+ Økt smitte i Jämtland

Det kan se ut som det er langt fram til en ny grenseåpning til Jämtland og Härjedalen. Vårt nabolän på andre siden av riksgrensen skifter status fra gul til rød ved midnatt i kveld. De nyeste tallene lagt fram av Folkhälsomyndigheten i Sverige viser at smittetallet i uke 36 er 22, som tilsvarer 17 pr. 100.000 innbyggere. Det betyr at de må være færre enn fire nye smittetilfeller i uke 37, for såvidt å komme under 20 per 100.000.

Ingen gode utsikter for norske kunder til Rørosingenes svenske nærbutikk med det første. Foto: Tore Østby

Fortsatt er det i Jämtland det oppdages nye smittetilfeller. De aller fleste nye smittetilfellene er oppdaget i kommunene Berg og Ôstersund. Det er lyspunker i vårt svenske nabolän også. Torsdag denne uken ble tretti personer testet, og ingen av dem testet positivt. I Härjedalen er det ikke oppdaget nye smittetilfeller på seks uker.

Dette er et bilde, og grafene er ikke klikkbare.

Som tabellen viser, har våre svenske naboer gjennomgått en vanskelig tid, med mye smitte. Mens det fortsatt ikke er registrert en eneste smittet i Røros, er det påvist smitte hos 83 i Härjedalen. Pandemien, og stenging av grensen har skapt store problemer for næringslivet. De i næringslivet, som Rørosnytt har vært i kontakt med beskriver en situasjon der mange bedrifter kjemper for å overleve.

Smittetiltakene nå, er strengere i Härjedalen enn på Røros. I likhet med her, er sosial distansering det viktigste våpenet i kampen mot smittespredning.

Koronaviruset er nærmere Røros nå enn før

Pressemelding fra Røros kommune

Det viktigste du gjør i høst er å følge smittevernrådene. Det gjelder også når vi er her hjemme i Røros.

Selv om vi ikke har hatt utbrudd i Røros, ser vi at smitten kommer nærmere. Det er hele tiden store og små utbrudd i flere norske kommuner.

Viruset kan også komme til Røros

Hvis vi «glemmer» smittevernrådene vil viruset spre seg til mange på kort tid. Arbeidsplasser, barnehager, skoler og sykehjem kan bli rammet, og folk kan bli alvorlig syke.

Hvis vi tar gode valg hver dag, bidrar vi til at viruset ikke sprer seg like mye.

Derfor må vi huske på å:

  • vaske hender
  • holde avstand
  • bli hjemme når du er syk

– Sammen holder vi rørossamfunnet åpent!

Her finner du mer informasjon:

HISTORIKK: REINEIERS EIENDOMSRETT; PRIVAT – OFFENTLIG – KOLLEKTIVT

Kronikk av Merika Jonassen 

I en stor reinflokk vil det alltid finnes heløringer (umerket) selv om man gjør så godt man kan for å få merket alt til rette eier, som betyr at kalven merkes i simlas merke. 

De første regler om behandling av umerket rein kom i 1898 hvoretter det ble bestemt at «nomadiserende lap» som «kommer i besiddelse av tamren over 9 måneder gammel, der er umerket eller bærer et merke, hvis eier ikke vites», skal han være forpliktet til å bevokte dyret og melde funnet for lensmannen innen en viss frist. Hvis det melder seg en eier som «kan godtgjøre sin rett på sådan måte som findes fyldestgjørende av den lensmand, som har mottatt anmeldelsen», skal dyret utleveres eieren mot at han betaler finneren en godtgjørelse. Hvis rette eier til tross for anstrengelser ikke meldte seg, så tilfalt restbeløpet etter fradrag for utgifter statskassen. 

Bestemmelsen var lite praktisk utformet, og kom etter det jeg vet, ikke til anvendelse. 

Målsetningen var likevel at dyret ikke skulle gå tapt for rette eier. 

Ny reindriftsloven ble vedtatt 1933. Her ble det bestemt at umerket rein skulle selges til inntekt for reindriftsfondet. Pengene skulle plasseres i Sparebank som for «umyndiges midler». 

Eiendomsretten til umerket rein var fremdeles i behold år 1938. Dette ble understreket av Høyesterett i en straffesak 03.09.1938 som utspant seg i Gildeskål i Nordland. Reineier kunne ikke straffes for underslag for å ha slaktet egen rein som var umerket. 

Reineierne i sør mente at så lenge det gjaldt egne dyr, så ville en eierovergang til et statlig fond innebære en grunnlovsstridig forvaltningsakt som ikke gav noen sikkerhet for at de som faktisk eide dyrene, fikk nyte godt av fondet i forhold til det antall dyr de eide (som var innskutt risikokapital). Praksis i sør var å anvende utbyttet fra salg av umerket til å betale erstatninger til bøndene m.m. Det som ble igjen ble fordelt etter reinantall. Reineierne mente dessuten at det var feil å sammenligne dem med de «umyndige». 

Et tidsskifte skjedde ca 1946. Distriktene var tilflyttet av en rekke samer som ikke hadde vært reineiere. Disse hadde vært utstillingssamer rundt i Europa og i Amerika og gjetere for tamreinlagene. Smaken på fellesmidlene begynte med krav om godtgjørelse til de som satt i distriktsstyrene. De reineiere som eide mer enn 75% av flokken motsatte seg den type utbetalinger og argumenterte med at godtgjørelse ikke passet til pliktige ombud. 

De virkelige eierne var svært tilbakeholdne i forhold til kravet om å betale fellesmidlene til et statlig fond. Dette til tross for at lappefogd Galaaen, Røros, i rundskriv 1948 slo fast at det var en absolutt plikt å innbetale utbyttet fra salg av umerket rein til fondet. Lappefogden tilføyde at den som overtreder påbudet ville «uten persons anseelse bli forlangt tiltalt og straffet» etter bestemmelsene om underslag. Reineierne nektet å etterkomme ordren. 

Straffesak ble innledet våren 1949. 

Det kom til forhandlinger. Reineierne gikk med på en midlertidig ordning som utsatte straffesaken. Etter konferanse høsten 1953 i Landbruksdepartementet kom det til enighet med fylkesmannen at straffesaken burde henlegges, og at tvisten i stedet ble avgjort i et sivilt søksmål om hvem som var rett eier til heløringene – staten eller de private. 

Stevning for herredsretten i den sivile saken ble tatt ut 20. januar 1954. Saksøker var Reindriftsfondene. Reineierne fremmet ingen prosessuell innsigelse mot at fondene ble behandlet som en enhet enda det i realiteten var tre fond, ett for hvert distrikt. 

Herredsretten konkluderte med frifinnelse. Rettmessige eiere var reineierne. De var ikke umyndige. Reineierne kunne forvalte pengene selv. 

Staten anket. Det skjedde endringer på reineiersiden. Et reinbeitedistrikt gjorde ikke lenger krav i ankesaken. Små-reineierne trakk seg idet de var enige med staten at pengene måtte inndras til et fond. 

Ny behandling i lagmannsretten førte til seier for staten v/ reindriftsfondene. 

En dommer dissenterte. Han la vekt på Høyesteretts uttalelse 1938 der det slås fast at samene er eiere av all umerket rein – heløringene – og at de fritt kan råde over dem på samme måte som merket rein. Han pekte på at lappefogdens passivitet var symtomatisk for hans manglede rett til å gripe inn og kreve pengene til embetet. 

Begge parter anket. Saken ble behandlet av Høyesterett høsten 1960 som etter en 3-2 avgjørelse i favør staten kom til at utbyttet fra heløringer tilhørte staten v/ fondet. Mindretallet støttet den dissenterende dommer i lagmannsretten og avgjørelsen 1938. 

1960-dommen utgjorde et tidsskille. 

Maktbalansen i distriktene ble vesentlig endret. Hvert distrikt hadde hvert sitt fond. Forvaltningen av fondene gikk fort over til å bli en form for kassesystem, men nå med nye reineiere som styrte med flertallsmakt. 

Staten har senere forsterket 1960-dommen med lovendring 1978 hvor det i klartekst slås fast at rein som ikke er merket innen fristen, blir «det offentliges eiendom» 

(R § 16). 

Ny endring kom med reindriftsloven 2007 §§ 33 og 36. Utbyttet skal nå tilfalle «distriktet» og forvaltes i indre selvstyre. Det blir for langt denne gangen å komme inn på virkningene av et slikt pålegg. Avgjørende blir hvem sitter i distriktsstyret og har hånd om kassen. Det blir i alle fall lett å tilgodese egne og holde konkurrenter utenfor. Det åpnes for myndighetsmisbruk. Bestemmelsen kan også virke inn på resultatet kalvemerking idet det kan bli av interesse å skape heløringer. I forlengelsen her ligger det forhold at kassene er skattefrie (skatteloven § 2-32). 

Jeg venter i spenning på Sametingets forslag, neste lovendring – og ikke minst praksis. 

Røros, 11.09.20 

Merika Jonassen 

Tidligpensjonist/ pensjonistreineier UW11 

+ Hyggeligere i år

Kommunalsjef for oppvekst Marit Trollerud syns det er mye hyggeligere å legge frem tilstandsrapporten for Rørosskolen i år enn det var i fjor.

– Det er mye hyggeligere å legge fram tilstandsrapporten i år. Det vil alltid være ting vi skolen i kommunen må jobbe med. Men det gjøres et veldig godt og systematisk arbeid og det kan virke som om det arbeidet vi har starta etter hvert nå begynner å bære frukter. Men når det er sagt vil en forandring ta år, så vi er på ingen måte i mål, sier Trollerud til Rørosnytt.

I fjor etter Trollerud la frem tilstandsrapporten i kommunestyret krevde ordfører Busch og Arbeiderpartiet en forpliktende plan for Rørosskolen for å få bukt på det som de oppfattet som årelang problematikk. I år ser det ut til at Trollerud skal komme gjennom rapporteringen til kommunestyret på møtet den 24. september uten like mye bråk.

Trollerud sier at hun er stolt av den jobben som gjøres av de ansatte ved skolene i kommunen.

– Jeg er stolt av den jobben alle ansatte i skolen gjør hver eneste dag. Vi har dessuten en meget kompetent og hardtarbeidende ledelse ved skolene våre. Alle har elevens beste i fokus, og alle er opptatt av å utføre den beste tjenesten de kan hver eneste dag. Alle som jobber i Rørosskolen fortjener ros for den jobben de gjør, sier hun.

Det haster nå!

Leserinnlegg av ordførere og varaordførere fra SV

Moria brenner og verden er full av folk på flukt. Samtidig har mange norske kommuner fått beskjed fra myndighetene om at behovet for å bosette flyktninger i norske kommuner i år er redusert.

Etter brannene i Hellas, står budskapet «Evakuer Moria», enda sterkere enn før. Dette er en varslet katastrofe, vi snakker om en flyktningleir hvor folk har gått innesperret med sykdom og forferdelige sanitærforhold i årevis. Det var et spørsmål om tid når noe som dette kom til å skje. Nå har hjemmet til 13 000 asylsøkere brent ned, og katastrofen er et faktum. Regjeringens svar er å hente 50 av dem. Dette er visst bestemt for en stund siden, men de har ventet på rett tidspunkt. Det fins få ord for å beskrive hvor svak respons dette er på en stor humanitær krise.  

Situasjonen på Lesvos har vært kritisk lenge.  Siden 2015 har øya tatt imot asylsøkere som kommer sjøveien fra Tyrkia. Ved utgangen av 2019 bodde det i overkant av 21.000 mennesker i de ulike leirene.  Rundt 13.000 av de oppholder seg i Moria-leiren. Den ble opprinnelig bygget som en flyktningleir med kapasitet til 3000 mennesker. 50 prosent av innbyggerne er kvinner og barn og nærmere 1000 er enslige barn uten slektninger.

Vårt budskap er klart. Vi krever at Norge tar et mye større ansvar for å ta imot mennesker fra Moria. Kommune-Norge har kapasitet til å ta imot flere flyktninger, vi har både ressurser, ansatte og lokalsamfunn som kan ta imot personer fra Moria og andre steder på en god måte. Nå må vi vise hva slags land vi ønsker å være, og hvordan vi som nasjon stiller opp for våre medmennesker. Regjeringen må nå handle, i den prekære situasjonen som har oppstått.

Det haster. Vi har ingen tid å miste. Vi har ingen å miste.

Marianne Borgen, ordfører i Oslo (SV)
Bjørnar Tollan Jordet, Ordfører i Tolga kommune (SV)
Jan Olsen, ordfører i Nordkapp kommune (SV) 

Aase Refsnes, ordfører i Steigen kommune (SV)
Alf Normann Hansen, ordfører i Gamvik kommune (SV)
Pål K. Gabrielsen, fungerende ordfører i Sør-Varanger kommune (SV)

Mona Berger, Varaordfører i Trondheim kommune (SV)
Christian Elgaaen, varaordfører i Røros kommune (SV)
Nisveta Tiro, Varaordfører i Øyer kommune (SV)
Trine Melling Stokstad, varaordfører i Haugesund kommune (SV)
Kjartan Haugsnes, varaordfører Vaksdal kommune (SV)
Bjørn Roar Jensen, varaordfører i Moskenes kommune (SV)
Bjørg-Eva Langås, varaordfører Gamvik Kommune (SV)
Stine Akre, varaordfører i Trysil kommune (SV)
Vibeke Johnsen, varaordfører i Sogndal kommune (SV)
Kjersti Tommelstad, varaordfører i Namsos kommune (SV)
Parabaran Rajalingam, varaordfører i Karlsøy kommune (SV)
Niilo Nissinen, varaordfører i Flakstad kommune (SV)
Rolf Sturla Velde, varaordfører i Snåsa kommune (SV)
Eldri Svisdal, varaordfører Elverum kommune (SV)

Hanne Harila, varaordfører i Vadsø (SV) 

Bjørn Jensen, varaordfører Moskenes kommune (SV)
Mari-Anne Hoff, varaordfører i Leka kommune (SV) 

Sylvi Johnsen, varaordfører i Porsanger kommune (SV) 

+ Påkjørt elg nord for Røros

I dag tidlig klokken 06:20 ble en elg påkjørt i 80-sonen mellom Glåmos og Orvos. Bilisten klarte å bremse såpass at sammenstøtet mellom elgen og bilen ble svakt og tilssynelatende begge kom relativt uskadd fra det.

– Elgen så uskadd ut og sprang fra jernbanen og mot Olavsgruva. Viltnemda ble ikke varslet siden sammenstøtet var så lett, sier operasjonleder ved Trøndelag politikammer Wenche Johnsen til Rørosnytt.

+ Turnéstart på Røros

Torsdag 1. oktober skal Erlend Ropstad holde konsert på Storstuggu. Konserten på Røros er starten for Ropstad sin Norgesturné. I løpet av høsten skal artisten blant annet besøke Trondheim, Oslo, Bergen og Haugesund. På grunn av koronasituasjonen blir det en soloturné denne høsten for Ropstad.

Erlend Ropstad skulle egentlig ha turnestarten i Trondheim, men synes det var fint å ta det på Røros.

-Det er veldig bra. Tøft for Storstuggu, sier kulturhusleder, Anne Linn Vingelsgaard Schärer.

Stuggustreamene utover høsten og vinteren skal være med publikum. På Ropstad-konserten kan man kjøpe til samme pris, en billett og komme en time tidligere og være publikum på streamen. Ropstad blir intervjuet på Stuggustreamen.

-Da får man en meropplevelse på konserten, sier Anne Linn.

«Brenn siste brevet» fra 2019 ble kåret til årets beste norske album i den prestisjefylte listen Dagsavisen har, der 50 musikkjournalister gjør utvelgelsen. Erling mottok også Prøysenprisen 2019 og har sju spellemann-nominasjoner i sjangrene rock, pop, vise og tekstforfatter, samt nominasjon til Bendiksenprisen.

18. september 2020 slipper han albumet «Da Himmelen Brant Var Alle Hunder Stille» Dermed legger Ropstad ut på turne, og første stopp er altså Storstuggu.

Til Ropstad-konserten blir det lagt ut 200 billetter. Storstuggu har valgt å ha sittende publikum, og flatsal. Billettene er lagt ut for salg.

Erlend Ropstad, 2020. Foto: Marthe A. Vannebo