Dag: 6. august 2022

Milevis med majestetisk, urørt natur er noe av det Lars Wiggen setter pris på med Svalbard, men også likhetene mellom Longyearbyen og Røros.

Lars Wiggen er født og oppvokst på Røros og jobber nå som maskinist på Longyear Energiverk, Norges eneste kullkraftverk i drift. 

– Det er enkelte ganger, i den mørkeste mørketida, at jeg sitter og spekulerer på hvorfor i all verdens land og rike jeg har bosatt meg på denne forblåste holmen oppå her, sier Lars.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Veien til Longyearbyen

Lars hadde en onkel som jobbet på Svalbard som hadde fortalt han at dersom Lars fikk muligheten til å reise til Svalbard og jobbe, så måtte han ikke nøle. 

– Onkelen min var der i forbindelse med jobben og jeg husker at han sa til meg en gang at hvis jeg noen gang fikk muligheten til å dra til Svalbard å jobbe, så er det bare å gjøre det, forteller Lars.

– Og det har jeg hatt i bakhodet siden 90-tallet en gang. Flere år senere, mens jeg jobbet på Color Magic, satt jeg og så på jobbannonser, og da fant jeg en annonse i Svea, og der trengte de maskinist. Da tenkte jeg at jeg skulle søke der, men tilfeldighetene ville det sånn at en jeg hadde vært i militæret med jobbet på Svalbard, forteller Wiggen.

Ut fra bobla

Før Lars kom til Svalbard hadde han vært flere år til sjøs, men det tok lang tid å innse at det faktisk var mulig å reise ut og gjøre noe annet enn det man kjente til fra før.

– Ja, for du vet jo hvordan det er på Røros. Du kjenner jo det du kjenner, og du tror det finnes to biltyper i hele verden, og det er Ford og Toyota, og en to-tre hundetyper som du har sett i den lille bobla du har på Røros. 

– Det var et stort steg å ta turen ut fra bobla. for du trodde jo at du hadde det så forferdelig oppå her etter hvert, men jeg måtte reise ut for å finne ut hvor bra det egentlig var på Røros, sier Lars.  

Artikkelen fortsetter under bildet.

Hyttklokka på Svalbard

Da han flyttet til Svalbard, ble han først og fremst overrasket over hvor mye det lignet på Røros. 

– Longyearbyen og Røros kan sammenlignes på mange måter. Jeg er ikke den første rørosingen som er der og jeg vil heller ikke være den siste. Jeg tror vi er fem-seks rørosinger i Longyearbyen nå. Husene ligner også, for det er forskjellige farger på husene i gatene. Gruvedrifta ligner, og hyttklokka, det står en modell av hyttklokka på Svalbard. Når jeg kom til Longyearbyen første gang, så tenkte jeg at det ikke var så stor forskjell.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Lars forteller at arbeidsdagen til en maskinist ved energiverket går mye ut på å sitte foran en vegg med skjermer og overvåke trykk, temperaturer, verdier og trender. Ved siden av jobben er han glad i å gå turer med hunden

– Jeg har en hund som hjelper meg å følge klokka. Jeg går turer hver morgen, ettermiddag og kveld, og i mørketida, så er det eneste som skiller dag og natt digitalklokka. Da er det greit å ha en som faktisk er avhengig av deg, for det er fort gjort å bare gro fast i sofaen. Vi har pleid å trene på hobbybasis i lokallaget for Norske Redningshunder, sier Lars.

Ellers forteller Lars at det er enkelt å komme i kontakt med folk i Longyearbyen.

– Det som er fint oppå der er at alle som er der har vært ny en gang, og da er det lett for dem som bor fast der å inkludere folk. Du blir veldig fort inkludert i ting der, forklarer Wiggen.

Mye har skjedd siden rockemusikalen Det brinner en eld ble satt opp for første gang i 1980.

Det brinner en eld så først dagens lys i 1980, og da ble det satt opp i det som den gang het Gymbygget på Røros. Som utendørsteater var det først i 1994 at veien mot det vi i dag kjenner som Elden begynte på spillplassen ved Slegghaugan.

Elden ble skrevet av Arnfinn Strømmevold og Bertil Reithaug i 1980, og har blitt videreutviklet gjennom årene av de ulike regissørene og kreative teamene som har jobbet med musikkteateret.

Fra 1994 til 2007 var det Rulle Smith som hadde regien, og noe av det som var mest annerledes i regi-perioden hennes var at amfiet var snudd mot skansen, isteden for at det var vendt mot Slegghaugan, som det har vært siden Marit Moum Aune tok over regien i 2007.

Mye annet er også forandret. Før Moum Aune tok over varte teateret mye lengre, dødsmarsjen pågikk i cirka tre kvarter, og det var en mer karakterdrevet forestilling. Når Moum Aune tok over regien, ble forestillingen kortere, amfiet ble snudd, og musikkteateret fikk en ny kunstnerisk og symbolsk dimensjon. Mange nye visuelle og kunstneriske grep ble tatt, og dans og koreografi fikk en sentral rolle i stykket. 

Her får vi se et utvalg av av fotografier fra tidligere oppsetninger av Det brinner en eld.

I 1994 ble Det brinner en eld for første gang satt opp som utendørsteater i regi av Rulle Smith.

Elden

I 2007 skiftet rockemusikalen navn, og ble til Elden. Marit Moum Aune tok over regien, og musikkteateret fikk et nytt fokus på dans, koreografi og kunstneriske uttrykk.

Med en kunst som omhandler alt fra kunstig intelligens til spiritualitet, benytter Oliver Korssjøen seg av et variert utvalg av teknikker og stiler. 

Oliver Korssjøen er født og oppvokst på Røros og med blyant i hånda. Han har studert digital kunst, augmented reality og virtual reality på Høgskolen i Innlandet, og har en bachelor i animasjon.

Digitale og tradisjonelle medier

Oliver har jobbet mest med digital kunst, men har i det siste gått mer tilbake til tradisjonelle medier og verktøy.

– Det er mer likhet i tematikken mellom bildene mine enn det er i teknikken. Hva jeg vil formidle det vet jeg ikke helt alltid, noen ganger er det noen følelser som må ut, og noen ganger er det et budskap, og som regel er det en blanding. Mye av det påvirkes fra dag til dag, ting man ser i nyhetene eller leser om og som kan ta litt lengre tid å tygge på, mens et nytt verktøy eller et nytt medium kan man på en måte bare plukke opp og prøve ut. Det er litt vanskeligere å plukke opp en ide på den samme måten, forteller Korssjøen og tilføyer:

– Jeg prøver ut veldig mange forskjellige teknikker. Det siste året har jeg gått litt mer tilbake til tradisjonelle medier som maling, blyant og spraymaling, forklarer han. 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Tilbake til mer tradisjonelle medier

– Mesteparten jeg har laget er på tegnebrett og photoshop, men de siste årene, når jeg endelig ble ferdig med utdanninga, så begynte jeg å tenke at kanskje jeg måtte litt tilbake til det tradisjonelle for å finne igjen litt sånn gleden og friheten i kunsten. Det føler jeg har gitt utslag på hvordan jeg uttrykker meg nå, og det er litt mer fritt og ekspressivt, sier Korssjøen.

Korssjøen har planer om å opprette en nettbutikk og ønsker å etterhvert kunne jobbe fast som free lance-kunstner, men veien dit kan være lang, og den unge kunstneren holder mulighetene åpne for flere mulige yrkesretninger.

– Jeg vil helst selge originaler og være ordentlig kunstner, ler Korssjøen, – men jeg har innsett det at de fleste som klarer å leve av det her som unge eller nyoppstartede kunstnere, må selge kopier, prints, klistremerker og den slags. Det er litt sånn at veien blir til mens man går. Jeg tror man bare må finne seg i det, for det er veldig vanskelig å skulle stake seg ut en helt tydelig retning, da tror jeg nesten man er dømt til å bli misfornøyd når man kommer dit uansett, avslutter Korssjøen.