Leder av redaktør Tore Østby

I dag feires første mai over hele verden, og i Norge generelt og på Røros spesielt har dagen sterke tradisjoner. Dagen er hatet og elsket. Mye av hatet skyldes bruk og misbruk av dagen i historien, og misforståelser.

I min barndom delte første mai bygda i to. De var en stor og en liten del, men skillelinjene var tydelige og bitre. Pussig nok var disse skillelinjene så vidt jeg forsto til stede bare på denne dagen. Den største delen av bygda kledde seg i sine fineste klær, gikk i tog og samlet seg i samfunnshuset etterpå. Mindretallet tok på seg grønne kjeledresser, og satte seg på traktoren. Så spredde de møkk på jordene sine, og aller helst tett inntil løypa for første maitoget.

For en undrer var dette ikke så lett og forstå, og jeg stilte spørsmål. Jeg spurte en bonde hvorfor han ikke likte første mai. Svaret var at det var helt tullet å feire kommunismen og systematisk undertrykkelse av folket i Sovjet og Kina. Han sa at dagen ble feiret, fordi det var datoen for revolusjonen i Russland, og der ble alle Tsar-barna skutt. Jeg husker jeg tenkte at det var en litt merkelig dag å feire.

Jeg slo meg ikke helt til ro med svaret, for det fremsto som nokså merkelig at flertallet i bygda ville gå i tog for å feire skytingen av Tsar-barna. Jeg valgte å tro at jeg ikke var omgitt av så onde folk. Leksikon ga svaret. Jeg sjekket på den russiske revolusjon først. Det viste seg at den også kalles oktoberrevolusjonen, og etter vår tidsregning startet i byen som da het Petrograd, og som nå heter St. Petersburg 7. november 1917.

Første mai har ikke sin opprinnelse i noe kommunistland, men i et USA i støpeskjeen. Det var fagorganiserte i USA som foreslo å gjøre dagen til arbeidernes internasjonale kampdag. Det skjedde i 1890, og Norge var blant landene som tog dagen i bruk til dette allerede i det første året. Dagen var også før dette, en festdag, men da handlet det om en vårfest, som ble kalt May Day på engelsk. Det har ingenting å gjøre med mayday, som brukes som nødrop til sjøs i lufta. Det uttrykket kommer fra fransk. Venez m’aider betyr «kom og hjelp meg».

Det er en kontinuerlig debatt om dagen tilhører bestemte politiske partier. Historisk tilhører den fagforeningene. Fagforeningene har samarbeidet med noen politiske partier, og kjempet mot andre politiske partier. I Norge er opprinnelsen til partiene egentlig litt spesiell i forhold til dette.

Partiene på venstresiden har alle felles historie med fagbevegelsen. De stor stridene innad i fagbevegelsen har ofte sitt utspring i posisjonskamp mellom partiene. De andre partiene har i større grad samarbeidet med de som sto på den andre siden i forhandlingene om lønn og rettigheter.

Dagen er og har alltid vært åpen for alle. Forskjellige grupper, partier og regimer har brukt dagen på forskjellige måter. I totalitære land har første mai vært makthaverne «bruse med fjærene dag». Makthavernes militærparader på første mai, er egentlig et hån mot ideen fagforeningene fremmet. Det skulle handle om arbeidernes rett til å markere seg, i forhold til både arbeidsgivere og myndighetene.

En ting er det greit å være tydelig på. første mai kan markeres av alle som ønsker det. Det kan gjøres i samarbeidsarrangement eller i enkeltaktørers regi. Verden har forandret seg mye siden feiringen av første mai startet, og fagforeningene skal stor ære for sin innsats. Uansett hvilket parti man stemmer på, eller er medlem i, kan man glede seg over regulert arbeidstid, regulert lønn og arbeidsmiljøloven. Det er fortsatt rom for forbedringer, og første mai er en fin dag å sette fokus på slike saker, uansett hvilket parti man stemmer på.