Leserinnlegg av Ivar Østby (AUF)
Jeg er definitivt ikke noen skarp matematiker, men gitt at vi dropper skuddår, så er det røffe 52 tirsdager i året. Jeg vet òg at gjennomsnittlig levealder for en person i Norge er på rundt 82 år.
Det gir meg 4253 og en halv tirsdager, hvis mor og far var flinke med genetikken.
Jeg har ikke engang kommet på tusende tirsdag, og likevel så er det vanskelig å ikke føle at jeg kaster bort en for mye, nå og da. For, rundt meg ser jeg ungdommer som plukker opp tirsdagene de er gitt. Jeg ser ungdommer som engasjerer seg i alt fra frikort og tannlegekontorer i distriktet, til klimaspørsmålet og 2030-fristen det gir oss.
Jeg ser ungdommer som ikke har vært i sin egen konfirmasjon argumentere valiant for solidaritet med Palestina og jeg ser dem brøle sin frustrasjon over at Høyre er villig til å selge kvinners frihet for tre år til i regjering. Jeg ser det jeg ville sagt er barn engasjere seg i skapelse av musikk og kunst med reell betydning!
Fra valgkampkonferanser, miljødemonstrasjoner og UKM; ungdom er tydelig i at de bryr seg om hvor verden går og de akter ikke kaste bort en eneste tirsdag. Vi ser det på skolevervingene, hvor elevene spør med angst i stemmen: “Hvordan skal jeg noen gang eie egen bolig?” mens leiligheter går for 99 millioner kroner i Oslo. Vi ser det i gatene og parlamentene, hvor 8. Mars og klimastreiker maner frem titusenvis.
Da må jeg spørre aldersgruppen jeg selv nærmer meg med stormskritt; de voksne. Dere som er første og andre generasjon av velferdshøstere, og den generasjonen som gir oss håp, drømmer, forventninger og erfaringer:
Hvor er dere på banen? Det er klart at en massiv andel av dere tar disse temaene, og dere gjør det med anstendighet. En enorm mengde av dere gir oss platformer å stå på. Om noe annet var scenario ville det vært livsfarlig å ytre seg for en stakkars ikke-myndig.
Realiteten er likevel: Jeg opplever så ofte at folk sier de ikke turte engasjere seg i samfunnsspørsmål fordi “de er bare barn” eller de har blitt lært at “de er ikke så politiske”. De beste demokratiene eksisterer når engasjementet er høyt, motet er til stede og ingen kontrovers er tabu fordi det er “vanskelig å snakke om”.
Jeg har likevel sympati: Det er vanskelig å snakke om at storebroren til nazismen, nasjonalismen, er på fremmarsj i hele verden. Det er, for å være ærlig, helt jævlig forklare at 8 hvite menn eier mer enn 3.5 milliarder mennesker gjør, samtidig som en stor andel av de 3,5 milliardene sulter, tørster eller dør av ting vi kunne forhindret.
Det er å ta ansvar for de (cirka) 4253 tirsdagene man er gitt; det er politikk.
Ivar Østby, styremedlem Trøndelag AUF/Leder Røros AUF
