Dag: 21. oktober 2022

Stadig flere kvinner trekkes til sjåføryrket i en tradisjonelt mannsdominert bransje. På Galåen Transport jobber det nå ni kvinnelige sjåfører.

Marianne Tverå Galåen ved Galåen Transport forteller at det har vært en økning av kvinnelige sjåfører de siste årene.

– Vi synes at det er veldig positivt at det er kvinner som kjører både varebil og lastebil. Det har mye å si for arbeidsmiljøet å ha ei god blanding av begge kjønn på arbeidsplassen. Vi ser jo at det fungerer veldig bra, og de er absolutt like flinke og tøffe som guttene, så der er det ingen forskjell, fastslår Tverå Galåen.

Emilie

Emilie Tverå Petersen er 28 år og har jobbet som sjåfør siden hun var 20. På de årene mener hun å ha sett en utvikling mot at det nå har blitt vanligere med kvinnelige sjåfører. 

– Det blir flere og flere kvinnelige sjåfører, for når jeg startet så var det nesten ingen, og nå har det blitt en del, sier Emilie, – Jeg synes det er bra at det kommer flere damer både til varebil og lastebil.

– Hva synes mennene om at det blir flere kvinnelige sjåfører da?

– Jeg tror de trenger oss litt, sier Emilie, – Dem som har kjørt i x antall år er jo vant til at det er menn som kjører, men jeg tror ikke de har vondt av at damene kommer inn i yrket nei. Også er vi kanskje litt flinkere til å kjøre da, litt mer forsiktig og ødelegger kanskje litt mindre.

Emilie trives i jobben og ser for seg å være der i mange år framover. På årene hun har jobbet for Galåen Transport, har hun sett en utvikling i bransjen.

– Det er typisk trucker med ullsokker i tresko og baconpølse og cola, men jeg tenker at nå har det blitt litt mer klasse og stil over det, og da tror jeg kanskje flere kvinner trekkes til yrket og synes det er greit å komme inn. Du trenger ikke å ha hockeysveis og tresko for å jobbe som sjåfør, oppsummerer Tverå Petersen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Ingrid

Ingrid Hanem er fra Nordmøre, er 28 år og har kjørt for Galåen transport i tre år. I jobben som sjåfør trives hun godt, og har ingen planer om å gi seg. 

– Planen er å kjøre opp for lastebil på nyåret. Galåen er flink til å legge til rette og satse på de ansatte, og det setter jeg stor pris på, sier Hanem.

Ingrid begynte tidlig å kjøre bil, og kjører nå varebil på Røros, i Ålen og Haltdalen.

– Jeg ser oftere og oftere kvinnelige sjåfører på veien, sier Hanem, – Det er overtall med menn enda, men kvinnfolket fikser det de og. 

– Var det med kjønn noe du tenkte på når du gikk inn i yrket?

– Nei, det er ikke noe å bry seg om. Jeg har vokst opp med tre brødre så jeg er vant til litt sånn gutteting eller hva man skal kalle det, sier Ingrid, som forsikrer om at hun har fått god trening hjemmefra.

Ingrid får lastebil/henger-sertifikat med en prislapp på 130.000 støttet av Galåen Transport.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Eirin

Eirin Pettersen er 18 år, bor i Orkdal og jobber som varebilsjåfør for Galåen transport.

Eirin forteller at blant de som er i bransjen er det tydelig at det har blitt flere og flere kvinnelige sjåfører.

– Jeg tror nok det er mest de som jobber i yrket som legger merke til at det er fler og fler kvinnelige sjåfører. Jeg har snakket med enkelte som har sagt at det begynner å bli så mange av dem, og det er artig å høre at folk legger merke til det. 

Bilinteressen fikk hun fra faren sin, som jobber som også jobber som sjåfør. Pettersen forteller at hun trives godt på arbeidsplassen.

– Jeg stortrives. Det er en herlig gjeng å være med. Det er så godt arbeidsmiljø og de ordner opp. Det er rett og slett kjempefint å jobbe for Galåen, fastslår Pettersen.

-Har du møtt noen fordommer som kvinnelig sjåfør?

– Nei, egentlig ikke, men jeg har iblant møtt den holdningen at siden jeg er jente så er det ikke sikkert at jeg klarer alt det guttene klarer, men jeg har alltid vært en sånn jente som klarer alt selv, sier Eirin, og legger til:

– Det er litt dumt at det fortsatt er sånn da, for det er unge gutter som har den innstillingen at jenter ikke kan holde på i et sånt yrke, og det er litt synd, men det er bare å bite tennene sammen og vise hva man kan.

Eirin kjører varebil for Galåen Transport til og med desember, og i januar skal hun til Stjørdal for å kjøre opp til lastebil med henger, og blir da lærling i selskapet.

Det har gått seks år siden Mikael Forselius sluttet i jobben som administrerende direktør for Røros Hotell og begynte som direktør for Britannia Hotel i Trondheim. Bergstaden har fortsatt stor betydning for Forselius, som sier at rørosingene må åpne øynene for verdien av Røros.

– De første årene etter jeg sluttet så var det vanskelig å komme hit. Det var en kombinasjon av at jeg følte at jeg hadde gjort mitt og var litt lei alt, sier Forselius, – Jeg kjente at hodet var skrudd mot nye utfordringer og nye ting, og Røros var et flott kapittel, men da var det nok. Da ville jeg bare bort herfra en stund, og jeg trengte en pause fra Røros. 

Var litt betent

Mikael forteller at det er hyggelig å være tilbake på rørosbesøk, spesielt etter at det under pandemien har vært vanskeligere å besøke staden. Men det har ikke alltid vært like greit å komme tilbake.

– De gangene jeg var her like etter jeg flyttet, så var det slik at for rørosinger og hyttefolket så var jeg liksom i den rollen jeg hadde vært, og de så meg som den som hadde sluttet i den rollen. Det var litt betent når alle skulle prate om hotellet, Vertshuset, Kaffestuggu, Røros Bryggeri og alt det jeg hadde holdt på med, innrømmer Forselius, og legger til:

– Men nå er det seks år siden, og nå føler jeg at jeg tenker på Røros bare som flott og fint, og blir inspirert av å høre mye om det som skjer her. 

Mer unikt enn vi tror

Mikael forteller at han følger med på de lokale avisene, og har mange tanker om utviklingen av Røros.

– Røros er som det alltid har vært: mer unikt enn rørosingene tror. En ting er historien, men bykjernen vi har og infrastrukturen vi har med fly og tog, og med beliggenheten midt på fjellet. Det er noe helt unikt. også må det fortsatt finpusses mye for å kunne bli en enda sterkere merkevare, for i dagens samfunn så er det det det handler om, sier Forselius, som mener at muligheten for å drive lønnsomme arbeidsplasser er nøkkelen til et bedre lokalsamfunn.

Forselius sier at rørosinger må akseptere og være stolt av at vi bor i et levende museum, og at det krever at lokalbefolkningen i større grad får opp øynene for det unike ved plassen vi bor på.

– Velger du å bo på Røros, eller er født på Røros og vil bo her, så må du faktisk akseptere at du bor i et levende museum, og være stolt av det. Ikke irritere seg over at det er turister i gata i juli, eller at du ikke kan parkere bilen hvor du vil. Det er faktisk den arven du har. Du burde faktisk applaudere og tenke at du er heldig å få bo her, og heldig å få være en del av det her, sier Forselius, og tilføyer:

– Da må vi godta at vi tilrettelegger for tilreisende som skal oppleve det levende museet, og som er med på å bygge merkevaren, som alt fra Flokk til Rørosmat og Rørosmeieriet lever godt av, og som er våre arbeidsplasser. Da må du nesten akseptere at det er bilfritt i gata. For at det er best for de tilreisende, så får det kanskje bli litt vanskeligere for meg hvis jeg vil parkere utenfor Frost når jeg vil handle ny dress. Men totalen gjør at jeg faktisk kan bo her og leve godt her, avslutter Forselius.