Det er alltid knyttet ekstra forventninger til Elden når det er ny regissør, og i år var første gang med regissør Maren Bjørseth. Med seg hadde hun et helt nytt kunstnerisk team.
Reaksjonene på vedtaket om helårs gågate vakte reaksjoner, og i underkant av 30 næringsdrivende skrev under på et brev til kommunen som anmodet om at vedtaket om helårs gågate ikke trådte i kraft før det ble utarbeidet en trafikkplan.
Elisabeth Irgens fikk sitt eget portrett overmalt. Vekk med utringning og dyre ringer, ungdommelig utseende, blonder, frukt og blomster. Inn med fromhet, strengt utseende, nøkternhet og en hodeskalle. For å forsterke sin posisjon som kobberverkets reelle direktør?
Den mektige bergverksdirektør Johannes Irgens kone Elisabeth var slett ingen pyntegjenstand, slik mange europeiske hoffdamer kunne være. Elisabeth Sophie Henningsdatter Arnisæus ble født i 1618 i Haderslev på Jylland i Danmark. Elisabeth var datter av kong Christian den fjerdes livlege. Elisabeth og familien, som etthvert skal ha talt 12 sønner og fire døtre i tillegg til mor og far, bodde i Johannes Irgens fødeby, Itzeho i Tyskland. Kjøpmannsønnen Johannes hadde tatt en god utdannelse som doktor i filosofi og medisin.
En brors maktkamp En dag i 1651 ble imidlertid livet vesentlig endret for familien Irgens. Broren til Johannes, kammertjener Joachim Irgens, hadde med kongen i ryggen fått kontroll over et kobberverk langt mot nord. Lorentz Lossius og de andre som hadde fått privilegie til de nye funnene på Røros ble fratatt det meste av sine eiendeler i verket. Joachim Irgens, som tidligere var kammertjener hos kong Christian den fjerde, fikk etterhvert også ”degradert” Lossius fra direktørstillingen og ville feste totalt grep om det lovende, voksende, dog kritiserte kobberverket. Johannes blir derfor bedt av sin bror om å komme til Røros, hvor han blir ansatt som berverksdirektør.
Til Rørosgård På Røros var ikke alt bare idyll, om vinterkledt viddelandskap kanskje er en fryd for våre øyne i dag. Området omkring Bergstaden var allerede kraftig avskoget. Et område på oppimot to mil fra smelthytta var avskoget og den lille bergverksbyen på Rørosvidda var ikke akkurat noe vakkert skue. I tillegg var det ikke bare enkle oppgaver den nye direktøren fikk lagt i fanget. Befolkningen og arbeiderne murret og broren hadde skaffet seg mange fiender.
Johannes kjøpte Rørosgaard av presten Anders Bernhoft, hvor familien bosatte seg. Bergverksdirektøren flyttet provianthuset dit, og fikk på den måten bygd ny vei over Floene fra Gråhøgda og anlagt bru over Glomma. På kobberverkets regning naturligvis, ettersom provianthuset skulle ligge på Sundet.
Johannes ble imidlertid syk etter bare få år på Røros, og døde i 1659. Direktørstillingen gikk til Jakob Mathias Tax enten i 1657 eller -59. Han ble imidlertid allerede i 1663 erstattet av Elisabeths bror, Christian Arnisæus, Joachim Irgens svoger. I 1669 ble han avskjediget, og blant annet kritisert for å drevet arbeiderne til opprør. Den nye bergverksdirektøren ble Elisabeths sønn, Henning Irgens.
Doktorinnen som ”direktør”? Elisabeth Sophie Henningsdatter Arnisæus var altså ingen pyntedukke. Ikke bare skulle slekts- og familieforhold tilsi at hun hadde voldsom innflytelse på verkets drift. Mange tegn i historiske kildeskrifter tyder på Elisabeth i lange perioder nok var verkets relle direktør, den som virkelig tok avgjørelsene og som folk hadde tiltro til.
Hun var helt klart en viktig rådgiver for sin mann, og blir allerede før flyttingen til Røros som 33-åring betegnet som meget driftig, dyktig og foretaksom kvinne. Hun handlet med korn og andre varer til verkets arbeidere, og opparbeidet seg dermed en posisjon blant arbeiderne som de høye herrer i maktposisjonene ikke kunne klare.
Elisabeth ble i tillegg beskrevet som nokså egenrådig og hardhjertet. Elisabeth lot seg slett ikke pirke på nesen og satte knallharde krav. Mye av det vi vet om henne bekrefter dette. I 1685 tillegg eide hun seks parter til en verdi av 1000 riksdaler i verket (etter den nye oppdelingen av eierskapet i kobberverket til 180 deler – omlag 3 prosent). Det meste av dette eierskapet var nok hennes avdøde manns tidligere 1/30-del, som han hadde fått av sin bror Joachim. Hun kan nok også ha fått overført flere eiendeler fra sin svoger, da de andre partisipantene nektet henne etterskuddslønn på 500 riksdaler årlig etter hennes manns død.
Hennes bror var slett ingen bergmann, og i flere kilder finner vi spor som tyder på at han først og fremst var en slags funksjonær for sin søster. Hun hadde en annen tillit blant arbeiderne enn karfolket, og fra historiske, skriftlige kilder har vi følgende ”bevisførsel” for Elisbeths virkelige status, både under sin manns, sin brors og sin sønns ansvarstid;
– Verkets betjenter håper på riktig oppgjør når fru Doctorinden kommer hjem, heter det i et avregningsskriv fra 1666. Dette var første gang arbeiderne reiste seg samlet for å klage over manglende lønnsutbetalinger, mens hennes bror var kobberverkets direktør.
– I 1670 henvendte arbeiderne seg direkte til Doktorinnen, for å søke en løsning på sine manglende lønnssutbetalinger og generellt trurige situasjon. Selv om arbeiderne også hadde klaget på Doktorinnens dyre proviant. På denne tiden er det altså hennes sønn som har tatt over direktørstillingen.
En grunn til at arbeiderne valgte Elisabeth er kanskje at mens Irgens-karene og Elisabeths bror svarte med vold, pryl og hug mot de protesterende arbeiderne var sannsynligvis ikke straffen og reaksjonene fra Elisabeth i samme kategori. Selv om hun nevnes som brå og streng.
At arbeiderne hver gang problemene tårner seg opp, henvender seg til Elisabeths sier litt om hva slags posisjon hun hadde, og hva slags oppgaver hun må ha løst i årene forut. Arbeiderne var generellt i en opprørssituasjon mot kobberverket, da lønningene ofte uteble, provianten var dyr og ledelsen skaltet og valtet med arbeiderne som de ville. Men det ser altså ut til å ha vært tryggest, og kanskje også mest effektivt, å hevende seg til Doktorinnen. Olav Gynnild har vist at mens klagene oftest vedgikk Johannes, Joachim og Henning Irgens var Doktorinnens navn blant de som ble nevnt nest hyppigst. Dette underbygger også teorien om at Elisabeth hadde en sentral posisjon, og at hun av arbeiderne ble oppfattet som en viktig del av ledelsen. Henning Irgens var heller ikke så mye tilstede på Røros, og sannsynlig så arbeiderne hans mor som den raskeste veien til løsning på problemene sine.
Følg med i morgen for del 2 av denne historien.
Kilder: Rørosboka bind 1 og 2, Røros kobberverk 1644-1974 (Gunnar Brun Nissen), Mellom lys og mørke (Olav Gynnild), Niku publikasjon 118 (Jørgen Solstad).
Visit Røros og Østerdalen har nå valgt medlemmer til sitt nye markedsråd. Rådet skal bidra i selskapets videre strategiarbeid, og er en viktig sparringspartner og ressurs for administrasjonen i Visit Røros og Østerdalen.
Dette skriver Destinasjon Røros i en pressemelding.
Det nye markedsrådet ble valgt på årets siste styremøte i det gamle destinasjonsselskapet. De skal samles allerede i januar, kort tid etter at Visit Røros og Østerdalen er operativt.
Markedsrådet i Visit Røros og Østerdalen velges blant selskapets eiere, og vil bestå av følgende medlemmer:
Eivind Biong – Salg- og markedssjef, Røros Hotellgruppen
Kenneth Ericson – Direktør, Bergstadens Hotel
Odd Sletten – Verdensarvkoordinator, Røros Bergstad og Cirkumferensen
Marit Eggen – Operabonde med markedsansvar for Opera di Setra
Hilde Bergebakken – Daglig leder, Huset Aukrust
Siri Harper – Eier og driver av Nordpå Fjellhotell
Fra selskapets administrasjon deltar innholdsprodusent Mali Finborud Nøren og reiselivssjef Tove R. Martens.
Samtidig som styret vedtok sammensetningen, ga de også markedsrådet mandat til å ta tak i den eksisterende strategien 2021-2026 og videreutvikle denne i tråd med det nye destinasjonsselskapet.
– Det arbeidet tar vi fatt på allerede i det første møtet i januar, sier reiselivssjef Tove R. Martens, og legger til at hovedmålene for strategiperioden 2021 til 2026 er markedsorientering og markedskommunikasjon, produktutvikling, attraksjonssammensetning og regionsamarbeid.
– Vi ser virkelig frem til å videreutvikle strategien vår sammen med et svært kompetent team, og på denne måten bidra til å stadig løfte regionen som reisemål. Rørosregionen og Østerdalen er spekket med opplevelser, attraksjoner og dyktige aktører som utgjør en helhet til glede for våre besøkende, fastboende og hyttegjester, sier Martens.
Natt til onsdag forsøkte en person å ta seg inn i en bolig og knuste en rute ved inngangspartiet.
klokken 04:40 var det en fremmed mann (22) som ville inn i en bolig.
– Han knuste et vindu ved døra. Døra var låst, og flere på adressen var redd, sier operasjonsleder ved Trøndelag politidistrikt, Lars Berget.
– Etterhvert ringer gjerningsmannen politiet selv og sier at de skal hente han, og at han har vært ute lenge og står og fryser og er sint. Han var litt angrende synder, og sa han hadde gjort noe dumt men var for flau til å si hva, sier Berget.
Det endte med at politiet satte gjerningsmannen på et tog sørover. Gjerningsmannen bor i Lillehammerdistriktet.
Trafikksikkerhetsutvalget har vurdert planforslag for boliger Pinstivollen 2.
Trafikksikkerhetsutvalget har følgende innspill til reguleringslpan med bestemmelser:
– Vi ber om at det i bestemmelsene settes rekkefølgekrav om etablering av fortau langs Dalsveien fra krysset Falunveien til og med siste hus på strekningen i etablert boligfelt på Hagan.
– TSU oppfordrer til at det anlegges GSV videre langs Dalsveien frem til boligfeltet med belysning, og at dette vurderes å tas inn som rekkefølgekrav i tillegg.
Dette skriver Jon Anders Kokkvoll ved Trafikksikkerhetsutvalget i en pressemelding.
Da Rørosmuseet åpnet på Malmplassen i 1988, sto Sverre Ødegaards modellutstilling ferdig. Den unike utstillingen i Smelthytta har vekket begeistring blant turister og lokalbefolkning i snart 35 år.
Utstillingen, er kjent for sin usedvanlige formidlingskvalitet, og er et landskap av detaljerte, bevegelige modeller som illustrerer Kobberverkets historie og kobberproduksjon i perioden 1650 til 1890-tallet. De livaktige modellene er bygget i 1:10 målestokk, med mekanikk, elektronikk, vann og lyseffekter, og gir et umiddelbart og presist bilde av teknologi, bygninger og gruvedrift.
Et museum større enn seg selv Mannen bak utstillingen var Sverre Ødegaard. Ødegaard var en museums- og kulturvernarbeider som jobbet som bestyrer og fagkonsulent ved Rørosmuseet i perioden modellene ble laget. Det var flere involverte i byggingen av utstillingen, men Ødegaard sto for planleggingen, konstruksjonene, tegningene og forarbeidet.
I et NRK-program fra 1991, “Et museum større enn seg selv”, snakker Sverre om utstillingen.
– Utstillingene skal gi en samlet oversikt over kulturutviklingen i Rørosdistriktet. Naturgrunnlaget er ganske vesentlig å ha med seg i denne sammenhengen. Videre blir de forskjellige kulturminnene som vi finner omkring i traktene, satt inn i en sammenheng i utstillingene, forklarte Ødegaard.
Inntil slutten av 80-tallet holdt Rørosmuseet til i stenhuset ved Doktortjønna. Smelthytta på Malmplassen brant ned på 70-tallet, og årevis med innsats fra Ødegaard, og Knut R. Strøm, som var formann i Røros museums- og historielag og styreleder ved Rørosmuseet, sørget for at Smelthytta ble gjenoppbygget og det nye museet ble lagt dit. Når museet åpnet i 1988, var modellutstillingen akkurat ferdig, og den dag i dag står den uforandret som en permanent utstilling i første etasje i Smelthytta.
Arbeidet bak Utstillingslandskapet inneholder vassfelt, hestevandringer, pumpeinnretninger til gruvene, blåsemaskiner, smelteovner, malmsleder med kjøreokser, hester og modeller av folk.
Arbeidet med utstillingen var en tidkrevende prosess. For å samle inn kunnskap om hvordan de ulike innretningene har fungert, måtte Ødegaard grave i arbeidstegninger, gamle plansjeverk, gruvekart, lærebøker og andre historiske dokumenter.
Rådgiver ved Kulturhistorisk avdeling, Rørosmuseet, Torill Ormhaug satt i styret i Røros museum- og historielag den gangen utstillingen ble laget, og forteller at det var et nitidig bakgrunnsarbeid som måtte gjøres før utstillingen kunne bygges.
– Det som var helt alfa og omega for Sverre var at Kobberverket etterlot seg en fantastisk samling av tekniske tegninger hvor han kunne grave seg fram til alle innretningene og hvordan de var konstruert. Han gikk dypt i verkets tegningsarkiv for å ha noe å tegne etter, forklarer Ormhaug.
Et stramt budsjett gjorde at man under byggingen av utstillingen hentet gamle vaskemaskiner fra avfallsplassen i Kvitsanda, som ble demontert for å benytte noen av delene til maskineriet i modellene. Men allerede før byggingen av modellene ble påbegynt, var det et møysommelig forskningsarbeid som måtte gjøres.
– Folk tenker ikke på det arbeidet som ligger bakenfor. Det krever mye å finne fram opplysningene, og vi må bruke mange kilder for å få et helt bilde, før vi i det hele tatt kan begynne å tenke på å lage en arbeidstegning. Da først kan vi begynne å bygge en modell, sa Ødegaard i “Et museum større enn seg selv”.
Faksimilie. Arbeidets Rett 30. mars 1988.
Et virkelighetsnært språk Ødegaard mente at utstillingen måtte være en effektiv måte å få formidlet relativt vanskelig tilgjengelige og teknisk kompliserte innretninger og prosesser.
– Skal vi forklare hvordan en heisinnretning fungerer, så er ikke det så forferdelig lett, selv om mekanikken er forholdsvis enkel. Du kan prøve å bruke ord, og du kan prøve å bruke tegning, men likevel så kommer en til kort. Vi fant ut at modeller, som er bygget i en bestemt målestokk, er et språk som vi kommer ganske nære virkeligheten med, sa Ødegaard i “Et museum større enn seg selv”.
Konservator ved Kulturhistorisk avdeling, Rørosmuseet, Erik Roll, tror at modeller er en effektiv og spennende måte å formidle historisk kunnskap på.
– Man kan jo spørre seg om det hadde vært like fascinerende å se det på en digital skjerm i dag som det er å se de fysiske modellene. Det tviler jeg på, sier Roll.
Utstillingen treffer bredt, og både de yngste og de eldste kan la seg fascinere av miniatyrmodellene.
– Under planleggingen så var det mange som sa at vi måtte lage noe spesielt for barn, så de hadde noe å holde på med mens foreldrene gikk på museum. Jeg synes det må være bedre at barn og voksne får gå sammen, sa Ødegaard i programmet “Med Bergstaden i blodet”, som gikk på NRK i 1994.
En såpass omfattende utstilling, med kompliserte innretninger, elektronikk, mekanikk og vann, krever mye vedlikehold.
I 2020 fikk Rørosmuseet en million av Miljødirektoratet til å fornye modellutstillingen. Da begynte blant annet arbeidet med å ta i bruk veggpartiene bak modellene med informasjon om gruvedrifta, noe Ødegaard hadde hatt planer om å få i stand allerede på slutten av 80-tallet.
Arbeidet med å ta i bruk veggpartiene bak modellene er bare noe av det som har blitt gjort for å pusse opp utstillingen, og det er et pågående arbeid med å istandsette og restaurere den.
