Dag: 5. april 2021

Ivar Korssjøen er nå den eneste som bor fast i grenda Korssjøen. Han bor på gården Korssjøen Østre. Grenda har historie bakover til 1700-tallet, da Korssjøen Østre ble etablert, trolig rundt 1730 – 40. Det første huset på gården er trolig ei sommerstue, som senere er blitt bygd sammen med et eldhus. Selv om Ivar er eneste fastboende i grenda, er det mye liv rundt ham. Både på sommer og vinterstid leier han ut hus, buer og koier. 

De første bygselsedlene som dokumenterer bruken av jorda ved Korssjøen er datert først på 1700-tallet. Trolig bodde det folk rundt sjøen allerede på 1600-tallet. Ivar har merket seg årstallene 1702 og 1703, som er de årene bygselsedlene er datert. 

Røros Kobberverk startet i 1644. Dermed var sedlene allerede 50 – 60 år etter at verket startet, og det var en god del hestetrafikk til kobberverket. Skogen ble hugget ned over alt, også ved Korssjøen. Det er all grunn til å tro at det ble brent kull her, i et område som i dag heter Brennslettet. 

– Jeg kan ikke skjønne noen annen forklaring enn at det har med kullbrenning å gjøre. Det er kullmiler her, som det er over alt i marka i Røros. Store sirkelgrøfter som er spor etter kullmilene, sier Ivar Korssjøen. 

Gårdene

Det er ingen på gårdene i Korssjøen i dag, som er fra slektene som bygde gårdene på 1700-tallet. Gårdene er solgt ut av de slektene. Familien til Ivar kom til Korssjøen på 1850-tallet. Det var en del generasjoner i grenda før det, men dem vet ikke Ivar noe om. 

Ivar sine forfedre var flinke til å skrible inn initialer og årstall på veggene. Hans tippoldefar, Oliver kom fra Øversjøen i Tolga og kjøpte gården i 1858. Han tok da navnet Korssjøen. Han var bror til Ivar sin tipp-tippoldefar på morens side.

Oliver var en energibunt. I følge Ivar er det mange rare historier om gamle Oliver. Blant annet hadde han gravd ei nesten kilometerlang grøft ute i marka for å transportere grus ned på ei myr, som han skulle drenere. 

Bibliotek

Sønnen til Oliver, Hallstein var ikke så fysisk sterk, han var litt sykelig anlagt. Men han var veldig bokinteressert. Han samlet bøker og laget et bibliotek på gården.

Hallstein Oliversen ses oftest på veggene i alle slags bygninger («H.O.I.S») på Korssjøen. Hallstein kjøpte bøker for hver eneste krone eller spesiedaler han fikk tak i, og opprettet et bibliotek og lånte ut bøker til hele bygda. Nokså frilynt må han ha vært, for Darwins «Artenes opprinnelse» er blant bøkene som fortsatt finnes i huset. Innholdslista over boksamlingene viser at mange av bøkene er borte. Bøker som lå på nattbordet hos syke ble brent sammen med sengetøy og annet som kunne være smittsomt, er en forklaring Ivar har hørt.

Dronning

I årenes løp har det vært en del kjentfolk innom på Korssjøen. En av dem er Dronning Margrethe av Danmark, som var på besøk i 2005. Hun var ute på en hemmelig, privat reise. Ivar og kona visste om besøket i et års tid i forveien, men de kunne ikke engang si det til barna sine. 

Margrethe kom sammen med ei barndomsvenninne. De fløy til Røros privat. Følget med dronninga, venninnen og sikkerhetsvakter skulle gå på ski rundt Korssjøen. De startet turen i Narjordet, deretter kjørte de til Holla. Så gikk de opp Flendalen, der overnattet de på Grådalssetrene. Så kom de til Korssjøen og overnattet der den siste natta på turen. Ketil Reitan kjørte bagasjen deres med hundespann. På Korssjøen fikk turfølget servert middag. Senga som dronning Margrethe overnattet i er blitt et klenodium, den kan ikke Ivar kaste ut. Han har skrevet under senga, at her lå dronning Margrethe. 

Stallan

Den første dyrkamarka i Korssjøen, er trolig på det stedet som i nå kalles for Stallan. Det er logisk at det har noe med hest å gjøre. Ivar tror at dette var det første som ble dyrket, og at de startet med å pløye, dyrke og kultivere litt slik at det vokste litt mer, så de fikk bygd opp et vinterdepot med fôr. Det var på vinteren det var trafikk, ikke om sommeren. 

I følge Rørosboka er den første gården i grenda, den første intakte gården man kommer til i dag. Gården ligger på vestsiden av veien, og kalles for på Moa. Uttrykkene om hva gårdene på Korssjøen heter er «på Moa», «nedi gårda» og «oppi gårda». Ivar bor «Nedi gårda». Det har vært fire gårder i grenda. 

Stallannavnet kan tyde på en plass hvor det var naturlig å overnatte før den siste strekningen for fôrbøndene som fulgte vinterveien fra Sverige i området Dalarna/Särna/Sveg/Falun, til Røros kobberverk. 

Sønner

På den tiden var det sønnene som skulle overta gården, og på gården var det flere sønner. Da det var flere enn en sønn, fant trolig de første generasjonene ut at det var plass nok til mange gårder i området. Dermed ble det etablert flere bruk samtidig. Ett av brukene må ha vært først, så det er trolig generasjonen i den første gården som i neste generasjon fikk tre plasser til. Slik at det ble fire gårder. 

Ivar vet at de brukte marka rundt der. Hver eneste grastust ble slått. Var det en liten lysning i skogen hvor det var mer gress enn vanlig så ble den kultivert og ble en markaslått. Slåtterettighetene med tilhørende tømmerlauer, som høyrom, er rundt om hele sjøen. 

-Det er ikke så villmarksmessig her som man skulle tro. Det er nokså mye kulturlandskap rundt Korssjøen, mer det enn villmark, sier Ivar. 

Skog

Det gikk et par hundre år før noen kom på at de skulle dele skogen mellom seg. De hogg til ved det de trengte, ellers var det ikke drivverdig skog igjen. Det var ikke noe å bygge hus av, for tømmeret hadde kobberverket tatt. Det var ikke før på slutten av 1800-tallet at de gjorde opp og delte skogen mellom de fire brukene. 

Ivar har tatt vare på veldig mange uthus. Med stort og smått er det 30 – 40 hus. Flere av buene og koiene leier han ut. Blant annet Storlaua, Sommerstua, Nedigårdsvollen, Rykåsbua og Rødalsbua. 

Uthusprosjektet skal i sommer restaurere ei laue som holder på å falle ned, ute ved sjøkanten. Den ligger inn til kjøreleia, så den ligger til leden. 

Sommerfjøset har Ivar fått godkjent bruksendring til fritidsbolig, så det huset skal også gjennomgå en tilsvarende forvandling som Storlaua.

Tanter og onkler

Tidligere var det mye folk på gårdene i Korssjøen. Det var mange barn. Ivar har vokst opp med gården i Korssjøen som feriested. Faren hans var født der. Veldig mange Rørosinger har reist til Svalbard. Sammenhengen er at begge steder hadde en gruvetradisjon. Folk visste hva det var å jobbe i gruver. Mange hadde allerede en praksis og bakgrunn fra gruvene. Når det var jobber å få på Svalbard var det naturlig, Flere av Ivar sine tanter og onkler jobbet på Svalbard før krigen. 

Onkel Hallstein som var eldst, og som hadde gården var aldri gift og fikk aldri barn. Han hadde testamentert gården til Ivar sin yngste bror. Men det ble aldri så han flyttet dit. I 1984 kjøpte Ivar gården av han. Da flyttet Ivar og familien fra Gjøvik, der Ivar jobbet på Ingeniørhøgskolen. 

Da familien flyttet til Korssjøen var det ikke en arv, det var et kjøp. De hadde fem år med bo og driveplikt. De måtte drive med noe, og da ble det sau. De hadde 50 – 60 vinterfôret sauer. 

– En gang i tiden var sau butikk i Korssjøen. Onkel Hallstein var nok flink til å se dette. Rett etter krigen var det mangel på ull, og veldig gode ullpriser. Dette så onkel tidlig og bygde ut et stort vinterfjøs med plass til rundt 100 vinterfôret sau. Han påsto at i løpet av fem-seks år hadde han tjent nok penger til at han hadde penger til å bygge nytt kufjøs, sier Ivar.

Rovdyr

Ivar har opplevd to store rovdyrhendelser i Korssjøen. I 1960 var den ene, »bjønnsåmmår´n». En slagbjørn slo ihjel rundt halvparten av all sauen på Korssjøen. Det ble funnet 60 – 70 sauekadaver. Ivar har en del minner etter dette. Oppe på lemmen på låven er det mange små esker i tre. Det er esker med et lokk på og et hakk i. Det het at bjørnen skydde lukten av karbid. Det ble sagt at det luktet så fælt at rovdyrene skydde det dersom det var i terrenget. Onkelen til Ivar sin far, var dreng på gården, han satt å snekret slike trebokser så de kunne legge ut karbinavskrekkinger etter 1960 sommeren. Karbid ble brukt i gruvelykter. Det ble satt fyr på karbiden, som lyste og brant lenge.

En sommer på 1980-tallet var det ulv i Korssjøen. En dag hørte de veldig godt skrammlingen fra sauebjeller. Sauen rømte fra noe. Det gikk noen uker så begynte de å finne sauekadaver. Hver gård mistet 20 – 30 sauer. 

Sommerstua

På selve gårdstunet, rundt 25 meter fra sjøkanten, ligger Sommerstua. Huset er fra første halvdel av 1700-tallet, og ett av de eldste huset på Korssjøen. Kvelden før Rørosmartnan åpner overnatter det ca 30 personer i Sommerstua, og ti hester på stallen.   

På nesten alle gårder er det ei sommerstue. Ivar tror ikke at de bygde et eget hus å bo i om sommeren. 

– De måtte opp med et eller annet hus som de kunne bo i de første vintrene. Etter hvert som de kom mer på fote, fikk noen kyr, og hadde litt inntekt, så kunne de bygge et større hus, som da ble vinterstue. De kunne ikke rive det første huset, så da tok de i bruk det om sommeren, brukte det til bakstehus for eksempel. De flyttet ut og inn fordi de vasket rundt i det andre huset. Så romslig satt de ikke i det at de kunne ha to forskjellige hus, et til vinteren og et til sommeren. Jeg tror sommerstuene er det første huset på hver gård, som etterhvert ble til sommerstue, sier Ivar. 

Et eldhus er satt inntil Sommerstua. I eldhuset har det vært vevstol, et verkstedrom. Slakting foregikk også inni der. Det var disponibelt og de trengte da ikke å bruke kjøkkenet i hovedhuset. 

Seter

På vestsiden av sjøen er det et frodigere jordsmonn enn det er på den andre siden. Alle setrene er på den siden av sjøen. 

Sommeren er kort, og vinna var ei hektisk tid. Å skulle kjøre høyet hjem til gården når høyet var tørt ville tatt mye ekstra tid, og krevd mye større låveplass enn de bygde for da gården ble etablert der de første jordene ble ryddet og dyrka opp. Så det vanlige mønsteret var at det ble satt opp lauer, utløer, der man ryddet nye arealer.

Dersom høyvogna ble trukket av hest, så kan man ikke unngå å undre seg over hvor låge portåpningene er. Hestene var kanskje mindre da enn nå. Og det ble også brukt okse til å kjøre høy, ihvertfall om vinteren.

På slutten av 1950-tallet var Ivar med sin tante og onkel på setra en hel sommersesong. Kyrne ble melket der. Ivar husker at han var med å dro separatoren, og separerte fløten, og kinnet smør. Det ble produsert på plassen der om sommeren. 

Før det ble bilvei til Korssjøen var det smørproduksjon vinteren igjennom. De fikk ikke levert melka, så de måtte lage rømme og smør av melkeproduksjonen. Smøret ble fraktet frem med hest. Det var ikke samme krav til regularitet som dersom det hadde vært fersk melk. 

På Folketeaterpassasjen på Youngstorget i Oslo var det en butikk som hadde landsens delikatesser. Der minnes Ivar at det sto Rørossmør i ei lysreklame. Han tror at noe av smøret fra Korssjøen kom dit. På gården er det et smørstempel hvor det står Korssjøens meieri. Smøret ble lagt ned i små trekopper og stemplet. Smørstemplet er fra før krigen. Noen har nok hatt en tanke om profilering og markedsføring ved å lage stempelet. 

Rakfisk har vært en stor eksportartikkel fra Korssjøen. Fortsatt driver Ivar og de andre grunneeierne med notfiske i Korssjøen. Det er mer en tradisjon og kulturaktivitet enn at det er forretning.