Kunstsamlinga på Øverhagaen

At et helsebygg skulle bli utsmykket med en av de mest imponerende kunstsamlingene i regionen var kanskje ikke noe mange hadde i tankene da den nyeste delen av Øverhagaen bo-, helse- og velferdssenter ble bygget.

Som det aller første bygget som har tatt i bruk de vedtatte retningslinjene for kunst i offentlige bygg i Røros kommune, har Øverhagaen bo-, helse- og velferdssenter fått en kunstsamling som det er verdt å ta turen for å bli bedre kjent med.

Stor offentlig samling

Det ble bevilget 500.000 til utsmykking av den nyeste delen av Øverhagaen, og en arbeidsgruppe ble satt til å stå for utsmykkingen. Gruppa besto av representanter fra byggeprosjektet, ledelsen på sykehjemmet, beboerne, de ansatte og kommunen. Ellen Kristine Klemmetvold fra Kunst og kaos ble leid inn som kunstkonsulent.

– Det vi ønsket var at det skulle være bredde, for det er jo ulike beboere. Vi har handlet alt lokalt, også hadde vi et sterkt ønske om å få en stor utsmykking av Per Lysgaard, og det fikk vi jo til. Det er egentlig det vi er aller mest stolt av, siden han ikke er representert ikke kommunens samling fra før. Også gikk vi direkte til Eli Wintervold og Christer Tronsmed med bestilling, og de laget hvert sitt maleri, forteller Klemmetvold.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Uten tittel av Christer T. Tronsmed henger i venterommet på Legekontoret. – Jeg tenkte litt på sporene vi etterlater oss både som individer og som art. For der har du jo Slegghaugan med skyer på himmelen, også er det noen folk på Slegghaugan, og folkene blir borte veldig fort, så står det en løe og en strøm-mast der, og de vil vare litt lenger. Slegghaugan vil jo og på sikt bli borte. Men så er det skyene, som kanskje tilsynelatende er det som er mest flyktig, men som jo fortsetter å være der, sier Christer T. Tronsmed. Foto: Svend Agne Strømmevold.

Nye vegger for gamle malerier

Det er mange hensyn som må tas når et så stort bygg skal utsmykkes. Veggene har ulike farger, ulike beboere og besøkende har ulik smak, og man må forholde seg til økonomien.

– Det var noen verk som kommunen absolutt ville ha opp. blant annet en samling på sju maleri av Roar Matheson Bye som er gitt som en gave til Røros kommune med et krav om at de til en hver tid skal henge sammen. Inntil nå harde stått i den gamle kinoen, og har ikke hatt noe fast sted før Øverhagaen, forteller Ellen Kristine og fortsetter:

– I tillegg er det tre verk av Henrik Sørensen som var i kommunen sin eie, og som Sørensen har gitt til Johan Falkberget med personlige tekster på, og de fikk vi rammet inn og hengt opp.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Roar Matheson Bye sine malerier henger i storsalen på Øverhagaen. Foto: Svend Agne Strømmevold.

Samisk kunst

– Også er det gjort innkjøp av en del grafiske trykk, og da måtte vi jo forholde oss til summen, og 500.000 høres mye ut, men det er ikke det. Det er et kjempestort bygg, så da valgte vi ulike kunstnere med ulike uttrykk. I noen tilfeller hadde vi flere verk av samme kunstner for at det skulle bli pent, og for at det skulle henge sammen. Vi har også fått tak i noen samiske originalverk, for det var også et fokus å skaffe mer samisk kunst til Røros kommune, for det er det også veldig lite av. For å få fylt det mest mulig så har vi også lånt en del fra samlingen til kunstlaget. For tiden holder vi på og jobbe med å få en samisk kunstner til å lage et originalverk, men det er ikke på plass enda, sier Klemmetvold.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Malmåre av Per Lysgaard. Foto: Svend Agne Strømmevold.

Kantina

Øverhagaen er et offentlig bygg ment både for beboere og besøkende, og som sådan er det ikke bare kunsten, men også kantina man kan ta seg en tur for å besøke.

– Det er jo et veldig godt bygg. Det er ikke et typisk sykehjemsbygg, hvis man kan si det. Det er veldig lyst og fint med fine materialer, så jeg tenker at hvis noen skal gå og ta seg en kaffekopp eller lunsj så kan også gjøre det der, og se på Per Lysgaard sitt verk. I tillegg har kommunen også et fantastisk stort og flott maleri av Håkon Bleken, som er et klenodium, som henger i kantineområdet. Så dit anbefaler jeg veldig å ta en tur, avslutter Klemmetvold.

Ny Elden-regissør: – Føles litt som å komme hjem

I år har Elden ny regissør, og det er det første av tre år som Maren Bjørseth skal stå for kreativ ledelse. Med seg har hun et helt nytt kunstnerisk team. 

Maren kommer fra Stjørdalen, bor i Oslo og har utdannelse fra Trondheim og Amsterdam. Hun ble teater-regissør i Nederland og har siden jobbet mye der, i Tyskland, Danmark og i Norge. 

En gavepakke

– Hva er forholdet ditt til Røros?

– Jeg er trønder og jeg har vært på Røros, men jeg har ikke vært på Elden før i fjor, og da jeg ble forespurt i 2019 så fikk jeg et opptak av forestillingen, sånn at jeg fikk forberedt meg og fikk se hva det gikk i. Siden da har jeg blitt utrolig sjarmert av Røros og Elden og folkene her, og det har vært en liten gavepakke vil jeg si, forteller Maren.

Maren begynte med første prøvedag 9. juli, men sier at det føles som de har holdt på tre ganger så lenge, og at det øves så intenst at det kjennes ut som det er tre prøvedager i løpet av en dag.

– Jeg føler absolutt at det er veldig spesielt med alle som er med på Elden og bruker hele sommeren sin, også synes jeg at ofte sånne spel- og sommerteater-kulturer kan bli litt interne, og det synes jeg er veldig unikt med Elden at det er så raust, og veldig sånn nysgjerrig. Det er ingen som sier – Alt var bedre før og du må ikke komme her og komme her. Det er veldig sånn, – Oi, hvordan skal vi gjøre det i år? eller – Oi, det skal være annerledes? Det var spennende. Folk deltar i den kreative prosessen, så det synes jeg er veldig artig, sier Bjørseth.

Føles ut som å komme hjem

Verken Maren eller det kunstneriske teamet har tidligere erfaring fra utendørsteater, men regissøren har selv erfaringer fra lignende arrangement fra sin egen ungdomstid. 

– Jeg har ikke vært på Elden før, men jeg var i hele min ungdomstid med på Opera Olav Engelbrektsson på Stjørdalen, både i koret, som statist, inspisient. Derfor kjenner jeg jo veldig mye igjen, og følelsen av å være tenåring på det sånt sted, eller alle de rause voksne folkene som bruker sommeren sin på det. jeg kjenner veldig igjen det miljøet, så sånn sett så føles det litt ut som å komme hjem, selv om jeg aldri har vært akkurat her før. Denne måten å jobbe på synes jeg er veldig fin, og er veldig glad i den “sammen-kulturen”, som omfatter alle fra den mest profesjonelle til ungen på sju som får lov å være med for første gang. Når man gjør det bra så er det litt sånn Nils Arne Eggen; Man spiller hverandre god, man klarer liksom å få ut det beste av hverandre, og da blir det jo artigst, sier Bjørseth, og tilføyer:

– Det er liksom en annen sjanger enn å jobbe vanlig profesjonelt, og det er utrolig utmattende og slitsomt, men man får veldig mye igjen for det, og særlig fra alle folkene og kanskje aller mest de unge som er med på scenen og som gir så mye. Det er veldig rørende synes jeg, og veldig inspirerende, avslutter Bjørseth.

Livet med ADHD: Alt eller ingenting

Lars Erik Amundsen har fått diagnosen ADHD i voksen alder. Nå anbefaler han andre å gjøre det samme.

– Vi kan sitte her også tenker jeg på noe helt annet, hva jeg skulle ha gjort og hvordan jeg skal gjøre det og det, og likevel så har vi den her samtalen. Plutselig har jeg to-tre sånne tankerekker i tillegg til at vi prater, forteller Lars Erik.

Fra det ene ytterpunktet til det andre

Lars Erik Amundsen var 49 da han startet på sin egen ADHD-utredning, noe han begynte å tenke på etter at venner som allerede hadde diagnosen fleipet om at hvis det var noen som hadde ADHD, så var det han.

– Jeg fikk diagnosen i april i fjor, og startet utredningen november året før. Så det var et lite halvår med inn og ut på DPS her og skjema opp og skjema ned med alt mulig rart. Du blir litt småparanoid når du holder på med det der og, for det er så mange andre diagnoser som ligner på ADHD, om det er bipolar, autisme eller depresjon, og da blir du litt redd for å krysse feil på skjema, forteller Amundsen, og fortsetter, – Etter å ha testet medisinering skulle jeg se på de samme skjemaene igjen og se om det hadde forandret seg. Det var ganske interessant, for da gikk det fra det ene ytterpunktet til det andre, ikke sant.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Lars Erik Amundsen. Foto: Svend Agne Strømmevold.

Gikk opp et lys

Etter man har gått igjennom en utredning, er neste steg ofte å se om medisinering kan ha noe for seg. 

– Det var en ganske følelsesmessig bit det der med å få medisiner første gangen, for det var som å skru på en bryter, – Åja, er det sånn ro vi egentlig skal ha og er det sånn det egentlig er når du får slappe av og når du ikke blir så manisk på tankene. Jeg fant fred, gjorde jeg, sier Lars Erik.

– Lærte du mye om deg selv i prosessen?

– Jeg lærte mye om meg selv, og det gikk opp et lys, for du må erkjenne hvordan du er, og når jeg ser tilbake på det, så tenker jeg at jeg har manglet noe som kunne ha hjulpet meg i nesten 50 år, sier Lars Erik.

– Jeg har et bilde på det. Det er liksom masse baller i lufta, så faller de ned og du får tak i en og konsentrerer deg om den. Sånn er det, du klarer ikke å fullføre det du gjør, og du gjør aldri noenting før det er kniven på strupen, sier Amundsen, og legger til, – etter at jeg nå ha fått medisiner så blir det mer som en trakt, og alle ballene som jeg har i lufta kommer hver for seg, så jeg bare trenger å forholde meg til én om gangen. Det kanaliserer mine egenskaper bedre enn de var før. Det er ikke så kaotisk.

Ville ikke vært det foruten

Medisinene gjorde at Lars Erik i større grad klarte å strukturere seg og gjennomføre alt han hadde startet på. Tidligere har det vært en utfordring å få de mange ulike tankerekkene og impulsene til å roe seg. 

– Den røde tråden er det bare å drite i, sier Lars Erik, – Jeg vet det er en tråd et eller annet sted her, men så går det i looper, sånn er jeg; Jeg skal fra A til B, og så kommer jeg halvveis, og jeg er som et ekorn som skal opp et tre, men som må innom alle greinene før det kommer til toppen.

– Jeg var jo gauder jeg da jeg var liten. Hadde jeg særoppgave på skolen så gjorde jeg det kvelden før, og jeg har jo taklet det og, men jeg tenker jo på det i ettertid, på hvor mye bedre en kunne ha gjort ting hvis man hadde visst dette hele tida, og fått medisinering og en forklaring. Jeg går ikke og gjemmer mine bokstaver; Jeg har ADHD, sånn er jeg, og jeg ville ikke ha vært det foruten, fastslår Lars Erik.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Svend Agne Strømmevold

Alt eller ingenting

Amundsen er utøvende bueskytter, og har i løpet av de siste fem årene rasket med seg 16 NM-medaljer og tatt en rekke norske rekorder i bueskyting. Lars Erik sier at han alltid har vært sånn at han går helt inn for de tingene han interesserer seg for.

– Det er ikke for ingenting at jeg har tatovert Alt eller ingenting på underarmen, for sånn har jeg bestandig vært. Om jeg holder på med bueskyting om ti år er helt usikkert, for plutselig så får jeg det for meg at jeg skal finne på noe helt annet, og så finner jeg noe annet, sier Amundsen og tilføyer, – Med hånda på hjertet har jeg aldri sett på ADHD som en utfordring. Jeg har ikke visst at jeg har hatt det heller, men jeg har jo hatt det her i 50 år.

– Hva har du å si til dem som går og lurer på om de kanskje skal gå og utrede seg?

– Gå og gjør det. Hva har du å tape da? Ta den telefonen til fastlegen, og kom inn til en utredning. Du lærer veldig mye av det, og det er sånne bunker med papirer du må gå igjennom og da må du tenke en del over hvordan du er, så det er en slags selvransakelse, som jeg personlig lærte mye av. Du får en forklaring på hvorfor kanskje livet ditt har blitt som det er, avslutter Lars Erik.

Les også:

Unge med ADHD: – Har du sett en så har du sett en