Slider

Etter to år med pandemi kunne 1. mai i år endelig feires igjen. Det var god oppslutning på årets arrangement på Røros. Dagen startet med kransenedleggelse ved Arbeidermonumentet og Falkbergetsgrav på øvre kirkegård. Litt senere var det samling på Nilsenhjørnet der det var musikalske innslag ved Andreas Sandnes, og Røros Janitsjar. Det var appeller ved Astrid Reistad som er leder for LO Røros og Holtålen, og Hanne Hauge, og Julie Engtrø fra Røros SV.

Etter appellene gikk årets 1.mai-tog fra Nilsenhjørnet via Kjerkgata til Eldresenteret, der feiringen fortsatte med sosialt samvær. Dagens hovedtale var ved Sverre Myrli fra Arbeiderpartiet. I tillegg var det appeller ved Hanne Hauge fra Røros SV, og Ida Østby fra Røros AUF. Og det var kulturelt innslag ved Oskar Tørres Lindstad og Harald Hauge. Arrangementet ble ledet av Jens Ivar Tronshart.

I dagens appeller var krigen i Ukraina et tema som ble tatt opp, og årets hovedparole var «Stopp krigen i Ukraina». Loddsalget i Eldresenteret gikk til Norsk Folkehjelp sitt arbeid.

-I Norsk Folkehjelp vet dem at det er folk som forandrer verden. Folk forandrer verden ved å stå opp for seg selv og dem rundt seg, ved å påvirke steg for steg ved å organisere seg og stå sammen. Etter Russlands angrep på Ukraina 24. februar har hjerteskjærende bilder og historier nådd oss. Bombing av sykehus, boliger i ruiner seksualisert vold, døde mennesker i gatene og enorme ødeleggelser. Det vi nå er vitne til i Ukraina er forakt for folkeretten. Selv i krig finnes det spilleregler. Det er forbudt å sikte på sivile. Det er forbudt å ikke skille mellom sivile og militære mål. Norsk Folkehjelp er en av verdens fremste humanitære mine og eksplosiv rydde-organisasjoner. Fra dag en har de fulgt med for å identifisere bruken av forskjellige våpen. Det går kaldt nedover ryggen når vi hører om trusler om atomvåpen. Vi forsvarer de internasjonale forbudene mot landminer og klasevåpen, og roper ut at sivile må beskyttes bedre. I det øyeblikket det er mulig å gå inn i Ukraina å rydde miner er folkehjelpen klare. Allerede nå har folkehjelpen levert førstehjelpsutstyr og sikkerhetsutstyr for mineryddere i Ukraina. I tillegg så jobber de med en plan for humanitert arbeid for samarbeid med lokale organisasjoner, og så jobbe de her hjemme med å ta imot flyktninger som kommer på en verdig og god måte. Mennesker på flukt er mennesker i krise uansett hvor de kommer fra. De fortjener å bli møtt med solidaritet og respekt, sa Astrid Reistad i sin appell.

Hovedtaler på 1. mai på Røros var Sverre Myrli (AP), som har vært på Stortinget i mange år. Han kom på Stortinget i 1997. I løpet av disse årene har han sittet i ulike komiteer, i dag sitter Myrli i Næringskomiteen. Han har stort engasjement som samferdselspolitiker på Stortinget.

-Veldig ofte når det nærmer seg 1. mai så hører vi fra høyresiden, kanskje det nå er ungdom fra Unge Høyre og Fremskrittspartiets ungdom som snakker om at 1. mai har utspilt sin rolle. Det er ikke behov for 1. mai lenger. Det har jeg faktisk ikke registrert i år. Det er kanskje ikke så rart da vi ser verden rundt oss. For mer enn noen gang i den i den situasjonen som Europa nå er i så er det behov for internasjonal solidaritet, og det er behov for 1. mai. Arbeiderbevegelsen er jo en internasjonal solidaritetsbevegelse. Vårt engasjement og våre verdier stopper ikke ved våre landegrenser. Derfor er det ekstra godt og ekstra viktig å komme sammen 1. mai i år, særlig når det er tre år siden forrige gang vi fysisk var samlet, slik startet hovedtaler Sverre Myrli sin 1. maitale i Eldresenteret.

Her er noen bilder fra 1. mai på Røros 2022:

Mattis Danielsen er født og oppvokst på Røros. Han er født inn i den samiske reindriftskulturen, i Saanti Sijte, som er Essand reinbeitedistrikt. I motsetning til andre samiske barn på den tiden, gikk Mattis på Røros skole.

Samiske barn gikk ofte på internatskolen i Snåsa. Mange foreldre valgte den skolen til sine barn for å få språket og det kulturelle fellesskapet tilbake. Litt av grunnen til at Mattis gikk på skole på Røros var at hans far hadde gått på sameskolen i Havika. Det var ifølge Mattis en skole som var ment bare for å samle samiske barn, og fornorske dem. Det fikk man ikke samisk kulturelt utbytte av. Det er gjort en del forskning som viser at det var mye negativt med det. 

– Han ville ikke sende meg på ei skole borte fra familien og foreldre. Jeg ville det ikke selv heller. Det fikk både fordeler og ulemper med det. En ting er at du fortsatt hadde tilhørigheten til Røros, og området rundt omkring her som var viktig. Det er viktig for barn å ha denne tilhørigheten, også for voksne selvsagt. De som gikk på skole i Snåsa fikk kanskje mer tilhørighet seg imellom. Det ble en sterkere samisk identitet blant dem. Det var noe som jeg merket også når vi samiske barna traff hverandre i sammenhenger som hadde med reindrifta å gjøre, som kalvemerking, slakting, flytting og slike ting. Da merket jeg at de hadde noe som jeg ikke hadde. De hadde en helt annen tilnærming til å bruke språket, sier Mattis Danielsen. 

Brekken

Da Mattis gikk i 5. – 6. klasse fikk han tilbud om samiskundervisning i samarbeid med Brekken skole. Da reiste han en dag i uken til Brekken, og fikk undervisning i språk og duodji, som er samisk sløyd. På sett og vis er det den samme ordningen man har i dag med at samiske barn får opplæringen i hjemkommunen og dermed kan bo hjemme sammen med familien. 

Lærer

Mattis jobber i dag som samisklærer ved Røros skole med barn fra 1. – 10. trinn. Røros kommune tilbyr i dag samiskundervisning både på Røros og i Brekken, og alle barn knyttet til den samiskekulturen har nå krav på å få språkopplæring på hjemplassen. 

– Det er jo et paradigmeskifte. Jeg hadde aldri klart å sende barna mine på internatskole 40 mil unna. Men man må tenke på at det var det eneste alternativet man hadde for å få språkopplæring tidligere. Forstår jo helt klart at man gjorde det, men det gjør jo noe med familien. Det gjør noe med barnet selv som blir sendt dit. Det gjør noe med det her samiske samfunnet, og det gjør noe med lokalsamfunnet her. Når du ble sendt bort på skole i Snåsa, og kom tilbake i feriene så ble du nesten sett på som fremmed. Det vet jeg at flere har sagt. Det var noe som jeg observerte selv også, at mine norske kompiser synes liksom det var rart at de kunne være rørosinger når de ikke så dem i Røros. De var jo bare en del av Rørossamfunnet i feriene, sier Mattis. 

Barna startet på internatskolen fra 1. klasse. Mattis tror det måtte være tøft for alle, både store og små.

Formidling

Mattis liker å jobbe med barn. Han liker formidling, det er noe som han brenner for. Alle alderstrinn har sine utfordringer og sine fordeler med læringen. 

– Jeg synes det er kjempeartig å se elevene, og kunne følge dem fra 1. trinn og ut skolen, sier Danielsen. 

Røros kommune har fått et tilbud der andre også kan få lære samisk, ikke bare samisk elevene. Det har vært en del utfordringer med lærekreftene, med tanke på at det samiske samfunnet ikke er så stort og det er få utdannede samiske pedagoger. Det ser ut til at denne trenden er i ferd med å snu, så det er håp for fremtiden.  

Artikkelen fortsetter under bildet.

Samisk historie

Når Mattis ikke er lærer har han flere spennende prosjekter han jobber med.  Blant annet å finne ut mer om den samiske historien, som i følge Mattis har vært veldig underkommunisert. 

På 1970-tallet og tidlig 80-tallet under revitaliseringen av samisk kultur i forbindelse med Stilla-utbyggingen, og senere når Sametinget kom på trappene, ble det bredere interesse for samisk historie og kultur. 

– Det har egentlig bare vært et fenomen som har vært frakoblet historiefaget. Det har ikke vært fokus på den samiske historien, sier Mattis. 

Kulturminner

Han jobber med kulturminner og finner mange spor bakover i tiden. Mattis har bestandig interessert seg for historie, og som barn leste han mye, ikke bare samisk historie, men all historie. Røroshistorien med Røros Kobberverk og krigshistorie var noe som opptok han veldig. Men hele tiden har han hatt spørsmålet om hva med den samiske historien?

– På skolen var kanskje bare noen få sider i et kapittel som var viet den samiske historien, og da gjerne stereotypisk om at samene bodde i Finnmark. De drev utelukkende med reindrift, og bodde i lavvo. Det var på det nivået der. De spørsmålene man fikk som barn, om man bodde i lavvo, det er spørsmål som man kan møte i dag også. I visse deler av det norske samfunnet så vet man veldig lite om samisk historie, sier Danielsen. 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Språkforvaltningsområde

Røros er blitt samisk språkforvaltningsområde, og dette medfører at samene får synliggjort seg mye mer, men Mattis tror at den jevne rørosing vet veldig lite om den samiske kulturen. 

– Bare det at reindrifta foregår rundt Røros, er det ikke alle som er klar over. Det kan man merke dersom man for eksempel har flokken på fjellet, og ser ned på Bergstaden. Du ser Rørossamfunnet, men du vet at de inne i bykjernen, ikke ser deg, sier Mattis. 

Drivkraften som ligger hos Mattis er å få synliggjort det er som tidligere har vært usynlig. 

Elev

– Som elev på Røros skole fikk man opplæring i det som stod i skolebøkene, og resten var litt opp til lærerne selv hvor mye de ønsket å legge i undervisningen. Nå hadde jeg Arne Bakken som klasseforstander, og han var veldig fremoverlent på å forankre undervisningen lokalt. Han tok blant annet med seg klassen opp til reinflokken ved Flensjøen. Vi hadde skitur dit, og vi hadde med samiske gjenstander som kniver og sløyd å vise frem. Fortsatt i dag er det også veldig opp til den enkelte lærer hva som blir lagt inn i undervisningen, sier Mattis. Han legger til at det samiske samfunnet er basert på muntlige tradisjoner, og overleveringer der historiefortelling om seg selv som folk og kultur er viktige elementer, og tradisjonen strekker seg langt bakover i tid. Det som skolevesenet, læreverket og annen litteratur presenterte det var en helt annen historiefortelling. Det ble litt kollisjon om hva som var den riktige fremstillingen. Det er årsaken til at Mattis fikk den store interessen for å prøve å finne ut mer om sin historiske bakgrunn. 

Rørosboka

Bygdebøker som blant annet Rørosboka er noe Mattis bruker flittig i sin jobb med å finne elementer han kan putte inn i en historisk kontekst. 

– Det er mye god informasjon i en bygdebok, men samtidig har de ikke samme kravet til forskning, men allikevel kan innhold bli oppfattet som et ubestridelig faktum når det står på trykk. En bygdebok kan bli som bibelen til et bygdesamfunn. Da er det kanskje det man forholder seg til, og her på Røros så ble Rørosboka skrevet på 1940-tallet, med datidens forskning og datidens strømninger. Men det er blitt presentert i senere tid også som faktum. Blant annet at man ikke vet når samene kom. De kom hit innvandrende kanskje som et fremmedelement på 16-1700-tallet, men det er bare antagelser. Forskningen var jo ikke der. Det setter seg i lokalsamfunnet, og så reproduseres det som fakta. Så er det vanskelig å komme frem med ny forskning inn i dette paradigmet, sier Mattis. 

Forskerne

Han synes dagens forskerne gjør en utrolig god  jobb. Det ligger til grunn et krav om å formidle informasjon og forskningsresultater til allmennheten og ikke  bare frekventere innad i forskermiljøene.    

– Jeg synes formidlingsbiten er veldig viktig, og så er den kjempeartig også for det er da du får til samtalene. Får i gang dialogen med folk, og denne undringen blant folk som er det som skaper læring, sier Mattis. 

Fordelen med å starte så tidlig, er at vi slipper kø. Kent er en fornøyd mann der han sitter i bilen sammen med Sigrid. Han er også fornøyd med å ha fått overbevist sin kjære om at Røros er stedet. Ingen skiheiser og ikke så mye folk. Fine skiløyper uten store bakker hverken oppover eller nedover.

Sigrid lener seg litt fram, og ser i speilet at det ligger en bil bak. Hun tenker at det ikke er lett for den som lager køen å se den. Like før Røros suser en bil forbi, men det blir ingen kø for Kent og Sigrid da heller. Det tar ikke lang tid før den forsvinner ut av syne.

I bilen som suser forbi sitter Kåre med hjertet i halsen. Han skjønner ikke helt hvorfor Gunda, som har snakket så mye om å slappe av i ferien, har det så travelt. I et glimt ser han Bergstaden og den legendariske kirka gjennom en åpning i skogen. 

Det er selvfølgelig Gunda og Kåre som kommer først til parkeringsplassen utenfor Bergstadens Hotel. Det er mange ledige plasser så tidlig på dagen. De to får så vidt parkert, før bilen de kjørte forbi kommer inn på plassen.

I hotellresepsjonen står en dame med store briller, og et enda større smil og ønsker velkommen. 

– Vi vil ha et fint dobbeltrom med utsikt mot fjellet, sier Gunda, til Kåres store overraskelse. Han har ikke sett noe fjell. Overraskelsen blir enda større, da resepsjonisten forteller at det ikke finnes ledige rom.

– Da får vi dra til et annet hotell, sier Kåre.

– Ja, nå er det nok ikke noen ledige rom på noen av de andre hotellene heller, sier resepsjonisten. Hun har oversikt over det, etter å ha ringt rundt for å hjelpe andre husløse påsketurister. For litt over en time siden ble også den siste leiligheten på Røros, som er lagt ut på Airbnb opptatt.

Så går døren opp, og Kent og Sigrid kommer opp trappen. Gunda og Kåre blir stående å se på, mens de nyankomne får samme beskjed som dem. De fire med felles skjebne, går sammen ut av hotellet, og ned mot parkeringsplassen. På veien møter de en mann med to store Kiwiposer. Like før de møtes, stopper han opp og setter posene fra seg.

– Hvorfor bestilte dere ikke på forhånd spør han plutselig.

– Vi trodde ikke det skulle være fullt, når det ikke er noen alpinbakker her, sier Kent.

– Det er mange fine og populære skiløyper. Det er mange som er mer opptatt av heis på hotellet, enn der de beveger seg på ski. Nilsen er ledig, sier mannen.

Han forklarer at Nilsen er ei legendarisk, stor og flott hytte med alle fasiliteter. Familien som har bodd der de siste 20 årene, hadde nettopp ringt og sagt at de ikke kommer i år.

– Hytta koster 16.000,- kroner for hele påska. Det går ikke bilvei helt fram, men det er bare 5 kilometer å gå på ski. Det er bare å følge scootersporet fra parkeringsplassen. Jeg må ha kontant betaling. Jeg viser dere veien til parkeringsplassen. Dere tar ut penger i minibanken, mens jeg henter nøkkelen. Så møtes vi her. 

Mannen plukker opp posene og vandrer av sted. Gunda, Kåre, Kent og Sigrid blir stående og se på hverandre. Hver for seg tenker de over mulighetsrommet, og det er Kent som bryter stillheten.

– Hvor finner vi minibank?

– Rørosbanken kan jo være en mulighet, sier Sigrid og peker på det store brune bygget som ligger vegg i vegg med Bergstadens Hotel.

Fire mennesker, som hver for seg tenker at dette er galskap, går sammen mot banken, og finner minibanken de trenger. De rekker så vidt å presentere seg for hverandre, før de står der med små seddelbunker i hendene. 

Da de kommer tilbake til parkeringsplassen, står det allerede en svart pickup der. Inne i bilen sitter posemannen, med åpent vindu.

Følg meg, sier han, før han ruller opp igjen ruta. Gunda og Kåre setter seg inn i sin bil. Kent og Sigrid blir stående noen sekunder, før de gjør det samme.

Tre biler kjører ut av Røros sentrum. Etter en stund svinger de av Fylkesvei 30 og inn på en smal vei. Den ender i en rund parkeringsplass. Det står noen biler der, men det er folketomt. Like ved der de stoppet, går det et smalt scooterspor, som mannen forklarer går til Nilsen. Han mottar pengene, og leverer fra seg en nøkkel. Det står Nilsen på ei rød gummiplate som fungerer som nøkkelring.

Gunda har allerede begynt å plukke ned skiene fra skiboksen. Kåre tar ut den store sekken fra bagasjerommet. 

– Vi får gå tilbake og hente det vi har i koffertene etter hvert, sier han, og Gunda sier seg enig i det. 

Det tar ikke lang tid, før de fire er klare til å gå mot sitt hytteparadis, men været har endret seg raskt. Det både blåser og snør, men det smale scootersporet gir en fin såle å gå på. De legger i vei, og parkeringsplassen er snart ute av syne. Etter en stund er også alt annet ute av syne. Det blåser og snør, og sola går ned.

På Bergstadens Hotel er det vaktskifte. Nattevakten har ingen spørsmål, for det finnes ikke noe hun ikke vet om Bergstadens Hotel. Hva som skal gjøres, eller hvem som bor på hotellet. Hun ser over resepsjonsområdet, og ser at det mangler en nøkkel. Det er nøkkelen til baren.

– Hvor er nøkkelen til Nilsen, spør hun. 

Jeg vet ikke, sier resepsjonisten, som er glad hun har flyttet til gata, og ikke er nødt til å kjøre over Rugldalen til Ålen i det forrykende uværet denne kvelden.

1.april 2017 flyttet Kari Brænd og hennes mann Terje Roar Brænd inn i huset etter Kari sine oldeforeldre, Sofie og Ola Grotdal. Det var oldeforeldrene som bygget huset i 1903. Gjennom årene har Kari sine oldeforeldre og besteforeldre samlet mye av familiens historie i en koffert. Denne kofferten fant Kari innerst på loftet da hun flyttet inn i familiehuset. 

Kofferten sier utrolig mye om familiehistorien til Kari. Den inneholder mange gamle album og bilder. Kari sin farfar som var kommunekasserer i Røros, skrev dagbøker fra 1940 og frem til han døde i 1970. 

– De bøkene er ganske sterke å lese for der står det veldig mye om hans opplevelser, men også om ting som foregikk her på Røros under krigen, sier Kari. 

9. april 1940 skrev bestefaren: 

“Tyskerne besetter de største norske byene, og begynner sin ødeleggelse i landet”. 

Mai 1940 begynner krigen å nærme seg området her. Da har bestefaren notert:  

“Kamper i Os. Flere gårder ødelagt. Mange tyskere drept. Kanonsmell og skyting høres”. 

– Da må jeg si at tankene går jo til det vi opplever i disse dager, i Ukraina. Vi har jo på en måte vært der vi også, så dette synes jeg er veldig sterkt og emosjonelt. Jeg får nesten frysninger på ryggen når jeg leser det altså, for akkurat nå så er det noen i Ukraina som opplever akkurat det samme. Og kanskje enda verre enn det som han opplevde den dagen 2. mai 1940. Det er sterkt altså, sier barnebarnet mens hun blar i dagbøkene fra 1940. 

Frigjøringen

Kari finner mange krigsminner, men det blir hyggeligere lesning når hun kommer til mai 1945. 

8. mai 1945: 

“I dag har det vært liv i gatene. I dag er det rene 17. mai-stemningen. Churchill taler i dag klokken 15, og den engelske konge klokken 21”. 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Kriseminner

I et album som heter “Kriseminner” er det samlet mye, blant annet rasjoneringskort, mel og brødkort, fettkort, kaffe og te kort og såpekort. Dersom folk ønsket nye sko eller klær måtte det søkes om det. 29. april 1944 søkte farmoren, Karen Grotdal, Forsyningsnemnda i Bergstaden om å få et skopar. Hun fikk svar tilbake om at søknaden ikke ble innvilget. 

– Da gjør jeg meg noen tanker igjen om det som skjer i Ukraina, som ikke er så langt unna oss. Jeg må bare innrømme at det har satt seg veldig i magen. Jeg tenker liksom, er det mulig, skal vi komme dit igjen? Jeg håper og tror at vi ikke gjør det, men nå har det blitt nærmere og sterkere. Dette er veldig veldig emosjonelt for meg, sier hun. 

I albumet er det grenseboerbevis som er utstedt av politimesteren i Røros til farmor og farfar, Karen og Gunnar Grotdal. De måtte identifisere seg. De måtte fylle ut skjema for å få smør, brød og det de trengte. 

– Før pandemien hadde vi det trygt og godt. Vi gikk på jobb, sendte barna i barnehagen og på skolen. Vi er blitt sterkt berørt av pandemien alle mann, og gledet oss til at dette skulle gå over. Så kommer krigen i Ukraina som en ny flodbølge over oss. Det gjør noe med folk. Man blir engstelig. Jeg kjenner på det selv. Det er så uvirkelig og meningsløst. I krig er det bare tapere, sier Brænd. 

Det blir emosjonelt for Kari å lese i albumet fra krigen. Hun finner blant annet et skriv fra Forsyningsdepartementet som var sendt til husmødrene. Til oppslag på kjøkkenet, om oppsamling av matrester og kjøkkenavfall til bruk som dyrefôr. Det var satt opp punkter for hva de skulle forholde seg til for å ta vare på kjøkkenavfallet slik at det kunne bli dyrefôr. 

Optimisme

Til slutt i albumet kommer optimismen, om å gjenreise Norge. Blant annet er Fredsmarsjen 1945 limt inn. Det er også innlimt et program for en jugoslavisk partisanerdag, torsdag 16. august 1945, på Røros. På programmet stod det blant annet; kort hilsningstale, “Ja, vi elsker dette landet”, Jugoslavisk nasjonalsang, partisansanger og marsjer. 

Kari synes det er fint å lese om frigjøringen i 1945. 

– Det er alltid lys i tunnelen. Vi må bare ha håpet og trua på det. Jeg tror nok det var ganske mørkt i starten i 1940. Så kom håpet underveis, og håpet kan ingen ta ifra oss, avslutter Kari Brænd med.  

Ivar Korssjøen er nå den eneste som bor fast i grenda Korssjøen. Han bor på gården Korssjøen Østre. Grenda har historie bakover til 1700-tallet, da Korssjøen Østre ble etablert, trolig rundt 1730 – 40.

Det første huset på gården er trolig ei sommerstue, som senere er blitt bygd sammen med et eldhus. Selv om Ivar er eneste fastboende i grenda, er det mye liv rundt ham. Både på sommer og vinterstid leier han ut hus, buer og koier. 

De første bygselsedlene som dokumenterer bruken av jorda ved Korssjøen er datert først på 1700-tallet. Trolig bodde det folk rundt sjøen allerede på 1600-tallet. Ivar har merket seg årstallene 1702 og 1703, som er de årene bygselsedlene er datert. 

Røros Kobberverk startet i 1644. Dermed var sedlene allerede 50 – 60 år etter at verket startet, og det var en god del hestetrafikk til kobberverket. Skogen ble hugget ned over alt, også ved Korssjøen. Det er all grunn til å tro at det ble brent kull her, i et område som i dag heter Brennslettet. 

– Jeg kan ikke skjønne noen annen forklaring enn at det har med kullbrenning å gjøre. Det er kullmiler her, som det er over alt i marka i Røros. Store sirkelgrøfter som er spor etter kullmilene, sier Ivar Korssjøen. 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Gårdene

Det er ingen på gårdene i Korssjøen i dag, som er fra slektene som bygde gårdene på 1700-tallet. Gårdene er solgt ut av de slektene. Familien til Ivar kom til Korssjøen på 1850-tallet. Det var en del generasjoner i grenda før det, men dem vet ikke Ivar noe om. 

Ivar sine forfedre var flinke til å skrible inn initialer og årstall på veggene. Hans tippoldefar, Oliver kom fra Øversjøen i Tolga og kjøpte gården i 1858. Han tok da navnet Korssjøen. Han var bror til Ivar sin tipp-tippoldefar på morens side.

Oliver var en energibunt. I følge Ivar er det mange rare historier om gamle Oliver. Blant annet hadde han gravd ei nesten kilometer lang grøft ute i marka for å transportere grus ned på ei myr, som han skulle drenere. 

Bibliotek

Sønnen til Oliver, Hallstein var ikke så fysisk sterk, han var litt sykelig anlagt. Men han var veldig bokinteressert. Han samlet bøker og laget et bibliotek på gården. 

Hallstein Oliversen ses oftest på veggene i alle slags bygninger («H.O.I.S») på Korssjøen. Hallstein kjøpte bøker for hver eneste krone eller spesiedaler han fikk tak i, og opprettet et bibliotek og lånte ut bøker til hele bygda. Nokså frilynt må han ha vært, for Darwins «Artenes opprinnelse» er blant bøkene som fortsatt finnes i huset. Innholdslista over boksamlingene viser at mange av bøkene er borte. Bøker som lå på nattbordet hos syke ble brent sammen med sengetøy og annet som kunne være smittsomt, er en forklaring Ivar har hørt.

Dronning

I årenes løp har det vært en del kjentfolk innom på Korssjøen. En av dem er Dronning Margrethe av Danmark, som var på besøk i 2005. Hun var ute på en hemmelig, privat reise. Ivar og kona visste om besøket i et års tid i forveien, men de kunne ikke engang si det til barna sine. 

Margrethe kom sammen med ei barndomsvenninne. De fløy til Røros privat. Følget med dronninga, venninnen og sikkerhetsvakter skulle gå på ski rundt Korssjøen. De startet turen i Narjordet, deretter kjørte de til Holla. Så gikk de opp Flendalen, der overnattet de på Grådalssetrene. Så kom de til Korssjøen og overnattet der den siste natta på turen. Ketil Reitan kjørte bagasjen deres med hundespann. På Korssjøen fikk turfølget servert middag. Senga som dronning Margrethe overnattet i er blitt et klenodium, den kan ikke Ivar kaste ut. Han har skrevet under senga, at her lå dronning Margrethe. 

Stallan

Den første dyrkamarka i Korssjøen, er trolig på det stedet som nå kalles for Stallan. Det er logisk at det har noe med hest å gjøre. Ivar tror at dette var det første som ble dyrket, og at de startet med å pløye, dyrke og kultivere litt slik at det vokste litt mer, så de fikk bygd opp et vinterdepot med fôr. Det var på vinteren det var trafikk, ikke om sommeren. 

I følge Rørosboka er den første gården i grenda, den første intakte gården man kommer til i dag. Gården ligger på vestsiden av veien, og kalles for på Moa. Uttrykkene om hva gårdene på Korssjøen heter er «på Moa», «nedi gårda» og «oppi gårda». Ivar bor «nedi gårda». Det har vært fire gårder i grenda. 

Stallannavnet kan tyde på en plass hvor det var naturlig å overnatte før den siste strekningen for fôrbøndene som fulgte vinterveien fra Sverige i området Dalarna, Särna, Sveg og Falun til Røros Kobberverk. 

Sønner

På den tiden var det sønnene som skulle overta gården, og på gården var det flere sønner. Da det var flere enn en sønn, fant trolig de første generasjonene ut at det var plass nok til mange gårder i området. Dermed ble det etablert flere bruk samtidig. Ett av brukene må ha vært først, så det er trolig generasjonen i den første gården som i neste generasjon fikk tre plasser til. Slik at det ble fire gårder. 

Ivar vet at de brukte marka rundt der. Hver eneste grastust ble slått. Var det en liten lysning i skogen hvor det var mer gress enn vanlig så ble den kultivert og ble en markaslått. Slåtterettighetene med tilhørende tømmerlauer, som høyrom, er rundt om hele sjøen. 

– Det er ikke så villmarksmessig her som man skulle tro. Det er nokså mye kulturlandskap rundt Korssjøen, mer det enn villmark, sier Ivar. 

Skog

Det gikk et par hundre år før noen kom på at de skulle dele skogen mellom seg. De hogg ved til det de trengte, ellers var det ikke drivverdig skog igjen. Det var ikke noe å bygge hus av, for tømmeret hadde kobberverket tatt. Det var ikke før på slutten av 1800-tallet at de gjorde opp og delte skogen mellom de fire brukene. 

Ivar har tatt vare på veldig mange uthus. Med stort og smått er det 30 – 40 hus. Flere av buene og koiene leier han ut. Blant annet Storlaua, Sommerstua, Nedigårdsvollen, Rykåsbua og Rødalsbua. 

Uthusprosjektet skal i sommer restaurere ei laue som holder på å falle ned, ute ved sjøkanten. Den ligger inntil kjøreleia, så den ligger til leden. 

Sommerfjøset har Ivar fått godkjent bruksendring til fritidsbolig, så det huset skal også gjennomgå en tilsvarende forvandling som Storlaua.

Tanter og onkler

Tidligere var det mye folk på gårdene i Korssjøen. Det var mange barn. Ivar har vokst opp med gården i Korssjøen som feriested. Faren hans var født der. Veldig mange Rørosinger har reist til Svalbard. Sammenhengen er at begge steder hadde en gruvetradisjon. Folk visste hva det var å jobbe i gruver. Mange hadde allerede en praksis og bakgrunn fra gruvene. Når det var jobber å få på Svalbard var det naturlig. Flere av Ivar sine tanter og onkler jobbet på Svalbard før krigen. 

Onkel Hallstein som var eldst, og som hadde gården var aldri gift og fikk aldri barn. Han hadde testamentert gården til Ivar sin yngste bror. Men det ble aldri så han flyttet dit. I 1984 kjøpte Ivar gården av han. Da flyttet Ivar og familien fra Gjøvik, der Ivar jobbet på Ingeniørhøgskolen. 

Da familien flyttet til Korssjøen var det ikke en arv, det var et kjøp. De hadde fem år med bo og driveplikt. De måtte drive med noe, og da ble det sau. De hadde 50 – 60 vinterfôret sauer. 

– En gang i tiden var sau butikk i Korssjøen. Onkel Hallstein var nok flink til å se dette. Rett etter krigen var det mangel på ull, og veldig gode ullpriser. Dette så onkel tidlig og bygde ut et stort vinterfjøs med plass til rundt 100 vinterfôret sau. Han påsto at i løpet av fem-seks år hadde han tjent nok penger til at han hadde penger til å bygge nytt kufjøs, sier Ivar.

Rovdyr

Ivar har opplevd to store rovdyrhendelser i Korssjøen. I 1960 var den ene, »bjønnsåmmår´n». En slagbjørn slo ihjel rundt halvparten av all sauen på Korssjøen. Det ble funnet 60 – 70 sauekadaver. Ivar har en del minner etter dette. Oppe på lemmen på låven er det mange små esker i tre. Det er esker med et lokk på og et hakk i. Det het at bjørnen skydde lukten av karbid. Det ble sagt at det luktet så fælt at rovdyrene skydde det dersom det var i terrenget. Onkelen til Ivar sin far, var dreng på gården, han satt å snekret slike trebokser så de kunne legge ut karbinavskrekkinger etter 1960 sommeren. Karbid ble brukt i gruvelykter. Det ble satt fyr på karbiden, som lyste og brant lenge.

En sommer på 1980-tallet var det ulv i Korssjøen. En dag hørte de veldig godt skrammlingen fra sauebjeller. Sauen rømte fra noe. Det gikk noen uker så begynte de å finne sauekadaver. Hver gård mistet 20 – 30 sauer. 

Sommerstua

På selve gårdstunet, rundt 25 meter fra sjøkanten, ligger Sommerstua. Huset er fra første halvdel av 1700-tallet, og ett av de eldste husene på Korssjøen. Kvelden før Rørosmartnan overnatter det ca 30 personer i Sommerstua, og det er ti hester på stallen.   

På nesten alle gårder er det ei sommerstue. Ivar tror ikke at de bygde et eget hus å bo i om sommeren. 

– De måtte opp med et eller annet hus som de kunne bo i de første vintrene. Etter hvert som de kom på fote, fikk noen kyr, og hadde litt inntekt, så kunne de bygge et større hus, som da ble vinterstue. De kunne ikke rive det første huset, så da tok de i bruk det om sommeren, brukte det til bakstehus for eksempel. De flyttet ut og inn fordi de vasket rundt i det andre huset. Så romslig satt de ikke i det at de kunne ha to forskjellige hus, ett til vinteren og ett til sommeren. Jeg tror sommerstuene er det første huset på hver gård, som etterhvert ble til sommerstue, sier Ivar. 

Et eldhus er satt inntil Sommerstua. I eldhuset har det vært vevstol og et verkstedrom. Slakting foregikk også inni der. Det var disponibelt og de trengte da ikke å bruke kjøkkenet i hovedhuset. 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Seter

På vestsiden av sjøen er det et frodigere jordsmonn enn det er på den andre siden. Alle setrene er på den siden av sjøen. 

Sommeren er kort, og vinna var ei hektisk tid. Å skulle kjøre høyet hjem til gården når høyet var tørt ville tatt mye ekstra tid, og krevd mye større låveplass enn de bygde for da gården ble etablert der de første jordene ble ryddet og dyrka opp. Så det vanlige mønsteret var at det ble satt opp lauer, der man ryddet nye arealer.

Dersom høyvogna ble trukket av hest, så kan man ikke unngå å undre seg over hvor lave portåpningene er. Hestene var kanskje mindre da enn nå. Det ble også brukt okse til å kjøre høy, ihvertfall om vinteren.

På slutten av 1950-tallet var Ivar med sin tante og onkel på setra en hel sommersesong. Kyrne ble melket der. Ivar husker at han var med å dro separatoren, og separerte fløten, og kinnet smør. Det ble produsert på plassen der om sommeren. 

Før det ble bilvei til Korssjøen var det smørproduksjon vinteren igjennom. De fikk ikke levert melka, så de måtte lage rømme og smør av melkeproduksjonen. Smøret ble fraktet frem med hest. Det var ikke samme krav til regularitet som dersom det hadde vært fersk melk. 

På Folketeaterpassasjen på Youngstorget i Oslo var det en butikk som hadde landsens delikatesser. Der minnes Ivar at det sto Rørossmør i ei lysreklame. Han tror at noe av smøret fra Korssjøen kom dit. På gården er det et smørstempel hvor det står Korssjøens meieri. Smøret ble lagt ned i små trekopper og stemplet. Smørstemplet er fra før krigen. Noen har nok hatt en tanke om profilering og markedsføring ved å lage stempelet. 

Rakfisk har vært en stor eksportartikkel fra Korssjøen. Fortsatt driver Ivar og de andre grunneierne med notfiske i Korssjøen. Det er mer en tradisjon og kulturaktivitet enn at det er forretning.