Første oktober ble Linus Wallin restaurantansvarlig for Peder Hiort Mathus. Linus har jobbet hos Bergstadens Hotel i to år, blant annet som servitør og bartender. Opprinnelig kommer Linus fra Karlstad i Vermland. I år gleder han seg til igjen å kunne feire julen i Sverige.
– Jeg er en liten bit hjemmefra, men det er ikke så langt hjemmefra, sier Linus Wallin.
At det ble Røros Linus flyttet til er tilfeldig. Han fikk jobben gjennom en bekjent som spurte om han ville komme hit å jobbe gjennom sommeren. Linus som er utdannet rørlegger synes det hørtes spennende ut å gjøre noe annet.
– Jeg trivdes så godt at jeg ville bli. Planen var ikke å bli så lenge, men så fant jeg ei norsk dame og så ble det en baby på kjøpet, så da ble det på heltid, sier Linus. Som legger til at nå blir han på Røros.
Første møte
Bergstadens Hotel var Linus sitt første møte med hotellbransjen. Hos Peder Hiort Mathus treffer man Linus som servitør. Restauranten har tre fast ansatte, i tillegg er det en del ekstrahjelper som trår til når de trengs.
Sverige
Etter ei lang tid i Norge, har Linus planer om å feire julen i Sverige i år. Julemessig er det ikke stor forskjell på norsk og svensk jul, men det er stor forskjell matmessig. Linus sin julemat er svenske hjemmelagede kjøttboller, juleskinke, Janssons fristelse og morens mat. Han gleder seg til å komme hjem i julen.
Populær
Peder Hiort Mathus er en populær restaurant i Bergstaden med mye på menyen. I forbindelse med julen serveres det juletallerken. Det er mange som kommer til restauranten, både turister og fastboende.
Historie
I restauranten er det mye historie, fra Røros, gruvene og folket. Det mye gammel verktøy som viser gruvehistorien.
-Det er mye historie her, dersom man er interessert i historie, sier Linus. Han får ofte spørsmål om Røroshistorien. Restauranten har også navn etter en viktig person for Røros, Peder Hiort som var født i 1715, og døde i 1789. Han var direktør for Røros Kobberverk fra 1772 og frem til han døde.
Direktørbolig
Restauranten er i det den gamle direktørboligen. Det gjør den enda litt mer spesiell. Linus tror at noen av gjestene kommer nettopp på grunn av historien. Noen kommer inn i restauranten bare for å se hvordan den ser ut.
I år har Hådalen kapell 90-årsjubileum. Kapellet kom på plass etter at oppsittere i bygda snakket sammen, om at de hadde trengt en plass å gravlegge sine. Det var Røros som var nærmeste. Det var stor interesse for det, men det måtte tas initiativ for å få realisert interessene. Og det ble gjort.
Starten
Arbeidet med gravlunden startet opp i 1930, med dugnadsarbeid. Det ble ryddet skog og planert etter at de hadde funnet en veldig fin plass. De nødvendige godkjenningene kom på plass, blant annet jorden ble testet og godkjent. Det var nok stor glede i bygda da en slik plass som dette ble etablert.
Kåre Tørre som er leder i Hådalen Bygdelag forteller at det er årlige dugnader ved kapellet. Så fort det tørker opp om våren kaller de sammen til dugnad fra de gårdene som representerer eierne ved kapellet. Da blir det raket og flidd opp, dette er også et sosialt samvær med kaffe.
Oppbyggingen av gravlunden og kapellet var mye basert på dugnad. Men det var også noe innleid arbeidskraft. Det første som ble bygd var et klokketårn. Innvielsen av gravplassen var 27. juli 1931. Da ble de første gravlagt der.
Kåre Tørres sin oldemor som døde i 1929 ble gravlagt på Røros, men ble flyttet til gravplassen i Hådalen i 1931.
Dugnad
Mye av det som har blitt gjort gjennom årene, med gravplassen og kapellet har vært basert på dugnadsarbeid. De senere årene har de fått hjelp ifra kirkegårdsarbeiderne på Røros.
I løpet av de 90 årene har det vært flere store dugnader med maling av kapellet. I 2016 ble kapellet malt opp igjen, helt opp i toppen.
Samles
Det er en tradisjon at det ringes i klokketårnet i høytidene. Bygdefolket samles da utenfor kapellet, blant annet på julaften. Det tennes lys på gravene, folk snakker sammen, og ønsker hverandre lykke til med høytiden. Det er en stemningsfull seanse.
Området som sokner til Hådalen kapell er fra Nordvika i sørøst, gjennom dalen, til og med Tørresdalen og Skjevdalen.
Utendørs
Når det er gudstjeneste i Hådalen, er den utendørs. De satser på finvær, og det har de truffet på mange ganger. Etter Gudstjenesten er det kirkekaffe. 90-årsjubileet ble markert i august i år med ei minnegudstjeneste. Da var mange samlet.
-Det var en veldig fin dag med strålende sol og lite vind. Det var en trivelig stund, sier Kåre Tørres.
Stor-Hans
Graven til Stor – Hans er ei av gravene på Hådalen gravplass. Stor – Hans hadde mange år i traktene.
Ved gravplassen er det en minnestein for en tragedie som skjedde under 2. verdenskrig, da tre soldater fra Kompani Linge druknet i Rambergsjøen etter at de hoppet ut i fallskjerm. Ulykken skjedde 10. oktober 1943.
Minnestein ved Hådalen kapell. Foto: Tove ØstbyHådalen kapell ble bygd i 1931. Foto: Tove ØstbyHådalen kapell
Det er julaften og mange små venter spent på nissen. Julenissen er en kulturell figur som i moderne tid fremstilles som en eldre, vennlig mann med kraftig hvitt skjegg og smilende øyne, kledd i lang, rød frakk, store støvler og rød topplue. Han kommer med gaver, særlig til barn, og kan sees på kjøpesenter i Europa og USA i tiden før jul. Oftest har han gavene i en sekk på ryggen, men i billedfremstillinger inspirert fra USA kjører han gjerne med reinsdyr og slede. Denne figuren kom til de nordiske landene på slutten av 1800-tallet.
Opprinnelsen til julenissen kan man søke i legender om helgenen St. Nikolaus, som skal ha levd i Tyrkia på 200–300-tallet. Han var den fremste til å hjelpe barn og unge når de eller foreldrene var i nød, og han ble derfor tidlig tilbedt som barns og unges helgen.
Mange legender forteller om hvordan Nikolaus opptrer som den forkledte eller usette velgjører. På 1200-tallet ble den store barnefesten i Frankrike lagt til hans dag, 6. desember. I norsk kalendertradisjon kalles det Nilsmesse.
Snart spredte skikken seg utover Europa, og blant festskikkene finner vi også det å gi små gaver, Nikolaus-gaver. På bakgrunn av legendene ble det snart slik at det var Nikolaus selv som kom med gavene.
På 1400-tallet synes den kirkelige Nikolaus-festen å få en parallell i at han kommer til hjemmene for å gi gaver, og selv om han har hatt mange konkurrenter gjennom tidene, er det en klar sammenheng mellom ham og julenissen.
I folkloren er julenissen blitt en slags sjefsnisse, omgitt av hjelpende, mindre fjøsnisser.
Kilde: Alver, Brynjulf; Stovner, Ina Louise: julenissen i Store norske leksikonpå snl.no. Hentet 12. oktober 2021 fra https://snl.no/julenissen
Rørosnytt ønsker alle sine lesere ei riktig god jul!
Reidun Roland minnes tilbake til tiden hun gikk på skolen. Det skolerommet hun gikk i, ble revet for å få plass til Lorentz Lossiusgata. Barna startet på skolen der, og gikk der de to første åra. Fra tredjeklasse var elevene i storskolen, som i dag er Reiselivets Hus. Tredje klassen hadde et eget rom. På den tiden var det frivillig om man ville lære engelsk eller ikke på skolen.
Snekkerskolen var også i det samme bygget, og i andre etasje var det lærerrom. Reidun gikk 3. til 7. klasse på storskolen. Deretter ble det fremhaldsskole i huset. Framhaldsskolen varte ett år. Det som er videregående skole i dag, er en sammensmelting av framhaldsskolen og realskolen.
Den første læreren til Reidun var Per Haugen. Han tok raskt grep, og flyttet Reidun fra bakerste til første benk.
– Jeg var vel et urosmoment antagelig, sier Reidun Roland.
Liten klasse
Reidun sin klasse var liten. De som gikk i klassen var førkrigsmodeller. De årene var det lave fødselstall. Hun husker ikke spesielt sin første skoledag, men hun husker at hun i løpet av den første uken havnet på vedkassen på gangen, fordi hun hadde lurt seg ut av skolegården. Hun hadde fått noen ører av sin far, og hadde kjøpt seg et wienerbrød hos Baker Sundt. Som straff måtte hun sitte ute på gangen i en time.
Først på 1950-tallet, mens Reidun gikk i storskolen, begynte seksualundervisningen i skolen. Jenter og gutter var delt i gymtimene, og det var i de timene seksualopplysningen ble gitt. Klassen var også delt i håndarbeid. Guttene hadde sløyd mens jentene hadde håndarbeid.
Reidun har fortsatt ei veske som hun laget i håndarbeidstimene på skolen. Hun laget veska i fjerde klasse, det året de begynte med håndarbeid. Hun lærte både å strikke og å brodere.
Disiplin
Det var mye disiplin i skolen. Hvert friminutt måtte de stille seg opp og marsjere inn. Elevene fikk utdelt tran på skolen, og Reidun klarte ikke den fæle tranen.
Skolen startet i august. Om høsten hadde de potetferie; det som nå heter høstferie. De gikk på skolen til juni. Reidun gikk på skolen seks dager i uka, siden det var skole også på lørdager. De første to årene gikk de på skolen annenhver dag. Men de gikk ganske fort over til å gå hver dag.
Klasseforstander
Reidun hadde Anders Kvikne som klasseforstander.
– Han satt å vippet på stolen, og spiste pastiller. Jeg hadde så lyst til å sparke stolfoten unna, men jeg gjorde det aldri, sier hun.
I klasserommet var det tomannspulter, og vedfyring. En vaktmester gikk å fyrte, så det var varmt til barna kom om morgenen. Klassen hadde ordensmann som gikk på omgang, hver uke. Ordensmannen luftet klasserommet, ordnet tavlen og ryddet opp mens alle de andre elevene måtte ut.
Det store «Gulbygget», som nå står mer eller mindre ubrukt, ble ferdig året etter at Reidun var ferdig på skolen. Skolehverdagen har forandret seg mye da det nye bygget ble tatt i bruk. I gulbygget kom det skolekjøkken, og elevene fikk husstell.
Reidun hadde mye lekser mens hun gikk på skolen. Blant annet stilskriving.
Neiet
Elevene hadde stor respekt for lærerne. Reidun minnes at dersom hun syklet fra Stormoen til gata, og møtte en lærer, så reiste hun seg opp i ramma i neiet.
Lærerne var med på 17. mai med de sorte dusk-luene, som viste at de var akademikere. De gikk for hver sin klasse. 17. mai var arbeidsdag for lærerne. Det var lærernes store dag. Etter hvert ga det ikke samme statusen som tidligere.
I klasserommet merket elevene klasseforskjellen til de foreldrene som var litt høyere opp. Det var fire jenter i klassen, og de andre jentene var i følge Reidun litt høyere opp enn henne. Hun hadde en far som var på jernbanen, og det var ikke så høyt ansett. Det var ingen skikkelig fattige i klassen.
Lørdag er det igjen klart for en av de eldste tradisjonene på Røros. Det skal deles ut premiehussu til trengende, som møter opp i Raukassa. Trengende er de som trenger hussu, sier lederen for Peder Hiorts stiftelse, Ole Jørgen Kjellmark.
Utdeling av premiehussu er en varm og historisk tradisjon, som ble født i 1788.
Røros kommune har gitt Aud Selboe tilskudd på inntil kr 200 000,- til tilbakeføring av av Laddbua til Røros sentrum. Laddbua var sykehus for Røros kobberverk fra 1867. Bygningen lå da på hjørnet mellom Finneveta og Bergskriverveta. Senere tok handelshuset Engzelius i bruk bygningen til vinutsalg, derav navnet Laddbua. I 1967 ble bygningen revet og flyttet til nåværende plassering som hytte på Vintervollen på Glåmos. Selboe ønsker å flytte bygningen tilbake til bergstaden og da tomten etter Tronshart- gården.
Byantikvaren har tidligere utalt seg positivt til planene om å flytte Laddbua tilbake til bergstaden og tomta etter Tronshart-gården. Denne tomta framstår i dag som et sår i bybildet. Gjenoppføring av Laddbua på denne tomta vil bidra til å rette opp dette. Laddbua er i tillegg oppført i Kulturminneplan for Røros kommune. Her åpnes det også opp for en tilbakeføring av bygningen til bergstaden.
Byantikvaren har begrenset med midler innenfor potten «Verneverdig bebyggelse i og utenfor bergstaden». I 2021 er denne ramme omkring kr 800 000,-. Det er sjeldent det gis tilskudd som overstiger kr 100 000,-. Prosjektet med tilbakeføring av Laddbua har imidlertid en rekke positive sider, står det i tilskuddsbrevet fra Røros kommune.
Det vil først og fremst bidra til å tilbakeføre en viktig bygning til bergstaden. I tillegg vil det medføre en viktig byreparasjon i Bergmannsgata. Byantikvaren gir derfor et tilskudd på inntil kr 200 000,- til prosjektet.
Vilkår for tilskuddet er blant annet godkjennelse etter Områdeplan for Røros sentrumfor gjenoppføring av Laddbua på tomta etter Tronshartgården. Tilskuddet knytter seg til gjenoppføring av Laddbua, ikke til evt. godkjente tilbygg.
Det forutsettes at arbeidet utføres av firma/håndverker med bred erfaring med istandsetting av eldre verneverdige bygninger.
Tilskuddet forutsetter at Laddbua oppføres på tomta etter Tronshartgården. Tilskuddet kan først utbetales etter at bygningen er gjenoppført. Arbeidene skal utføres i samråd med Byantikvaren. Dersom det oppstår endringer underveis skal Byantikvaren underrettes straks.
Det ble søkt om tilskudd på kr 250 000,- til tilbakeføring av Laddbua til Røros sentrum, nærmere bestemt tomta etter Tronshart-gården. Fra søker er hele prosjektet estimert til å ha en kostnad på kr 4 200 000,-. Rørosmuseet-Bygningsvernsenteret har tidligere utarbeidet et kostnadsoverslag på demontering og gjenoppføring av tømmerkassa etter Laddbua. Dette overslaget er indeksregulert til kr 570 000,-.
Rørosmuseets årbok for 2021 er nå i salg! For alle som er interessert i røroshistorien, er Fjell-Folk / Vaerien Almetjh et skattekammer av spennende kunnskap presentert på en lett tilgjengelig måte.
Årbokas redaksjon har satt sammen et utvalg artikler av dyktige skribenter, som gir gode leseropplevelser til alle. For mange er lesing av Fjell-Folk / Vaerien Almetjh en juletradisjon, men nye lesere vil også finne innholdet givende.
Årets utgave inneholder ti spennende og interessante artikler av ulike forfattere. Variasjonen i temaer er stor, fra statsreformer på 1680-tallet, til istandsetting av Hyttdammen i 2021, men alle artikler er som vanlig knyttet til ulike sider av røroshistorien. Høydepunktene kommer som perler på en snor, blant dem finner vi historien til industrieventyret HÅG, som startet med produksjon av hårkammer og nå er et varemerke innen kontorstoler med marked i flere deler av verden.
Mange har lagt merke til den triste tilstanden på Direktørgården i Bergmannsgata. Da bygget ble oppført av Catharina Borchgrevink på 1780-tallet, var det trolig den mest påkostede fasaden på et bolighus på Røros, og her har flere berømte personer overnattet. Nå er fasaden istandsatt etter alle kunstens regler, og i Fjell-Folk / Vaerien Almetjh får du innblikk i prosessene og arbeidet som er utført.
Årets Fjell-Folk / Vaerien Almetjh inneholder i tillegg bla artikler om lokale stedsnavn, istandsetting av Hyttdammen og sporene etter drifta på Mugggruva. Her gjengis også Kaare Granøyen Rogstads varme erindringer om sitt møte med den sørsamiske befolkningen, og et intervju med Ellen Gjelsvik som forteller om smått og stort fra oppveksten på Stormoen.
Et samarbeidsprosjekt mellom teatergruppa hos Røros Kulturskole og Bergstaden Teaterlag, skal under Julemarkedet gjøre nissestreker og vise frem gamle juleleker. Skuespillerne er barn og unge fra 4. til 10. trinn. De skal synge, ha et lite tablå, og vise frem gamle juleleker fra Røros. Dette gjør de en plass, før de springer videre til en annen plass, og gjør det samme der. Karianna Sommerro har skrevet tablåene. Hun vil også være tilstede de ettermiddagene skuespillerne skal være i gata.
Hefte
Kvitsanden barnehage laget i 1991 heftet «Lek på Røros i gamle dager». Det er dette heftet regissør Unni Ryen har funnet frem igjen, og brukt i prosjektet. Der er det leker som «Hei, tomtegubbe ta i ring», «Fru Cederstrøm», «Tyven, tyven» og «Sju svarte berser». Dette er leker som barn ikke leker lenger, men som skal komme opp i dagen igjen nå.
Nissestreker
Nissestreker er blant annet at smånissene gjemmer seg, og snakker med publikum. Regissør Unni har med 24 unge skuespillere i prosjektet. De er delt opp i tre grupper, slik at det blir tre kvelder på hver gruppe.
Forrige uke leverte Hans Ivar Biribakken en russisk vinteruniform til Rørosmuseet. Uniformen er etter en person som var russisk fange på straffearbeid i Norge for tyskerne. Under andre verdenskrig tok fangen seg inn på fjøslemmen til Hans Ivar sine besteforeldre på Hagaen, der han byttet klær. Her forteller Hans Ivar historien om vinteruniformen.
https://vimeo.com/650252256
Hans Ivar Biribakken og konservator ved Rørosmuseet Erik Roll ble intervjuet av Tove Østby
Uniformen er etter en rømt fange fra Russland. Klærne ble funnet på fjøslemmen til Hans Ivar sine besteforeldre. En morgen bestemoren skulle ut i fjøset hørte hun noe på loftlemmen, hun gikk opp, og der lå den russiske fangen. Besteforeldrene hjalp han så godt de kunne. De ga han mat, og han fikk nye klær.
Noen dager senere går besteforeldrene opp på loftlemmen igjen, da er mannen borte. Men vinteruniformen hang igjen. Klærne er datert 1941. I dag lurer Hans Ivar på hvor det ble av karen. Sannsynligvis så rømte han til Sverige.
– Denne karen kan ha vært med på en del slag i Russland. Han er nok blitt tatt av tyskerne, tenker jeg, og ført til Norge etter operasjon Barbarossa. Det er en mulighet, men det blir jo bare litt synsing. Men uansett det er ganske interessant hvor ble det av denne karen, sier Hans Ivar, som har tenkt mye på hvor det be av han.
– Det er jo en skjebne, som ble tatt, og gjort straffarbeid. Hvor vet vi ikke, men sannsynligheten er vel Trondheim i å med at han har kommet hit. Fluktruta er naturlig i retning Sverige, sier Biribakken. Han tror fangen var rundt 20 år gammel. I forrige uke leverte Hans Ivar klærne til Rørosmuseet.
– Det synes jeg var på tide, så det ikke ble borte. Det er en fascinerende historie som må bli tatt vare på, sier Hans Ivar.
Nå skal klærne magasineres i Rørosmuseet sitt tekstilmagasin. Først skal de fryses i et par omganger for å forhindre møll og skadedyr. Klærne blir registrert, og publisert på Digitalt museum slik at det går an å se foto og den informasjon som museet har om uniformen.
– Dette er veldig spennende for Rørosmuseet, for vi har veldig lite egentlig slik type dokumentasjon fra krigens dager i Rørosområdet. Dette er en bra ting for Rørosmuseet sin samling, sier konservator ved Rørosmuseet Erik Roll.
I følge Erik får Rørosmuseet mye henvendelser hele tiden om forskjellige gjenstander. De vurderer da om det er ting som de synes er relevant for museet sin samling. De ser også i forhold til den samlingen som de har fra før. Om det er noe som de har, eller det er ting som er godt eller dårlig dokumentert. En russisk vinteruniform det hadde ikke museet fra før.
– Det finnes jo slike klær rundt omkring, men det som er det spesielle her, og som er interessant det er at det er en historie bak. Det er en sjel bak dette her. Det er en klar proveniens til en person uten at jeg vet navnet. Det er litt moro, sier Biribakken.
Hans Ivar fikk høre om historien om fangen da han var liten. Bestefaren sa litt. Hans Ivar var oppå fjøslemmen som «alle» andre gutter. Da hang klærne på en spiker oppå der. Også faren gjentok den samme historien.
– Det er greit å være litt nysgjerrig som guttunge, sier Hans Ivar. Han er glad for at uniformen nå blir tatt vare på, på grunn av historien. Det er viktig.
Besteforeldrene ga nye klær til mannen. Hans Ivar synes det er interessant at besteforeldrene tok vare på klærne.
– Det å være i besittelse av slik type tøy, med tanke på at det var mye tyskere på Røros, det var risikosport synes jeg. Å skjule fanger var det vel dødsstraff for, så de tok en stor sjanse der, eller at de ikke tenkte over det. Hva vet jeg, men veldig spesielt å gjemme dem bort oppå fjøslemmen. De tenkte kanskje slik da at der henger de og der blir de. Ingen som må oppå der. Men som sagt det å skjule fanger og være i kontakt med for eksempel Hjemmefronten, det var dødsstraff. Så de tok en sjanse, som mange andre, sier Hans Ivar.
Fangen dro videre i vanlige klær. Besteforeldrene ga han vanlige klær for at han skulle se mer normal ut. Når man gikk med uniformen var det ganske synlig. Klærne er russisk vintertøy. Det var nok viktig for mannen å få byttet tøy.
– Da stakk han til Sverige med klærne til bestefaren min, tenker jeg. Det er spesielt, sier Hans Ivar.
I forbindelse med at museet skulle ta inn den russiske uniformen har Erik undersøkt om det var russere på Røros under andre verdenskrig. Men han har ikke funnet noe i aviser eller andre steder om at det var det. Han tror ikke at det var mange som passerte området her.
I går ble stilaset fremfor Direktørgården/Rådhuset i Bergmannsgata tatt ned. I løpet av sommeren og høsten er fasaden tilbakeført til det opprinnelige utseende fra 1780-tallet. Tømmeret til det nye panelet på huset kommer fra Hådalen.
Det gjenstår fortsatt en del arbeider på fasaden som skal utføres neste år. Portloftet og grunnmuren skal istandsettes, og en del vindusrammer i første etasje skal repareres i løpet av vinteren. Til sommeren skal bygningen males. Nedløpene mot gata er midlertidige. Det skal settes opp nye nedløp i kobber etter at veggen er malt, skriver Røros kommune på sin Facebook-side.
Direktørgården/Rådhuset 25. november 2021. Foto: Tove Østby
