180 år med boghandel

Det var 38 år til Rørosbanen ble bygd, og den store Apachehøvdingen Geronimo var 10 år, da Amneus Boghandel ble startet på Røros i 1839. I dag er Amneus Boghandel Norges eldste bokandel med sammenhørende drift. Bokhandelen på Røros ble stiftet 12 år før Bokhandlerforeningen så dagens lys. Det var 75-årsjubileum da Første Verdenskrig startet.

Handelssted

Bergstaden Røros var et handelssted av stor betydning før Rørosbanen ble anlagt. Røros var midtpunkt og møtested for folket i de omliggende distriktene, både på norsk og svensk side av grensen.

Det lå til rette for at dyktige forretningsfolk kunne starte opp på Røros. Men en slik etablering var avhengig av Røros Kobberverks ”nåde”. Partisipantskapet hadde styring med alt i bergstaden. Slik omfattet kobberverkets jurisdiksjon også enerett til all handel når det gjaldt omsetning i allmuen.

Kobberverket måtte etter hvert oppgi monopolstillingen og godkjenne at private handlende kunne etablere seg.

Carl Zacharias Amnéus

Carl Zacharias Amnéus kom i ung alder til madame Leigh på Leigh-bua Han kom som handelsbetjent etter anbefaling av grosshandler Wikstöm som da var deleier i Ljusnedal Bruk. Carl Zacharias var født i Østersund i 1813. Han var sønn av magasinforfatter Per Amnéus i Frösön og hans hustru Maria, født Hedenquist fra Uddevalla.

Frem til 1838 jobbet Carl Zacharias på Leigh-bua. Da ble et av de fire handelsprivilegier i Røros ledig. Han søkte og fikk privilegium nummer 3. Et handelsprivilegium medførte at innehaveren forpliktet seg til å føre alle de varer som befolkningen trengte. Handelsmennene var også forpliktet til etter tur å underbringe reisende når det ikke var plass i gjestgivergården.

Carl Zacharias kjøpte eiendommen til Jokum Johnsen Bygmester, gård nr. 60 i Kjerkgata, den gang Lillegaten. De gamle husene ble revet og nytt satt opp. I denne gården hadde Amneus Boghandel sine lokaler frem til 1999. Carl Zacharias Amnéus åpnet forretning i 1839, i provisoriske lokaler i naboeiendommen, senere Hans-Estens-gården.

Det første huset Carl Zacharias satte opp på eiendommen sin i Kjerkgata var en tre etasjer høy lagerbygning. Deretter kom hovedbygningen ut mot gata, med butikklokaler i nedre del av 1. etasjen og privat bolig i øvre del og 2. etasje.

Når Amnéus Boghandel regner 1839 som etableringsår, må dette sees på bakgrunn av privilegiets forpliktelser som medførte at forretningen også skulle ha bøker på lager. Gatedøren sto som regel åpen, også når det var sitt kaldeste midt på vinteren.

Samme året som Carl Zacharias startet forretning, giftet han seg med Ingebertina Dahl. Hun var søsterdatter av madam Leigh, og var også ansatt på Leigh-bua.

Per Daniel Amnéus

Carl Zacharias og Ingebertina fikk ingen egne barn. De tok til seg brorsønnen Per Daniel Amnéus som fostersønn. Han fikk sin opplæring i forretningen.

Carl Zacharias og Ingebertina flyttet for godt til Funäsdalen i 1861. Han døde 13. september 1869. Ingebertina døde 2. mai 1899. Begge ligger gravlagt på Ljusnedal kirkegård.

Det var Per Daniel Amnéus som overtok ledelsen av firmaet i Røros etter at Carl Zacharias og Ingebertina flyttet til Funäsdalen. Etter onkelens død, overtok Per Daniel forretningen. Han endret samtidig firmanavnet til P.D. Amnéus. Han kjøpte også forretningsgården, og i 1876 ble den bygget om.

Per Daniel var født i 1831 i Gudmundrå. Han var sønn av kyrkoherden Anders Johan Amnéus. 12 år gammel kom han til Røros i januar 1844. Han gjennomgikk ”skriveskolen”, ble konfirmert i 1847 og begynte å arbeide i forretningen til onkelen.

Per Daniel begynte etter hvert å engasjere seg mer og mer i bokbransjen. Allerede i 1852 ble firmaet medlem i Den Norske Bokhandlerforening.

Etter at Rørosbanen kom i 1877 ble det startet flere nye firma i Bergstaden, og konkurransen ble merkbart større. Det ble nødvendig å finne en nisje hvor man kunne spesialisere seg og utnytte de mulighetene som fantes. Per Daniel valgte å satse på bøker.

Røros fikk sin første avis, Fjeldposten, i 1868. Amnéus var en av de første brukte reklame. Annonsene inneholdt tittel på bøkene som var til salgs. Men det sto også hva bøkene kostet. Der var Per Daniel forut for sin tid, da det først senere ble vanlig å ta med priser i en annonse.

Foto: Privat

Per Daniel drev en allsidig bokhandel. I en annonse har han prima ljaaer til salgs. I annonsen er det tilført at han ønsker å kjøpe ”nogle læs hø”.  Amnéus hadde også en gammel rettighet til å selge vin, det var ingen dårlig forretning. Den rettigheten gikk ved mannens død over til enken, som noen år senere frasa seg rettigheten for derved å bidra til ”Ædruelighedens fremme i Røros”. Per Daniel var gift med sin kusine, Vendla Berlin. Hun var datter av prost Henrik Jacob Berlin i Nordmaling.

Jenny Amneus

I 1898 overtok yngste datter, Jenny Amneus, boghandelen. Hun ledet boghandelen til å bli en god og solid forretning. Jenny var født på Røros i 1874, hun begynte tidlig i farens butikk. Hun ofret seg blant annet for arbeidet i Røros Sanitetsforening. Hun var i mange år foreningens formann, og gjorde stor innsats. Jenny ble 95 år gammel. Hun bodde hele tiden i sitt hjem i Amneusgården.

Lars Strømmevold

Lars Strømmevold kjøpte forretningen i 1918. Han var født på Strømmevolden i 1877. Som sjuåring begynte han som ”vaskarryss” på Storwartz gruver om sommeren. Om vinteren gikk han på skolen og tok del i arbeidet på gården. I 1892 ble han lærling hos P.D. Amneus. Han startet som dreng og ordnet med varer fra til og fra lager. Lars kom fort med i arbeidet i boghandelen, der han fikk grundig opplæring i forretningslivets ABC.

1.august i 1896 ble Lars ansatt som medhjelper i O. Gjeruldsens Boghandel i Oslo. Han ble godt likt av arbeidsgiver, kolleger og kunder og rykket raskt opp til førstebetjent i boghandelen. Han ble i Oslo til 1900, da fikk han tilbud om en bedre stilling hos Amneus Boghandel, der han startet i september samme år.

I 1918 kjøpte Lars forretningen av Jenny Amneus. Rundt jul det samme året, åpnet han filial på Tynset, Tynset Bokhandel, som fort utviklet seg til en selvstendig bok og papirhandel. I mange år var det Magna Svensson, søster til urmaker Svensson på Røros, som bestyrte filialen. Hun jobbet over 50 år hos Amneus Boghandel. For sin innsats fikk hun Norges Vels medalje.

Det tradisjonsrike G. Hamlanders Bokbinderi ble innlemmet i firmaet Amneus Boghandel i 1920. Det ble drevet til midten av 1950-tallet, da bokbindermester Bergljot Haugseth sluttet på grunn av høy alder. Hele bokbinderiet ble senere gitt som gave til Kunstindustrimuseet, der gamle maskiner og redskaper ble montert på nytt.

Lars Strømmevold kjøpte 1.etasje i forretningsgården i 1950. Flere ganger ble forretningslokalene utvidet og modernisert, samtidig som det gamle interiøret ble best mulig bevart. Lars var en dyktig og aktiv bokhandler som helt frem til han døde i 1961, fulgte nøye med i forretningens drift og utvikling.

Hermod Strømmevold

Ved farens bortgang ble Hermod Strømmevold innehaver av firmaet, som fortsatte i samme gode spor som tidligere. Hermod begynte i forretningen etter endt skolegang, bare avbrutt av ettårig handelsutdannelse i Oslo. Han jobbet i Amneus Boghandel frem til 1981. Lars var gift med Hedvig Engzelius.

Lars, Arnfinn og Knut

Sønnene til Hermod overtok bedriften i 1981. Brødrene Lars, Arnfinn og Knut overtok offisielt i 1982. I dag er det Knut som driver boghandelen. Lars gikk bort for noen år siden, og Arnfinn ønsket ikke å være med i bedriften lenger.

Knut Strømmevold

Amneus Boghandel var en av de aller første som ble etablert i Norge. Dagens driver kjenner bare til Beyer Bokhandel i Bergen som var etablert før. Den bokhandelen har ikke hatt sammenhengende drift, slik som Amneus Boghandel har hatt.

Amneus Boghandel var i Kjerkgata til 1999. De holdt på å vokse ut av lokale sine. Samvirkelaget skulle bygge ut sentret, og spurte Amneus om å flytte dit.

-Det var en stor og tung avgjørelse, men følte at vi ikke hadde valg. Det skulle inn en bokhandel i sentret. Vi valgte å flytte. Det har vært en fin reise. Vi holder hele tiden på å vurdere å kunne ta i bruk lokalene i gata selv, sier Knut Strømmevold. Han legger til at de trives på senteret. På Røros er vi så heldige at kjøpesenteret ligger nære sentrumsgatene. Det er en stor fordel for både gata og senteret. De drar veksler på hverandre.

Knut tror at det fremover blir spente tider innen lokalhandel, med fokus på netthandel og endrede kjøpevaner.

-Det er viktigere enn noen gang med omstilling, og ta det riktige grepet for å være med videre. 180 frittstående år med bokhandel har nok vært 180 år med omstilling, sier Knut.

Amneus Boghandel har vært kjedefri hele veien, det har de intensjon om å fortsette å være. Det er kundene og bokhandelen som bestemmer vareutvalget. Det synes Knut at det er det viktig å prøve å holde på.

Det er rundt 75 bokhandlere på landsbasis som er frittstående. Amneus er tilsluttet et innkjøpssamarbeid som heter Fri bokhandel.

Det er populært å gi ut lokale bøker i Røros. Knut tror at den spennende gruvehistorien som omhandler historien vår er med på å påvirke til det.

-Det er mange som er opptatt av historien vår, og skriver om det. Som lokal bokhandel er vi veldig avhengig av at det kommer ut lokale bøker, sier Strømmevold.

Grunnen til at bedriften er blitt 180 år, tror Knut er alle  dyktige ansatte som firmaet har hatt oppover i tiden.

-Amneus har vært en viktig del av handelshistorien i 180 år. Jeg er ydmyk for historien. Vi er mer enn en vanlig butikk, men også som et sosialt møtepunkt, slik som andre butikker også er, sier han.

Amneus Boghandel har i dag fire årsverk. Det er en tøff bransje med små marginer. En ting er fastboende, men bokhandelen er utrolig avhengig av at det skjer ting på Røros. Kurs og konferanser, turister om sommeren og at Røros er en stor hyttekommune, er viktig for bedriften, om selger bøker, kontorartikler, gaveartikler og spill.

Historisk kilde: Jubileumsheftet til 150-årsjubileet til Amneus Boghandel i 1989, som ligger ute på Amneus Boghandel sin hjemmeside).

Driver av Amneus Boghandel, Knut Strømmevold. Foto: Tove Østby

De passer på grensa vår

Til alle døgnets tider og i all slags vær kan de som passerer Riksgrensen møte seksjonssjef Unni Elisabeth Tronsmed, og de andre tollerne ved Vauldal tollsted. Hvert år stopper de store mengder rusmidler og doping ved tollstedet, og nå er de på spesielt utkikk etter trailere med farlig dårlige dekk.

Det pågår en stadig diskusjon om hvordan tollerne skal være utrustet. De er Norges førstelinjeforsvar, ikke mot militære angrep, men mot flere typer kriminalitet. Da tollerne ble utstyrt med pepperspray vakte det sterke reaksjoner.

I over ett år hadde tollerne vært bevæpnet med pepperspray uten gyldig tillatelse fra politiet. Det ble i sin tid gitt en tillatelse til dette, men denne tillatelsen hadde gått for ett år siden da saken eksploderte i media.

På et annnet område der tollerne har blitt mer lik politiet, er tilbakemeldingene langt mer positive. Vauldalen var ett av tollstedene som først ble utstyrt med blålysbil.

– Prøveordningen var så vellykket at bruken av blålys er vedtatt permanent i Tolletaten. Utvalgte tollere i Tollregion Midt-Norge har gjennomført en grundig opplæring før de får stempelet i førerkortet og kan sette seg bak rattet i tjenestebilene som er rigget med blålys og sirener, sier Hilde Pettersen Ruud.

Unni Elisabeth Tronsmed. Foto: Tore Østby

Det ble gjort mange og til dels store beslag ved Vauldalen tollsted i 2018. Det ble beslaglagt blant annet 9000 liter alkohol, 21.500 sigaretter, 8 kilo snus og 3 kilo hasj.

– Vi har forsterket kontrollgruppa noe som fører til bedre resultater, sier seksjonssjef ved Vauldalen tollsted, Unni Elisabeth Tronsmed til Rørosnytt.

Smak på ordet «verdensarv»

Leserinnlegg av Bjørn Salvesen

Røros Bergstad er et verdensarvkulturminne. UNESCO ser på det unike trehusmiljøet og arven etter gruvedriften som så viktig at det bør bevares og tas vare på i all overskuelig framtid. Da kaster man ikke gamle historiske vinduer. 
Derfor har Riksantikvaren og fylkesutvalget i Trøndelag satt foten ned for å ta bort grensen -1960- som et markant skille for vinduer med og uten historisk verdi. I planutvalget på Røros var det dessverre flertall for det motsatte.  Vinduer laget før denne tid har gjerne stor del av tradisjonelt håndverk i seg, og bør restaureres, det får man både faglig og økonomisk støtte til. Og resultatet blir utmerket. Utover på -60 tallet ble vindusproduksjonen industriell, og har derved mindre verneverdi. 
Inni i et hus i den antikvariske vernesona kan man forøvrig gjøre -akkurat- som man vil, hvis ikke huset er totalfredet, og det er det de færreste som er.

Den største utfordringen med at få mennesker bor i sentrum, er de ca.120 husa som er feriebolig, og dermed står tomme det meste av året. De fleste, men ikke alle, er faktisk lovlige feriehus pga untaket fra boplikten ved arv, det untaket må fjernes før Røros sentrum blir en spøkelsesby. Det betyr ikke at de som arver må bo der selv, men at minst en person må ha bostedsadresse der. Hus trenger folk, og folk trenger hus. 

Det argumenteres med at lokaldemokratiet settes til side hvis man ikke kan bestemme lokalt hvilke vinduer som kan skiftes. Vel, det samme prinsippet gjelder jo også f.eks. bemanningsnorm i barnehage og skole, at eldre på sykehjem skal ha enerom og eget bad ved nybygg, osv osv. Lista er nærmest uendelig. Og intensjonen er å sikre en nasjonal minstestandard uansett hvor du bor. 
Mange faglige føringer og forpliktelser ligger i bunn i det å være et verdensarvsted også, heldigvis. Det å bo i et verdensarvsted er et privilegium, riktignok med noen utfordringer, men utfordringer som har gode løsninger, hvis man vil se dem.


Bjørn Salvesen, Røros SV