling.

Motivene til alle de frivillige som vervet seg til krigen er naturligvis sammensatte. I landene som hadde verving var det ofte sjømenn med arbeiderklassebakgrunn, som hadde reist fra Norge av eventyrlyst eller for å finne arbeid. Få, om noen i det hele tatt, synes å ha sterke ideologiske bånd til krigen eller de krigende maktene.

En sentralt moment er nok nød. Å verve seg til hæren betød gode klær, mat, tak over hodet og betaling. Mange hadde familie i Norge som kanskje var avhengig av pengene som ble sendt hjem.

Kilder: Ufredsår, nordmenn i fremmed krigstjeneste (www.ufredsaar.no), www.wikipedia.no